Tilbake ved øyenstikkertjernet
I fjor så jeg nærmere på dyrelivet i det lokale tjernet, og fikk en av mine største naturopplevelser da jeg relativt uforvarende havnet midt i en masseklekking av øyenstikkere. Oppdagelsen av - og ikke minst overraskelsen over - at tjernet huset ikke mindre enn syv ulike arter av øyenstikkere bidro ytterligere til en relativt heftig interesse for denne dyregruppen. I år var jeg naturligvis på plass igjen i slutten av mai for å følge utviklingen.
I fjor var jeg der for første gang 26. mai, akkurat idet klekkingen av liten torvlibelle tok til. For å unngå at de sårbare nyklekte øyenstikkerne skal plukkes opp av sultne fugler en etter en etterhvert som de klekkes og gjør seg klare for sin første flytur, synkroniseres klekkingen slik at alle øyenstikkerlarvene klekkes på en gang. Med hundrevis av klekkende øyenstikkere i tjernet samtidig, klarer ikke de lokale svarttrostene å samle inn alle før klekkingen er over og øyenstikkerne er på vingene.
For å være på den sikre siden dro jeg opp til tjernet allerede 19. mai. Det viste seg å være litt optimistisk, for etter en tidlig start i mars hadde våren stoppet opp i månedene etterpå. Det var ikke tegn til spirende vannplanter som skulle gi øyenstikkerne strå å klatre opp på under klekkingen, og dessuten lå det framdeles is på vannet. Her var det visst bare å vente...
Rundt månedsskiftet mai-juni var det fremdeles lite utvikling å spore. 28. mai var jeg en tur i Florø og fant nyklekte vannymfer ved et vann der, men det var ved havnivå og helt ute ved kysten. Tjernet "mitt" ligger i 400 meters høyde, så en litt seinere utvikling må en regne med. Men dagene gikk uten at noe skjedde, og i fem dager fram til 9. juni var jeg bortreist. Først om kvelden den 11. var jeg på plass ved tjernet igjen. Ennå var det knapt et grønt strå å se, men vannet hadde sunket litt, så en del gammel, brun og vissen vegetasjon fra i fjor stakk opp her og der. Og når jeg så nærmere etter, var disse gamle stråene dekket av larveskinn fra øyenstikkere... Ettersom dette var på kvelden var nok dagens klekking unnagjort, for det overveldende kaoset av øyenstikkere i alle stadier av klekking - fra larver som var på vei opp av vannet for å finne en sitteplass, til ferdig utviklede øyenstikkere som satt og prøvde vingene - var ikke å se. Det var relativt tyst og stille, men jeg kunne levende forestille meg hvordan det hadde sett ut tidligere på dagen. Og noen sent klekte individer fant jeg idet kveldssola forsvant bak tretoppene i skogen rundt tjernet.
Mangelen på vegetasjon å krype opp på hadde ført til at larveskinnene mange steder satt tett på de få stråene som var tilgjengelige. På bildet over er det to larveskinn av liten torvlibelle, og nederst ett av en vannymfe.
Da sola forsvant helt, satt det framdeles igjen noen eksemplarer som ennå ikke var helt klare for å begi seg ut i verden. Etter hvert som det ble kjøligere, måtte de nok pent vente til sola var tilbake neste morgen før de kunne komme seg av gårde.
Om formiddagen 13. juni var jeg tilbake på plass. Det hadde ikke skjedd stort siden sist, og det var tydelig at den store klekkingen av liten torvlibelle hadde funnet sted 10. og 11. juni. Jeg hadde med andre ord bommet med en halv dag, og kommet for sent til den virkelig store opplevelsen. Den sene våren og det ustabile været hadde virkelig påvirket utviklingen. Det var som nevnt en nesten total mangel på spirende grønne strå i tjernet, og den synkroniserte masseklekkingen hadde i år funnet sted to uker senere enn i fjor. Men hvor var alle de utklekte øyenstikkerne? Jeg hadde bare sett to-tre flygende individer da jeg kom. En regnbyge sendte meg hjemover, men løsningen på mysteriet åpenbarte seg da jeg var tilbake to dager senere...
15. juni håpte jeg å finne i alle fall noen klekkende vannymfer, som gjerne kom litt i etterkant av torvlibellene. Heller ikke i dag så jeg noen flygende øyenstikkere. Men temperaturen hadde jo vært bra den siste uken, så hvor hadde det blitt av dem? Borte ved tjernet var det bare ei linerle å se. Den løp rundt i vannkanten og plukket litt her og litt der, så flagret den lavt over vannet og plukket noe der, og dermed forstod jeg hvor øyenstikkerne hadde blitt av. Linerleparet gikk faktisk i skytteltrafikk mellom tjernet og reiret oppe i skogen... I fjor hadde jeg sittet ved tjernet det meste av tiden under klekkingen, og holdt det lokale fuglelivet på avstand. Ingen linerler å se da, men i år hadde et lokalt linerlepar tydeligvis oppdaget en lettvint kilde til mat å fore opp ungene sine med.
Det hjalp lite å vifte med armene, noe som hadde sendt svarttrostene av gårde i vill panikk i fjor. Linerlene så bare såvidt på meg, så trippet de videre for å fylle nebbet med godsaker. Konglene jeg kastet etter dem endte bare med et plopp i vannet og forårsaket knapt et skuldertrekk. Men jeg fant en del klekkende vannymfer, og satte meg til der det var flest av dem. Her skulle i alle fall ikke linerlene få slippe til!
Vannymfene kom seg ut av larveskinnet uten all den akrobatikken som de større øyenstikkerne går gjennom; de presset seg ut gjennom ryggskinnet på larvehuden og grep tak i vegetasjonen over seg. Men de tok seg godt med tid, og trass i den beskjedne størrelsen virket det som de brukte lenger tid enn de større øyenstikkerne på å bli flyklare. Selve klekkingen tok litt over en halvtime, men da hadde larvene allerede sittet klar på klekkestrået en stund. Og en og en halv time etter klekkingen satt den utklekte vannymfen framdeles ved larvehuden. Vingene hadde blitt gjennomsiktige og så ut til å være klare til bruk, men uttesting hadde ennå ikke funnet sted.
På bildet over har vingene ennå ikke klarnet helt. Jeg hadde nå fem utklekte vannymfer i vannkanten foran meg, mens linerla fortsatte sine herjinger rundt om vannkanten i resten av tjernet. Da klokka ble tolv måtte jeg overlate også mine vannymfer til sin skjebne; da hadde de sittet og tøket i en time og tre kvarter. Jeg håpet for deres skyld at de snart fikk .... i gir, og sendte en ny kongle etter linerla på motsatt side av tjernet.
En uke etter dette skjellsettende møtet med livets harde realiteter stakk jeg oppom tjernet igjen for å se om det stod til liv. Det hadde kommet enda litt flere grønne planter til syne. De visne stilkene fra i fjor var stort sett borte, og med dem alle larveskinnene som vitnet om hva som hadde skjedd kort tid i forveien. Linerlene var heller ikke der, og ingen øyenstikkere, hverken torvlibeller eller vannymfer. Men noen overlevende var det likevel. I blåbærlyngen bortenfor tjernet fløy det opp en blå vannymfe, og da den satte seg igjen i en einebusk fikk jeg lov å slippe nær nok innpå til å kunne identifisere den som en vanlig blå vannymfe (Coenagrion hastulatum). Naturlig nok...
Den blå hannen satt i nærheten av et par som tydeligvis hadde gjennomført sommerens prosedyrer. Nå satt de og hvilte ut, hannen med nakkegrep på hunnen for å være sikker på at ikke andre hanner skulle få slippe til og ødelegge investeringen.
Mens jeg satt der og filte på skarpheten og finjusterte på stativet for å få begge vannymfene til å havne i samme skarphetsplan, kom ei lita flue og satte seg. Og sannelig satte den seg ikke midt i skarphetsplanet, den også. Tre på en gang, ikke verst. Jeg tar det som et godt tegn...
24.6.2013