Autofokus eller ikke autofokus: Flygende øyenstikkere

Fotografering av dyr i rask bevegelse har vært en av de store utfordringene innenfor naturfotografering, og den gangen man måtte nøye seg med manuell fokusering var flygende fugler virkelig noe å bryne seg på. Man kunne riktignok få høyst brukbare bilder av sjøfugler og andre litt større arter som har forutsigbare innflygingsruter ved hekkeplassen ved å stille inn fokus omtrent der man ventet at fuglen ville komme flygende, og så ta bildet like før den ble skarp i søkeren. Men små arter i mer krevende omgivelser var en prøvelse, og flygende insekter var det ikke mange som tenkte på å fotografere engang. Utviklingen av stadig mer raffinert autofokusteknologi har endret markert på dette.


Høstøyenstikker Aeshna mixta fotografert i Hellas 13.10.2011. Olympus E-30 med Zuiko D 50-200 mm f2,8-3,5. ISO 200 ga en lukkertid på 1/500 sekund med blender 8, så her var det godt nok lys til å blende ned og få litt ekstra dybdeskarphet. Denne arten har en ganske rolig flukt med lange pauser der den står stille i lufta. 11 fokuspunkt og følgefokus (C-AF)

Fotografering av flygende fugler har jeg ikke fått prøvd så mye på etter overgangen til digitale kameraer og autofokus, derimot har jeg tilbrakt ikke så rent få timer med å forsøke å få skarpe fluktbilder av øyenstikkere. Problemstillingene har vært mange: Å finne en flygende øyenstikker med kamerasøkeren kan være problematisk nok, ettersom den flyr uforutsigbart i rykk og napp, opp og ned og til sidene med stadige utfall både hit og dit og sjelden står stille - og klarer du det, har du den der ofte bare et sekund eller to. Å fokusere er neste utfordring; i løpet av det sekundet øyenstikkeren faktisk er på plass i søkeren må kameraet klare å stille skarpt. Selv dagens mest lynraske autofokusmekanismer får store problemer med å finne noe som helst dersom fokus må jage fram og tilbake på det sekundet som er til rådighet.

Overgangen til autofokus førte derfor ikke til noen umiddelbar opplevelse av å ha funnet løsningen på alle problemer, for både det å få øyenstikkerne inn i søkeren, og ikke minst få fokus på dem, syntes i begynnelsen umulig - men med tida har det likevel vist seg at resultatene kommer med litt trening og tålmodighet. Og som vanlig må man kjenne adferden til de dyrene man fotograferer. Men først skal vi se litt nærmere på det tekniske:


Vanlig øyenstikker Aeshna juncea, Leikanger 26.8.2012. Olympus E-30 med Zuiko D 50-200mm f2,8-3,5. ISO 160, blender 3,5 og lukkertid 1/640 sekund. På grunn av store lysforskjeller mellom solbelyste og skyggelagte partier rundt tjernet, ble eksponeringen stilt på manuell slik at de solbelyste øyenstikkerne skulle bli riktig eksponerte uavhengig av bakgrunnen i bildet. Ett fokuspunkt og enkeltbilde-autofokus (S-AF).

Autofokus
Hvor raskt autofokusen arbeider varierer fra kamera til kamera, men også med ulike objektiver på samme kamerahus. Objektivet bør ikke bruke mer enn ett sekund på å fokusere fra uendelig til nærgrensen i godt dagslys. I tillegg bør kameraet ha fokuspunkter som dekker en relativt stor del av søkerbildet. Akkurat hvor mange de er, spiller mindre rolle. Med en tilnærmet ren bakgrunn som på bildet over, vil autofokusen i de fleste kameraer klare å henge med når først objektivet har klart å stille skarpt. Mange fokuspunkter spredt utover søkeren gjør risikoen mindre for at fokus hopper av og begynner å lete fram og tilbake fordi du ikke klarer å holde hovedmotivet konstant på samme plass i søkeren. På noen kameraer er det også mulig å "låse" autofokusen i forhold til elementer som plutselig dukker opp nærmere enn hovedmotivet, slik at fokus blir hengende der den skal være.

Jeg bruker en Olympus E-30 med relativt rask autofokus og 11 fokuspunkt i søkeren, som alle er av kryss-sensor typen. Fokus kan måles på tre hovedmåter:

Ettpunkts fokus. Autofokusen konsentreres til ett enkelt av fokuspunktene. Hvilket som helst av de 11 punktene kan velges.

 

 

 

 

Ettpunkts hovedfokus med hjelpepunkt. Her jobber autofokusen med utgangspunkt i det det valgte fokuspunktet, men de fire nærmeste punktene rundt hjelper til og tar over dersom hovedmotivet flytter seg i søkeren. Alle fokuspunktene i søkeren kan velges som "hovedpunkt", også de ytterste (men da blir det færre hjelpepunkter).

 

 


 

11-punkts fokus. Her er alle de 11 fokuspunktene i bruk for å fokusere på hovedmotivet. Det kan dermed flytte seg en hel del i søkeren uten at fokus glipper.

 

 


 

Mine første forsøk på flygende øyenstikkere ble gjort for et år siden, og ble relativt raskt oppgitt. 11-punkts fokusen hengte seg opp i omtrent alt som dukket opp av strå i søkeren, mens jeg med ettpunkts fokus ikke rakk å stille skarpt før øyenstikkerne hadde flyttet seg. Omslaget kom under en høsttur til Hellas, der jeg kom over en dam med masse øyenstikkere og rene, fine bakgrunner der 11-punkts fokusen fikk gjøre jobben uten hindringer. Bildene ble gode nok til at jeg ble hekta på øyenstikkerfotografering, og i sommer har jeg prøvd på ny ved tjernet hjemme. Dette tjernet ligger i skogen og har rikelig med strå og andre forstyrrende elementer som autofokusen kan henge seg opp i, så jeg fant raskt ut at 11-punkts fokus ikke nødvendigvis var det beste der. Ettpunkts hovedfokus med hjelpepunkter rundt fant derimot ganske raskt fram til rett sted å fokusere på, men fokus lå bare sjelden på akkurat den millimeteren der jeg ønsket den. Fotografert på langs av øyenstikkerne hadde autofokusen 6-7 cm å velge i, og med øyenstikkeren på tvers i bildet (og et tilsynelatende smalt og fint motiv å fokusere på) skapte de flagrende vingene problemer ved at de tiltrakk seg oppmerksomheten til fokuspunktene.

Løsningen ble ettpunkts fokus, som jeg tidligere hadde gitt opp som umulig. Og ikke bare ett enkelt punkt heller; det viste seg at muligheten E-30 gir til å redusere fokuspunktet til "nålespiss-størrelse" gjorde utslaget med tanke på nøyaktig fokus. Det blir naturligvis ganske vanskelig å få dette ene fokuspunktet til å treffe akkurat der du helst vil ha det, men med mange nok forsøk går det til slutt.


Vanlig øyenstikker Aeshna juncea, Leikanger 11.8.2012. Olympus E-30 med Zuiko D 50-200mm f2,8-3,5. ISO 200, blender 3,5 og lukkertid 1/1000 sekund. Manuell eksponering. Ettpunkts autofokus med smalt målepunkt for å vere sikker på at fokus skulle treffe hodet og ikke f.eks. vingene. Øyenstikkeren stod stille lenge nok til at det ble tid til å ta tre enkeltbilder, der to av dem ble skarpe på rett sted. Dybdeskarpheten er rundt en centimeter, og det er liten tid til å sikte.


Vanlig øyenstikker Aeshna juncea, Leikanger 26.8.2012. Olympus E-30 med Zuiko D 50-200mm f2,8-3,5. ISO 160, blender 3,5 og lukkertid 1/640 sekund. Manuell eksponering. Av ukjent grunn stiller øyenstikkerne i lufta oftest med "ryggen til", og bare unntaksvis med fronten mot deg...

Å velge rett art
Alle bildene så langt på denne siden er av Aeshna-arter, de store mosaikklibellene. Og det er ikke tilfeldig, for hos disse artene jakter hannene etter bytte (og leter etter parringsklare hunner) ved kontinuerlig patruljering av vannkanten. Dagen lang flyr de rundt og rundt og saumfarer kantvegetasjonen, og sitter du på post ved kanten av et lite tjern vil du stadig ha nye individer på ferd forbi. De fleste flyr så lavt at strå og vannplanter gjør det umulig å finne rett fokus raskt nok, men av og til kommer de i større høyde. Disse kan nok teoretisk sett fotograferes "i farta", men i praksis er det bare når de stopper og står stille et sekund eller to for å orientere seg, at du klarer å få dem i søkeren og rekker å engasjere autofokusen. I ni av ti slike tilfeller vil det riktignok dukke opp en annen hann, og det hele ender med at begge forsvinner før du rekker noe som helst, men en sjelden gang samarbeider øyenstikkeren slik at den blir stående lenge nok til at du får tid til både å finne dyret og fokusere på det. Fordi det er bortimot umulig å følge en flygende øyenstikker med kameraet på nært hold, lønner det seg å sikte over - det vil si at du ikke ser i søkeren, men følger øyenstikkeren med blikket like over kameraet. Kameraet lar du hele tiden peke mot det flygende insektet, mens du med jevne mellomrom trykker utløseren halvveis ned for å aktivisere autofokusen. Først når øyenstikkeren stiller i lufta, kikker du i søkeren, komponerer, fokuserer, og trykker av; da vil fokus allerede befinne seg noenlunde i nærheten, slik at objektivet får finjustert skarpheten så fort som mulig.


Vanlig øyenstikker Aeshna juncea, Leikanger 8.8.2012. Olympus E-30 med Zuiko D 50-200mm f2,8-3,5. ISO 200, blender 3,5 og lukkertid 1/1000 sekund. Et miljøbilde for å vise den patruljerende øyenstikkerhannen i sivkanten. På en god dag med sol kan hannene ved et relativt lite tjern som dette passere samme punkt kanskje omtrent en gang i minuttet. De aller fleste lar seg likevel ikke avbilde fordi forstyrrende strå hindrer autofokusen, eller fordi andre hanner leder objektet på ville veier. Ved fotografering med strå eller flyteplanter i bildet bruker jeg alltid ettpunkts autofokus, selv om det med så små motiver som her kan være vanskelig å treffe.

Men denne "sitt og vent"-strategien fungerer bare på de største libellene. De mindre libellene er mer stedbundne, og sitter gjerne på et strå eller et annet utsiktspunkt og gjør raske utfall før de vender tilbake på plass. Disse artene står sjelden stille i lufta lenge nok til at de kan fotograferes, så der må en annen teknikk brukes (se nedenfor). De aller minste øyenstikkerne, vannymfene, oppfører seg noenlunde som de minste libellene, men de er så små at de er tekniske sett svært vanskelige å fotografere i flukt.

C-AF eller S-AF?
Kontinuerlig fokus eller enkeltbildefokus? Når jeg fotograferer i "åpne landskap" som gjør de mulig å bruke 11-punkts autofokus, bruker jeg kontinuerlig fokus (C-AF). Under mer krevende forhold fører kontinuerlig fokus derimot ofte til at fokusplanet jager fram og tilbake, så når jeg bruker ettpunktsfokus er dette oftest sammen med enkeltbildefokus (S-AF). Mellom hvert bilde blir det da febrilsk arbeidet med å plassere fokuspunktet på øyenstikkerens hode, og trykke av om og om igjen så lenge dyret er i søkeren.

Lukkertid
Dersom man ikke er en ihuga tilhenger av kreative bilder, er det vesentlig å få en kort nok lukkertid til å fryse bevegelser. Bildene over er tatt på mellom 1/500 og 1/1000 sekund. Lengre lukkertider (ned mot 1/250 sekund) kan også gå bra, men øyenstikkerne vibrerer litt når de står stille i lufta, og bildene kan fort bli uskarpe selv om man treffer med autofokusen. Dersom man vil prøve noe annet enn å fotografere mens øyenstikkerne står stille i lufta (som ikke går med de mindre artene), bør lukkertiden opp mot 1/1000 sekund. Det kan bety at ISO må opp i 800 selv om det er full sol. For å være helt sikker når man fotograferer øyenstikkere "i farta", bør kameraet ha lukkertider ned mot minst 1/2000 eller 1/4000 sekund. Dette betyr at du må være forberedt på å bruke opp mot ISO 1600. Så høy ISO vil gi kornete bilder i mange kameraer, men ikke verre enn at det kan berges inn i raw-konverteren (bildebehandlingsprogrammet).

Seriebilder
Når kameraet først har klart å låse fokus der du ønsker det, kan det være en fordel at kameraet er i stand til å klemme av flere bilder i rask rekkefølge. Du kan da velge ut det bildet der vingene er best plassert, eller rett og slett det skarpeste bildet dersom lukkertidene er på grensen til det et hurtig motiv krever eller øyenstikkeren flytter seg litt. For at dette skal ha noe for seg, bør kameraet klare minst 5 bilder i sekundet. Ulempen er at autofokusen på de fleste speilreflekskameraer får problemer med å henge med når speil og lukker går i raskt tempo, slik at fokus låses under seriefotograferingen. I praksis bruker jeg mest enkeltbilder.

Brennvidde
Objektivet bør ha en brennvidde som er lang nok til å få hovedmotivet til å fylle en vesentlig del av bildet. Jeg bruker en 50-200 mm, som tilsvarer 100-400 i fullformat. Objektivet er stort sett zoomet ut til lengste brennvidde hele tiden, selv om det kan være greit å ta noen miljøbilder innimellom. En lang brennvidde gir også en langt mer diffus og mindre forstyrrende bakgrunn enn en kort brennvidde når hovedmotivet fyller like mye i søkeren, noe som er vesentlig for at autofokusen skal klare jobben sin.

 
Manuell fokus og en annen tilnærming for de mindre øyenstikkerartene
Mens de store libellene har et såpass forutsigbart flymønster at de kan fotograferes i farta, eller kanskje helst når de med regelmessige mellomrom står stille i lufta, er dette langt vanskeligere med de små libellene og vannymfene. De holder øye med reviret sitt fra faste sitteplasser, og foretar små utfall når det er nødvendig. De flyr raskt og ofte mye lavere enn de store libellene, og forsvinner stadig inn mellom kvist og strå. Derfo må det brukes en annen taktikk for å fotografere dem flygende enn "bare" å holde øyenstikkeren på plass i søkeren og la autofokusen ta seg av resten.

Løsningen er å fokusere manuelt på sitteplassen, og ta bildene når øyenstikkeren kommer flygende inn i søkerbildet. Stativ er nødvendig, for du må holde øye med øyenstikkerne for å få tid til å reagere når de kommer tilbake, og det går ikke dersom du samtidig ser i søkeren. En snorutløser eller annen form for fjernstyring er en stor fordel, for de små øyenstikkeren er lynraske - og kal du trykke inn utløseren på kameraet like lynraskt blir det lett bevegelse i kameraet.

Det lønner seg å stille skarpt på øyenstikkeren mens den sitter på plassen sin, og så ta bildene når den kommer inn for landing fra samme side som den gjorde før du stilte inn skarpheten. Dybdeskarpheten er gjerne bare noen millimeter, og da blir bildet neppe skarpt akkurat der du vil ha det dersom øyenstikkeren kommer inn for landing fra en annen retning. Noen øyenstikkere bruker den ene sitteplassen hele dagen, mens andre veksler mellom ulike plasser innenfor et lite område. De sistnevnte kan være en tålmodighetsprøve, for i henhold til loven om tingenes iboende faenskap vil øyenstikkeren lande langt sjeldnere på akkurat det strået du har valgt å fokusere på - like selvfølgelig som at den lander der sekundet etter at du har flyttet fokus over på et annet sted... For å hjelpe litt til, kan du prøve å plassere ut et ekstra grovt og solid strå som rager litt høyere enn de andre sitteplassene i nærheten.


En skarlagensrød høstlibelle (Sympetrum fonscolombii) har landet på favoritt-sitteplassen, et knekt strå. Sitteplassen bør våre så avgrenset som mulig av hensyn til å finne det rette fokuspunktet. Fokus justeres manuelt slik at øynene blir skarpe, og så er det bare å være klar til neste gang øyenstikkeren kommer inn for landing fra samme side. Sitteplassen bør ideelt sett fylle litt mindre enn på dette bildet, for dersom det er fluktbilder du er ute etter bør det være godt med plass til øyenstikkeren i bildefeltet. Regn med litt beskjæring etterpå. Hellas, 13.10.2011. Olympus E-30 med Zuiko D 35mm f3,5 macro


En slik sitteplass er mindre egnet som utgangspunkt for fluktbilder, her er det for mange steder å lande på. Svart høstlibelle (Sympetrum danae), Eikefjord. Olympus E-30 med Zuiko D 50-200 mm f2,8-3,5.

Så er det bare å vente. Du behøver sjelden vente lenge; må du det skyldes det trolig at du sitter for nær eller for urolig. Bytt i så fall til en lenger tele og still opp kameraet lenger unna. Når øyenstikkeren dukker opp, skjer det som regel i stor fart, og kameraet må utløses i akkurat rette øyeblikk dersom det er et fluktbilde du er ute etter. Det betyr i praksis etter at øyenstikkeren har kommet inn i søkeren (merk deg noen punkt i terrenget som viser dette), men før den har landet. Hos de små artene kommer ikke understellet ut før i omtrent samme hundredels sekund som selve landingen, det går så raskt at øyet ikke klarer å oppfatte det. Seriebilder har ikke så mye for seg, for selv med 5 bilder i sekundet vil øyenstikkeren neppe være i lufta på mer enn ett bilde - eller så får du bare en rekke bilder av en tom sittepinne og en rekke bilder av øyenstikkeren som sitter der. Prøv deg heller fram med enkeltbilder, og finn ut hvor langt unna øyenstikkeren skal være for at du skal få den med på bildet.

En ideell sitteplass for fotografering av fluktbilder, her er det i praksis bare ett punkt å sette seg på. Men bildet er tatt akkurat litt for seint; øyenstikkeren har understellet ute i akkurat det siste hundredels sekundet før landingen. Eksponeringstida er 1/800 sekund, helst bør den være enda kortere.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

    

 
Løsningen ble å zoome ut for å få bedre plass i søkeren, og å trykke av litt tidligere. Øyenstikkeren på bildet har ennå ikke senket understellet for landing (det gikk så raskt at det ikke var synlig for øyet), så ved å fjerne kvisten med litt beskjæring, var fluktbildet sikret.

 




 

  

 

 

 

Med bildene nedenfor er vi tilbake til autofokus. Hos høstlibellene kobler hannen seg på hunnens hode for å geleide henne rundt under eggleggingen, som foregår ved at hunnens bakkropp dyppes raskt ned i vannet. Her har de nettopp foretatt et slikt dypp, som bare tar noen tidelers sekund. Så flyr de videre en kort strekning og gjennomfører et nytt, synkronisert dypp. Øyenstikkerne fløy her over et helt åpent parti av vannet, så 11-punkters autofokusen hang greit med når den først hadde fått paret i fokus. ISO er 200, og lukkertiden 1/1600 sekund.

Når det gjelder fotografering av stillesittende øyenstikkere, er det ofte like greit å droppe autofokusen helt, og arbeide manuelt. Fokus bør her som hos andre dyr ligge på øynene, og det er det sjelden autofokusen finner ut av på egen hånd!

Dersom man er tidlig oppe i de kjølige morgentimene og kan ta seg god tid med urørlige fotoobjekter i sivet, kan man til og med prøve ut stacking av flere bilder for å få hele øyenstikkeren skarp, som omtalt under makrofotografering.

 

Hjem

15.11.2011 + oppdateringer

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer