Vinterbilder

Det kan synes merkelig å oppsummere vinteren mens termometeret framdeles er på minussida, og skiene ennå ikke er stuet vekk. Men ikke langt unna nevnte termometer har snøklokkene presset seg opp av bakken og begynt å folde seg ut, og der snø og is for lengst har smeltet vekk er de første trassige bladene til vårkålen i ferd med å bre grønnfarge ut over bakken. Så oppsummering blir det, selv om det kansje ikke er allverdens å oppsummere - ialle fall når det gjelder motivmessig spennvidde. Vinteren har blitt preget av nye fotomuligheter ved foringsplassen, så det har blitt mye hektisk fotografering av småfugl. Hektisk, men ikke helt enkelt...

 


Snøbyger over fjorden

Men vi begynner med begynnelsen, og de første snøbygene som drar seg innover fjorden og bare lar det være igjen et lite hull i skydekket som sola så vidt klarer å presse seg gjennom. Slik ser det ut om formiddagene i desember, når sola såvidt kommer over fjellene inne mot Aurlandsfjorden. Bildet er tatt fra verandaen hjemme, som så mange andre av landskapsbildene på disse sidene...

Olympus E-30, ZD 14-54mm f2,8-3,5, brennvidde 22mm. ISO 100, f6,3, 1/60 sekund. Frihånd.

 


Kveldshimmel

Kaldt, kaldt, kaldt. I vinter har vi hatt ukevis med kalde kuldegrader, til og med her i aprikosbygda. På dette bildet har sola akkurat trukket sitt siste sukk og tatt kvelden, og når det er helt klar himmel får den av og til denne spesielle fiolettrosa fargen som framhever den kalde blåfargen i snøen. Det er nesten så jeg hører den knirkende lyden av puddersnø under skosålene, rent bortsett fra at også dette bildet er tatt fra verandaen hjemme. På sokkelesten.

Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 123mm. ISO 100, f3,2, 1/80 sekund. Frihånd.

 


Solnedgang i februar

Ikke fullt så kaldt lenger. Denne kveldshimmelen skriver seg fra midt i februar, og på den tid har sola krøpet så langt opp på himmelen at den smelter snøen til ei slafsete suppe som om natta fryser til is, for så å tines til slaps igjen om dagen. Utfordringen her var å eksponere knapt nok til at de blå stripene med himmel beholdt blåfargen sin, men uten at de røde skyene ble for mørke. Og joda, bildet er tatt fra verandaen.

Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 50mm. ISO 100, f3,2, 1/250 sekund. Frihånd.

 


Grønnsisik i snø

Grønnsisiken er blant mine favoritter på foringsplassen. Små og fargesterke, med et temperament som er omvendt proporsjonalt med størrelsen, gjør de mye av seg og lyser opp i grått vintervær. Denne hannfuglen sitter i snøen på en grein og utgjør omtrent det eneste med farge på i bildet. 

Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200mm. ISO 200, f3,5, 1/160 sekund. Stativ.

 


Grønnsisikhann

Med et begrenset antall sitteplasser å fotografere fuglene på, blir det lett mange like bilder. Da er det greit å kunne utnytte forskjellige lysforhold og bakgrunner. Her ligger en snøflekk i skogen bak foringsplassen og framhever fuglen og greinstubben på en effektiv måte.

Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 169mm. ISO 200, f3,3, 1/2500 sekund. Kompensering -0,7 EV. Stativ.

 


Grønnsisikhunn som letter

Samme bakgrunn som over, men i litt varmere lys. De gylne fargetonene gir en enkel og harmonisk bakgrunn, som likevel gir et inntrykk av omgivelsene. Fargene harmonerer greit, og lysflekker og skyggepartier balanserer de ulike delene av bildet. Grønnsisikhunnen er fotografert akkurat idet hun letter ved å kaste seg til siden. Derfor bare en vinge; den andre slo ut et hundredels sekund senere.

Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 147mm. ISO 400, f3,2, 1/2500 sekund. Kompensering -0,7 EV. Stativ.

 


Flygende grønnfink

Snø på bakken reflekterer sollyset, og halverer greit lukkertidene til et nivå der det er mulig å fotografere selv flygende småfugler uten å bruke blitz. Grønnfinken er på vei mot foringsplassen, og bildet er del av en serie tatt med fem bilder i sekundet. Fokus ble stilt inn manuelt på forhånd, på landingspunktet like utenfor bildekanten. Bildet ble tatt på høykant, da det viste seg vanskeligere å forutse innflygingsvinkelen enn skarphetspunktet, og beskjært i ettertid. Denne ene dagen tok jeg rundt 150 bilder av flygende fugler, og av disse hadde 4-5 fuglen på noenlunde rett plass i bildet, og med brukbar skarphet.

Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 169mm. ISO 200, f3,5, 1/2500 sekund. Kompensering +0,7 EV. Stativ.

 


Flygende kjøttmeis

Ikke i og for seg noe fotografisk mesterverk, men bildet viser at små spurvefugler på våre kanter bruker en helt annen teknikk for å "stå stille" i luften enn for eksempel kolibrier, som er kjent for å mestre akkurat det til fulle. Der kolibriene bruker vingene aktivt kontinuerlig, og dreier på vingeflatene for å manøvrere fram, bak, opp, ned eller for å stå stille, oppnår våre småfugler noe av det samme ved ganske enkelt å "hoppe" i luften med vingene: De slår et vingeslag som gir dem oppdrift, men klapper så vingene helt sammen for å kutte oppdriften, og idet de begynner å synke slår de et nytt vingeslag osv. Denne måten å stå stille på i luften er en langt røffere tilnærming til problemet enn kolibrienes aerodynamiske perfeksjonisme, men fungerer greit nok når behovet bare er der for et sekund eller to.

Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 169mm. ISO 200, f3,5, 1/2500 sekund. Kompensering +0,7 EV. Stativ.

 


Sidensvans

Sidensvansen er en fantastisk skapning som i utseende kan konkurrere med det meste vi finner av fugler i tropeskogene eller hvorsomhelst ellers. Det kom uvanlig store mengder av dem forbi i høst, og noen av dem er her ennå. Da jeg la ut epler lagret spesielt med tanke på å lokke ned sidensvanser, tok det ikke lang tid før de var på plass. Til min store tilfredsstillelse - og forundring, forsåvidt - landet flere av dem på sitteplassene jeg hadde laget til ved foringsplassen. Her sitter en av dem i gyllent kveldslys og kikker ned på godsakene i snøen.

Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 182mm. ISO 400, f3,4, 1/400 sekund. Kompensering -0,3 EV. Stativ.

 


Dompap

Dette bildet måtte med. Jeg har tatt et altfor stort antall uskarpe bilder av dompap i vinter, for fuglen gir autofokusen problemer på grunn av den myke og konturløse fjærdrakten. Dessuten er dompapen litt skeptisk på nært hold, så den liker ikke kamerabevegelsen som følger av at fokuspunktet må plasseres nøyaktig i overgangen mellom øye og kinn. Her er det derfor brukt manuell fokusering, og bare en ørliten bevegelse for å komponere bildet. Snøværet var i ferd med å tape seg her, men det blir effektivt bøtt på med snøfnugget som har lagt seg midt oppe på dompapens hode.

Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 158mm. ISO 200, f3,2, 1/400 sekund. Stativ.

 


Kjøttmeis i snøvær

Å fotografere fuglene ved foringsplassen i tett snødrev har vært et ønskemål lenge; snøvær gir en helt spesiell nerve til vinterbildene. I vinter snødde det i dagslys bare en enkelt dag (med unntak for en gang eller to da jeg var på jobben og ikke kunne benytte muligheten), og jeg satt hele tiden og fryktet at snøværet skulle gi seg. Akkurat her laver det ned i søkk og kav, men på et bilde med relativt kort lukkertid ser det alltid mye mer beskjedent ut enn slik øyet oppfatter snøværet. Lang lukkertid er sjelden en løsning; det får snøen til å se ut som regn dersom ikke snøfillene er av gigantisk størrelse. Dette betyr at for å få bilder som gir skikkelig inntrykk av snøvær, må det temmelig voldsomme snømengder til.

Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 117mm. ISO 200, f3,2, 1/320 sekund. Stativ.

 


Kjøttmeis

Ved foringsplassen er det hele tiden et spørsmål om hva slags bilder  det skal satses på, de fartsfylte - fluktbilder og slåssing som krever at man sitter årvåken og konstant klar til å reagere i det rette hundredels sekundet - eller "komposisjonsbildene" med vekt på å fylle bildeflaten med det mest mulig tiltalende innholdet av farger, former og lys. Løsningen gir seg ofte av seg selv; fartsbildene tas når lysforholdene er på topp midt på dagen, mens de andre konsentreres til morgener og ettermiddager da lyset er mykt og skyggene fulle av farger. På dette bildet er det morgenlyset (klokka 09:20 den 10. februar) som filtreres mykt gjennom skogen og får deler av motivet til å gløde mens resten ligger i kald, blå skygge. Lukkertiden er relativt lang med tanke på motiver som sjelden sitter stille, men i dette tilfellet gikk det bra - og i tillegg har kjøttmeisa perfekt, avslappet kjøttmeisform med et øye som framheves akkurat slik det skal.

Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 169mm. ISO 200, f3,3, 1/80 sekund. Stativ.

 


Ung svarttrost

Dette bildet er tatt 37 minutter etter bildet over. Noe av det fine med vinteren er at det å få oppleve det glødende morgenlyset ikke stiller krav til å stå opp umenneskelig tidlig. Her står sola framdeles lavt nok til at trærne rundt foringsplassen lager et flekkverk av lys og skygger, og en av lysflekkene treffer svarttrosten midt i hodet. I bakgrunnen dekker sollyset den samme øverste diagonalen av bildet som svarttrosthodet befinner seg i, mens blåkalde snøflekker danner en rolig kontrast til de varme fargene - og viser hvor svarttrosten nettopp har vært og rotet med nebbet sitt.

Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 147mm. ISO 200, f3,5, 1/250 sekund. Kompensering -0,7 EV. Stativ.

 

 

Tilbake

8.3.2013

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer