Livet på en halvmeter
En gang iblant kan det vere greit å la de store prosjektene hvile, og minne seg selv om at man ikke behøver å reise til Patagonia for å finne interessante fotomotiver. Den første dagen i mai fant jeg for min del ut at et passelig prosjekt kunne være å ta med kameraet opp i enga, sette meg ned på et tilfeldig sted, og se hva som dukket opp av liv innenfor en radius på en halv meter.
Som sagt, så gjort. Det var sol og litt varme i været etter flere uker med kjølige netter, men ikke det helt store mylderet. Det aller første jeg ble oppmerksom på etter å ha fiksert blikket på de nære ting, var en mørk flekk i motlyset på et gresstrå. En flått, som satt siklende og ventet på at jeg skulle komme ti centimeter nærmere. En av oss måtte flytte oss, og ettersom jeg hadde flest kilo å flytte på, ble det den. Jeg tok noen bilder av det urørlige og uendelig tålmodige lille krypet som satt og ventet, så nappet jeg strået av og plasserte det ute av veien inne i en bregnedunge så langt bort som jeg rakk.
Så var det tilbake til halvmeteren min. Det var ikke helt fritt for at jeg holdt et lite utkikk etter flere flåtter, men det som fanget oppmerksomheten var et lite insekt som hadde det travelt. Ved nærmere ettersyn viste det seg å være en liten bie, omtrent en centimeter lang eller godt under halvparten av honningbiene som gravde seg ned i løvetannpollen på de lysende gule blomsterhodene. De var altfor travelt opptatte til å la seg avfotografere i dag, så jeg så nærmere på miniutgaven. Den sysselsatte seg med å klatre opp plantestilkene, enten til topps på et gresstrå eller ut på enden av et blad, der den ikke kom lenger og følgelig forvirret bikket over og falt ned - for så ufortrødent å begynne på ny. Den fløy ikke, kanskje fordi det var en liten krøll ytterst på en av vingene. Tydeligvis en solitær bie, en insektgruppe jeg ikke hadde så mye greie på bortsett fra at det finnes mange arter som ikke gjør mye av seg, og at en hel del av dem graver små enkeltbol i sand og tørr jord, der de legger egg og stort sett bare røper sin tilstedeværelse med et lite hull i bakken med utgravd sand rundt.
Det var først da jeg for noen år siden fant ei oljebille på stien opp gjennom løvskogen til fjells at jeg ble oppmerksom på de solitære biene, for jeg leste meg til at oljebillelarvene var snyltere som utviklet seg i reirhullene til disse biene. Så der de tjukke oljebillene fantes, måtte det også finnes solitære bier. Etter dette hadde jeg funnet enda en oljebille i en varm løvskogsli, og så en tredje bare for noen uker siden, i vår egen hage.
Tilstedeværelsen av den lille bia forklarte ikke bare hvorfor oljebilla dukket opp i hagen, men også hvorfor billa hadde hatt det så travelt at jeg knapt fikk den til å posere for fotografering; den hadde ferten av bier.
Både vert og snylter var interessante gjester, eg enda mer interessante blir jo slike forekomster dersom det er mulig å finne ut hvilke arter det er snakk om. Av oljebiller er det bare to svært like arter i Norge, Meloe violaceus og M. proscarabeus, men den siste er bare funnet noen få ganger her i landet. "Min" oljebille er ruglete som proscarabeus, og detaljer som den rette bakkanten av thorax (forkroppen) tyder også på at det er denne arten. Tiden får vise om dette er et nytt av svært få funn i Norge.
Oljebille (Meloe proscarabeus?). Det finnes tallrike arter av oljebiller i sørlige strøk, men bare to i Norge. De er store og klumpete og kan ikke fly, men blir unngått av insektetere fordi de ved fare kan skille ut en oljeaktig, illeluktende væske. Denne pipler ut mellom leddene i beina, og hos noen arter (bl.a. "spansk flue", Lytta vesicatoria) inneholder det gifstoffet cantharidin. Stoffet hadde tidligere rykte som afrodisiakum, men er dødelig i i relativt beskjedne doser. Oljebillene legger store mengder egg. Det første larvestadiet kalles triungulin-larver, disse oppsøker blomster der de venter på å feste seg på en besøkende solitær bie. Triungulin-larven blir med til biens bol, der den lever av pollen og annen næring som er tiltenkt bilarvene, og utvikler seg til en tjukkere og mindre mobil larve. Formen på antennene viser at dette voksne eksemplaret er en hann. Olympus E-30, ZD 35 mm f3,5 macro, f9, 1/80 sek., ISO 200
Den lille bia var enda et hakk verre å artsbestemme ut fra bildene, men ettersom det ble tatt en del bilder fikk jeg (relativt tilfeldig, må vel innrømme det) dokumentert at forvingen hadde tre submarginalceller og strak, ikke buet, basalåre midt på vingen. Altså tilhører den slekta Andrena, på norsk sandbier. Selv om den var for travelt opptatt med å klatre i vegetasjonen til å bry seg om meg, var den ikke helt enkel å fotografere. Den ville for det første ikke helt uten videre ta det med ro og sitte stille, og dessuten var omgivelsene relativt ustrukturerte og krevde litt omhu med tanke på bildeutsnitt og dybdeskarphet. For å komme ned på nivå med motivet måtte kameraet helt ned på bakken, og fokuseringen kunne dermed bare skje på bakskjermen - som på E-30 heldigvis kan vippes ut og roteres. Jeg valgte manuell fokusering, og stilte avstandsringen på nærmest mulig, som tilsvarer størrelsesforhold 1:1. Så var det bare å bevege kameraet frem og tilbake til skarpheten satt der den skulle. Fokuseringen gikk forbausende greit på skjermen, selv uten å bruke muligheten for å forstørre opp deler av skjermbildet. Hårete motiver har en fordel akkurat der.
Solitær bie av slekten sandbier (Andrena). Antall ytre antenneledd er 10, så dette er en hunn. Solitære bier lever som navnet sier ikke i samfunn, men enkeltvis i hvert sitt bol. Dette er gjerne gravd ut i sandjord, og røpes ved den lille sandpyramiden med inngangshullet i toppen. Olympus E-30, ZD 35 mm f3,5 macro, f10, 1/100 sek., ISO 200
Koblingen mellom solitære bier og oljebiller gjorde at jeg noen dager senere tok turen tilbake til den bratte løvskogslia der jeg hadde funnet oljebilla for første gang. Det måtte jo være flere småbier å finne der, ett eller annet sted?
Det tok da heller ikke lang tid å finne dem. I den frodige skogen i Kvinnafossen naturreservat er det ikke mange åpne sandarealer å finne, så løsningen var å følge stien. Noen hundre meter oppover bakkene ble stien fin og jevn, og der, over en strekning på fire-fem meter, lå det en mengde små sandpyramider med et hull ned i toppen. En koloni av ikke-kolonidannende bier. Å sette seg ved stien uten å plassere stativbein eller egne bein på feil sted var en utfordring, og i løpet av prosessen slo det meg at biene ikke på noen måte var aggressive. De hadde bare hullene sine i tankene, og nølte ikke med å entre dem selv om omgivelsene hadde endret seg. Når de først hadde forsvunnet ned, var de imidlertid skeptiske til å komme ut igjen. Etter en stund kunne jeg se at det nede i mange av hullene kikket opp bier. Når jeg nærmet meg, trakk de seg ned og forsvant, for så å komme til syne igjen noen minutter etter. En av dem var imidlertid litt mer samarbeidsvillig enn de andre, og jeg fikk tatt noen bilder som viste at de blåsvarte biene med hvit besetning tilhørte arten praktsandbie, Andrena cineraria. En helt ukjent forekomst for meg inntil da, men noen ganger dreier det seg bare om å ta seg tid til å sette seg ned. Selv om en kanskje må utvide fokuset litt utenfor den nærmeste halvmeteren.
29.5.2012