Teknisk informasjon

Jeg har brukt fotoutstyr fra Olympus siden tidlig på 80-tallet. Det begynte med en OM-2n, en arbeidshest som tålte det meste til den omsider fikk litt for mye saltvann og ble erstattet av en OM-4. Etter et ubehagelig tilfelle med manko på batterier, supplerte jeg med en eldre OM-1 som kunne brukes helt mekanisk.

Da fotomarkedet tok spranget fra film til digitalt, ble det en pause i fotoaktiviteten på flere år. Overgangen til den digitale verden var problematisk, både på grunn av et lysbildearkiv på noen titusen bilder, og fordi de nye digitale kameraene var store og klumpete og ikke noe jeg ønsket å bære rundt på. Men da Olympus lanserte den kompakte E-400 begynte interessen å våkne: Endelig et digitalt speilreflekskamera som var lite nok til praktisk bruk ute i felten, som så ut som et "skikkelig" kamera, som hadde fabelaktig god ergonomi uten stort håndgrep, og som i tillegg kunne bruke mye av det gamle fotoutstyret mitt. Ikke så veldig lenge etter lanseringen skjedde en oppgradering, slik at det ble E-410 jeg gikk til anskaffelse av. Senere fikk jeg hånd om en E-510 med bildestabilisator, før jeg skaffet jeg meg en E-30 for å få raskere motorframtrekk og bedre autofokus ved fotografering av f.eks flygende fugler eller insekter, og deretter en OM-D E-M1 for å få enda raskere framtrekk og mindre bildestøy ved høy ISO. Siste tilskudd er nye OM-1, som kom 50 år etter det det første kameraet med samme navn.

Olympus bruker det såkalte 4/3 systemet (Four Thirds) med en mindre bildebrikke enn i de fleste andre systemkameraer. Med mål på 13 x 17,3 mm har bildebrikken et areal på 225 kvadratmillimeter, som er litt mindre enn konkurrentenes APS-brikker, men mindre enn en tredel av fullformatsbrikken på 24 x 36 mm som brukes i de aller dyreste modellene. Teoretisk gir den lille 4/3-brikken svakere dynamikk (takler f.eks. kontrasten mellom mørkt landskap og lys himmel mindre bra), og gir mer kornete bilder ved høy ISO. Dette skyldes at på en mindre overflate kan man bare oppnå samme antall piksler (bildepunkter) ved å gjøre hver lysfølsomme diode mindre og/eller pakke dem tettere. Begge deler virker negativt inn på bildekvaliteten. På den andre siden er 4/3-systemet konstruert helt fra bunnen av med tanke på maksimal tilpasning mellom objektiv og bildebrikke. Den optiske kvaliteten er da også den beste som er å få på markedet, og i tillegg er Olympus-objektivene kompakte og lyssterke. Og du får dem for en brøkdel av prisen du må ut med for et tilsvarende fullformatobjektiv.

Både dynamikk og bildestøy kan ellers bøtes på med programvare, og særlig dynamikken oppfatter jeg ikke som noe stort problem. Bildestøy ved høy ISO har til tider vært litt verre å akseptere, men nå finnes det programvare som tar hånd om det også. Du kan lese mer om dette her. Ellers blir jo både bildebrikker og prosessorer stadig bedre. 20 MP-brikken i OM-1 holder følge med enkelte fullformatkameraer opp til ISO 800. Kanskje ikke når det gjelder oppløsningen til kameraer med 40, 50 eller 60 megapikslers bildebrikke, men når det gjelder bildeskarphet.

På plussiden kommer dessuten Olympus´ fabelaktige fargehåndtering, svært god optikk, god praktisk design, og ikke minst den kompakte størrelsen på både kamerahus og objektiver (særlig teleobjektivene). For ikke veldig mange år siden var en 400 mm f3,5 som kunne puttes i jakkelomma ikke engang en drøm, det var helt umulig.

Av objektiver bruker jeg stort sett bare de gamle 4/3 objektivene, og har bare ett av de nyere mikro 4/3. Det skyldes i hovedsak at de gamle er gnistrende gode, og at jeg lenge bare hadde ett mikro 4/3-kamerahus. På lengre turer der det var praktisk å ha med to kamerahus, måtte jeg altså bruke ett 4/3-hus og ett m4/3-hus, og da var det greit å kunne bruke alle objektivene på begge (4/3-objektiver kan brukes på m4/3-hus med en MMF-3 adapter, men ikke omvendt). Jeg prøver å leve lett, og å begrense antall objektiver (noe som er svært enkelt med tanke på hva de koster), og har følgende (brennvidder må ganges med to for sammenligning med 35 mm film eller "fullformat", blenderverdiene blir de samme):

Zuiko digital 9-18 mm f4-5,6
Rimelig supervidvinkel til landskap og makro. Ikke av de skarpeste, men fullt brukbart når det blendes litt ned.

Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5
Normalzoom i Pro-serien. Optisk godt, men litt tungt.

Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5 SWD
Telezoom i Pro-serien. Et unikt objektiv som er kompakt og lyssterkt på samme tid, og har nærgrense på litt over meteren. Med de speilløse kamerahusene uten anti-alias filter er det dessuten utsøkt skarpt.

Zuiko digital 35 mm makro f3,5
Rimelig, fjærlett og skarp makro som ikke veier særlig i sekken.

M. Zuiko digital 300 mm f4
Et fabelaktig skarpt og solid objektiv med brennvidde som tilsvarer 600 mm i fullformat, med en lysstyrke på f4, vekt på 1475 gram og nærgrense på 1,4 meter. Og best av alt: Tar skarpe bilder håndholdt også under dårlige lysforhold!

 

Med et adapter kan jeg også bruke eldre Olympus-objektiver. Ikke alle gir skarpe bilder sammen med et digitalt kamerahus, men disse fungerer greit:
Zuiko 35 mm f2,8 (brukes i kombinasjon med OM belg, for makrofotografering)
Tamron 90 mm f2,5 (på et 4/3-kamera blir dette en 180 mm med fokusering ned til størrelsesforhold 1:1)

Omregnet til 35 mm tilsvarer dette brennvidder fra 18 til 400 mm, pluss en 600 mm f4 i "lommeformat". To kamerahus og alle objektivene pluss batterier, ladere og alt annet får plass i en middels dagstursekk. Sammenlignet med mine tidligere kolleger i NN er nok fotoutstyret mitt relativt puslete greier, men jeg har sjelden følt behov for mer å bære på. Og så har det vel unektelig gått litt sport i det å prøve å ta gode bilder med utstyr som har kostet en femtedel av det de fleste naturfotografer har liggende...



Tilbake                                                                                                                                   Bildene av teknisk utstyr på disse sidene er gjengitt med tillatelse fra Olympus

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer