Naturfoto på pakketur til Hellas?
Sommeren i år var ikke av de varmeste, den var vel i det store og hele både ganske så kald og fuktig. For å kompensere for dette, fant familien ut at de ville til varmere strøk i høstferien. Reisemålet måtte plukkes ut på relativt kort varsel ut fra hva som var ledig der og da, og det ble lite tid til planlegging. Sydlige breddegrader hadde vi tidligere bare reist til om våren. Hvordan ville det være i oktober? Brunt og solsvidd? Kaldt og regnfullt? Vi hadde bare ei uke, og fant ut at vi måtte sikte oss inn på Middelhavet. Det tar litt tid for kystene der å kjøles ned etter sommeren. Med dette avgjort, gjenstod et særdeles sentralt spørsmål: Ville en ukes pakketur til en charterdestinasjon i syden ha noe å by på når det gjelder naturfotografering?
Valget falt på Hellas. Ettersom turen gikk på impuls uten tid til å arrangere så mye på egen hånd, måtte vi bli charterturister, og det gikk med noen timer foran PCen for å finne et greit reisemål. Det sørlige Peloponnes med sine små landsbyer og bratte fjell med fotogene kløfter og andre spennende landskap lokket, men der var det ikke noe ledig. På den andre siden av Hellas fant vi imidlertid noe: Halkidiki - det hørtes litt strandparasollaktig ut, men landskapet så jo spennende ut ved første øyekast: Tre halvøyer mot sør ut i Egeerhavet; Kassandra med turistene, Sithonia med naturen, og Athos med munker. Sistnevnte er en selvstyrt bit land bebodd av 1700 munker, der kvinner ikke har adgang. For så vidt en interessant ordning, men som charterturister måtte vi pent velge Kassandra. Vi sirklet inn landsbyen Afytos (også omtalt som Athytos og Afitos), ettersom den så ut til å være lite turistpreget og med historie langt tilbake i tid, og dessuten fikk den greie omtaler i Trip Advisor.
Jeg var likevel i utgangspunktet litt skeptisk. En nærmere gransking av landskapet på flybilder viste at det var ganske flatt og opdyrket, og det lurte en anelse harryfaktor bak noen av omtalene på nettet. Men deler av familien hadde sterke ønsker om sol og bading, og vannet så i alle fall usedvanlig asurblått ut. Om alt annet sviktet, kunne jeg i det minste utforske de asurblå fargene med kameraet. Rett før vi dro, kom jeg dessuten over et bilde på nettet som noen hadde tatt i Afytos, av en kneler. Akkurat det dyret hadde jeg lenge kunnet tenke meg å se nærmere på. Kanskje dette ikke ble så ille likevel...
Åttende oktober forlot vi heimen og regnskyllet som hadde vart siden april, og ble innlosjert i bostedet Marianna i halvmørket sent på kvelden. Utsikten mot sjøen var vanskelig å bedømme, men den vendte i alle fall mot øst. Så her måtte det bli soloppgangsbilder og ikke solnedganger. Størrelsen på verandaen var litt mindre enn den jeg hadde sett for meg (med utstyret på plass for fotografering av innsamlede insekter og krypdyr), men grei nok.
Afytos
Første morgenen var jeg for sent oppe til å få med meg hele soloppgangen. Men nedstigningen til stranda stemte bra med flybildene på internett, den gikk på en jordvei i overkant av en tett skogkledd ravine. Etter lyden å dømme krydde det av spurvefugler nede i vegetasjonen, og et par svarthodesangere stakk oppom for å skjelle meg ut. Med dagslyset dukket ellers det vanlige syden-bosset opp rundtomkring. Det var så lenge siden sist at jeg hadde glemt plastposene, metallboksene, sofaene og alt det andre som folk på sydlige breddegrader slenger fra seg overalt, men nå trengte etterlatenskapene seg på i grøftekanten og mellom buskene. Veigrøfta var ellers fylt opp med rester av gulvfliser, sikkert fra huset som sto halvbygd og forlatt øverst ved veien. Noen skulle nok ha fylt jord over flisebitene, men denne noen hadde tydeligvis aldri dukket opp. Vel nede på stranda stod det en gruppe strandstoler, men ellers var området preget av nedpakking, bortstuing og sesongslutt. Og når bare strandkramset forsvant, så det faktisk ikke så ille ut. Jeg fikk tatt noen riktig løgnaktig idylliske bilder av solstreif fra en lav morgensol ned gjennom skyene, med ryggen mot en betongplatting med mellomlagrede strandparasoller. Det var fint at vi var godt utenom høysesongen.
Skyene trakk seg unna i løpet av dagen, og da vi gikk bortom byen sprang det flere arter firfisler på murene nede langs strandveien. Afytos ligger litt opp i høyden, på kanten av en bratt helling ned mot strandflata under. Byen har en 5000 år gammel historie og spesielle hus murt av rundstein, men til å være "lite berørt av turisme" var den underlig full av butikker, barer og restauranter.
Knelere og annet smågodt
Men så var det naturbildene da. Mulighetene for soloppganger over sjøen var mange, men hva med dyr og planter? Neste formiddag tok jeg en tur over veien ved bostedet, og inn bak et kratt som viste seg å skjule en lund med oliventrær. Jeg hadde bestemt meg for å finne en kneler, og forestilte meg at de helst ville ha tett vegetasjon av urter og myke plantedeler. Der finnes jo de fleste byttedyrene. Buskene – med det obligatoriske plastsøppelet dyttet innunder - skummet jeg bare fort over, og konsentrerte meg om et lite felt med blomster som hadde begynt å visne og legge seg over ende. Og faktisk, da jeg løftet på en bunt av dem, så jeg rett i det lille, trekantede fjeset til en kneler som hang i vegetasjonen og kikket opp på meg.
Kneleren som var funnet i løpet av 20 minutter, ble sammen med planten den satt på tatt med i triumf til verandaen og plassert på bordet. Der kunne den fotograferes med litt mer kontroll over rusk og rask og forstyrrende elementer. Dette var en stor hunn, som stikk i strid med det man vanligvis ser på bilder, helst ville henge eller kravle opp-ned i vegetasjonen. Sannsynligvis er det slik knelere vanligvis ferdes, men på bilder ser det jo bedre ut at de sitter "normalt". For å få til det, måtte jeg snu på buketten kneleren satt i - men måtte ta bildene relativt raskt før dyret igjen hang opp-ned. Der hang det og kikket på meg med det hypnotiserende blikket sitt. Knelerne er de eneste insektene med skikkelig bevegelig hals, og de kan derfor følge med på omgivelsene uten å røre på kroppen.
Kneleren ble etterpå returnert til hjemstedet sitt pent hengende i buketten. Men litt mer natur hadde ikke vært av veien. Vi ante ikke hvor vi skulle dra for å finne de fine landskapene, men kom i prat med en kunsthåndverker som lånte oss en bok med beskrivelse av merkede turstier i Halkidiki. Det lønner seg å prate med folk!
Strandfuruskog i Siviri
Første tur gikk til Siviri, enda en turismepreget liten by på vestsida. Men bebyggelsen la vi fort bak oss, og fant fram til en sti i pinjeskogen langs kysten nordover. Skogen var lys og åpen uten særlig mye av det stive krattet som preger middelhavsvegetasjonen, og lå ut mot en skrent ned mot den grunne, asurblå sjøen under oss.
På skogbunnen blomstret gresk alpefiol, og store, grønne smaragdfirfisler varmet seg i sola. I en lysning vrimlet det av sommerfugler og gresshopper, og jeg kunne sikkert ha brukt resten av dagen bare der. I ettertid fant vi ut at skogen bare var noen snaue hundre meter bred (og knapt nok det), men den strakte seg to mil nordover til Sani. Vi nøyde oss med noen kilometer, ettersom vi hadde en leiebil parkert der vi kom fra.
Sithonia
Sithonia er nabohalvøya i øst, og skal være den mest naturskjønne. Det var litt langt å kjøre til de anbefalte rutene i turboka vår, og dessuten hadde de andre i reisefølget en klar oppfatning av at det skulle fokuseres på strendene denne dagen. Så jeg håpte å finne et sted der der det meste kunne kombineres. Vi satset på vestsida. Det var kanskje en bommert, for i ettertid fikk vi vite at nordenden av østsida skulle være den fineste. Om det er rett, vet jeg ikke, men i alle fall var det fine strender på vestsida også. Men mange av dem hadde innslag som fikk nakkehårene til å reise seg, som sandvolleyballnett og solsenger. Så da vi nærmet oss en større landsby og ikke forventet å finne noen idyller videre i den retningen på en stund, snudde vi og kjørte tilbake mot noen små strender vi hadde passert på veien ned. Jeg ante en viss utålmodighet i kupeen.
For å gi en illusjon av besluttsomhet, stoppet jeg på en avkjørsel med utsikt ned mot sjøen og kikket ut over kanten. Det lå en strand der nede, helt fri for turist-dilldall og med gule, avrundede klipper ut i glassklart blått vann. Ingen andre var å se, og det gikk en sti ned skrenten. Lokaliteten ble erklært funnet, og ingen protesterte.
Vannet var virkelig klart. Sikten var sikkert på 40-50 meter, og trass i dette tilsynelatende tegnet på liten produktivitet, stimet det små blåblanke fisk over sandbunnen både nært og fjernt. Der det lå steinblokker holdt mer fargerike einstøinger til, og her og der gravde små blekkspruter seg ned i sanden. Men jeg hadde ikke noe undervannskamera, og da mitt beskjedne behov for å ta meg vann over hodet var dekket, tok jeg en kikk på et liten sivomkranset vannpytt på innsiden av sandstranda. Kanskje kunne det være litt fugleliv der? Jeg kom aldri så langt som til å finne ut av det, for jeg hadde knapt kommet over dit før luften surret av øyenstikkere. Røde og blå, små og store, vannymfer og libeller. Snart lå jeg på magen i vannkanten (på tørt land, man skal jo ikke overdrive heller) med makroobjektivet og søkte ut de mest samarbeidsvillige individene.
En svært territoriell blå øyenstikker som hadde basen sin på et lite parti tørrlagt småstein ledet oppmerksomheten mot inntrengere den tydelig ikke tålte synet av; sammenkoblede par av røde høstlibeller som kom flygende for å legge egg i et grunt, åpent vannparti som ved nærmere øyensyn viste seg å være et oversvømt kjørespor ned mot stranda. Det ble en grei test av autofokusen i E-30 med 50-200 mm. Og det gikk! Min aktelse for søreuropeiske øyenstikkerfotografer sank noen hakk da det viste seg at det som hjemme hadde vært helt umulig plutselig fungerte helt greit, forskjellen ligger rett og slett i at norske øyenstikkertjern er fulle av strå og siv som distraherer autofokusen, mens det her nede var lett å finne ensartede bakgrunner og stråfri forgrunner. Dessuten er det jo relativt lite forlokkende å legge seg på magen i torvmyra, mens det å ligge på varm, tørr sand ved vannkanten er hakket greiere.
Sani: Våtmark, skog og Olympos
Samme kveld tok jeg bilen en kveldstur over på vestsida av Kassandra. På turen hjem fra Sithonia hadde vi sett Olympos, de greske gudenes fjell, over på den andre siden av Thermaikosbukta. Det lå an til en fin solnedgang fra stranda ved Sani, og i tillegg hadde turboka fortalt om et våtmarksreservat med mye fugl. 
Jeg sjekket fuglene først, gikk langs en jordvei forbi en pinjeskog der folk sanket honning fra bikuber, og inn langs den sivkledde vannkanten som tydeligvis hadde trukket seg godt tilbake. For hvert skritt jeg tok, stimlet det av småfisk som rømte vekk i det centimeterdype vannet, og det hørtes et vedvarende regn av frosker som hoppet i sikkerhet fra vannkanten. Etter noen hundre meter tok en sidevei av på en fylling tvers over hele vannet. Det stod ingen skilt der, så jeg gikk utover. Flere meter høyt siv skjermet veien, men da dette begynte å tynnes og til slutt forsvant, stod jeg plutselig med hvite og grå hegrer, tusen sothøns og noen hundre taffelender på begge sider. Disse viste tydelig at de ikke likte mitt nærvær og knapt kunne komme unna raskt nok, så jeg snudde og gikk tilbake. Men noen timer i et skjul midt ute på den veifyllingen hadde vært noe…
Sola hang nå lavt over horisonten, så jeg tok korteste vei gjennom skogen og kom ut på den lange Sani-stranda. Der lå Olympos langt bort på motsatt bredd, fjellet som var - eller kanskje er - så hellig for grekerne at de 2917 metrene ikke ble besteget før i 1913.
Dagen på stranda hadde det vært 25 varmegrader. Dagen etter var det 14. Vi var oppe i åsene i innlandet, regnet drev ned og vi var på retur ned en jordvei som smuldret opp og ble til brunt vann mellom føttene. Mudderet klabbet seg til skoene, det var som å gå med truger. Kontrastene kan være store i oktober, fra sommer til høst på en dag, og så kanskje tilbake til sommer igjen noen dager senere. Værmessig er det risikosport å reise til syden på denne tiden, men det viste seg altså fullt mulig å lete opp nok interessant natur og dyreliv til at jeg saktens kunne tenke meg en tur tilbake. Men også da utenom turistsesongen.
- - - o - - -
Referanse til boka vi lånte, og som viste seg svært nyttig: Ramshaw, D. 2009: Halkidiki walking - 20 walks in the green garden of Greece
Kartet under viser Halkidiki med de tre halvøyene Kassandra, Sithonia og Athos. Steder som er nevnt over er skrevet inn med rødt.
