Litt mer om fotografering av småfugler...

Når snøen kommer kjenner fuglene i hagen sin besøkelsestid ved foringsplassen. Behovet for å få i seg nok næring i løpet av døgnets lyse timer til å overleve gjennom en lang og kald natt er såpass kritisk at solsikkefrøene renner unna så sant noen er hjemme til å fylle på nytt. Dette er det fristende å benytte seg av til å fotografere småfugler (og noen litt større), men ikke for enhver pris. Den største foringsplassen får være i fred, mens den minste og mest fotogene er åsted for lange og kalde fotoseanser.

Jo mindre fuglene er, jo mer aktive er de. De aller minste artene har om ikke lopper i blodet, så i alle fall en kroppstemperatur på over 40 grader og en hjerterytme som ville ført til øyeblikkelig innleggelse for oss. Med en slik forbrenning er det ikke rart at det kan bli kritisk nattestid når næringsopptaket må ta en pause. Det er sikkert også en av forklaringene på det relativt krakilske temperamentet til mange fugler; de har ikke tid til godsnakking, men må bare få i seg mest mulig mat før kvelden kommer. De små energibombene sitter ikke mye stille, og det å få skarpe bilder er en av de store utfordringene - både når det gjelder fokusering og når det gjelder raske bevegelser. Av de to fuglene over er grønnsisiken den minste og vanskeligste, mens grønnfinken til høyre er noen hakk større og tar livet såpass mer med ro at det gjør den til et litt enklere fotomotiv.

Det er egentlig bare når småfugler vasser i nysnø at man får god tid til å fokusere og komponere og alt annet som hører med. Men nysnøen varer ikke lenge når det svirrer av vinger og mange små føtter tråkker rundt. Ytterst på greina der de fleste fuglene mellomlander for å vurdere sjansene for et vellykket utfall mot solsikkefrøene i kokosnøttskallet nedenfor, blir snøen raskt feid unna. Dermed er det heller ingen hindringer for raske bevegelser og brå utfall, og det blir hektisk arbeid for å rekke å fokusere og deretter finkomponere bildet og trykke av før fuglen har snudd seg, eller rett og slett fløyet. Dybdeskarpheten er dessuten så liten at rett fokus er ganske så kritisk.

Fokusering
Hva er så den beste måten å fokusere på? Det er det ikke så lett å svare på, og faktisk varierer det litt fra art til art også. Med en relativt kort brennvidde (miljøbilder) er det raskeste og enkleste å la kameraet bruke alle fokuspunktene i søkeren. Det går raskt, og som regel treffer skarpheten der den skal, i alle fall dersom fuglen sitter på ei grein litt isolert fra bakgrunnen. Men fyller fuglen mer av bildet, blir dybdeskarpheten fort så avgrenset at det bokstavelig talt står om millimeter. Og da er det dessverre ikke realistisk å vente at autofokusen selv skjønner at skarpheten skal ligge på fuglens øye.

Da må du over på enkeltpunkts autofokus. Har du forhåndsinntilt kameraet på ei grein eller lignende, er det best å velge det fokuspunktet som er nærmest hodet på fuglen når den forhåpentlig dukker opp. Da blir det minst mulig kamerabevegelse i prosessen med å fokusere nærmest mulig øyet på fuglen, låse fokus, komponere bildet og trykke av.

Den kritisk lille dybdeskarpheten ser vi på bildet til høyre. Det aktive fokuspunktet i søkeren var forhåndsplassert over greina, så det ble i full fart lagt i overgangen mellom kjøttmeisens hvite kinnflekk og det mørke øyet. Dybdeskarpheten havnet da på ryggen av blåmeisa, mens den blå nakkekragen en centimeter nærmere er uskarp. Det er lite å gå på, og det er sjelden en løsning å blende ned for å øke dybdeskarpheten - det fører ofte til at bakgrunnen blir for detaljert og forstyrrende.

Som nevnt kan det variere fra art til art hvor enkelt det er å fokusere. Dette skyldes forskjeller i fjærstrukturen. De litt grove fjærstrålene til en grønnfink eller en kjernebiter fører til at autofokusen treffer raskt og nøyaktig, mens de myke og bløte fjærene i brystet til sidensvans, kjøttmeis og ikke minst dompap gir lite hjelp til autofokusen. Særlig det røde brystet til dompaphannen er helt umulig, der vil enkeltpunkts autofokus jage ut og inn i det uendelige uten å finne noe å feste seg i. Enda en grunn til at fokuspunktet må legges på øyet, som hos de fleste fugler er ganske kontrastrikt - enten i seg selv, eller fordi øyet er gjemt av en stripe eller andre tegninger.

Når du venter på at en fugl skal lande på rett sted, og du vet at den neppe blir sittende mer enn et sekund eller to, kan det faktisk lønne seg å satse på manuell fokus for å slippe å oppleve at bildet går tapt i autofokusens jaging etter noe å stille skarpt på. Det er jo ikke sikkert autofokuspunktet du har valgt ut treffer akkurat i øyet når fuglen først dukker opp, og kanskje blir det heller ikke tid til å plassere det på rett sted. Prøv da heller å forhåndsinstille skarpheten manuelt der du venter at fuglen vil sette seg. Når du ser fuglen forfra, vil føttene og øyet ofte ligge i samme plan hos de fleste småfugler. Dessverre gjelder ikke dette når du ser fuglen fra siden (særlig hos de litt større artene), så det er bare å sitte klar med fingeren på fokusringen for sikkerhets skyld...

Raske hendelser
Selv om fuglenes farger er grunn god nok i seg selv til å tilbringe noen timer utendørs i vinterlyset, er det ekstra adrenalinfremkallende å sitte og vente på det tiendedels sekundet da det skjer ting utenom det vanlige; en krangel, et raskt utfall eller et lynraskt basketak. Slikt skjer ofte på de beste plassene, og midt i matfatet foregår det hele tiden. Men skal jeg ta bilder av slåssende fugler, ønsker jeg ikke at bildet skal inneholde en halv kokosnøtt festet til tre lange rosebuskstengler med ståltråd. Så jeg må velge ut et annet sted. En god kandidat er stedet der fuglene kappes om det beste utgangspunktet for et utfall mot matkilden, og der kommer de utplasserte, mosegrodde greinene inn i bildet.

Her prøver en kjøttmeishunn seg på en aldri så liten snarvei ved å lande ytterst på greina der en hann allerede sitter og planlegger neste utfall mot solsikkefrøene, men det gode utsiktspunktet vil ikke hannen uten videre dele med noen. Dermed sprer han vingene og halefjæra for å gjøre seg større og mer imponerende, og hveser. Hunnen holder på plassen til hun har funnet ut om han mener alvor, eller bare kommer med tomme trusler. Det tar ofte ikke mer enn noen tidels sekunder å finne ut av det.

Her har to kjernebitere en disputt gående. Kjernebitere tolererer ikke artsfrender (eller andre, for den del) ved matfatet, og dermed byr sjansen seg for bilder av slåssing så snart det er mer enn en av dem til stede. Men ting skjer fort, og hvor de skjer kommer an på fra hvilken retning fugl nummer to kommer inn fra. Her er man nødt til å ta sjansen på å forhåndsinstille kameraet der man mener sjansen er størst for at fuglene vil brake sammen. Som oftest blir det bom, eller fuglene befinner seg bare delvis inne i bilderammen. Her har jeg brukt manuell fokus, og det ble fulltreff - men ellers er det nok fullt mulig med autofokus også dersom man f.eks. velger et begrenset antall fokuspunkter plassert på det stedet i søkerbildet der sjansen er størst for at noe vil skje.

Når sola titter fram, kan lukkertidene bli så korte at det er mulig å få bilder med enda mer liv i. Jeg sikter da gjerne inn kameraet på det tomme luftrommet like til siden for kokosnøtta med solsikkefrøene, der grønnfinkene jevnlig holder små luftkamper om tilgangen til maten. Noe av det første jeg fant ut, var at lukkertida måtte ned i tusendels sekunder for å fryse bevegelsene. Ikke nødvendigvis vingene, men faktisk hodet, som svært ofte er i bevegelse når målet nærmer seg.

Her er det nytteløst med autofokus, for det systemet finnes ikke som klarer å fokusere i løpet av de tidels eller hundredels sekundene fuglene er på rett plass. I stedet stilte jeg inn fokus på den delen av kokosnøtta der fuglene oftest gikk til angrep. Kameraet ble innstilt på seriebilder, fem i sekundet, og så var det bare å sitte med fingeren på utløseren og med så god utsikt som mulig mot foringsplassen. Bildeserier ble tatt så snart jeg så noe som kunne ligne på et utfall, men like ofte rakk jeg ikke engang å reagere før det hele var over, og av samme grunn ble bildeseriene sjelden på mer enn to eller tre bilder. Ting skjer utrolig raskt. En dag tok jeg godt over hundre bilder, men bare 7-8 ble rimelig skarpe, og av disse var fuglen greit plassert i bildeflata på 4-5. På resten av bildene var fuglene ute av fokus, eller de var ikke på bildet i det hele tatt...

Bildet av grønnfinken over er tatt på 1/2000 sekund med ISO 200. Det holdt akkurat, for grønnfinken bremser litt opp når den nærmer seg målet. Men for den litt mindre kjøttmeisen var ikke dette raskt nok. Den bremser knapt før den lander, og jeg måtte opp i ISO 400 og 1/3200 eller 1/4000 sekund. På bildet til høyre er bevegelsen (bortsett fra de ytterste vingefjærene) akkurat frosset på 1/3200 sekund. På bildet under, som er tatt på 1/2500 sekund ved ISO 200, er kjøttmeisen inne i et hundredels sekunds nøling mend den ser seg til siden, og den litt langsommere lukkertiden klarte akkurat å fange bevegelsen. Med det blotte øye var alt sammen bare et virvar av vinger i noen tidels sekunder.

Ovenfor kan det se ut som jeg mer eller mindre fullstendig avskriver autofokus ved fotografering av eksplosivt hurtige hendelser, og det gjør jeg vel forsåvidt også. Men man skal aldri si aldri, for jeg prøvde å fotografere slossende troster ved restene av noen epler jeg hadde lagt ut i snøen. Trosteslossing arter seg som flaksing, sprett og hopp innenfor et område på noen kvadratmeter, så det er umulig å forhåndsinstille skarpheten på en viss avstand. Å følge fuglene i søkeren er også umulig, slik at enkeltpunktfokus heller ikke går. Så jeg stilte kameraet inn på bruk av alle fokuspunktene, og tok bilder i rask rekkefølge når jeg fikk fuglene i søkeren. Syv av ti ble skarpe, med fokus på akkurat rette sted! Inntil videre er resultatet klassifisert under kategorien utrolig flaks, men kanskje kan det være at autofokus kan brukes til mer enn jeg har trodd?

Ellers er det ikke bare for å fotografere at det er verdt å tilbringe noen timer ved foringsplassen. Når det bare er plass til en spisende fugl om gangen, får man fint innblikk i adferd og rangorden ikke bare mellom individer av samme art, men også mellom arter. Følgende oversikt er utarbeidet etter hukommelsen fra de siste vintrene:

• Spurvehauk  (ingen over, ingen ved siden - inntil hønsehauken eventuelt en dag dukker opp...
• Skjære  (i likhet med ovennevnte forlater alle andre foringsplassen når denne en sjelden gang dukker opp)
• Nøtteskrike  (har aldri vært på stedet samtidig med skjæra, så jeg vet ikke sikkert hva utfallet ville blitt. Men andre fugler er i alle fall tydelig reddere for skjæra)
• Flaggspett  (de fleste flykter når denne kommer susende i lav høyde, og ettersom den av og til faktisk jager etter meisene, er det sikkert lurt. Nøtteskrike og flagspett måler hverandre med blikket, men målingen slår som regel ut til nøtteskrikas fordel)
• Svarttrost  (stor nok til at den kan ta livet med ro når den av og til forlater bakken og setter seg på kanten av kokosnøtta med solsikkefrø)
• Kjernebiter  (soleklar sjef på stedet når ingen av de ovennevnte er til stede, dvs. det meste av tiden. Men er hele tiden på vakt mot andre av egen art, og virker derfor som regel ganske anspent. Ungfugler kan være mer aggressive enn enkelte voksne)
• Gråspurv  (ikke så ofte å se, men når de dukker opp er det enkelte hanner som ikke nøler med å utfordre kjernebiteren. Det kan gå bra når den har overraskelsen på sin side, men om det skulle lykkes å jage unna kjernebiteren får ikke gråspurven triumfere lenge...)
• Dompap  (ganske flegmatisk anlagt, og tar det som en selvfølge at den skal ha maten for seg selv. Denne likegyldigheten arter seg slik at den bare åpner nebbet eller løfter et øyenbryn når utfordrere nærmer seg, og dermed blir utfordrerne helt satt ut. Kunne nok stått på linje med gråspurven, men kjernebiteren lar seg ikke lure lenge av selvsikkerheten)
• Spettmeis  (blant de minste er dette sjefen. Den er hissig og går rett på sak, og blir fornærmet og aggressiv dersom de andre ikke flytter seg raskt nok. Lurer av og til på om den skal prøve å jage vekk kjernebiteren, men lar som regel være)
• Grønnfink  (den eneste av alle disse artene som ofte spiser flere sammen, så den er åpenbart den mest sosialt anlagte. Har gjerne ikke så mye imot at andre arter kommer og forsyner seg mens den spiser, men om den blir truet slår den hardt tilbake. Og da er det bare spettmeisen og alle de større som kan stå imot)
• Bjørkefink  (rolig og høflig anlagt, og prøver seg bare sjelden på matkilden. Spiser heller fra bakken. Noen individer oppsøker imidlertid kokosnøtta med stor selvfølgelighet og kan da holde både grønnfink og spettmeis unna. Men den er ikke noen slåsskjempe, og trekker seg heller tilbake etter å ha demonstrert en liten stund at den sikkert kan hvis den vil. Kunne havnet noen plasser lenger oppe, men gjennomsnittet havner nok her)
• Kjøttmeis  (kan jage unna grønnfink, men prøver den seg går det oftest feil vei. Har et krakilsk temperament og oppfatter alle andre som trusler, og tar derfor med seg maten, ett og ett frø, til et uforstyrret sted for å spise)
• Grønnsisik  (blant de virkelig små fuglene er denne den hissigste, særlig enkelte hanner gir seg uten å nøle i kast med blåmeis og gjerne også kjøttmeis. Men de flykter som regel når motangrepet kommer)
• Rødstrupe  (spiser nesten alltid på bakken, så grunnlaget for å plassere denne er tynt. Har litt av samme vesen som dompapen, og den rolige framferden bremser angrepslysten hos andre, sikkert fordi de lurer på om den kanskje kan ha grunn til å ta ting så rolig...)
• Blåmeis  (en liten hissigpropp, men innser realitetene ganske greit og utfordrer sjelden de som er større enn seg selv. Men kan ha det moro med å angripe kjøttmeiser i ubevoktede øyeblikk)
• Bokfink  (spiser som regel på bakken, der den tripper rundt i sin egen verden og aldri angriper andre. Bare enkelte individer prøver seg på kokosnøtta, og kan da av og til forsvare seg og til og med jage unna kjøttmeis. Men foretrekker helt klart det rolige livet på bakken)
• Løvmeis  (innser at den er liten, og i stedet for å slåss og bråke skriker den bare ut en varsellyd når den vil ha tilgang til matfatet. Og når alle de andre har søkt ly for "hauken", har løvmeisen fritt spillerom)
• Gråsisik  (ikke så ofte å se, så jeg vet egentlig ikke hvor på rangstigen denne bør plasseres. Men langt opp kommer den nok ikke, for den slipper som regel bare til på bakken, eller i kokosnøtta etter at løvmeisen har fjernet all konkurranse)

Arter som gråtrost, sidensvans og stjertmeis er ikke interesserte i hverken solsikkefrø eller kokosfett, så selv om de er innom foringsplassen av og til holder de seg nøytralt på sidelinja og leter etter andre ting.

Tilbake

8.2.2013