Bildestabilisering
Det blir skrevet mye rart om bildestabilsering på ulike diskusjonsforumer på nettet. Noen av dem diskuterer til og med om bildestabilisering er nyttig (!), og enkelte debattanter slår kategorisk fast at bildestabilisering ikke er et moment man bør ta i betraktning ved valg av kamera. Min erfaring er den stikk motsatte.
Bildestabilisatorer brukes for å redusere bevegelser i kameraet under håndholdt fotografering, og finnes i to hovedgrupper: Optiske og mekaniske. I tillegg kan man i reklame for billige kompaktkameraer lese om "digital bildestabilisering", men dette har ingen verdi - det eneste som skjer er at kameraets ISO (lysfølsomhet) økes for å få kortere lukkertid, og resultatet er (enda) mer kornete bilder.
Optisk bildestabilisering
Denne formen for stabilisering skjer i objektivet. Stabilisatoren styrer en bevegelig linse i objektivet ved hjelp av små elektromotorer, slik at lyset (bildet) som treffer bildebrikken i kamerahuset skal være mest mulig i ro. Bevegelser oppfattes av to gyroskopiske sensorer, en som registrerer bevegelse langs x-aksen og en langs y-aksen.
Mekanisk bildestabilisering
Her skjer stabiliseringen i kamerahuset, ved at selve bildebrikken er bevegelig. Gyroskopiske sensorer oppfatter bevegelser av kameraet, og elektromotorene justerer lynkjapt bildebrikken slik at lyset under hele eksponeringen tegner på samme sted og dermed gir skarpe bilder
Resultatet er i begge tilfeller at selv om du ikke klarer å holde kameraet helt stille, kan bildene likevel bli skarpe. Jeg sier kan, for i praksis dempes bevegelsene bare inntil en viss grense, avhengig av brennvidde og lysforhold. Ifølge produsentene vil bildestabilisering gi mulighet til å ta skarpe bilder med håndholdt kamera selv om lukkertiden blir både tre, fire eller fem ganger lenger enn den du vanligvis må ha for å få skarpe bilder. Det vil si at du med et 250 mm objektiv, som vanligvis krever en lukkertid på maks 1/250 sekund for å gi skarpe bilder, kan få like gode resultater helt ned til 1/30, 1/15 eller 1/8 sekund.
Bildestabilisering i praksis
For å teste ut effekten av bildestabilisering, fotograferte jeg løeveggen under. Kameraet som ble brukt var en E-510, det første kameraet fra Olympus med bildestabilisator. Jeg har ikke gjort noen lignende test med nyere kameraer og objektiver, for prinsippet er jo det samme fremdeles. For å gi stabilisatoren noe å bryne seg på, ble bildene tatt med en brennvidde på 200 mm, tilsvarende 400 mm i fullformat. Tommelfingerregelen over tilsier at man da bør bruke en lukkertid på 1/400 sekund for å få skarpe bilder.
Bildene ble tatt stående, uten støtte. Det ble tatt tre bilder ved hver lukkertid fra 1/250 til 1/4 sekund, først uten stabilisator, så med stabilisator. De tre bildene ble tatt enkeltvis i relativt rask rekkefølge (med omtrent et sekunds mellomrom). Et lite utsnitt av det beste (skarpeste) og det dårligste bildet for hver lukkertid er vist nedenfor, med og uten stabilisering. Bildene er gjengitt på siden her med et utsnitt i 2/3 størrelse, uten annen bearbeiding, og de er derfor litt ulne i detaljene. Å gjengi dem i 1:1 ville tatt for mye plass, men forhåpentlig kommer skarpheten - og mangel på slik - likevel godt fram.
Uten stabilisering Med stabilisering
1/250 sek: Forskjellen er relativt klar allerede her. Jeg hadde nok litt for god tiltro til min egen stødighet, for jeg hoppet over 1/500 sekund, tenkte at det måtte være unødvendig. Hadde forsåvidt ikke noe å gå på med tanke på eksponeringen heller, det er grunnen til at disse første bildene er litt mørke.
1/125 sek: Forskjellen mellom det dårligste bildet med og uten stabilisator er tydelig, men det skarpeste bildet uten stabilisator henger framdeles bra med.
1/60 sek: De ustabiliserte bildene begynner å bli temmelig uskarpe; bildene tatt med stabilisator er klart bedre.
1/30 sek: De stabiliserte bildene til høyre varierer framdeles lite i skarphet, mens det er mer tombola om bildene blir (noenlunde) skarpe uten stabilisator.
1/15 sek: Det første reelt uskarpe bildet tatt med stabilisator, men ikke verre enn at det kanskje kan berges inn med etterbehandling. Det mest uskarpe bildet uten stabilisator er derimot skikkelig ute og svømmer.
1/8 sek: Her klarer jeg ikke lenger å få tilnærmet skarpe bilder uten stabilisator, mens beste bilde framdeles er brukbart med stabilisator.
1/4 sek: Til og med ved en så lang lukkertid har stabilisatoren klar innflytelse på skarpheten, men bildene er ikke akkurat skarpe lenger. Det beste ikke-stabiliserte bildet ser tilsynelatende "skarpt", men tåkete ut. Det betyr at kameraet har vært i ro under det meste av eksponeringen, men en stor bevegelse i begynnelsen eller på slutten har visket ut bildet.
Vi ser at bildestabilisatoren hjelper, og faktisk måtte vi vel ha vært oppe på 1/500 sekund for å få like skarpe bilder med og uten stabilisator. I serien over er bildene tatt med stabilisator på 1/30 sekund omtrent like skarpe som bildene tatt på 1/250 sekund uten stabilisator, det tilsvarer en effekt på tre trinn. Faktisk er vel det skarpeste bildet på 1/8 sekund med stabilisator omtrent like skarpt som det dårligste bildet på 1/250 sekund uten stabilisator, det tilsvarer i så fall fem trinn. Men uansett hvordan man definerer seg fram til hvor mange ganger lenger lukkertid man kan tillate seg med bildestabilisator, er det ingen tvil om at mekanikken hjelper. For nøyaktige mål på effekten bør man nok ta et titalls bilder ved hver lukkertid, og så måle lengden på bildebevegelsene (uskarpheten) og regne ut et gjennomsnitt. Men det overlater jeg til folk med mer tid til overs. Forøvrig, og uten at det ellers har noe med saken å gjøre, fant jeg ut at i raske serier på tre bilder var det som regel bildet i midten som var mest uskarpt. Kan kanskje være noe å merke seg?
Optisk eller mekanisk?
Optisk bildestabilisering, dvs stabilisering oppnådd ved at linseelementer i objektivet beveger seg, er en avleggs teknikk som i dag bare gir fotografen fordeler på den måten at den kan gi ekstra stabilisering utover den et kamerahus med mekanisk stabilisering gir.
Mekanisk bildestabilisering dominerer i dag markedet totalt, og har den åpenbare fordelen at det ikke kreves noe som helst av objektivet. Alt du klarer å sette på kameraet av ny og gammel optikk får den samme bildestabiliseringen. Det betyr også at etterhvert som utviklingen gir oss bedre bildestabilisatorer, er det bare nødvendig å bytte ut kamerahuset, og ikke objektivparken.
De debattantene på ulike nettforumer som i sin tid uttalte seg kritisk om bildestabilisering, var alle som én Canon- eller Nikoneiere. Disse to merkene satte i gang utviklingen av optisk bildestabilisering, og de første forsøkene ble gjort på enkle og billige objektivkonstruksjoner. De optiske ytelsene var derfor ikke helt på topp, og ble ikke bedre av den tidlige stabiliseringsmekanikken. Objektiver med bildestabilisering fikk på grunn av dette et litt frynsete rykte. Å bygge inn bildestabilisering gjorde også objektivene dyrere (ofte bortimot en dobling av prisen).
Mekanisk bildestabilisering blir nå brukt av nesten alle kameraprodusentene, med optisk stabilisering som et tillegg særlig i objektiver med lange brennvidder. Olympus med sitt 4/3 format har spesielt gode forutsetninger for å utnytte mekanisk bildestabilisering, fordi bildesensoren bare bruker en liten del av det bildefeltet objektivene dekker. Mekanikken har dermed stort slingringsmonn når det gjelder bevegelse av bildebrikken for å fange opp rystelser i kameraet, særlig de aller tydeligste som kommer ved bruk av lange teleobjektiver. Kameraer med større bildebrikker har trangere forhold, og i fullformatkameraer hadde mekanisk bildestabilisering lenge sine begrensninger. Noe som vel også er grunnen til at Canon og Nikon lenge holdt på bare optisk bildestabilisering.
Bildestabilisering er nyttig enten man bruker tele eller vidvinkel, lyssterke eller lyssvake objektiver. Med bildestabilisator kan man fortsette å ta bilder til utover de sene kveldstimer selv om man ikke har fått med seg stativet. Man må bare være klar over at bildestabilisatoren bare stabiliserer kameraet/objektivet, og IKKE motivet. Dersom problemet er at motivet beveger seg, er det ikke mye hjelp i en bildestabilisator - bortsett fra at resten av bildet blir skarpere...
Bildet over er tatt håndholdt med en brennvidde på 108 mm (omregnet til fullformat), og ville dermed normalt kreve en lukkertid på minst 1/100 sekund for å være noenlunde trygg på skarpheten. Lukkertiden i dette tilfellet er derimot 1/13 sekund. Det er tatt med en Olympus E-30 med mekanisk bildestabilisator en mørk regnværsdag, med blender 3,5 for å få en viss dybdeskarphet. Dersom man hadde et kamera uten stabilisering, hadde man ikke hatt annet valg enn å prøve seg med et lyssterkt objektiv for å få kort nok lukkertid til å holde kameraet rolig. Et objektiv med største blender f1,8 ville gitt en lukkertid på 1/30 sekund med samme ISO, altså en kombinasjon som ville gitt både bevegelsesuskarphet, for liten dybdeskarphet, og en dårligere framstilling av rennede vann. Man ville med andre ord ikke kunne ta bildet dersom man var henvist til å bare bruke et lyssterkt objektiv og ingen bildestabilisering.
Det kan sies mye mer om bruken av bildestabilisatorer, men dersom du har vært i tvil om denne funksjonen overhodet er noe å satse på, er svaret et ubetinget og rungende JA.
11.1.2012