Å fotografere rovfugler fra skjul
Rovfugler er spennende motiver, ikke minst fordi de er sky og vanskelige å komme innpå. Derfor er det heller ikke så mange alternativer til å bruke skjul dersom man vil studere dem på nært hold. Men bruk av skjul betyr at du enten må lokke fuglene til skjulet, eller plassere skjulet et sted innenfor fuglenes aktivitetsområde. Sistnevnte løsning betyr at du trenger deg inn på fuglenes enemerker, og da er det ditt ansvar at aktiviteten ikke får negative følger. Den mest kritiske formen for påtrengende bruk av skjul er fotografering ved reiret. Dette har det blitt sagt og diskutert mye om, men for min del gjør jeg det enkelt: Jeg fotograferer ikke ved rovfuglreir (i utgangspunktet fotograferer jeg ikke ved andre fuglers reir heller, men det blir noen unntak i forbindelse med fag og forskning...).
Fotografering ved åte
Denne aktiviteten forutsetter at man har tilgang til åte som kan lokke fuglene til skjulet, og dette kan fort vise seg å bli et problem. For noen år siden fikk jeg tak i 50 kilo ferskt slakteavfall, og bar det opp på liten fjelltopp ute på kysten. Da jeg kom tilbake to dager senere for å sjekke om noen hadde vært nedpå for å forsyne seg, var alt sammen borte! Er det måser i området, er det med andre ord ikke så lurt å satse på ferskvare. Litt lenger unna kysten vil det være kråke og ravn som er først nedpå, men de er forsiktigere av seg og bruker mer tid. Når de først har blitt husvarme, vil likevel også kråke og ravn kunne velte i seg store mengder mat på kort tid - og gjerne lenge før enda mer forsiktige skapninger som hauk og ørn i det hele tatt er ferdige med å vurdere om åstedet er trygt. Så enten må det skaffes til veie et relativt stort åte i intakt tilstand med pels og det hele, eller man kan tilby frossenmat. Legger du ut slikt om vinteren, kan dette være en langvarig næringskilde for både stort og smått, fra kjøttmeis til havørn.
Men før det kommer så langt som til å legge ut åte, må det lages et skjul - etter at man har fått grunneierens velsignelse til å drive på (kanskje må kommuneveterinær eller tilsvarende varsles også, litt avhengig av omfang og plassering av åtet). Skjulet bør ha vanntett tak, ettersom du kanskje må sitte der fra før soloppgang til etter solnedgang når du først er på plass. Det må også være så tett at det ikke er mulig å se en eventuell lys bakgrunn gjennom det.
Blafrende teltduk er ikke bra når det er ytterst forsiktige skapninger man har med å gjøre, derfor har jeg aldri brukt vanlige kamuflasjetelt til denne typen fotografering. Telt kan heller ikke bygges inn i terrenget. Jo mindre som er synlig og jo mindre som endres, jo kortere tilvenningstid for fuglene. Dersom man ikke har mulighet for annet enn teltduk, kan et kamuflasjenett av den typen som forsvaret bruker legges oppå duken. Kamuflasjenettet beveger seg i vinden på samme måte som planter og bladverk.
Inne fra skjulet må man ha en viss grad av utsyn til det som skjer utenfor, uten selv å bli sett. I den sammenhengen er det ikke mulig å overvurdere fugleøynene. For lenge siden, den gang vi drev med fokusering for hånd, hadde jeg et teleobjektiv der hele frontelementet roterte når fokusringen ble dreid. Den lille bevegelsen ble øyeblikkelig oppfattet av ravn på tjue meters avstand. Jeg prøvde å tusje svart de hvite bokstavene i filterfatningen på objektivet, men også da oppfattet ravnene en liten centimeters rotasjon av objektivfronten. Det sier seg selv da at man ikke kan slurve med detaljene. Åpninger til objektiver og kikkehull kan og bør dekkes med sekkestrie, som har den utmerkede egenskapen at den er ugjennomsiktig mot den mørke bakgrunnen inne i skjulet, men grei å se ut av. Åpningen til objektivet er det best å skjære som et enkelt snitt i sekkestria. Når objektivet er på plass, klemmes snittet sammen helt inntil objektivet med ei klesklype eller to. Stria slutter da tett inn til objektivet slik at ingenting synes innenfor. For spesielt skeptiske fotomotiver kan det lønne seg å sette inn en erstatning for objektivet når dette ikke er på plass - en flaske med bunnen ut, for eksempel.
Skjulet bør være så usynlig som mulig, både for å gjøre fuglene minst mulig skeptiske til nye elementer i omgivelsene, men også for å unngå å lokke til seg folk. Her er skjulet laget av et rammeverk av tre, dekket med vanntett duk og et lag med torv ytterst. Åpninger til å se og fotografere ut av, skal kles innvendig med sekkestrie. |
Så er det bare å vente. Når meisene har vært nedpå, kommer kråka prøvende. Når den begynner å bli husvarm ved åtet, tar også ravnen sjansen på å nærme seg. Og når ravnen har godkjent stedet som trygt, kan ørna vurdere saken. Det kan lønne seg å vente noen uker før man setter seg til i skjulet, da unngår man de tidlige bomturene og reduserer aktiviteten i området. Når man ser at det har vært aktivitet ved åtet, kan man begynne å fylle på en gang imellom, og så – når åteplassen er godt innkjørt - kan man skride til verket.
Rovfugler tar som regel ikke sjanser, og kan sitte usynlige i skogen og holde øye med et åte. Derfor bør man være på plass en time før det lysner – uten å bruke lykt! Og selv om det skulle bli bomturer til å begynne med, bør man bli sittende til det har blitt mørkt igjen. Kanskje er fuglene i nærheten, selv om de ikke tør å komme ned enda. Åtefotografering er derfor gjerne mest aktuelt om vinteren. En bomtur varer ikke så lenge når dagen er kort. Når året er lysere og dagene lenger, kan man prøve å ha med seg en gåvekker – en person som følger deg til stedet, og bare har som oppgave å få fuglene til å tro at menneskene som kom, også har gått sin vei. Dette fungerer ofte fint i åpne landskap, men i skogen er sikten dårlig og fuglene kan dermed ikke være helt sikre på at menneskene faktisk er borte. Derfor tar det lenger tid før de føler seg trygge.
Den unge kongeørna i forgrunnen har akkurat jaget det godt voksne havørnparet vekk fra åtet, som ligger utenfor bildekanten til venstre. Her ble det brukt frosne skrotter fra en revefarm, disse tinte ikke så fort, og veide for mye til at ørnene klarte å flytte dem.
Fotografering ved badeplass
Fjær krever stell for å holdes ved like, og fugler er avhengige av en fungerende fjærdrakt. Fugler flest er derfor nøye med renholdet, og tar gjerne et bad. Egnede badedammer er det ikke nødvendigvis så mange av, så her må fotografen trenge seg inn i fuglenes private sfære (bokstavelig talt) i stedet for å lokke dem til seg, som ved åtefotografering. Dette stiller store krav til et godt skjul og kompetent oppførsel, men gir tilsvarende store opplevelser tilbake. Fordi fuglene gjerne utfolder sitt mest utagerende badeliv om sommeren når nettene er lyse og uegnet til å luske rundt i uoppdaget, er en gåvekker ofte påkrevd.
Ute på en holme i Troms hadde havørna en badedam der de sommerstid stadig kom innom for å vaske fjærdrakta for salt og fiskeslo. Selv om ørnene kan være svært territorielle på den tiden av året, så det ut som badedammen var frisone, for her kunne det være 4-5 voksne havørner og flere ungfugler samtidig.
Når havørna setter blikket i deg, føler du deg bokstavelig talt gjennomskuet. Men heldigvis holdt kamuflasjen denne gangen også. Den var laget av vanntett duk dekket med kamuflasjenetting, og fordi den stod i et bregnekratt, var det stukket bregneblader inn i nettingen slik at ikke annet var synlig enn fronten på objektivet. Ørnene gikk forbi i vannkanten fire meter unna, og kastet bare av og til et blikk på det merkelige blanke som stakk ut av vegetasjonen.
Selv i de lyseste sommernettene i Nord-Norge går aktiviteten "nattestid" merkbart ned. Det var derfor ingen ørner ved badedammen før et godt stykke ut på morgenen. For sikkerhets skyld ble skjulet bemannet tidlig om morgenen, med en medbrakt "gåvekker" som ekstra sikring. Om kvelden, etter at aktiviteten var opphørt, ble skjulet forlatt. De ørnene som da eventuelt satt i berget ovenfor, tok det ikke så nøye at en person gikk sin vei og forsvant.
1.2.2011