Bilder fra høsten
Enda en fuktig november er overstått, også denne gangen nesten uten at et bilde ble tatt. Mørkt, fuktig og rått - og litt travelt på jobben, det må vel legges til. Men november er uansett den måneden i året da jeg fotograferer minst. Men nå er det over, og det er tid for å se litt tilbake på høsten - som jo kan være en svært så spennende årstid fotografisk. Som vanlig har jeg samlet noen bilder i mer eller mindre kronologisk rekkefølge, valgt ut fordi de har et eller annet ved seg som det er mulig å si noe mer eller mindre vetugt om...
Den første snøen på Bleia
Det er september, og det første snøfallet har lagt seg på fjellet med det noe underfundige navnet Bleia i Lærdal. Framdeles er løvskogen grønn, men den har kanskje blitt en tanke bleikere i nattekulden. Dette er et av mine etterhvert mange verandabilder, tatt østover i solnedgangstimen med et utsnitt som omfatter deler av tre sognekommuner. Den mest iøyenfallende delen av bildet er plassert mer eller mindre i det gylne snitt, og de to parallelle diagonalene til venstre skaper en viss dybdefølelse.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, ISO 100, brennvidde 182 mm, blender 9 og lukkertid 1/10 sekund. Stativ.
Høstfarger
Samme veranda, samme vinkel, men et litt videre utsnitt av motivet ovenfor for å få med mer av kontrastene mellom skygger og gulnende skog i ettermiddagssola. Det har blitt oktober, og farger og skygger skaper en dybde i bildet som får den mørkere varianten ovenfor til å se temmelig flat ut. Fotografering handler om lys, og naturfotografering om å være på rett sted til rett tid - det vil si når det rette lyset er der. Tar man bilder av fugler og dyr kan man riktignok slakke litt på kravet til spennende lys, i alle fall så lenge bildet setter oss i øyekontakt med motivet (for da er det andre deler av hjernen som settes i aktivitet). Men får man spennede lys på den slags bilder også, er det jo absolutt ingen ulempe!
Reint komposisjonsmessig er dette bildet bygd opp av en hel bråte mer eller mindre tydelige diagonaler og trekanter, og det solbelyste partiet til venstre veier omtrent like tungt i bildet som det mørke partiet til høyre. Men en måne eller en fugl på himmelen oppe til høyre hadde ikke vært så dumt...
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, ISO 100, brennvidde 108 mm, blender 4 og lukkertid 1/500 sekund. Frihånd.
Drugshøeggen
Litt tilbake i tid, til slutten av september, og årets høsttur til Dovre med min broder Bjørn. Som Nikon- og Canonbruker er han vant med tunge bører, og er god å ha med på tur når det skal bæres litt - i tillegg til at han vet det meste som er å vite om teknikk og fotoutstyr ettersom han er tungt inne i fotobransjen. Bildet viser Drugshøeggen, og jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg liker det. Trolig har det med opplevelsen i seg selv å gjøre, men bildemessig er det tynne laget med nysnø viktig. Det gir et nesten grafisk inntrykk av skarphet, både bildeteknisk og som en følelse av skarp fjelluft. Som vanlig i fjellet er det mange diagonaler å leke seg med, og den avvikende, snøkledde forgrunnen gir dybde i bildet.
Olympus E-510, ZD 14-42 mm f3,5-5,6, ISO 100, brennvidde 14 mm, blender 7,1 og lukkertid 1/400 sekund. Frihånd.
Kveld
Nattbilder er lettest å få til om kvelden, før det blir helt mørkt. Her er bildet eksponert såpass lyst at det framdeles bare ser ut som kveld, med tydelige detaljer i terrenget. Hytteveggen er likevel bortimot nattsvart, og får det lysende hyttevinduet til å tre tydelig fram. Som effektbelysning i hytta prøvde vi først med bare tre stearinlys på bordet ved vinduet, men det ble ikke lyst nok inne til å få fram varmen bak vindusglassene. Så der inne sitter Bjørn og kikker ut, med en liten lommelykt rettet mot veggen i bakgrunnen...
Olympus E-510, ZD 14-42 mm f3,5-5,6, ISO 100, brennvidde 14 mm, blender 3,5 og lukkertid 1,6 sekunder, kompensering -0,3 EV. Stativ.
Diagonal
Fremdeles Dovre i slutten av september. Høstfarger ble det ikke så mye av denne fuktige høsten, men et vekslende skydekke gir i det minste alltid mange muligheter for spennende belysning. Kanskje burde det ha vært en liten rød anorakk i overgangen mellom sollyset og den aller mørkeste skyggen, men det var av praktiske grunner ikke mulig.
Olympus E-510, ZD 14-42 mm f3,5-5,6, ISO 100, brennvidde 14 mm, blender 7,1 og lukkertid 1/320 sekund, kompensering -0,3 EV. Frihånd.
Stortverråtinden
Mer lys og skygge fra et opprevet skydekke. Komposisjonen er preget av diagonalen mellom den lyse og den mørke delen av bildet, som deler det i to akkurat like store deler. Midtpunktet på diagonalen er også ganske nøyaktig midt i bildet. Men uten lysflekkene på snøen og skyggen i forgrunnen hadde bildet mistet mye av dybdefølelsen, så stripa med skygge i forgrunnen er kanskje det viktigste elementet i bildet. Bildet er undereksponert litt for å få kontrastene tydelig fram.
Olympus E-510, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, ISO 100, brennvidde 108 mm, blender 2,9 og lukkertid 1/2500 sekund, kompensering -0,3 EV. Frihånd.
Villreinskalle
Veldig mange reinsdyr så vi ikke, og vi holdt god nok avstand til dem vi så til at vi i det minste kunne reise hjem med god samvittighet - om ikke med så mange reinbilder. Men en grei kompensasjon var rykende ferske jervespor, og disse restene etter et av jervens (og ravnens og kongeørnas) måltider. Kveldslys og en relativt blå himmel gav mettede farger med fin kontrast mellom de kalde blåfargene og de varmere rødfargene. Også et bilde som kler en liten smule undereksponering, og for å få geviret til å stå best mulig fram ble dybdeskarpheten redusert så mye som mulig.
Olympus E-510, ZD 14-42 mm f3,5-5,6, ISO 100, brennvidde 14 mm, blender 3,5 og lukkertid 1/500 sekund, kompensering -0,3 EV. Frihånd.
Fannaråkbreen
Raskeste vei fra Sogn til Dovre går over Sognefjellet og Jotunheimen. Her er det en av høstens første snøbyger som er i ferd med å slippe taket ved Fannaråken, og sola lager lysstriper gjennom skydekket over Fannaråkbreen. Bildet er litt trangt i nedkant, men alternativet var å ta med et stykke land som trakk til seg litt mye oppmerksomhet. At forgrunnen ligger i skygge hjelper på komposisjonen, fordi øyet trekkes mest mot de solbelyste og mest kontrastrike delene i midten av bildet. Men prøv å holde en finger eller to over de to mørke flekkene helt nederst på bildet, og du vil se at bildet straks blir langt mer harmonisk.
Olympus E-510, ZD 14-42 mm f3,5-5,6, ISO 100, brennvidde 42 mm, blender 5,6 og lukkertid 1/400 sekund, kompensering -0,3 EV. Frihånd.
Havørn
Å kalle dette et havørnbilde er kanskje litt drøyt, men det kom faktisk ei havørn svevende inn i bildet mens jeg stod og vurderte et bilde av solstreif på høstgul skog i Balestrandsfjella. Fuglen befinner seg ganske nær det gylne snitt oppe til høyre, men er ellers helt uvesentlig for bildet. Her er det solflekkene på skogen som er det vesentlige, sammen med de to parallelle feltene med lyse og mørke skyer.
Olympus E-30, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, ISO 100, brennvidde 54 mm, blender 5,6 og lukkertid 1/160 sekund. Frihånd.
Sommerens definitive endelikt
En hunn av vanlig øyenstikker har avsluttet den siste sommeren i en livssuklus på tre år. Tre år nede i vannet, så noen heftige måneder som voksen, før naturen krever sitt og den returnerer til vannet igjen. Bildet er tatt med en relativt lang brennvidde, og dybdeskarpheten er ikke stor. Større kunne den heller ikke være, for da ville strå både over og under vannet bli for synlige. Fokus ble fininnstilt slik at mest mulig av ribbenettet i øyenstikkervingene skulle bli skarpt, og lavt kveldslys framhever strukturen og kontrasten mellom det som ligger over og under vannflaten. Bildet er undereksponert litt, for at den mørke bakgrunnen ikke skulle føre til at hovedmotivet ble for lyst.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, ISO 100, brennvidde 147 mm, blender 3,2 og lukkertid 1/40 sekund, kompensering -0,7 EV. Stativ.
Sidensvansflokk
Et vidvinkelbilde av sidensvans må med, for å få i alle fall ett bilde av levende vesener på plass. Fremgangsmåten og flere bilder kan du se her. Å bruke fjernutløser på motiver man ikke har kontroll over er alltid spennende, særlig når lyset er dårlig og lukkertidene i lengste laget. En flokk med sidensvanser er dessuten i stadig bevegelse - også på bakken - og man vet aldri helt hvordan fuglene er fordelt i bildet før man henter inn kameraet og kan ta en kikk. Det blir mange bilder med halve fugler som stikker inn her og der. Men noen ganger går det bra. På dette bildet ble det både et portrett forfra, og detaljer av sidensvansens uvanlige vingefjær, selv om fuglen til venstre gjerne kunne ha vist fram et øye... Men litt utenom det vanlige er jo bildet, for sidensvansflokker avbildes helst oppe i tretoppene.
Olympus E-30, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, ISO 400, brennvidde 14 mm, blender 8 og lukkertid 1/15 sekund. Fjernutløser.
Soloppgang ved Sognefjorden
Det siste bildet blir enda et verandabilde, av soloppgang over Fimreiteåsen. Bildet er tatt fra samme punkt som de to første bildene på denne siden, men i stedet for tele er det her brukt vidvinkel; faktisk det første bildet mitt med en 9-18 mm som jeg kom over i Bergen. Korteste brennvidde er brukt (tilsvarer 18 mm i fullformat), og jeg måtte henge et stykke utover rekkverket for ikke å få med takutstikket i overkant. Det blir spennende å prøve en slik brennvidde på blomsterbilder når den tid kommer - men akkurat nå virker det veldig lenge til, for utsikten på bildet er byttet ut med kvitskummende fjord, snøbyger og stormkast som får det til å knirke i hushjørnene.
Olympus E-30, ZD 9-18 mm f4-5,6, ISO 100, brennvidde 9 mm, blender 8 og lukkertid 1/160 sekund. Frihånd.
9.12.2012