Makrofotografering

Definisjonen på makrofotografering var opprinnelig at motivet skulle gjengis like stort på filmruta som i virkeligheten, dvs. et størrelsesforhold på 1:1. Etter hvert som nærfotografering ble mer populært, ble det også mer om å gjøre for objektivprodusentene å vise til makroegenskaper i utvalget, og da havnet "makro"-etiketten på litt av hvert. I dag brukes betegnelsen stort sett på objektiver som kan fokusere ned til størrelsesforhold 1:2 eller bedre.

 

Objektiver

Makroobjektiver er laget for å gi særlig god optisk ytelse på nært hold, i motsetning til objektiver flest. De finnes i mange brennvidder, og med unntak av noen vidvinklede spesialobjektiver, stort sett fra 50 til 200 mm. Min egen makro er en 35 mm, men ettersom dette er et Olympusobjektiv tilpasset 4:3 formatet, tilsvarer brennvidden 70 mm i fullformat. Dette er en ekte makro (1:1), og ettersom bildebrikken er 13x17,3 mm, betyr det at kamerasøkeren viser et motiv på 13x17,3 mm når objektivet fokuserer på nærgrensa. Omregnet til fullformat eller 35 mm film, tilsvarer dette makro i 2:1, dvs det doble av naturlig størrelse.

Kort eller lang brennvidde?
Brennvidden er et vesentlig moment ved makrofotografering, fordi den avgjør avstanden mellom kameraet og motivet. Når produsentene oppgir korteste fokuseringsavstand, gjelder dette distansen fra motivet til bildesensoren i kamerahuset. Ved fotografering av levende objekter er ikke denne avstanden så interessant; langt viktigere er avstanden fra motivet til objektivfronten. Min egen 35 mm har en oppgitt korteste fokuseringsavstand på 14,6 cm, men målt fra objektivfronten er avstanden 3,2 cm. Ikke alle skapninger aksepterer denslags tilnærmelser!

Såpass store dyr som sommerfugler, øyenstikkere og mye annet trenger heldigvis ikke så korte arbeidsavstander for å fylle søkeren, men uansett kan det være greit å legge en god del ekstra avstand mellom seg og motivet noen ganger. Min gamle Tamron SP 90 mm f2,5 har en korteste fokuseringsavstand på 39 cm, eller i praksis 22 cm fra objektivfronten. Den gjengir da et motiv på 26 x 34,6 mm, eller i praksis som 1:1 med et fullformatkamera. Brennvidden tilsvarer 180 mm på et Olympus-kamera (4/3-systemet), eller 144 mm med en APS-C bildebrikke. Ved fotografering av store, mobile insekter anbefales så lang brennvidde som mulig for ikke å skremme dem opp. Alternativet er å fotografere rundt soloppgang, før insektene har fått opp kroppsvarmen og er i stand til å bevege seg.

Dybdeskarphet
Et annet aspekt i vurderingen av kort eller lang brennvidde er dybdeskarpheten. Ofte er det ønskelig å blende ned en hel del for å få så mye som mulig av hovedmotivet skarpt, men ved små forstørrelser (dvs. nærbilder og ikke egentlig makro) betyr dette samtidig at bakgrunnen kommer tydeligere fram og kan bli forstyrrende. Her er det en fordel med tele, fordi den smalere bildevinkelen betyr at et mindre utsnitt av bakgrunnen blir med på bildet. Det er da lettere å finne en kameravinkel uten forstyrrende elementer i bakgrunnen.

Ved ekte makro, fra 1:1 og større forstørrelser, spiller ikke dette noen rolle. Dybdeskarpheten er da så minimal at det tvert imot er et problem å få nok av hovedmotivet skarpt. Å bruke de aller minste blenderåpningene er en mulighet dersom man vil øke dybdeskarpheten, men de fleste objektiver gir dårligere resultater ved sterk nedblending - og uansett skal det godt gjøres å få hele motivet skarpt. En teknikk som bøter på problemet med ørliten dybdeskarphet er stacking, eller "stabling" av mange bilder med samme utsnitt men ulike fokuspunt. Bildet av neshornbilla til venstre viser dybdeskarpheten ved blender 10, den dekker bare de ytterste leddene av beina. Bildet til høyre er resultatet av en stacking-prosess; dette er egentlig elleve bilder av samme motiv, tatt med en liten forskyving av fokusplanet for hvert bilde, og deretter sydd sammen i spesialutviklet programvare. Skarpheten på dette bildet dekker hele den synlige delen av billa. De elleve bildene er alle tatt med blender 10.

Stacking gjør det også mulig å oppnå at hele hovedmotivet er skarpt samtidig som bakgrunnen er uskarp. Bildet av vannymfen under til venstre er tatt på vanlig måte med blender 22 for å få (nesten) hele insektet skarpt. Bildet til høyre er en stacking av 11 bilder, alle tatt med blender 7,1. Bakgrunnen blir da like utvisket som forventet med en slik blenderåpning, mens hele insektet likevel er skarpt. Stacking kan du lese mer om her.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dersom man ikke vil ty til tidkrevende stacking-teknikk, er makroobjektiver med lang brennvidde løsningen for å unngå forstyrrende bakgrunn. Men vi skal for all del ikke avskrive vidvinklede objektiver ved nærfotografering, særlig når det gjelder mindre forstørrelser. Vidvinkel gir helt andre muligheter for å få landskapet inn som en del av motivet. En svært spennende løsning er et helt vanlig vidvinkelobjektiv med en tynn mellomring mot kamerahuset. Med god nedblending gir dette landskapsbilder ved nærfotografering. Ned mot 1:1 kommer man nok ikke, men arbeidsavstanden kan være ned mot noen centimeter, slik at man må være oppmerksom på å unngå å skygge for motivet med objektivfronten! Jeg har gode erfaringer fra film-dagene med et 24 mm objektiv på en 7 mm mellomring. Særlig bredere bør ikke mellomringen være, for da blir arbeidsavstanden svært kort. Med et vidvinkelobjektiv kan man også oppnå svært stor forstørrelse ved å snu det bak-fram og montere det på kameraet med filterfatningen skrudd inn i en såkalt vendering (reverseringsring). Med en gammel 28 mm snudd på denne måten får jeg en forstørrelse på 1,5:1 (eller 3:1, omregnet til fullformat/35 mm film). Arbeidsavstanden er likevel respektable 5,5 cm fra "objektivfronten". Nye digitale objektiver har ikke blenderring, og det er derfor ikke mulig å blende ned et slikt objektiv når det blir brukt med en vendering. Men alt av eldre objektiver (fortrinnsvis medium vidvinkel) kan brukes. Ettersom objektivet monteres med filterfatningen mot kamerahuset, spiller det ingen rolle hva slags objektivmerke som brukes. Fokusering skjer ved åpen blender, og så vris blenderringen til ønsket posisjon før opptak. Den optiske kvaliteten kan bli svært bra når et objektiv vendes rundt på denne måten.

Fokus og eksponeringsautomatikk
Snur du et objektiv bak-fram blir det ikke mye automatikk i behold. Det er da heller ikke så nøye, for ved makrofotografering må mye av fokuseringen skje med manuell fokusering, ved å flytte hele kameraet fram og tilbake. Ved de aller største forstørrelsene fungerer fokusringen nesten som en zoomring, bare noen millimeters endring av fokus betyr at utsnittet endres radikalt. Derfor er det greiest å fokusere ved å flytte kameraet. Slå av autofokusen, den fokuserer ikke nødvendigvis der du vil, og dersom du komponerer om på bildet etter å ha fokusert vil som regel fokus havne på feil sted fordi objektivfronten flyttes en millimeter eller to under prosessen. Bruk manuell fokus, i alle fall med håndholdt kamera. Med kameraet på stativ, kan man i tillegg bruke LiveView og fininstille fokus med 10x forstørrelse.

Om man kan klare seg fint uten autofokus, er det verre å jobbe uten eksponeringsautomatikk. Jeg har aldri brukt kameraets auto- eller programautomatikk, men har det konstant på blenderprioritert lysmåling ("A" på de fleste kameraer). Med denne innstillingen fungerer eksponeringsautomatikken på mine kameraer selv uten objektiv, og da naturligvis også med hva som helst annet påmontert. Men med eldre objektiver må jeg fokusere med åpen blender, og så vri blenderringen til ønsket verdi før bildet tas (søkeren blir da for mørk til å fokusere i).


Stikkeveps kan artsbestemmes ut fra mønsteret på hodet. Dette er en jordveps (Vespula vulgaris) som ble funnet temmelig utmattet i en vinduskarm. Ellers ville den nok ikke vært særlig samarbeidsvillig, for bildet ble tatt med 90 mm makro og 10 mm mellomring på 10-12 cm avstand, etter at vepsen var flyttet over til en stueplante. Dagslys (overskyet) inn fra høyre, og en hvit reflektor (pappskive) like utenfor bildekanten til venstre for å lette opp skyggene.

 

Annet utstyr

Vi har allerede såvidt vært innom vendering og mellomringer. I tillegg er det mye annet utstyr som kan være greit å ha. Mellomringer monteres som nevnt mellom kamerahus og objektiv for å korte ned på objektivets nærgrense, og kan brukes på alle ojektiver unntatt de mest ekstreme vidvinklene (nærgrensen blir mindre enn null, og fokus er umulig). De korter imidlertid også inn på maksimal fokuseringsavstand, slik at objektivet ikke lenger kan fokusere til uendelig. Olympus 50-200 mm har en nærgrense på 1,2 meter. Ved å sette inn en 25 mm mellomring, endres fokuseringsavstanden til mellom 27,6 cm og 196 cm, med størrelsesforhold 1:2 ved 50 mm brennvidde og 1:10 ved 200 mm (jeg skal slutte å regne om til fullformat nå, det finner du ut av selv). Dette gjør objektivet svært anvendelig til nærfotografering. Fokusering kan gjøres enten ved fokusringen (finjustering), med zoomringen, eller ved å flytte på kameraet. Det siste er relativt tungvint når kameraet er montert på stativ, men det er mulig å få kjøpt såkalte fokuseringsskinner fra bl.a. Manfrotto og Novoflex. Med disse justeres hele kamerahus/mellomring/objektiv-enheten samlet fram og tilbake på stativhodet.

En makrobelg er en fokuseringsskinne med innebygget trinnløst justerbar "mellomring" (min gamle Olympus OM belg kan justeres fra 3,3 cm til 19,5 cm). Med en slik kan det gjøres opptak i stor forstørrelse, men det stiller krav til objektivet, for ved store forstørrelser øker kromatisk aberrasjon og andre optiske problemer. Skarphetsdybden er naturlig nok svært liten, slik at det er nødvendig med solid nedblending - og de aller minste blenderåpningene bidrar ytterligere til optiske problemer. Til makrofotografering med belg ble det derfor utviklet egne objektiver i OM-systemet, med optiske løsninger spesialtilpasset store forstørrelsesgrader. Vanlige makroobjektiver kan også brukes, men noen passer bedre enn andre. Både Zuiko Macro 50 mm f3,5 (en "vanlig" makro som kan fokusere til uendelig), Zuiko 1:1 Macro 80mm f4 (spesielt tilpasset fotografering i 1:1), Zuiko Macro 38 mm f2.8 (spesialtilpasset fotografering i størrelsesforhold mellom 1,7 og 6,7x) og ikke minst Zuiko Macro 20 mm f2.0 (for størrelsesforhold mellom 4,2x og 16x) var tiltenkt belgbruk. Slike spesialobjektiver blir nok ikke produsert lenger, men kan dukke opp i brukthyllene. Belg er heller ikke standardvare lenger, men får du tak i en OM-belg kan den brukes sammen med nyere digitalkameraer med en OM-adapter MF-1 (eller adaptere til andre kameramerker). Nedblending må gjøres manuelt før bildet tas, som forklart lenger oppe. Novoflex kan levere belg til flere kamerasystemer, og til Canon EOS har de konstruert et elektonisk adaptersystem som opprettholder autofunksjoner både ved bruk av belg og reversert objektiv. Merk at objektiver med lang brennvidde krever langt uttrekk for å oppnå en gitt forstørrelse, så spesialmakroer til belgbruk har gjerne kort brennvidde.

Ønsket om stor dybdeskarphet betyr bruk av små blendere, som igjen fører til lange lukkertider. Dette betyr at en ekstra blitz eller to kan være greit å ha. Blitzen på kamerahuset kan ikke brukes, da objektivet skygger for lyset når motivet er på nært hold. Bildene blir dessuten sjelden særlig bra med lyset rett forfra, så blitzen(e) må ha kabel eller kunne fjernutløses. En enkelt sideblitz litt på skrå ovenfra kan være nok dersom det på motsatt side står en reflektor av ett eller annet slag, som en hvit plate eller et speil. Jeg sløyfer oftest blitzen og tar heller med et lite speil, som i tillegg til å reflektere blitzlys også kan reflektere sollys. Lyset fra speilet kan sjekkes og finjusteres direkte i søkeren, mens blitz gjerne krever en del opptak med prøving og feiling før resultatet blir som ønsket. Lys kan gjerne sendes inn mot motivet bakfra for å framheve hår, doggdråper eller annen tekstur. Ulveedderkoppen til høyre befant seg i skygge, men sollys ble hentet inn med et lommespeil en halv meter til høyre. Skyggene ble lettet opp med en hvit pappskive utenfor bildekanten til venstre. Det var kjølig, og edderkoppen kald, ellers hadde den vært over alle hauger lenge før bildet ble tatt.

Dersom man blir lei av å drive gartnerarbeid med fjerning av visne strå og andre forstyrrende elementer, er det mulig å bruke kunstig bakgrunn til bildet. Noen bruker en farget plate, andre et fotografi (helst litt uskarpt), men ofte ser resultatet litt for overstriglet og kunstig ut. Ofte er det nok å skjule eventuelle uromomenter i bakgrunnen med et stort blad fra omgivelsene.

En vindskjerm kommer godt med når man fotograferer planter eller det som sitter på dem. Det skal ikke mye vindt til før bildet blir uskarpt, enten fordi motivet beveger seg under eksponering på lang lukkertid eller fordi det flytter seg noen millimeter ut av skarphetsplanet. Vindskjermen kan være mye rart, fra en bag eller sekk til ei jakke, eller en skjerm konstruert spesielt for formålet med pigger til å stikke i bakken.

Et stativ er til god hjelp, både for å få bildet skarpt og fordi det ofte trengs minst to armer til å holde blitz, reflektor og annet. Stativet må kunne brukes med lavt standpunkt, helst ned mot bakken. Jeg bruker et Manfrotto 055 med avtagbar midtsøyle og hurtiglåser på beina (skrulås á la Gitzo tar for lang tid, og det er minst 50% sjanse for å skru feil vei). Stativet veier 2,3 kg uten hode, og det er mer enn nok dersom det skal bæres med på lengre turer. Høyden kan reguleres ned til 7 cm (framdeles uten hode). Stativhodet mitt er et gammelt SLIK pan- og tilt-hode med bare ett håndtak til å åpne, låse og dreie hodet. Det fungerer utmerket, men den siste finjusteringen hadde vært greiere med et videohode som glir lettere og rykkfritt.

 

Lys

Her som ellers er avdempet belysning det beste, helst sollys filtrert gjennom et tynt skydekke. Direkte sol gir ofte for hardt lys, og med sola kommer også varme som gjør mange av motivene litt for aktive. Det beste lyset er gjerne om morgenen, fra litt før soloppgang til noen timer etter. Da er i tillegg de fleste insekter og andre småkryp stive og støle etter natta, og enkle å ha med å gjøre når de først er funnet. Midt på dagen er det best å fotografere i overskyet vær, i alle fall når det gjelder lyse blomster og insekter. Da er lyset mykt, og man unngår problemet med utbrente høylyspartier.

Det går an å bruke en halvgjennomsiktig plastfolie eller plate til å dempe sollyset og få en mykere belysning, men det har jeg liten erfaring med. Det fungerer sikkert fint til planter som ikke lar seg skremme vekk, men til fotografering av insekter har jeg så langt prøvd å holde tallet på dippedutter så lavt som mulig. Man har jo ikke mer enn to hender.

For mange makroentusiaster er lys i første rekke et spørsmål om hvordan man bruker blitz. Selv har jeg ikke så mye erfaring med blitzbruk, så jeg nøyer meg med å vise til det som står om dette litt lenger oppe på siden.

 

Levende motiver

Folk har varierende grad av motforestillinger mot å ta livet av fotomotivene sine, disse er gjerne minst overfor små dyr og planter. Derfor er nok en vesentlig del av de organismene vi ser avbildet rundtomkring ikke spesielt levende. Noen fotografer har med seg egne planteholdere som de plasserer planten i etter å plukket den, for å kunne kontrollere bakgrunn, lys og vind. Dette har jeg ikke så mye til overs for, men det kan være vanskelig å unngå når man fotograferer med store forstørrelser der motivet må stå absolutt stille. Ettersom mange fotografer har en dragning mot de uvanlige motivene, er det trolig på sin plass med en oppfordring om at man i alle fall unngår å plukke eller håndtere rødlistede eller fredede arter. En oversikt over fredede arter i Norge finnes her, mens rødlista kan lastes ned her. Dersom du vet hvilken art det er snakk om, kan rødlistestatus sjekkes ut i artsdatabankens artsportal.

Når det gjelder smådyr, er det ofte vanskelig å fotografere disse mens de er i aktivitet midt på dagen. Store arter som sommerfugler kan tilnærmes med en del forsiktighet, men igjen er det slik at de store forstørrelsene krever at motivet står stille, og at det blir stående stille en stund. Løsningen er å stå tidlig opp, og fotografere i tida rundt soloppgang. Da er som nevnt lyset som regel best, og dyra er stive og støle etter natta. En kvist eller et strå med en øyenstikker på, kan i de tidlige morgentimene flyttes rundt dit man vil ha den, uten at dyret er i stand til å gjøre så mye med saken. Problemet er bare å finne insektene når de sitter stille, men går man ned på kne og leter vil man nok finne noe å ta bilde av. Bildene av edderkopper på denne siden er tatt om morgenen, da dyra kan finnes mellom løvet på bakken. Med en pensel kan de flyttes til et egnet substrat (en mosegrodd vedkubbe i dette tilfellet). Ulveedderkoppen nederst begynte å bli litt vel livlig etter hvert, og fikk en liten tur innom kjøleskapet i en filmboks for å roe seg ned før den til slutt fikk løpe sin vei. Dersom man ikke har tenkt å ta livet av fotoobjektet, er det nok med noen minutter i kjøleskapet - så lenge dyret ikke har vært i sola og fått opp kroppsvarmen skikkelig. Da må det lenger tid til, og resultatet blir nok mer uforutsigbart med tanke på dyrets velbefinnende.

Denne humla kravlet rundt på verandaen, og ble plukket opp og plassert på en bukett vårkål. Kameraet ble stilt på manuell fokus, og så var det bare å finne en passende arbeidsavstand og bevege kameraet (håndholdt, ikke stativ) fram og tilbake til fokusplanet lå der det skulle. Dyret var såpass tregt at det var lett å følge det og få skarpe bilder. Reflektor i dette tilfellet var en hvitmalt husvegg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tilbake

27.2.2011

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer