Om det afrikanske lyset
Fotografer i Afrika opptrer relativt stereotypt når det gjelder hvilke timer i døgnet de er i aktivitet. Det går stort sett i to timer etter soloppgang, og to timer før solnedgang. Forsåvidt vil safariarrangørene gjerne ha deg ut av dyna og ut på savannen ved soloppgang eller helst litt før, uavhengig av om du har tenkt å ta bilder eller ikke. Det er nemlig to hovedgrunner til morgenrushet, som begge er relevante for fotografen: Løvene er fremdeles relativt våkne på den tiden og har ennå ikke trukket inn i det skuggefulle krattet under akasietrærne; og fotolyset er vesentlig bedre enn seinere på dagen. I hvor stor grad holder så totimersregelen stikk? Hvor lenge varer egentlig det gode lyset, og er det virkelig håpløst å fotografere midt på dagen?
Det beste er selvfølgelig å illustrere dette med bilder, men for å hoppe rett på konklusjonen er min erfaring at det aller fineste lyset varer temmelig kort; en halv til en time etter soloppgang, men det er brukbart i enda en time. Grunnen til at det fine lyset taper seg såpass raskt, er at i alle fall nær ekvator stiger sola ganske så vertikalt opp fra horisonten om morgenen, og synker like bratt om kvelden. Om kvelden er lyset glimrende hele den siste timen, men fint i alle fall en halv time tidligere. Om det går an å ta bilder midt på dagen kan diskuteres: Selvfølgelig går det, men man bør snevre inn på virkeområdet: Landskapsbilder blir enkelt og greit ikke bra i det flate lyset, enten det kryr av dyr i landskapet eller ei. Dyreportretter på nært hold kan derimot fungere, men man bør konsentrere seg om svært små dyr uten for mye landskap rundt, og regne med en del etterarbeid på bildene for å lette opp skygger. Det beste resultatet får man alltid når sola står lavt. Viktige ting å tenke på er derfor om man bør kjøre på egenhånd for å unngå å miste de aller mest verdifulle minuttene (mange velmenende safariarrangører insisterer for eksempel på å avrunde dagen med en "sundowner" - et glass champagne ved solnedgang - akkurat mens lyset er på det aller beste!). Men kanskje aller viktigst: finn det overnattingsstedet som er nærmest motivene!
Jeg har lagt ut en del bilder under for å vise hvordan lyset arter seg til ulike tider på døgnet. Ettersom kameraet sjelden er helt enig med hukommelsen min om hvordan lyset så ut, er de fleste bildene etterbehandlet med justering av skygger og farger. Jeg har justert skjermen på kameraet slik at det som vises der etter at bildet er tatt er mest mulig likt motivet foran meg, slik at jeg senere - om nødvendig - kan korrigere bildefilene på PCen med kameraskjermen som fasit. Bildene under viser derfor motivene slik de oppfattes av øyet ute i terrenget, og ikke nødvendigvis slik kameraet ditt ville ha registrert dem. I bildetittelen har jeg lagt inn klokkeslettet, og som en ekstra pekepinn kan jeg legge til at da bildene ble tatt stod sola opp 06:30 og gikk ned 17:30, hvis vi ser litt stort på det...
For den teknisk interesserte har jeg lagt inn litt informasjon om bildene. Oppgitt brennvidde er den reelle med Olympusoptikk; med fullformat må du ha dobbelt så lang brennvidde for å få samme utsnitt. Men merk at alle bildene er beskåret for å passe til det utpreget horisontale afrikanske landskapet.
Sebraflokk (06:48)
Dette bildet er tatt tjue minutter etter soloppgang - mens det glødende lyset har begynt å modellere fram formene, men fremdeles er svært så mykt.
Olympus E-410, ZD 14-42 mm f2,8-3,5, brennvidde 20 mm, blender 2,9, 1/400 sek., ISO 100.
Sebraflokk (06:54)
Seks minutter senere. Bildet er litt lysere eksponert enn det ovenfor, og er tatt i en annen himmelretning, men faktisk hadde gløden i lyset endret seg en del på denne korte tiden.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 50 mm, blender 3,5, 1/200 sek., ISO 100.
Enslig hannelefant (07:35)
En time og fem minutter etter soloppgang, og fremdeles trygt inne i de to "safaritimene" om morgenen. Men skyggene har allerede hardnet en hel del i forhold til de to sebrabildene over, så moralen må helt klart bli å aldri sove bort den første timen etter soloppgang i denne delen av verden! Elefanter tåler forresten et litt hardere lys bra, på grunn av teksturen i huden.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 92 mm, blender 3,5, 1/1250 sek., ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.
Drikkende elefanter (11:05)
Elefanter skifter farge gjennom døgnet. Dette bildet er tatt fire og en halv time etter soloppgang. Lyset er straks på sitt hardeste, og elefantene har blitt elefantgrå. Men det er framdeles mulig å ta bilder - i alle fall av elefanter som fyller en stor del av søkeren. For litt mindre dyr blir de lyse omgivelsene for dominerende, og skyggene for harde. Bildet er stort sett uforandret fra raw-fila.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 165 mm, blender 4,5, 1/1000 sek. ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.
Flere drikkende elefanter (16:40)
Slik ser elefantene ut femti minutter før solnedgang. Fargen har skiftet fra grå til gulbrun, og snart vil de bli rødbrune. Legg ellers merke til hvordan sidelyset visker ut mye av strukturen i den grove elefanthuden.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5 + 1,4x telekonverter, brennvidde 283 mm, blender 4,9, 1/125 sek. ISO 100.
Elefantflokk (17:05)
Den rødbrune fargen er på det sterkeste omtrent når sola står så lavt at det er like før den mister gløden og lyset flater ut. Bildet er tatt 25 minutter etter bildet over, og det er omtrent like lenge igjen før sola synker under horisonten. Og i fall du skulle lure: Jorda er ikke rødfarget på det stedet bildet ble tatt!
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 158 mm, blender 4,5, 1/160 sek. ISO 200.
Spissneshorn (17:01)
Neshorn endrer ikke farge på samme måte som elefantene. Dette spissnesehornet er fotografert bare noen minutter før elefantene over. Det viser riktignok skyggesida, men får uansett ikke på langt nær den samme rødfargen som elefantene i kveldslyset.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5 + 1,4x telekonverter,, brennvidde 283 mm, blender 4,9, 1/60 sek. ISO 100.
Sebraflokk (17:17)
Såpass nær ekvator går sola rett ned, uten å slepe seg langs horisonten først slik den gjør her hjemme. På dette bildet er det mindre enn et kvarter igjen til sola forsvinner. Det er kopiert rett fra raw-fila uten endringer, og om noe er fargene blassere her enn de var i virkeligheten. Solskiva var dessuten oransje, ikke hvit - men det er det umulig å vise på bilder uten å mørklegge hele resten av motivet. Det gjør forsåvidt ikke så mye heller, på annen måte enn at bildet får mindre solnedgangspreg enn det skulle hatt. Det spesielle lyset skyldtes både at sola var i ferd med å gå ned, og at noen av sebraene sloss og virvlet opp støv som skapte et rødlig motlys. Bare området like foran sola hadde denne fargen, så det skyldtes et tilfeldig sideblikk bakover gjennom bilvinduet at jeg ikke overså hele motivet...
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 123 mm, blender 3,5, 1/640 sek. ISO 200.
Løvinne (07:16)
Tilbake til morgenen. Her er vi fremdeles i den første timen etter soloppgang (tre kvarter inne i den, for å være nøyaktig). Eksponeringen er etterjustert litt mot det lyse for å få mest mulig fokus på det blodrøde hodet (og de gule øynene!), men lyset har likevel en god del av den varme gløden og de myke skyggene som kjennetegner perioden like etter soloppgang.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 147 mm, blender 3,5, 1/500 sek. ISO 100.
Ung hannløve (07:14)
En ung hannløve fra samme løveflokk. Dette bildet er tilnærmet rett fra minnebrikken, for den standardmessige korrigeringen på +15 i fargemetning (for å gjøre bildefila mest mulig lik virkeligheten) ga ikke nevneverdig endring. Her er det gyllent morgenlys og myke skygger med masse detaljer.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, 1/320 sek. ISO 100.
Løve (07:21)
En av de to lederne i løveflokken, fotografert sju minutter etter bildet over. Det nærmer seg en time etter soloppgang, og sola stiger rett til værs for hvert minutt. Jeg synes å ane et mindre gyllent anstrøk på gresset, men det kan jo skyldes små forskjeller i eksponering og etterbehandling. Sistnevnte er ellers den samme som over, svært forsiktig og knapt merkbar på akkurat dette motivet.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, 1/400 sek. ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.
Gepard 1, 2 og 3 (08:31)
Disse bildene er tatt femti minutter senere på dagen, ganske nøyaktig to timer etter soloppgang. Lyset er klart skarpere enn på løvebildene, og det visne gresset klart lysere og bleikere. Faktisk var raw-filene vesentlig mer utvaskede, for her har jeg kjørt på med litt mer fargemetning enn standard, i tillegg til ett trinn knappere eksponering. Allerede to timer etter soloppgang må det altså jobbes en del for å berge inn utvaskede bilder, og konklusjonen må bli at perioden med "safarilys" om morgenen er over. I realiteten bør man nok ha gjort unna det meste av fotograferingen i løpet av en og en halv time etter soloppgang. Men lukkertidene blir jo kortere med sterkere sollys, og det kan jo komme godt med noen ganger..
Ellers må jeg vel nevne at jeg her tar med tre bilder istedenfor ett for å vise hvor uanfektet en gepard gjør unna en nittigraderssving i 60 km/t - og selvfølgelig fordi autofokusen i dette tilfellet klarte å gjøre jobben sin! Alle bildene er tatt med samme brennvidde, så det er gjort et litt kraftigere utsnitt av det første bildet enn av de to neste.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 76 mm, blender 3,5, 1/1000 sek. ISO 100.
Soloppgang over Okavango (06:19)
Dette bildet viser situasjonen ganske realistisk - bortsett fra at den oransjefargede solskiva alltid blir hvit på slike bilder med mindre du undereksponerer dem ganske kraftig. Den observante leser vil ha lagt merke til at bildet er tatt før det tidligere omtalte soloppgangstidspunktet 06:30. Dette skyldes nok i hovedsak at motivet befinner seg 600 km lenger øst enn motivene ovenfor. Sola har ennå ikke kommet høyt nok til at lysstrålene har truffet morgentåka på vannet.
Olympus E-30, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 22 mm, blender 3, 1/640 sek. ISO 100.
Soloppgang med bøffel (06:21)
Fargen på tåka her viser omtrent hvordan fargen på solskiva virkelig er når den dukker opp over horisonten - oransjerød, ikke hvit. Ved å sløyfe sola fra bildet blir stemningen ganske spesiell, men akkurat denne fargen varer ikke mange minuttene.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 50 mm, blender 4, 1/400 sek. ISO 100.
Savanneråke (15:26)
Det går an å ta bilder midt på dagen også, men resultatet blir best med enkle motiver uten for mye landskap i. Her består landskapet av en kvist og himmelen, og etter bare litt oppletting av skyggene ser det ikke så verst ut. "Midt på dagen" er forresten en litt drøy påstand, da bildet er tatt litt under to timer før solnedgang...
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, 1/1600 sek. ISO 100. Eksponreingskompensasjon -0,7 EV.
Waterberg (15:54)
Waterberg i Namibia er et merkelig, rødt og fullstendig flatt kalksteinsplatå som hever seg 150 meter over det like flate landskapet rundt. Det røde berget tar seg naturlig nok spesielt godt ut når sola står lavt, i fin kontrast til den blå himmelen. Men skyggene er fremdeles litt harde en og en halv time før solnedgang, og kunne mer fordel ha blitt lettet opp litt. Men her er poenget å vise hvordan lyset ser ut, minst mulig bearbeidet.
Olympus E-410, ZD 9-18 mm f4-5,6, brennvidde 18 mm, blender 5,6, 1/160 sek., ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.
Flamingoer (17:04)
Prime time for fotografering; en halv time før sola dukker i havet. For delikat fargede skapninger som flamingoene er midt på dagen ikke noe bra valg, selv om de nok kan tåle litt kraftigere lys enn her.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, 1/400 sek. ISO 100. Eksponreingskompensasjon -0,3 EV.
Ørken ved Sossusvlei (07:50)
Ørkenen ved Sossusvlei i Namibia er berømt for sine rødfarger, og er en av landets mest besøkte attraksjoner. Men selv om det blir lagt stor vekt på at man må se ørkenen ved soloppgang eller solnedgang, mistenkte jeg at fargene på mange av bildene derfra var resultat av heftig (mis)bruk av økt fargemetning, og var svært spent på hva som var realitetene da jeg kom dit selv. Dessverre fikk jeg ikke testet ut morgensola skikkelig, for denne ene morgenen i året var det overskyet... Dette bildet er derfor tatt godt etter soloppgang, idet skylaget åpnet seg og slapp sola gjennom her og der. Veldig effektfullt, men rødfargen aller først på morgenen kan jeg ikke si så mye om (bildet over er tatt en time og tjue minutter etter soloppgang). Det jeg kan si, er at sanden definitivt ikke er rød. Men den kan nok bli det, med god hjelp fra en lav sol.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 169 mm, blender 4, 1/500 sek. ISO 100.
Dead Vlei (08:25)
Dette motivet kjente jeg igjen på et annet bilde jeg så på en National Geographic-nettside da jeg var kommet hjem igjen. Det var tatt av Frans Lanting, og viste en lysende oransje bakgrunn og knallblå skygge på bakken. På spørsmål om etterbehandling svarer Lanting i den tilhørende teksten at den eneste tekniske justeringen som var gjort var å bruke et avtonet gråfilter. Vel, Lantings bilde er tatt på nesten nøyaktig samme stadium av soloppgangen som mitt (mens sola når ned til bunns på sanddyna, men ikke ut over den hvite dalbunnen). Og selv om den knallblå skyggen på hans bilde delvis kan forklares med at himmelen var helt skyfri da han tok sitt bilde, burde den solbelyste sanden ha noenlunde samme farge som på mitt bilde. Men det har den ikke... Til Lantings unnskyldning må det riktignok legges til at en av redaksjonsmedarbeiderne i National Geographic sier at "our pre-press staff are masters at helping to adjust color or exposure so that the photograph will print well". Fake, med andre ord...
Her har jeg laget en Lanting-versjon av samme bildefil, etter en lynrask runde i Lightroom (fargebalanse justert sterkt mot det blå, og deretter sterkt økt metning av oransje farger):
Ganske stilig, men slik så det altså ikke ut - og kommer aldri til å se ut...
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 117 mm, blender 3, 1/1000 sek. ISO 100.
Skyggene taper seg (09:56)
Når sola har klatret oppover himmelen i mer enn to timer, forsvinner gløden i fargene, men den mest slående endringen er at skyggene og modelleringen av landskapet forsvinner. Dette bildet er tatt tre og en halv time etter det oppgitte tidspunktet for soloppgangen, og formene holder på å flates helt ut.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 83 mm, blender 9, 1/250 sek. ISO 100.
Ingen skygger (10:58)
Fire og en halv time etter soloppgang, og ørkenen ser like endimensjonal ut som et A4-ark. Bildet er forresten tatt ved et av de stedene i ørkenen der sanden er rødest (fargene er ikke jevnt fordelt). Derfor ser motivet fremdeles ganske rødlig ut, selv midt på dagen. Når sola står lavt, vil fargen gløde akkurat her.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 130 mm, blender 4, 1/1600 sek. ISO 100.
Oryxflokk (16:14)
Enda et eksempel på at noen deler av den røde ørkenen er rødere enn andre. Bakgrunnen i dette bildet av en oryx-familie om ettermiddagen befinner seg ikke så langt unna stedet der bildet over er tatt. En time seinere, like før solnedgang, vil denne sanddyna bli ganske intenst rød.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 130 mm, blender 4, 1/1250 sek. ISO 200.
Ekte rød sanddyne (16:51)
På grunn av skyer fikk vi ikke med det tidligste morgenlyset, men om kvelden var himmelen atter blå - så vi gjorde et nytt framstøt da. Slik så det ut 25 minutter før sola forsvant, uten spesielle justeringer. Absolutt i retning av det røde...
Olympus E-410, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 10, 1/100 sek. ISO 100. Eksponreingskompensasjon -0,3 EV.
...og den samme dyna sett motsatt vei (16:51)
Dette bildet er tatt 16 sekunder etter bildet over, og er med andre ord tatt fra samme punkt. Jeg har bare snudd meg rundt, og tatt bildet med sola inn forfra fra venstre. Vinkelen mellom sollyset og øyet/objektivet spiller med andre ord en vesentlig rolle, omtrent som når man bruker et polarisasjonsfilter.
Olympus E-410, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 54 mm, blender 10, 1/100 sek. ISO 100. Eksponreingskompensasjon -0,3 EV.
Rød ørken (17:09)
Noen deler av ørkenen er som nevnt rødere enn andre, også sett fra samme vinkel. Her er et relativt rødt parti, fotografert mens sola hang like over dynene i nordvest (dette er sør for ekvator..), og 7 minutter før den forsvant bak dem. Det betyr at kontrasten mellom sollys og skygge allerede er i ferd med å viskes ut.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 50 mm, blender 2,8, 1/200 sek. ISO 200.
16.11.2013