"Tamme" fugler i det høye nord
Fugler som ikke er vant til mennesker og jegere fordi de holder til langt unna folk det meste av året, kan vise seg å være ganske så tolerante. En sjelden gang kan man oppleve dette her i landet, som regel i fjellet eller nordpå, men størst sjanse for slike opplevelser er det nok i tynt befolkede, arktiske strøk. Der ser det noen ganger og noen steder ut som frykten for mennesket er helt borte, men oftest opplever man slikt i hekketida, da fuglene har det travelt med å sikre neste generasjon før sommeren er forbi, og ikke har tid til å henge seg opp i detaljer. Trolig blir vi assosiert med reinsdyr eller andre drøvtyggere, som stort sett er ufarlige så lenge vi ikke plasser beina altfor skjødesløst i terrenget.
Denne fjelljoen hekket på tundraen i Sibir, relativt langt fra tunge befolkningskonsentrasjoner og noen hundre kilometer fra nærmeste veistubb. Jeg hadde nettopp funnet reiret og skulle plotte det så nøyaktig som mulig på kartet, da fjelljoen kom seilende og gikk inn for landing noen meter unna. Jeg hadde kamera med vidvinkelzoom hengende rundt halsen, og la meg flatt ned på magen med kameraet foran ansiktet. Det gikk ikke lang tid før fjelljoen kom spankulerende for å legge seg på eggene. Avstanden fra reiret til fronten på objektivet var omtrent 30 centimeter.
Da fuglen la seg nedpå, kom den så nær at jeg måtte zoome helt ut til 24 mm brennvidde (fullformat/35 mm film) for å få med både fuglen og omgivelsene. Jeg gløttet forsiktig opp mellom okularet og utløseren på kameraet, og kunne se sammentrekningene i fjelljoens pupiller mens den kikket bort på kameraet. Den kvapp litt til da lukkeren ble utløst, men roet seg og ble liggende stille og studere meg da jeg etterhvert rygget bakover på albuene, reiste meg på 10-12 meters avstand og lot den ligge i fred.
Når vi først er i gang med reirbilder, kan jeg vanskelig la være å trekke fram mitt studieobjekt gjennom mange år, og naturligvis en av verdens fineste fugler; lappspoven. Før jeg havnet i Sibir hadde jeg tilbrakt noen somre med lappspoven på Finnmarksvidda, og lært den å kjenne som en forsiktig fugl som stort sett valgte en av to ytterligheter i sin adferd overfor farlige elementer ved reiret: Enten smøg den seg forsiktig av mens avstanden ennå var noen hundre meter, og ga seg til kjenne med varsling langt unna reiret, eller den ble liggende på reiret og trykke til faren var over. Den ville da fly opp først på noen få meters avstand dersom inntrengeren var på direkte kollisjonskurs. I Sibir dominerte den sistnevnte strategien nesten helt, og ikke lå de særlig flatt ut og trykket engstelig heller. De betraktet nok mennesker som reinsdyr; litt dumme, men stort sett ufarlige.
Det øverste bildet er tatt med 35 mm vidvinkel. Hannen ligger og ruger, og forlot ikke reiret slik at jeg kunne få sjekket om klekkingen var i gang. Han ser da også relativt avslappet ut. Det nederste bildet er tatt med 300mm på fem-seks meters avstand, nok en gang liggende på magen, og med en liten ryggsekk som støtte for kameraet. Dette er en mer følsom situasjon som jeg neppe hadde fått lov å fotografere med vidvinkel; det er hunnen som kommer gående for å avløse hannen fra rugingen.
Fuglenes hekkesuksess avhenger av hvor mange smågnagere det er i terrenget, for når det er mange av dem får fugleegg og -unger være i fred for fjellreven. En måte å måle hvor mange smågnagere det er i et område er å sette ut musefeller, og telle antall dyr som går i fellene per felledøgn. Jeg la ut en av de opptalte (et sibirlemen) like ved teltleiren, for et fjelljopar holdt til ikke så langt unna, og kom innom av og til for å skjelle oss ut. Fjelljo spiser lemen så sant de er å få tak i, og hekker stort sett bare da. Og maten satte de pris på, det tok ikke lang tid før paret var i gang med å dele lemenen mellom seg - bokstavelig talt. Fuglene konsentrerte seg om å åpne buken, og satte tydeligvis stor pris på innmat, selv om enkelte bestanddeler måtte fjernes først.
Bildene er tatt med en 300 mm, og jeg satt med ryggen mot duken på kjøkkenteltet for å gli litt mer i ett med 
omgivelsene - men noen form for kamuflasje var ikke nødvendig.
1.2.2011