Småfuglfotografering fra skjul
Småfuglene i hagen er vant til å se mennesker i nærheten. De har likevel sine helt klare grenser for hvor nær innpå seg de vil slippe oss, og som regel er denne avstanden litt for lang for de fleste teleobjektiver. Dessuten har de fleste småfugler det med å bevege seg rundt i relativt lite fotogent kvistverk oppe i trærne. Å fotografere fra skjul har dermed fordelen av både å komme nær innpå fuglene, og å få dem til å oppholde seg i mer eller mindre strukturerte omgivelser.
Som med andre fugler er mat et godt lokkemiddel for å få småfuglene dit du vil. Som regel slipper man også å vente særlig lenge på at motivet skal dukke opp, her er den fotografiske utfordringen snarere å reagere raskt og å lære seg å forutse hvor en gitt fugl vil befinne seg i neste sekund. Men som med andre former for fuglefotografering er det avgjørende at fuglene ikke vet at du er der. Det er her skjulet kommer inn, og når man fotograferer fugler på 3-4 meters avstand stilles det absolutte krav til usynlighet.
Bildene på denne siden er stort sett alle tatt ut gjennom vinduet på ei lekehytte i et tre, laget for en del år siden til familiens yngste, men plassert med tanke også på fuglefotografering. Det åpne vinduet er dekket med sekkestrie på innsiden, og i stria er det laget en åpning til objektivet i form av et enkelt snitt. Når objektivet er på plass, sørger en klesklype eller to for at stria holdes tett sammen rundt det, slik at bare objektivfronten og ingenting annet er synlig utenfra. Et lite glimt av en fingertupp i bevegelse på fokusringen kan være nok til å utløse full alarm og masseflukt fra stedet. Likevel - og det kan kanskje synes litt underlig - har de fleste småfugler ikke problemer med å akseptere at du dukker opp for f.eks å fylle på frø. Det kommer nok av at en mystisk bevegelse i en mørk sprekk er uidentifisert og derfor må ses på som livsfarlig, mens et menneske, som småfuglene jo har sett mange ganger før, ikke er like skummelt. Kan det være arter i nærheten som ikke er så vant til mennesker på nært hold (nøtteskrike, spurvehauk, flaggspett o.a.) må du selvfølgelig ikke vise deg. Og gå uansett ikke ut fra skjulet mens fuglene er på foringsplassen; vent til et eller annet varselskrik har sendt dem inn i nærmeste buskas eller opp i trærne (det skjer stadig vekk), eller til aktiviteten har dabbet av. Aktiviteten kommer i bølger, og er sjelden like intens hele tiden.
Skjulet jeg bruker er plassert 50-60 meter fra huset, i omgivelser som selv de mest sjenerte finner trygge nok. Utsikten mot nord (medlys!) omfatter et tett rosekratt, og ned i dette har jeg stukket grener og og trestammer med kledelige innslag av sopp, lav og mose, og på et strategisk punkt i midten er det festet et halvt kokosnøttskall fylt med solsikkefrø. Frøkilden er i dette tilfellet så konsentrert at alle fuglene fokuserer på samme punkt, og dette gjør det lettere å forutsi hvor de vil mellomlande på vei til matfatet. Bare noen få individer kan dessuten spise på samme tid, slik at andre blir nødt til å vente på tur, og da skjer det av og til at de blir sittende på samme sted så lenge at det blir tid både til å fokusere og komponere bildet. Autofokus kan noen ganger være et problem, fordi motivet er så nært at det akseptable skarphetsplanet bare er på noen millimeter. Kameraet skjønner ikke uten videre at skarpheten må ligge i øyet på fuglen, slik at det kan lønne seg å velge ett enkelt fokuspunkt i søkeren. Når fuglen omsider sitter der du vil ha den, må du først få fokuspunktet på fuglens øye, trykke utløseren litt ned for å låse fokus, komponere bildet og så trykke utløseren helt ned. Dette skjer på mindre enn et sekund, men det er laang tid for små, aktive vesener med kroppstemperatur på over 40 grader. Sjansen er der absolutt for at fuglen flyr vekk, flytter seg, snur seg, eller ser at objektivet beveger seg og fryser til i en undersøkende, fryktsom positur.
Fotografering av småfugler har med andre ord sine utfordringer, og rikelig med skuffelser. Men her som ellers; noen ganger dukker det opp individer som samarbeider...
Ute på enden av en av favorittgreinene har jeg klemt inn kokosfett i noen sprekker (ute av syne!). Dette er populært blant meisene, og en grei måte å få dem til å konsentrere seg og kanskje sitte stille lenge nok til å få gjort unna både fokus og komposisjon. Spettmeisa hakket løs, så bildet måtte tas i det rette øyeblikket - det vil si avtrekk i det fuglen så ut som den kunne komme til å holde hodet i ro et øyeblikk. I dette tilfellet kom ei svak ettermiddagssol innn fra venstre, mens snøen i bakgrunnen ble liggende i blå skygge.
Olympus E-410, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, ISO 100, 200mm, f3,5, 1/800 sek
Samme grein som over, men her er det meste av kokosfettet borte, slik at blåmeisa må leite litt rundt etter rester. Her er det bare å henge med, og fokusere og komponere uavbrutt. At fokus ligger på øyet er kritisk, særlig her som det er øyekontakt. Det lønner seg å konsentrere seg om å få autofokusen til å treffe rett, så kan man heller finpusse komposisjonen i bildebehandleren etterpå.
Den lyse bakgrunnen gjorde det nødvendig å justere lysmålingen litt, her er det kompensert ett tredjedels trinn for å slippe inn mer lys (+0,3 EV).
Olympus E-410, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, ISO 100, 200mm, f3,5, 1/400 sek, +0,3 EV
Et "landskapsbilde" med fugl kan være en grei avveksling fra de mest ekstreme artsportrettene, og i tillegg til at kravet til rett plassering av fokus ikke er så ekstremt (her går det på centimeter i stedet for millimeter) kan slike bilder gi en helt annen atmosfære og innsikt i fuglenes liv enn nærbildene gjør. Et zoomobjektiv er nesten en forutsetning ved fotografering av småfugler på nært hold, for det er stadig behov for å endre utsnitt alt etter hvor stor fuglen er eller hvor mye av omgivelsene man vil ha med.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, ISO 200, 72mm, f3,2, 1/250 sek
Løvmeis på mellomlandingsplass mens den venter på å få slippe til ved matfatet. Det høyeste punktet på greina er et naturlig fokuspunkt, for her vil noen sette seg før eller senere. For å være sikker på at autofokusen velger å fokusere på rett sted, bruker jeg ettpunkts fokus. Fokuspunktet må plasseres på hodet/øyet av fuglen. Fokus og etterfølgende finjustering av komposisjonen betyr stadige små bevegelser av kameraet, noe fuglene ofte legger merke til på så kort avstand som det er her (omtrent fire meter). Fuglene venner seg delvis til dette gjennom sesongen, men i starten må man ta det forsiktig. Bakgrunnen her er høstløv og nedfallsfrukt, da åstedet er en gammel frukthage i Sogn.
Olympus E-410, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, ISO 200, 200mm, f3,5, 1/100 sek
Nøtteskrika er innom foringsplassen mer uregelmessig, og godtar ikke bevegelser av objektivet. Så her må det fokuseres og komponeres mens fuglen ser en annen vei. Det går som regel greit, for store fugler flytter ikke så mye på seg som de små. Problemet med slike tilfeldige gjester er at det er vanskelig å forutse hvor de kommer fra og hvilke sitteplasser de vil bruke, slik at kameraet gjerne peker en helt annen vei når de dukker opp. Da bør man ha is i magen og vente med å stille inn kameraet til fuglen har roet seg, eventuelt satse på at den lander på samme sted neste gang - eller forsiktig lirke kameraet i riktig retning mens fuglen ser en annen vei.
Olympus E-410, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, ISO 200, 200mm, f3,5, 1/125 sek, +0,7 EV
En vinter la jeg ut epler for å lokke ned flokkene med sidensvans som streifet rundt, og det lyktes til slutt å få dem til foringsplassen fordi mine epler var de eneste i nabolaget som lå oppå snøen og ikke under. Så plutselig satt spurvehauken der og klemte en av sidensvansene til bakken. Bare en liten kamerabevegelse måtte til, og så snart fokus var på plass tok jeg tre bilder. Her slo samvittigheten inn, ettersom sidensvansen pustet skrekkslagen og jeg følte et visst ansvar for den beklemte situasjonen den befant seg i. Jeg hadde jo udiskutabelt lokket den i fella. Før jeg egentlig rakk å vurdere om spurvehauken ville gå løs på byttet foran kameraet, stakk jeg ei hand ut forbi sekkestria i vinduskarmen. Spurvehauken skvatt unna til venstre, og sidensvansen til høyre. Som fagmenneske innen økologien slo det meg at dette var pinglete framferd fra min side, men i det minste hadde spurvehauken fått seg et måltid tidligere på dagen (legg merke til størknet blod på nebbet).
Olympus E-410, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, ISO 100, 200mm, f3,5, 1/100 sek, +0,7 EV
1.2.2011