Komposisjon

Komposisjon betyr å sette sammen elementer til en helhet, og har vært praktisert innen bl.a. bildekunst og arkitektur i flere tusen år. Hvordan mennesker oppfatter en komposisjon er i stor grad basert på biologi og dermed felles for oss alle, og kan beskrives gjennom enkle regler som har blitt utpønsket og konkretisert av generasjoner av kunstnere. Selv om komposisjonsreglene er en integrert del av biologien vår og vi daglig bruker dem bevisst eller ubevisst, er det nyttig å kjenne til de viktigste av dem.

Det gylne snitt
Dette er en av de mest omtalte komposisjonsteknikkene, og trolig en av de eldste. Det gylne snitt er en matematisk utregning av det visuelt mest tilfredsstillende punktet på en gitt linje, basert på en idealisert utforsking av naturen og menneskekroppen. Hvis et punkt deler et linjestykke i to på en slik måte at den minste delen forholder seg til den største på samme måte som den største forholder seg til hele linjestykket, vil forholdstallet mellom dem alltid være 1,6180. I søkeren på et kamera vil det gylne snitt være plassert slik, om lag tre femdeler av lengden fra den ene bildekanten til den andre:

Teorien er at om hovedelementet plasseres i det gylne snitt, vil bildet bli mer balansert og behageligere å se på. Det sies at man regnet seg fram til dette delingsforholdet ved å studere menneskekroppen, for eksempel forholdet mellom lengden fra skulderen til fingertuppene og lengden fra albuen til fingertuppene, eller lengden av beina i forhold til lengden fra kneet til tærne. Dette er en enkel komposisjonsregel som både arkitektur og malerkunst har benyttet seg av i lange tider.

Det gyldne snitt kan plasseres både i stående og liggende flater, og slik vil det finnes flere gylne snitt i et rektangel som kamerasøkeren. Ved å sette sammen alle, vil de danne et rutenett. En forenklet utgave av dette rutenettet har blitt en mye brukt komposisjonsregel innen fotografi; tredelsregelen. Den sier at dersom et bilde deles inn i ni like store firkanter, vil hjørnene av firkanten i midten være de visuelt beste stedene å plassere viktige elementer i bildet. Tilsvarende bør horisonten i et landskapsbilde ligge nær en av de horisontale strekene. For enkelhets skyld kalles tredelsregelen ofte også det gylne snitt, selv om det er en tilsnikelse, og jeg omtaler begge samlet som det gylne snitt lenger ned i teksten.

Det gylne snitt Tredelsregelen

Avosetten i bildet til høyre er plassert i det gylne snitt. I tillegg må det som regel gjøres noen tilpasninger ut fra motivets egenart. Fordi fuglen har blikket og bevegelsen rettet mot høyre, må den i dette tilfellet plasseres i venstre del av bildet for å gi den nok rom foran seg. Ellers ville den stanget i bildekanten. Det ville også vært uheldig å kutte i avosettens speilbilde, derfor et utsnitt med en del høyde. Ringen av småbølger er et annet viktig element som det ikke bør kuttes i. Utover de grunnleggende komposisjonsreglene som følger av det gylne snitt, finnes det med andre ord en hel del regler eller beskrivelser for tilpasning av ulike komposisjonselementer. Disse brukes ofte i kombinasjon med, eller som en del av, det gylne snitt.

Linjeføring 
Øyet er mer eller mindre ubevisst på farten hele tiden, og når vi ser på et bilde farer vi raskt over de ulike elementene for å registrere helheten. Blir denne ferden oppstykket og hoppende mellom ulike elementer spredd over bildeflaten, oppfatter vi bildet som urolig og masete. Vi kan imidlertid lure øyet til å vandre over bildeflaten slik vi ønsker det, og dermed skape et balansert uttrykk. Linjeføring er et effektivt virkemiddel, men ikke bare for å skape ro og harmoni. Noen linjer skaper spenning, noen drar betrakteren med inn i bildet, mens andre leder betrakteren ut av bildet.

Horisontale linjer utstråler en følelse av stabilitet og ro. Den vannrette linjen er grunnlaget for hvordan vi orienterer oss, og selv i svært kupert terreng har vi en klar oppfatning av horisonten - som gir oss en følelse av ro og lettelse når vi kommer til topps og kan skue utover den igjen. Men det kan være flere horisontale linjer i et bilde enn bare horisonten. Horisontale linjer deler opp bildet, og må plasseres med omhu, gjerne etter det gylne snitt. De bør, som navnet tilsier, være horisontale og ikke skjeve. Bilder i langstrakt, liggende format understreker den horisontale linjens ro og stabilitet, mens et bilde på høykant har mindre av dette. I bildet under er det to viktige horisontale linjer - horisonten selv, og den fremste skybanken. Den lille skydotten øverst er det viktig å ikke kutte i, det ville gå ut over helheten og romfølelsen i bildet.

Vertikale linjer er den komposisjonsmessige motsetningen til horisontale linjer. Slike linjer gir inntrykk av vekst og styrke. Bilder på høykant forsterker følelsen av høyde og styrke, mens liggende format demper den. Vertikale linjer deler også opp bildet, og på samme måte som horisontale linjer kan virkningen av bildet avgjøres av hvor du plasserer dem. På samme måte som med horisontale linjer er det gylne snitt et godt utgangspunkt, men med flere linjer i bildet skal man ikke henge seg helt opp i dette; da må man ofte gjøre en avveiing mellom hvilke linjer som skal veie tyngst i komposisjonen, og legge disse nærmest opp mot det gylne snitt. I bildet fra katedralen i Bayeux er det fjerne og mørke koret med glassmaleriet plassert i det gylne snitt.

Diagonale linjer kan gi inntrykk av dynamikk og bevegelse, og er effektive når det gjelder å lede øyet inn i bildet slik vi ønsker det for å skape en harmonisk komposisjon. Særlig effektivt virker det dersom en diagonal linje har utgangspunkt i et av bildehjørnene. Et nært beslektet komposisjonselement er perspektivlinjer,som er svært effektive til å lede blikket innover i bildet og skape en følelse av dybde og avstand. Slike linjer kan finnes i et elveløp, en sti, trær på rekke og lignende. I den delen av bildet som en perspektivlinje leder øyet, bør det være et interessant eller iøyenfallende bildeelement som øyet kan hvile på. Mangler dette, kan en diagonal linje eller perspektivlinje like gjerne lede blikket ut av bildet som inn i det. Det faller ofte naturlig å plassere et slikt bildeelement i det gylne snitt, men i et bilde med sterk linjeføring er det ofte ikke noe problem om dette ikke følges helt opp.

Landskapsbilder tatt med teleobjektiv virker ofte flate og kjedelige, fordi de trekker perspektivet sammen og dermed gjør det vanskelig å ta i bruk perspektivlinjer. Med vidvinkel blir det motsatt, her kan du få virkelig dybde og spenn i bildet (det som ofte gjør telebilder spennende, er at de gjerne inneholder en levende skapning med et øye som vårt eget blikk umiddelbart trekkes mot. Men dette er mer biologi enn komposisjon...). Bildet under er tatt med vidvinkel, og øyet ledes mot horisonten av linjene i svaberget i forgrunnen, av lyseet i skyene og av de nedtrappende fjellene i bakgrunnen.

S-linjer oppfatter vi som grasiøse og elegante, særlig når de kan plasseres i bildet slik at de samtidig fungerer som perspektivlinjer eller utnytter det gylne snitt. S-linjer fanger øyet og leder blikket effektivt slik at de kan utnyttes for å få oppmerksomheten dit i bildet vi vil ha den, men vi treffer ikke på dem så ofte. S-formen i bildet under begynner i elva nærmest oss, følger elvefaret oppover og mot venstre, rundt den grønnkledde bergnabben og opp fossen - som ellers er plassert i det gylne snitt.

Bevegelse

Selv i et statisk bilde er det bevegelse, eller rettere sagt er det ikke noe problem for oss å oppfatte bevegelsen i et bilde. Øyet vil ubevisst søke i bildet etter målet eller retningen for bevegelsen, det vil si foran motivet. Derfor fungerer komposisjonen bedre med mer rom foran hovedmotivet enn bak. Når et bildeelement plasseres i det gylne snitt, bør det med andre ord plasseres i venstre del av bildet når bevegelsen går mot høyre, og omvendt. Med levende vesener i bildet, vil det samme gjelde for hvor blikket er rettet. Vårt øye vil automatisk søke i bildet i samme retning som motivet ser, derfor må det være mest rom i blikkretningen. Dette fungerer også på samme måte med planter eller døde ting som har en retning; en blomst som åpner seg mot venstre, må ha mest rom på venstre side, og et tre eller noe annet som heller i en retning gjør seg som regel best med mest rom i den samme retningen.

Former

Grunnleggende geometriske former som sirkel, trekant og firkant kan være effektive virkemidler for å skape stabilitet og ro, eller spenning og dramatikk. En trekantform som i et fjell oppfattes som trygt og rolig. En trekantform som derimot balanserer opp-ned på spissen, skaper spenning og uro i bildet. En symmetrisk framstilling av geometriske former virker ofte behagelige for øyet. Det finnes mange formelementer som kan utnyttes i bildekomposisjon, men i mange tilfeller er det i bunn og grunn snakk om det gylne snitt med ulike former for linjeføring. I bildet under er fjellet og speilbildet symmetrielementene, som samtidig danner en rolig oval (med diagonallinjer inn fra venstre).

Noen komposisjonsrelaterte momenter til slutt:

Unngå rot som forstyrrer komposisjonen

Komposisjon handler om å plassere elementene i bildet slik at blikket trekkes mot viktige punkter, og at øyet får vandre rolig. Her er det naturlig å trekke fram rot, det vil si elementer som trekker øyet vekk fra hovedmotivet eller hindrer blikket i å vandre gjennom en ellers harmonisk komposisjon. Dette kan være lyse punkter i bildet, typisk lyse gresstrå ue av fokus i et makrobilde, eller fremmedelementer som stikker inn i bildekanten (eller opp av hodet på hovedmotivet!). Når bildet blir tatt, er vi ofte så fokuserte på hovedmotivet at vi ikke legger merke til slike forstyrrende elementer, men dette kommer med mer erfaring. Rot og rusk i komposisjonen er en av flere gode grunner til at etterbehandling av bilder er viktig. Ofte skal det ikke mye til av beskjæring for å lage et bedre bilde. På bildet under til venstre er det en del lyse strå i bakgrunnen som trekker blikket til seg, i tillegg til en halv blomst øverst. I bildet til høyre er alt dette kuttet vekk, og resultatet er behageligere å se på.

Beskjæring er helt vesentlig for bildet, enten den skjer i kamerasøkeren eller i bildebehandlingsprogrammet. Men unngå å kutte deler av hovedmotivet, eller for den del andre viktige elementer i bildet. Bildet av nøtteskrika under til venstre har en svært forstyrrende kvist i venstrekanten, denne ble forsøkt fjernet ved beskjæring av bildet. Men beskjæringen ble i trangeste laget, med for lite luft foran fuglen, og løsningen ble å fjerne kvisten (og andre forstyrrende elementer) i et bildebehandlingsprogram.

Tilbake

26.2.2011

Natur og foto

Komposisjon