Vidvinkel og fjernstyring til fuglebilder
For et par dager siden kom høstens første snøfall, og dermed ble tilværelsen straks litt tøffere for en del hundretusen fugler som nå i slutten av oktober flokker seg på ferden mot sørligere strøk, eller bare streifer rundt på leting etter mat.
Omtrent samtidig med snøen kom sidensvansene. Fra hekkeplassene i nord har disse spist seg sørover på rognebær og etterlatenskaper fra frukt- og bærhøsten, og kommer nå til å streife uforutsigbart rundt i småflokker så lenge mat er tilgjengelig i en eller annen form. Så forsvinner de videre, på stadig leting etter noe å spise.
Hos oss har vi hatt tre dårlige år der pæretrærne nesten ikke har satt frukt på grunn av sykdom, men i år snudde det - rustsoppen kom ikke, og trærne reagerte med kjempeproduksjon slik de gjerne gjør i slike tilfeller. Vi hadde ingen mulighet til å ta vare på selv en brøkdel av frukten, og derfor ligger det nå trolig mer enn en million pærer og epler strødd ut over bakken. Og dermed har vi bakteppet for testing av fuglefotografering med vidvinkel og fjernstyrt kamera: Store flokker av trost og sidensvans, og et hav av lokkemat.
Bildet over er tatt med hjelp av en relativt enkel og liten radiostyring av merket Hähnel Combi TF. Da jeg kjøpte den, trodde jeg det dreide seg om infrarød fjernstyring, og med mine tidligere forsøk på den slags var jeg skeptisk til påstanden om rekkevidde på 100 meter. Men den virker i alle fall uten problemer opp til 50 meter, lenger unna har jeg ennå ikke prøvd (å holde øye med hva som skjer foran et kamera lenger borte enn som så, er faktisk ganske vanskelig!). Mottageren kobles til kameraet med en ledning til USB-kontakten, og når den er slått på, blinker et lite rødt lys med mellomrom for å vise at det er liv i batteriet. Fugler ser ikke ut til å bry seg om dette, men blinken kan sikkert dekkes til dersom man er i tvil. Når man trykker knappen på senderen halvveis ned, lyser mottageren grønt. Det bekrefter at signalet kommer fram, og dessuten aktiviseres autofokusen på kameraet. Når man trykker senderknappen helt ned, blir bildet tatt.
Jeg prøvde først med kameraet montert på stativ, stilt inntil stammen på et epletre for ikke å virke altfor stort og skremmende. Det viste seg å ikke være noe problem, for sidensvansene satte seg på stativbena. Men avstanden fram til fuglene ble litt stor. Med vidvinkel gir det stor forskjell om motivet er en hel eller en halv meter unna, så jeg bestemte meg for å sløyfe stativet og plassere kameraet rett på bakken. Jeg brukte gamlekameraet, E-410, for å få ned størrelsen så mye som mulig. Kameraet satte jeg på en plankebit som ble vatret med litt snø. Jeg hadde på forhånd sett meg ut et punkt på bakken der fuglene flokket seg og det lå en del halvspiste pærer. Jeg samlet noen slike, slo over på manuell fokus og satte avstanden på 0,4 meter. Deretter en rask test av at fjernstyringen virket, og så var det å trekke i hus. Sidensvansene samlet seg nemlig på skråningen like bak huset, og gjennom et vindu ved inngangsdøra kunne jeg og katten holde øye med fuglene, og jeg kunne fjernstyre kameraet innefra. Katten hadde for anledningen fått husarrest.
Det viste seg ganske raskt at sidensvansene godtok kameraet straks de var tilbake på plass. Fuglen over er bare omtrent 5 cm fra frontelementet på objektivet. Lyden fra lukkeren brydde de seg ikke om, og en stund var jeg usikker på om fjernstyringen faktisk virket. Men det gjorde den, med kikkert kunne jeg se at den lille røde lampa bak på kameraet jobbet i vei og viste at bildene ble behandlet og lagret i rask rekkefølge. Men jeg hadde bommet med avstandsvurderingen. Som nevnt hadde jeg stilt avstanden manuelt på 0,4 meter. Jeg hadde ikke sjekket skarpheten på skjermen, for den er ikke vippbar på E-410, og jeg stolte på egen avstandsvurdering. Problemet var bare at jeg hadde vurdert avstanden til objektivfronten, og ikke til kamerahuset der bildesensoren sitter. I stedet for 0,4 meter skulle jeg altså ha stilt inn avstanden på 0,55 meter. Et annet problem var at fuglene satte seg med ryggen til, men det kunne jo løses ved å ta bildene når de lettet på hodet og så seg rundt. Verre var det med avstanden, og da jeg hentet inn kameraet noen timer senere, var det egentlig bare ett bilde der skarpheten satt hundre prosent der den skulle.
Jeg brukte et 14-54 mm objektiv på maks vidvinkel, blendet ned til f8 for å få litt dybdeskarphet men samtidig brukbar lukkertid. En utfordring var å kunne se akkurat det punktet jeg hadde stilt inn skarpheten på, for bare 15 meter unna fra en helt annen vinkel ser ting veldig forskjellig ut. I ettertid har jeg utstyrt meg med et par fargeblyanter som jeg stikker ned i bakken på hver side av der jeg legger skarphetsplanet. 
Blyantene kommer ikke med på bildet, men nå kan jeg på god avstand se ikke bare om fuglene befinner seg i fokus, men også om de sitter slik at de kommer med på bildet.
Om det skulle se ut som pærene på bildet til venstre er spikret fast, er det nesten riktig. De er skrudd fast - men det skyldtes mest at jeg ikke hadde tilstrekkelig lange spiker der og da. Det var nemlig ikke bare sidensvans, men også store mengder gråtrost som forsynte seg, og gråtrostene er relativt skjødesløse i sin omgang med mat - det går ofte i store bevegelser og kraftig hakking som kan sende lokkematen langt utenfor skarphetsplanet. Bildet er ellers tatt med vidvinkel, slik at avstanden mellom objektivfronten og stripa med pærer ser lenger ut enn sine snaue 25 cm. Den lille E-410 er byttet ut med E-30, fordi sistnevnte har vippbar skjerm som gjorde det mye lettere å komponere bildet og stille skarpt.
Overgangen til det større kamerahuset gikk ikke helt upåaktet hen blent fuglene. De ble noe mer reserverte, og reagerte derfor lettere på lukkerlyden fra kameraet. Så størrelsen spiller absolutt en rolle i denne sammenhengen, smått er best! Bildet under viser en ung sidensvans i "farepositur" til høyre med toppen lagt ned, en litt eldre til venstre i oppmerksomhetsmodus, og en voksen i forgrunnen som gir blaffen. Bildet viser også at det lønner seg å rydde vekk høstløvet foran objektivet, for når fuglene kommer inn for landing fører lufttrykket til at bladene kastes rundt. Her stikker stilken på et blad inn nede til høyre.
Da jeg gikk over til E-30, forsvant også lyset. På bildet under skinner sola på fjellet i bakgrunnen, og det var det siste som ble sett til den på ei uke. Med litt nedblending for å få bra dybdeskarphet førte det til relativt lange lukkertider, særlig i ukedagene da jeg innimellom måtte vise meg på jobb og bare kunne bruke de siste dagslystimene til fotograferingen. Bildet under er tatt på 1/15 sekund, og er ett av svært få der mer enn en fugl er skarp samtidig. Ofte måtte jeg vente med å ta bildene til fuglene kikket opp et sekund eller to for å sjekke omgivelsene, og om ikke alle satt stille da, tok jeg ett til mens de satt og lurte på om lukkerlyden fra det første kunne bety fare. Denne fremgangsmåten førte til mange bilder med noe skeptisk utseende fugler, men jeg kom til at det er bedre enn uskarpe - om enn aldri så kreative - bilder.
Som tidligere nevnt var det også en del gråtrost rundt huset. Med sine voldsomme bevegelser var det gjerne helt nødvendig å ta bildene i de korte øyeblikkene de stod stille. Gråtrostene foretrakk epler like tydelig som sidensvansene foretrakk pærer, så spisingen foregikk stort sett i fredelige former de to artene imellom.
For å få fram mer av bakken og fuglene i bakgrunnen, har jeg her satt kameraet på et lite ministativ. Selv om det står helt i spagaten, kommer kamerahuset nesten 10 cm høyere. Det er mye med en brennvidde på 14 mm, Særlig når avstanden er godt under halvmeteren. På grunn av vidvinkelen lyger bildet ovenfor om størrelsen på de to artene. Trosten er i virkeligheten merkbart større enn sidensvansen, noe som kommer greit fram i bildet under:
Sidensvansen på bildet ser litt engstelig ut, men det er ikke nødvendigvis på grunn av selskapet. Om de ble presset nølte ikke sidensvansene med å si fra at de ikke aktet å flytte seg, og kunne til og med jage unna gråtrosten.
Å bruke fjernstyring anbefales, ikke minst fordi det bringer med seg betydelige elementer av spenning i hverdagen. Det er nesten som i gamle dager, den gangen man måtte leve i uvisse mens man ventet på å få filmen fremkalt: Om det blir bra bilder vet man ikke før kameraet er hentet inn og man kan bla gjennom resultatene. Fotograferingen foregår jo på avstand, slik at det er vanskelig å se hvordan fuglene står, om hodet synes, om man har klart å fryse bevegelsene, og ikke minst om skarpheten sitter der man trodde. Mye blir kassabelt, men er fuglene samarbeidsvillige og lokkematen varer en stund, kan det bli i alle fall noen bra bilder.
Og så et lite, men viktig punkt til slutt: Fugler spiser hverken spesielt pent eller forsiktig, så når dagen er slutt kan kameraet være dekket av små, brune dråper og flekker av pæresaft og pærebiter. Solblenderen kom godt med så lenge den var i bruk, men noen dråper på objektivet må man uansett regne med...
28.10.2012