Om bildekvalitet og bildebrikker - teori og praktisk relevans

I forbindelse med lanseringen av den nye Olympus OM-D E-M1 mk II fikk de kommentarfeltskribentene på internett som eier et kamera og dertil føler en uimotståelig trang til å tilkjennegi sine synspunkter om elementære forhold innen bildebrikkevitenskapen, vann på mølla etter at nettstedet DPreview (Digital Photography review) la ut testbilder på sin nettside for sammenligning av bildekvalitet. Olympus hadde da allerede med de tidligere OM-D kameraene med 4/3 bildebrikker kommet så nær bildekvaliteten på APS-bildebrikker at mange i Canon/Nikon-flokken følte seg ille til mote, og med testbildene fra E-M1 mk II ute ble ikke saken bedre.

Det gikk omtrent som forventet: En underholdende, men ganske så forutsigbar blanding av saklige og kverulantiske innlegg der de sistnevnte delte seg i to leirer, omtrent som under den nyss overståtte amerikanske valgkampen: Den ene siden, preget av konservatisme og manglende evne til nytenking, fastslo straks at Olympus ikke var i nærheten av bildekvaliteten fra en APS-brikke, mens den andre, fornærmet over motpartens manglende anerkjennelse, slo fast at kvaliteten var fullt på høyde med APS, og faktisk nærmet seg fullformatbrikken.

Her må det skytes inn at DPreviews "image comparison tool" er myntet på folk som er over gjennomsnittet hektet på "pixel peeping", dvs. å sjekke bildekvalitet ved å studere små utsnitt av bildefila. Denne aktiviteten er til tider svært lite befordrende for realitetsforankringen, men ettersom den ser ut til å være ganske utbredt (jeg må innrømme at jeg er en pixel-peeper selv) kan det jo være interessant å se nærmere på hva det egentlig er folk diskuterer. Jeg har derfor sakset et prøvebilde fra DPreview og limt det inn her: 

For å være mer eksakt, vises det utsnitt av fire prøvebilder tatt med forskjellige kameraer; Den nye OM-D E-M1 mk II oppe til venstre, den gamle OM-D E-M1 oppe til høyre, og de to beste APS-kameraene fra Canon og Nikon i raden under. Alle bildene er tatt med ISO 200.

Det er mulig det er forskjeller i oppløsning og bildekvalitet her, men i praksis er disse helt uvesentlige - særlig når vi ser nærmere på hva det er bildeutsnittene egentlig viser. På bildet under, som viser hele motivet, er utsnittet markert med en stiplet firkant nær midten (det er et veldig lite utsnitt!). Man kan selv velge hvor man vil legge utsnittet, slik at man kan sammenligne hvordan de ulike kameraene takler forskjellige utfordringer:

Jeg lette gjennom hele testbildet i DPreviews "image comparison tool" (du finner nettsiden her) for å finne den bakgrunnen som skilte klarest mellom kameraene med tanke på detaljoppløsning og støy. Og det er snakk om et virkelig ørlite utsnitt av bildefila, så lite at det har ingen praktisk relevans for bilder slik vi vanligvis betrakter dem. Men til tross for denne detaljfikseringen er det likevel ingen vesentlige forskjeller mellom kameraene. Ok, jeg ser at gamle E-M1 er mest grumsete, etterfulgt av Nikon D500, og at det er et close race mellom Canon 80D og E-M1 mkII, der Canon-kameraet kanskje trekker det lengste strået - men her snakker vi om så små forskjeller at de ikke spiller noen egentlig rolle. Disse kameraene vil i praksis være umulige å skille fra hverandre når det gjelder kvaliteten på bilder tatt i virkelighetens verden.

Nå er det forsåvidt ingen nyhet at 4/3 bildebrikken lager like gode bilder som en APS-brikke i virkelighetens verden ved en moderat ISO-verdi som 200, selv om det er morsomt å se at den nyeste 4/3 brikken er fullt på høyde med - og bedre enn - klasseledende APS-kameraer også når det bedrives pixel-peeping. Men hva med høyere ISO-verdier, som har vært den lille 4/3-brikkens akilleshæl? Nedenfor er bildefiler tatt med de samme fire kameraene ved ISO 1600 sammenlignet:

Her våger jeg å påstå at også ved ISO 1600 er siste generasjons 4/3-bildebrikke på høyde med det beste av APS-kameraer. Gamle E-M1 henger litt etter (den presterer som en Canon 7D mkII), men heller ikke her er det snakk om forskjeller som vil ha noen nevneverdig betydning i virkelighetens verden. Det er med andre ord ikke lenger noen grunn til å slepe rundt på et stort og tungt speilreflekskamera. Snarere tvert imot, når man ser på de tekniske spesifikasjonene til et knippe nyere kameraer: 

 Olympus OM-D E-M1 mkIINikon D500Canon 80DCanon 7D mkII
Megapiksler20212420
Korteste lukkertid1/32 0001/80001/80001/8000
RAW buffer (antall bilder)102292430
Maks antall bilder i sekundet med AF1810710
Maks antall bilder i sekundet uten AF6010710
Antall AF målepunkter 121 (121 toveis)153 (99 toveis)45 (45 toveis)65 (65 toveis)
Bildestabilisator i huset, effekt5,5 EV000
Søkerdekning100 %100 %100 %100 %
Søkerforstørrelse1,48 x1,0 x0,95 x1,0 x
Skjermstørrelse (piksler)3" (1 037 000)3,2" (2 359 000)3" (1 040 000)3" (1 040 000)
Mål134 x 91 x 67 mm147 x 115 x 81 mm139 x 105 x 79 mm149 x 112 x 78 mm
Vekt av kamerahus med batterier574 g860 g730 g910 g
Antall bilder med fullt batteri440 / 950 (quick sleep)1240960670

Olympus OM-D E-M1 mark II er på høyde med toppkameraene med APS-bildebrikke når man ser på bildekvalitet, og gruser dem når det gjelder tekniske egenskaper og ikke minst størrelse. Det er med andre ord ikke lenger noe poeng i å satse på speilrefleks og APS; forspranget er innhentet. Det ser ut til at samspillet mellom bildebrikke og bildeprosessor gjør at det ikke lenger er noen lineær sammenheng mellom bildekvalitet og bildebrikkeareal.

Samtidig har det speilløse 4/3-systemet så mange fordeler (ikke minst når det gjelder søkerinformasjon og tekniske muligheter) framfor APS at de mer enn oppveier de små, nærmest teoretiske forskjellene i bildekvalitet.

Hva så med 4/3 i forhold til fullformat? Den store fordelen med fullformat er jo høy oppløsning og lite bildestøy ved høy ISO, så jeg plukket ut et utvalg nyere fullformatkameraer og la dem inn i DPreviews "image comparison tool" for å se om de skiller seg vesentlig fra det den nye E-M1 mark II kan prestere ved ISO 3200. Det gjør de ikke...:

Forskjellen er der riktignok, men den er ikke større enn at den er ubetydelig i realitetenes verden. Det vil si når man fotograferer reelle motiver, og ikke DPreviews testkart. Noen vil sikkert si at forskjellene er større dersom man øker ISO enda mer enn til 3200, og det er de. Men hvor mange fotograferer egentlig med ISO 6400? Selv har jeg bare ytterst sjelden bruk for ISO 800, og jeg er ikke sikker på om jeg faktisk har brukt ISO 1600. Prøvebildene viser at 4/3-bildebrikken klarer seg svært bra i konkurransen med de fire ganger større fullformat-bildebrikkene i de store, tunge, klumpete og trege fullformat-speilrefleksene fra Canon og Nikon (og det litt mer håndterbare kameraet fra Sony).

Jeg fikk nettopp laget et par forstørrelser på 140 x 100 centimeter fra min egen E-M1, og resultatet så helt strøkent ut. Kanskje hjalp det litt at bildene ble trykt på lerret og ikke papir, men da jeg så resultatet slo det meg at all energien som blir brukt på å diskutere fullformat, APS eller 4/3 egentlig bare er tøv. Forskjellene i bildekvalitet er ikke lenger store nok til at de har praktisk betydning, utover at mange betaler titusener ekstra for utstyr de ikke trenger - og i tillegg bærer seg skakke eller lar kameraet ligge hjemme. Canon 5D mk IV koster 39 000,-, det veier 890 gram, og skal det utstyres med et objektiv som er like skarpt og forstørrer like mye som min Zuiko Digital 50-200 mm f2,8-3,5 (og er nesten like lyssterkt), må man skaffe en 400 mm f4 DO IS USM som veier dobbelt så mye og koster det seksdobbelte.

Til slutt kan det kanskje være på sin plass å illustrere hva jeg egentlig mener når jeg rett som det er henviser til "virkelighetens verden" i bildesammenheng. Bildet under er tatt med "gamle" E-M1 og 50-200 mm f2,8-3,5. Det er kopiert rett fra raw-fila, uten justeringer.

 

Hjem

23.11.2016

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer