Vinter - en studie i blått
Selv om det framdeles driver noen gjenstridige snøbyger over Sognefjorden og slipper ned litt sludd innimellom, har årets første vårkål blomstret i noen dager allerede. Dermed er det ingen tvil om at vinteren er et tilbakelagt stadium på mine breddegrader, og vi er på vei inn i vårens heseblesende mylder av liv og utvikling som det snart vil være en forgjeves oppgave å prøve å henge med på. Da gir vinteren et langt roligere inntrykk, med sine stille vidder og fine blåtoner...
Venus og Jupiter over Reinheim
Månelys og stjerneklart over Reinheim på Dovre. De to spesielt sterke stjernene like over hyttene er Venus og Jupiter, som akkurat på denne tiden stod nær hverandre like over horisonten på kveldshimmelen. Det var ti minusgrader, og jeg ventet på nordlyset som aldri kom. Men stjernehimmelen er en fin erstatning.
Olympus E-30, Zuiko digital 14-42 mm f3,5-5,6. ISO 100, blender 3,5 og lukkertid 13 sekunder
Soloppgang på Dovrefjell
Sola har akkurat tippet over horisonten og sender de første, rosa lysstrålene over vindblåste vidder og snøkledde fjell. Et enkelt og harmonisk motiv i blått og rosa. Tilsynelatende er det bare å leke seg fram til komposisjon og utsnitt, men i virkeligheten varer slike øyeblikk ikke lenge før lyset blir hardt, så her må det jobbes raskt og effektivt.
Olympus E-30, Zuiko digital 14-42 mm f3,5-5,6. ISO 100, blender 8 og lukkertid 1/80 sekund
Moskusokser
Man behøver vanligvis ikke lete lenge etter moskusene på Dovre, hvis man bare vet hvor man skal lete. Og det er naturligvis på de stedene der vinden blåser mest og vegetasjonen befinner seg under det tynneste snødekket. På noen steder er det knapt snødekke i det hele tatt, slik var det i alle fall i vinter. Det fine med moskusene er at de ikke er spesielt lettskremte, slik at man kan få en stor naturopplevelse uten at man etterpå sitter igjen med en beklemt følelse av å ha forstyrret og påvirket i negativ retning. Annerledes er det med villreinen på Dovre, som er langt mer sky og derfor holder seg unna folk og beferdede områder. En grunn til å holde vinteraktivitetene og moskussafariene på et minimum vinterstid...
Olympus E-30, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5. ISO 100, brennvidde 100 mm, blender 5,6 og lukkertid 1/1000 sekund
Hvilende moskus
Dette er oksen til venstre på forrige bilde, mens den hviler mellom øktene med lekeslossing. Jeg gikk på de to oksene da jeg entret et lite høydepunkt for å få utsikt, og kikket plutselig like i ragget på en moskusrygg. Uoppdaget trakk jeg meg unna i ly av terrenget, før jeg på 40-50 meters avstand fikk dem i syne igjen. Da lå den ene og hvilte med ryggen til, mens den andre stod og kikket på meg. Jeg fortsatte stille videre, men så i det samme at dyret gikk ned i knestående for å legge seg ned. Ettersom dyrene var klar over at jeg var der men ikke viste noen stress-signaler, stoppet jeg og monterte kameraet på stativ og tok noen bilder. Her har oksen bikket helt over på siden, men holder likevel et våkent øye med meg. Bildet er et utsnitt, og viser mellom en fjerdedel og en femtedel av originalfila. Da de to oksene stod opp og begynte med lekeslossingen sin, trakk jeg meg forsiktig tilbake...
Olympus E-30, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5. ISO 100, brennvidde 200 mm, blender 4,5 og lukkertid 1/500 sekund
Storskarv til tørk
Dette bildet er resultatet av et annet forsøk med relativt lite utsnitt fra en større originalfil. Bildet ble tatt på høykant, og dette utsnittet tilsvarer akkurat en femdel av arealet på bildebrikken. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til om det kunne komme noe brukbart ut av et så lite utsnitt, men fourthirds-brikken i E-30 er av svært god kvalitet på lav ISO, og ikke minst er objektivet bra. Skarven ble fotografert fra et svært så enkelt skjul tidlig om morgenen, mens soloppgangslyset skinte gjennom de utspilte vingefjærene. Mer om dette kan du lese her.
Olympus E-30, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5. ISO 100, brennvidde 200 mm, blender 3,5 og lukkertid 1/250 sekund
I en isgrotte
I enden av Nigardsbreen i Jostedalen renner det ut en elv som år om annet graver ut store ishaller i bremunningen. Breen ligger ganske flatt til, slik at det i vintermånedene er relativt trygt å ta seg inn i isgrottene. En viss ærefrykt for omgivelsene føler man likevel når man trer inn i en slik katedral. Av de bildene jeg fikk tatt i en relativt hektisk økt, er vel dette det som best får fram den litt klaustrofobiske storheten i sceneriet, like innenfor huleåpningen. Jeg hadde med et knøttlite stativ som både fikk plass i sekken og klarte å håndtere kameraet med normalzoomen.
Olympus E-30, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5. ISO 100, brennvidde 14 mm, blender 11 og lukkertid 1/10 sekund, kompensering -0,7 EV.
Bregrotte 1
Her har breelva gravd seg et sideløp som etter hvert har tømt isgrotta for vann. Bare et lite vannsig er tilbake. Innover i den omtrent 100 meter lange hallen ble isen stadig mørkere blå, og helt innerst var det såpass mørkt at både autofokusen og jeg fikk problemer. Mitt gikk ut på at jeg stadig plasket ut i smeltevannspyttene, slik at de fem kilometrene på ski tilbake til Jostedalen ble en kjølig fornøyelse. Men tross alt en fornøyelse.
Olympus E-30, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5. ISO 200, brennvidde 17 mm, blender 2,8 og lukkertid 1/2 sekund.
Bregrotte 2
Blåisen i grottetaket ser ut som bølger på et rundt hav. Dette bildet mot utgangen ble tatt med to trinn undereksponering for å få med isblokkene i åpningen, og er etterpå lysnet opp en hel del i de mørke partiene for å få fram mer detaljer i isen. Resultatet er temmelig nær slik det faktisk så ut. Dette var midt i mars, og trolig en av de siste dagene det var mulig å besøke bregrotta i år. For å komme fram må man nemlig gå på ski over isen på Nigardsbrevatnet, og deretter ta seg over et lite delta der breelva deler seg i et nettverk som tidlig smelter snøen unna.
Olympus E-30, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5. ISO 100, brennvidde 14 mm, blender 11 og lukkertid 1/20 sekund, kompensering -2,0 EV.
Nordlys over Fjærlandsfjorden
For min del ble det bare en eneste nordlysnatt i vinter, trass i at det etter sigende har vært tidenes beste nordlyssesong. Å legge inn nordlysvarsling på mobilen hjelper ikke mye så lenge vestlandsvinteren er av den grå og overskya sorten. I tillegg bor jeg på nordsida av Sognefjorden, noe som betyr en plass i solen og er alderes utmerket det meste av året, men det betyr også at det ligger fjell i veien og sperrer utsikta mot nord. Kombinasjonen stjerneklar natt og godt nordlysvarsel betyr derfor et kvarters kjøretur vestover, for å kunne kikke nordover inn Fjærlandsfjorden. Det ble bare tre slike utrykninger i løpet av vinteren, og nordlyset viste seg ved en av dem. Ikke det helt store utbruddet, men spennende nok sammen med stjernehimmelen. Og så lærte jeg at 60 sekunders lukkertid er det absolutt maksimale man kan tillate seg, helst bør den være kortere for å få skarpe stjerner og mindre utvisket nordlys.
De fleste nordlysbildene jeg har sett, ser ut som de er tatt midt på lyse dagen fordi de er vesentlig overeksponerte (eller retter sagt, eksponerte med altfor lang lukkertid i forhold til innstilt ISO-verdi). Jeg foretrekker at bilder tatt om natten skal se ut som de er tatt om natten...
Olympus E-30, 14-54 mm f2,8-3,5. ISO 100, brennvidde 14 mm, blender 2,8 og lukkertid 60 sekund
Soloppgang over Sognefjorden
Når vi først er inne på himmelen, må jeg som vanlig ha med noen bilder tatt fra verandaen. Her er sola framdeles under horisonten, men i ferd med å sette farge på skyene mens det ennå er mørkt nok til at vi kan se lysene fra Fresvik ved innløpet til Aurlandsfjorden.
Olympus E-30, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5. ISO 100, brennvidde 14 mm, blender 4 og lukkertid 2 sekunder.
Snøfall
Av og til kommer det etter snøfall et gyllent lys over snøbygene idet de er i ferd med å trekke seg unna. Dette bildet er tatt om ettermiddagen tidlig i januar, mot fjellene på sørsida av fjorden. Skyene visker vekk konturer, samtidig som nysnøen på trærne gir en kontrastrik skarphet til bildet. Bare synd at en av de stygge granplantingene som skjemmer fjellsidene er synlige for et kritisk øye.
Olympus E-30, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5. ISO 100, brennvidde 200 mm, blender 4 og lukkertid 1/640 sekund
Gyllen sky over over Feios
Noen bilder ble det i desember også. Dette er fra en annen soloppgang sett fra verandaen, på den tiden av året da den blå timen er så lang at den ikke uten videre lar seg påvirke av at sola er oppe og farger skyene gylne.
Olympus E-30, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5. ISO 100, brennvidde 45 mm, blender 6,3 og lukkertid 1/60 sekund.
Panorert bekk
Desember er ikke min favorittmåned, da den stort sett betyr snø, regn, slaps og gråvær i en sammenhengende røre. Og jeg er ikke kreativ nok til at jeg absolutt må ut og ta bilder uansett vær- og føreforhold. Men det blir jo noen fridager i jula, og behovet for å komme seg ut melder seg før eller senere. Bildet er fra et fuktig sted i Hardanger, og jeg har lekt meg litt med å panorere oppover (eller var det nedover?) en bekk. Kameraet er håndholdt, med en lukkertid på litt over et sekund. Lukkeren utløses mens kameraet er i bevegelse, og så holdes det stille i omtrent halve den tida lukkeren er åpen. Resultatet blir en underlig blanding av skarpt og uskarpt, som får fram litt av den gufne, kalde og våte følelsen av desemberfukt som gjør det så godt å sitte inne foran peisen med ei bok.
Olympus E-30, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5. ISO 100, brennvidde 54 mm, blender 13 og lukkertid 1/1,3 sekund.
21.3.2012