Klekking i øyenstikkertjernet

Inntil ettersommeren i fjor hadde jeg oversett myrtjernet oppe i skogen. Det kommer først og fremst av at det ligger i over 400 meters høyde, i et område med mye stor, stygg og mørk granplanting av den heslige og livløse sorten som vi er plaget med på Vestlandet. Det var nærmest tilfeldig at jeg i august i fjor tok turen bortom for å se litt nærmere på livet i tjernet - og ble bitt av øyenstikkerbasillen. I mai var jeg tilbake på plass etter en laang høst og vinter...

Første besøk var en kveldstur 26. mai. Jeg gikk langs vannkanten og gransket starrbeltet der jeg hadde funnet øyenstikkere i fjor, men så ingenting. Vannvegetasjonen hadde bare såvidt begynt å gro seg til etter snøsmeltingen i april. På den andre siden av tjernet kom jeg over en frosk og en samling froskeegg, og tallrike små rumpetroll viste at det hadde vært hektisk aktivitet i vannet en stund allerede. Og der, bokstavelig talt rett foran nesa på meg, oppdaget jeg plutselig en øyenstikker som satt helt stille på et strå. Noen centimeter under den på samme strå satt den tomme larvehuden den hadde krøpet ut av. Like ved oppdaget jeg kort etter en øyenstikker til - og så enda en. Begge med det tomme larveskinnet rett under seg. Klekking var tydeligvis på gang.

Det var svært mange år siden jeg hadde sett noe slikt, så neste morgen var jeg på plass igjen. Nå hadde jeg blikket justert inn mot det jeg skulle se etter, og langs bredden jeg hadde passert kvelden før uten å se noe, fant jeg nå larveskinn av øyenstikkere i hopetall. De satt med jevne mellomrom på stråene like over vannflaten, overalt. Hvordan hadde jeg kunnet overse dette dagen før?

Men øyenstikkere så jeg ikke, ingen som fløy rundt i alle fall. Det dukket derimot opp noe enda mer spennende, som jeg til å begynne med hadde oversett fordi jeg ikke hadde blikket riktig innstilt. Nyklekte øyenstikkere med blekgule, ugjennomsiktige vinger sammenslått over ryggen satt på noen av larveskinnene inne mellom stråene i vannkanten. Når jeg så nærmere etter, satt det faktisk mange av dem der. Svært mange; her skjedde det klekking i stort omfang. Mange av larveskinnene var ikke tomme, det var øyenstikkere på vei ut av dem. De fleste hang helt stille, øyensynlig i en pause i arbeidet, med hodet og overkroppen i en bue ut fra larveskinnet og ned mot vannflaten under dem. Den eneste bevegelsen som var å spore, bortsett fra vinden i sivet, var når en av disse øyenstikkerne med en rask bevegelse løftet seg opp fra sin bakoverhengende stilling helt til den fikk et grep om larveskinnet den var på vei ut av. Når det var gjort, løftet øyenstikkeren bakkroppen ut av åpningen i larveskinnet - og like etter kunne den tilsynelatende utmattet hvile ut etter anstrengelsen hengende på larvehuden som nå bare var et tomt, dødt skall.

Dette måtte jeg få bilder av. Makroobjektivet ble ubrukt lagt til side i sekken, og i stedet fant jeg fram 50-200 millimeteren, som ble montert og skrudd på stativet. Den har en nærgrense på 1,2 meter, noe som med full zoom (tilsvarer 400 mm i fullformat) betyr at motivet befinner seg 85 cm fra fronten på objektivet. Så var det å velge motiv i vrimmelen foran meg. En fullt utklekt øyenstikker med vingene til tørk? En på vei ut av larveskinnet? En larve på vei opp av vannet? Det var et virvar av strå og øyenstikkere foran meg. Hvor fant jeg det beste motivet, uten forstyrende strå i bak- og forgrunn, med den fyldigste blåfargen i vannet og det fineste lyset? Rundt meg vrengte den ene øyenstikkeren etter den andre seg ut av sitt gode skinn, og til slutt måtte jeg bare velge meg ut et eksemplar for i det hele tatt å få noen bilder.

 09:42:25 Øyenstikkeren har sprengt seg ut av larveskinnet, og hviler ut hengende etter bakkroppen.   09:48:02 Bakbeina rettes ut, første tegn på at noe mer skal skje.   09:48:11 Øyenstikkeren løfter seg raskt opp etter bakkroppen.


09:48:11 De bakerste beinparene famler etter feste.   09:48:16 Øyenstikkeren har fått tak med frambeina, og tar en ørliten pause.   09:48:21 Med en rask bevegelse løftes bakkroppen ut av larveskinnet.


09:48:21 Øyenstikkeren hviler hengende på larveskinnet. Neste steg er å pumpe opp vingene.   09:56:27 De små vingestubbene har vokst tydelig. Øynene har blitt mørkere.   10:04:23 Vingene er ikke helt utvokste ennå, men det nærmer seg - bare et drøyt kvarter etter at prosessen ble satt i gang.

Mens vingene vokser og etterhvert klarner og herder, er øyenstikkeren trolig i den mest utsatte fasen av livet. I motlys er vingene svært iøyenfallende mens de ennå er gulaktig ugjennomsiktige, og utover formiddagen så jeg stadig flere av dem rundt meg. Det var tydeligvis en masseklekking på gang. En godt synkronisert klekking kan være en fordel fordi de predatorene som oppdager hva som er på gang, ikke rekker å plukke med seg mer enn en liten del av alle de klekkende øyenstikkerne. Borte på motsatt bredd hoppet en svarttrost rundt i vannkanten med nebbet fullt av gulaktige øyenstikkervinger, men skvatt unna da jeg viftet med hendene. Da jeg kom hit i morges, hadde et par krikkender fløyet opp. Trolig hadde jeg berget livet til hundrevis av klekkende øyenstikkere bare ved å være her i disse timene, og på den måten holde fuglene unna...

Øyenstikkernes farger utvikles gradvis i løpet av noen timer eller dager etter klekkingen, og nyklekte øyenstikkere kan derfor være problematiske å artsbestemme. Disse øyenstikkerne som klekte så heftig i slutten av mai viste seg å være liten torvlibelle (Leucorrhinia dubia).

Til venstre har en liten torvlibelle klatret opp i vegetasjonen og er i ferd med å bli flygeklar, med vingene foldet ut og herdet. Under den har et nytt eksemplar klekket, og er i ferd med å "pumpe opp" vingene som ennå er i klekkeposisjon bak på ryggen. Når klekkingen er på det heftigste, velger ofte flere larver ut det samme strået å klatre opp på. Bildet til høyre er tatt to uker senere, og viser et utfarget eksemplar av samme art. De rødfargede hannene er tilsynelatende i stort flertall.

Liten torvlibelle finnes i larvestadiet i sure myrtjern, gjerne med torvmose og starr langs kanten. Men det samme gjelder også en del andre arter, og mens jeg satt og fulgte med på klekkingen oppdaget jeg en larve som hadde kravlet seg opp på tørt land; en liten panserbil med digre kjever som tydeligvis lette etter noe. Og den hadde dårlig tid; oppe under ei småfuru kravlet den opp i noe tyttebærlyng, men ga det fort opp og prøvde heller ut et par gresstrå. Disse var også for små, og febrilsk humpet den videre og tok mer eller mindre tilfeldig retning mot vannkanten igjen. Der støtte den på noe starr og kravlet opp i toppen. Det fikk duge, for denne karen hadde virkelig dårlig tid. Drøye ti minutter senere var klekkingen i gang. Da hadde jeg allerede bestemt meg for at denne skulle jeg følge med på, for dette var en annen og større art, og jeg ville prøve å få med hele klekkingen fra larven satte seg til øyenstikkeren kunne fly. Den hadde i alle fall valgt et oversiktlig og lett tilgjengelig sted å klekkes. Jeg satset på 50-200 millimeteren denne gangen også, for å holde litt avstand slik at jeg ikke skulle forstyrre noe.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 
Tekniske data:
Alle bildene nedenfor er tatt med Olympus E-30 med ZD 50-200 f2,8-3,5. Fokusering ble gjort manuelt, for å være sikker på at fokusplanet havnet på øynene eller så nær dem som mulig. Live View med 10x forstørrelse på den vippbare skjermen ble brukt med jevne mellomrom. Dybdeskarpheten ble holdt ganske moderat, med blenderverdier fra 4 til 5 for å hindre forstyrrende bakgrunn, men mot slutten 8 og 9 etter hvert som motivet bokstavelig talt utvidet seg og ble større. Stativet (Manfrotto 055) lå helt ned mot bakken, men kom likevel ikke lavt nok til å få skarphetsplanet parallelt med øyenstikkeren. Lyset var rimelig sterkt, slik at det ikke var nødvendig å bruke mer enn ISO 100, bortsett fra da skyggen av et tre kom glidende og ISO måtte opp i 200 for å sikre skarpe bilder. Det blåste litt, slik at stacking av bilder ikke var mulig. Lukkertider fra 1/60 til 1/400 sekund.


10:14:25 Øyenstikkerlarven har falt til ro på starrstilken.  10:26:37 En pumpende bevegelse får ryggen til å reise seg, og vingeanleggene heves.  10:28:50 Ryggpartiet reises ytterligere, og den klekkende øyenstikkerens øyne kommer til syne gjennom hodet på larveskinnet. Mindre enn et kvarter etter at larven var på plass, er klekkingen i full gang!


10:30:17 Hodestykket og ryggen revner, og øyenstikkeren er på vei ut.  10:31:00 Hodet er ute.  10:31:26 Forkroppen er ute, og hodet helt fritt. Munndelene har ikke "satt seg" enna, og henger relativt løst.


10:32:26 Det ene frambeinet er fritt. 10:33:46 Alle beina er fri, og øyenstikkeren bøyer seg bakover og trekker seg ut slik at bare ytterste del av bakkroppen er igjen i larvehuden. 10:51:24 I denne posisjonen tar øyenstikkeren en lengre pause, i dette tilfellet på rundt en halv time - noe som ser ut til å være ganske typisk.


11:02:48 Hos denne arten gikk hele operasjonen med løfting av forkroppen, grep med beina og uttrekking av bakkroppsspissen så raskt at jeg ikke rakk å reagere. På bildet famler bakbeina etter feste like før øyenstikkeren inntar hvileposisjon.  11:06:01 Med et godt tak i larvehuden henger øyenstikkeren urørlig mens vingene folder seg ut.  11:15:17 De ugjennomsiktige vingene er nesten helt foldet ut, og øyenstikkeren er i sin mest sårbare fase, lett synlig og en myk lekkerbisken. 


11:26:07 Vingene er helt foldet ut, og herdeprosessen tar til.  12:37:04 Vingene har herdet nesten ferdig og har blitt gjennomsiktige, bakkroppen har rettet seg ut og strukket seg, og kroppsfargene kommer til syne. Øyenstikkeren er oppmerksom på omgivelsene, og kan bevege seg.  12:55:13 Vingene spres. Herdeprosessen er bortimot fullbrakt, og etter dette kan øyenstikkeren ikke lenger slå vingene sammen bak på ryggen (slik vannymfene kan).


12:58:51 Øyenstikkeren er nå kvikk nok til å orientere seg slik at den får sola rett i ryggen og maksimal oppvarming. 13:19:00 Øyenstikkeren forlater klekkeplassen på egne vinger, lander i vegetasjonen inntil en trestamme, og flyr derfra bort til ei grein der den blir sittende. Det har gått litt over tre timer siden larven satte seg på klekkestrået slik at prosessen kunne ta til. Flekkene på vingene viser at dette er en firflekket libelle (Libellula quadrimaculata).


Portrett av den nyklekte firflekkede libellen, tatt med makroobjektiv (ZD 35 mm f3,5). Forvandlingen fra larveportrettet av samme individ lenger oppe på siden er ganske formidabel. Ikke rart at larven hadde hastverk med å finne en egnet plass for metamorfosen, som bokstavelig talt må ha presset på der den kravlet rundt!

 

16.6.2012

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer