Autofokus med FT-objektiver på OM-D kamerahus

Da OM-D systemet dukket opp med E-M5 i 2012, ble det spådd av flere at dette betød slutten for Olympus´ E-serie speilreflekskameraer. Og de fikk rett. E-5 ble det siste kameraet i E-serien, som nok er best kjent for sitt følge av verdens beste optikk. Heldigvis kunne de utsøkte Zuiko Digital -objektivene brukes på de nye OM-D kamerahusene ved hjelp av en adapter. Alle kameraene i både E-serien og OM-D -serien bruker samme type bildebrikke, den såkalte fourthirds (4/3 eller FT) -brikken), men OM-D kameraene har en litt mindre objektivfatning og en ny serie med objektiver som kalles M.Zuiko Digital etter den nye micro 4/3 - objektivfatningen (også kalt mFT).

Problemet for eierne av Zuiko Digital - objektiver (heretter kalt FT-objektiver) er at objektivene er laget for en type autofokus som kalles fasebasert autofokus, mens OM-D er speilløse kameraer som bruker kontrastbasert autofokus. Derfor jobber autofokusen i et OM-D E-M5 saktere med FT-objektiver enn med mFT-objektiver. Enkeltbilde-autofokus (S-AF) fungerer slik sett greit nok, mens kontinuerlig autofokus (C-AF eller følgefokus) ikke fungerer i praksis.

Men så kom OM-D E-M1. Dette kameraet har også i utgangspunktet kontrastbasert autofokus, men det har en bildebrikke der man blant de lysfølsomme sensorene/pikslene har plassert 39 fasebaserte autofokuspunkter. Og dermed har man, i alle fall i teorien, løst problemet med bruk av FT-objektiver på mFT-hus. Men fungerer det godt nok? Det var det store spørsmålet da jeg gikk over til OM-D og tok med alle mine FT-objektiver for litt over et år siden.

At jeg ennå ikke har kjøpt noe mFT-objektiv, er kanskje svar nok på spørsmålet. Jeg bruker fremdeles mine gamle FT-objektiver, og til vanlig arbeid merker jeg ingen forskjell fra E-30 og de andre speilreflekshusene jeg brukte før, når det gjelder autofokushastighet (og E-30 ble jo lansert med "verdens raskeste" autofokus, så det holder for meg). Men så var det kontinuerlig autofokus og motiver i bevegelse, da. Det var der den store usikkerheten hang da E-M1 ble lansert, og jeg lette side opp og side ned på nettet for å finne ut hvordan dette artet seg. Ikke minst lurte jeg naturligvis på hvordan autofokusen ville fungere med det objektivet jeg bruker aller mest, 50-200 millimeteren. Egentlig uten å finne noe svar. Basert på loven om at det negative trekkes fram langt oftere enn det positive, konkluderte jeg med at mangelen på negativ omtale av E-M1s følgefokus måtte skyldes at det rett og slett ikke var så mye negativt å si. Selv fotograferer jeg ikke så mange flygende eller svært hurtige objekter i løpet av et år, så det har tatt litt tid å teste. Men nå har jeg omsider fått prøvd ut noen motiver.

Flygende øyenstikkere: Enkeltbilde AF (S-AF)
Etter mine første forsøk på å fotografere øyenstikkere i flukt med E-30, ga jeg opp og tenkte at det var umulig. Men som med det meste annet fins det løsninger også på dette problemet, og noen timers observasjoner av flygende øyenstikkere indikerte at de kunne fotograferes dersom man bare fant bakgrunner som ikke er for rotete (og dermed tiltrekker seg autofokusens oppmerksomhet), og konsentrerte seg om de tiendedels sekundene da øyenstikkerne faktisk står stille i lufta for å orientere seg. Å følge et lite og erratisk flygende insekt med følgefokusen på, er vanskelig fordi de flyr såpass lavt over siv og strå at det er høy risiko for at fokusen henger seg opp i noe annet enn hovedmotivet. Bare det å klare å holde øyenstikkeren i søkeren i mer enn et sekund eller to er i grunnen en prestasjon. De beste fluktbildene mine er derfor tatt med enkeltbilde-autofokus i de korte øyeblikkene da øyenstikkerne stopper opp for å orientere seg.


Vanlig øyenstikker (Aeshna juncea) fotografert med E-30 idet den står stille i lufta et øyeblikk under en av sine runder langs vannkanten. ZD 50-200mm f2,8-3,5, enkeltbilde AF, 1/1000 sek, f3,5, ISO 200, brennvidde 200 mm.

På grunn av den kjølige sommeren og mye reising kan jeg ikke skryte på meg mange bilder av flygende øyenstikkere tatt med E-M1, men en dag i august fikk jeg smelt av fem bilder i serie under samme forhold og ved samme tjern som over. Ettersom bildene ble tatt med 9 bilder i sekundet, kan vi gå ut fra at motivet var tilgjengelig i litt over et halvt sekund. I løpet av denne tiden snudde øyenstikkeren seg 90 grader uten at autofokusen falt av, og det tar jeg som et positivt tegn.

Øyenstikkeren fløy her i skyggen, mot en solbelyst bakgrunn. Begge bildene er tatt med E-M1, ZD 50-200mm f2,8-3,5, enkeltbilde AF, 1/1250 sek, f3,5, ISO 200, brennvidde 200 mm. Den fasebaserte autofokusen innbakt i bildebrikken fungerer godt nok til at E-M1 ga meg skarpe bilder av en av de største utfordringene autofokus kan få. Og det holder for meg, selv om jeg bare har fått dette ene forsøket og resultatet statistisk sett dermed kan skyldes griseflaks. Men med tanke på hvor ofte jeg normalt utsettes for denslags, vurderer jeg griseflaks som lite sannsynlig.

Flygende fugler: Kontinuerlig AF (C-AF)
Flygende fugler er mer egnet for kontinuerlig autofokus enn insekter, ettersom fuglene har en fluktbane som er noenlunde forutsigbar. Dermed er det mye lettere å holde fuglene i søkeren enn en øyenstikker som i løpet av samme sekund kan forflytte seg i minst tre plan. Dessuten ser vi oftere flygende fugler nedenfra og opp, der de har himmelen som en relativt rolig og ensartet bakgrunn som ikke lurer autofokusen på vidvanke. Jeg har ikke fått fotografert flygende fugler så veldig ofte med E-M1, men jeg fikk i alle fall prøvd kontinuerlig autofokus under fotografering av flygende havhester på Island i mai. Da hadde jeg akkurat oppdatert programvaren i kameraet til versjon 3, som gir autofokus med inntil 9 bilder i sekundet (avhengig av hvor kort lukkertid man bruker).

Av de 104 bildene jeg tok med kontinuerlig AF av flygende havhester og måser i løpet av snaue en og en halv time ved Helissandur, var 58 gode nok til at jeg har beholdt dem i rawfil-lageret. Hvor mange som ble silt ut fordi de bare inneholdt en halv eller ingen fugl vet jeg ikke, men jeg regner med at C-AF klarte å finne og holde fokus på omtrent 75% av bildene. Og det er ikke ille, særlig med tanke på at det blåste såpass sterkt at jeg måtte legge meg ned på bakken for å få le nok til å klare å holde kameraet noenlunde i ro. Fordi fuglene stort sett fløy ganske raskt, ble bildene tatt i korte serier på 2-4 bilder.


Havhest i rask glideflukt, tatt med E-M1 med kontinuerlig autofokus, seriefotografering (Low med inntil 9 bilder/sek), ZD 50-200mm f2,8-3,5, 1/5000 sek, f3,5, ISO 200, brennvidde 200 mm.


Havhest som henger på vinden, tatt med E-M1 med kontinuerlig autofokus, seriefotografering (Low med inntil 9 bilder/sek), ZD 50-200mm f2,8-3,5, 1/5000 sek, f3,5, ISO 200, brennvidde 50 mm.

Fordi bildene ble tatt i korte serier, er det vanskelig å si hvor god C-AF hos E-M1 er til å henge på hovedmotivet ved lenger bildeserier. Jeg ser litt variasjon i skarpheten der jeg har beholdt 3-4 bilder fra samme serie, så autofokusen er nok ikke like "limt fast" som den kan være når man bruker de aller beste speilreflekskameraene i proffklassen.

Vanskelig bakgrunn med kontinuerlig AF (C-AF)
Flygende havhester mot ensartet bakgrunn er ikke blant de aller største prøvelsene autofokusen kan utsettes for, selv om vind saktens kan gjøre det til en utfordring å holde fuglene i søkeren gjennom selv korte bildeserier. Større problemer kan vi forvente når motivet er i konstant og rask forandring. Under følger en serie på tre bilder av en harlekinand i bølgene i Laxa, tatt i rask rekkefølge med C-AF og seriefotografering. Bildene er direkte kopier av raw-fila uten beskjæring, slik at det går fram hvor i søkerbildet hovedmotivet befant seg under fotograferingen, og hvordan bakgrunnen forandret seg fra et tidels sekund til det neste. Enten jeg nå brukte ett enkelt fokuspunkt eller en gruppe på ni (det går ikke fram av exif-dataene), er jeg ganske imponert over at autofokusen klarte å henge med i dette kaoset. E-M1 med kontinuerlig autofokus, seriefotografering (Low med inntil 9 bilder/sek), ZD 50-200mm f2,8-3,5, 1/1000 sek, f3,5, ISO 200, brennvidde 200 mm.

Jeg må naturligvis legge til at autofokusen ble lurt av de stadig endrede vannkaskadene av og til, og at denne serien er valgt ut nettopp fordi den ble skarp. Men om det er mulig å få fungerende, kontinuerlig autofokus med E-M1 og FT-objektiver var jo nettopp det jeg ønsket å finne ut av. Og det er det...

Merk ellers at av alle de fem kameraene i OM-D -serien (E-M5, E-M1, E-M10, E-M5 mk II og E-M10 mk II) er det bare E-M1 som har fasebasert autofokus på bildebrikken, og som dermed kan håndtere de eldre FT-objektivene på denne måten.

Det bør vel også legges til at jeg bruker den gamle Zuiko Digital 50-200 millimeteren, altså ikke med den raske SWD-autofokusmotoren...

 

Tilbake

26.10.2015


 

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer