Året som gikk - 2016

Som nevnt tidligere er det en lærerik opplevelse å gå gjennom sine egne bilder med kritisk blikk. Når man i tillegg skal gjøre et utplukk for å vise fram bilder man liker godt, stiller man seg såpass lagelig til for hogg at man blir spesielt kritisk - og dermed gjerne konkluderer med at forografering er noe man aldri blir ferdig med. Bildene nedenfor er et utplukk av årets produksjon som jeg synes står seg bra. Hadde jeg gått enda nøyere til verks hadde det sikkert blitt noen andre bilder her og der, særlig med litt ekstra bearbeiding. Det er stadig like forbløffende hvor lite som skal til noen ganger for at et bilde skal skifte helt karakter; ofte holder det med litt beskjæring. Men dagene går, og det kan ikke pusles i det uendelige. Så her er et utvlag som "har noe ved seg", og noen kommentarer om hva akkurat det kan være.

 


Januar: Bjørkefink

Korte dager, sludd og sørpe gjør at januar aldri har vært den mest produktive måneden i året. Men i 2016 var januar en fin måned med mye klarvær, og i helgene kunne det lave sollyset nytes ved foringsplassen. Dette er det siste bildet for dagen 9. januar, og det hadde ennå ikke kommet noe snø å snakke om. En fin kombinasjon av gyllent lys, en bakgrunn som overlater alt til fantasien, og en bjørkefink som sitter pent og har farger som stemmer med de få andre fargene i bildet. Det iøyenfallende brystpartiet til fuglen passer nesten symmetrisk perfekt med greina fuglen sitter på. Men den gylne fargen tiltrekker seg oppmerksomheten i en slik grad at bildet nesten blir litt sidetungt, så kanskje skulle jeg ha beskjært litt mer til venstre...

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/320 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,3 EV


Januar: Bjørkefink

Akkurat en uke senere, og et helt annet bilde selv om både kvisten og fuglen (i alle fall arten) er den samme, og bakgrunnen like fri for detaljer. Men her ser vi at det er kaldt, ikke bare fordi snøen har lagt seg, men på grunn av de kjølige blåtonene. Komposisjonsmessig er nok dette bildet bedre enn det forrige, men den magiske øyekontakten med motivet mangler.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/320 sek, ISO 400

 


Februar: Blåmeis

Samme kvist, men et helt annet lys. Fuglen er i skyggen, men med snøen som reflektor og et solgløtt i bakgrunnen blir det en fin blanding av kaldt og varmt. "Varmen" er kanskje ikke så veldig påtrengende, og oppleves nok mest som et resultat av at vi kan se snøen smelte på den våte kvisten.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 182 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1000 sek, ISO 400

 


Februar: Ytterøyane fyr 

En relativt vindstille periode i slutten av februar tillot en tur på sjøen for å kartlegge overvintrende sjøfugler. Fuglene samler seg gjerne der det er gruntområder helt ytterst på kysten, og bildet er fra farvannet ved Ytterøyane fyr. Et av de flotteste fyranleggene langs kysten, men med en mye røffere plassering enn mer kjente fyr lenger sør. Den største utfordringen her var å holde balansen (og horisonten i vater) mens vi ventet på fyrblinket. Som måtte være med, for ellers ville fyret nesten forsvinne i de voldsomme omgivelsene. Hovedmotivet behøver ikke alltid dominere bildet...

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 50 mm, blender 9, lukkertid 1/160 sek, ISO 200

 


Mars: Volcan Poas

I mars dro vi til Costa Rica, og det ble slutt på kalde, blå fargetoner. Dette bildet er riktignok tatt en relativt kald morgen, like før skyene rutinemessig legger seg rundt toppen av vulkanen Poas i 2700 meters høyde. Bildet er undereksponert litt for å få fram kontrasten mellom de siste solstrålene og de kalde skyene. Den turkisblå syresjøen ligger som et lysende øye i sentrum av krateret, men her danner de solbelyste partiene av kratersidene en motvekt, og viser at det går like greit å vekte en komposisjon med lys som med strukturer i motivet.

Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 6,3, lukkertid 1/640 sek, ISO 200

 


Mars: Gulkronet natthegre

På samme måte som med bildet av Ytterøyane fyr, utgjør ikke hovedmotivet her så mye av bildet. Men det forteller mye om hva slags verden fuglen på bildet lever i. Natthegra er fotografert i Tortuguero, fra en kano som glir sakte forbi på noen meters avstand.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 59 mm, blender 3,5, lukkertid 1/800 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,3 EV

 


Mars: Amerikansk slangehalsfugl

En annen fascinerende art som jeg lenge har hatt lyst å se nærmere på. Problemet som gjerne oppstår når man får oppfylt et slikt ønske veldig bokstavelig, er at nærheten kan gjøre bakgrunnen rotete. Her åpnet det seg et hull i vegetasjonen bak som gjør at oppmerksomheten trekkes dit den bør havne, ved hodet til fuglen.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 108 mm, blender 3,5, lukkertid 1/400 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,3 EV

 


April: Quetzal

Quetzalen er utvilsomt en av verdens vakreste fugler, med sin metalliske grønnfarge og langt uttrukne haledekkfjær. Arten lever i tåkeskog høyt til fjells, der skydekket sørger for høy luftfuktighet og trærne er dekket av moser. Det er svært sjelden man får et virkelig godt blikk på quetzalen mellom greinene, og den sitter sjelden stille lenge om gangen. Så adrenalinnivået var temmelig høyt da dette motivet åpenbarte seg. På grunn av quetzalens svært avlange framtoning er bildet tatt på høykant, og beskjært litt på begge sider både for å fjerne forstyrrende kvister og understreke komposisjonen. Lyset og de mange nyansene av grønt og brunt i omgivelsene fremhever fint den elektrisk grønne quetzalen.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 182 mm, blender 3,5, lukkertid 1/8 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV

 


Mai: Utladalen 

Våren kom tidlig, og allerede i april begynte løvskogen å bli grønn. Dette bildet er fra midt i mai, og viser utsikten fra Vetti i Utladalen rundt 350 meter over havet. Grønnfargen er spesielt intens i de første ukene etter løvsprett, og i motlys fremheves fargen enda mer. Kontrasten mellom de nesten selvslysende løvtrærne og de mørke skyggene som skapes av motlyset fremhever landskapsformene og er understreket med ett trinn undereksponering.

Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 28 mm, blender 8, lukkertid 1/500 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV

 


Mai: Vettisfossen

Litt lenger inne i Utladalen ligger Vettisfossen. Den har med årtusenene gravd sin egen lille sidedal til Utladalen, og er man heldig med tidspunktet for besøket kan man oppleve hvordan sollyset om ettermiddagen kryper innover langs dalsidene og etter hvert når inn i fossejuvet. Helt inn til den nedre delen av den nordvendte fossen når sola vel forresten aldri, og akkurat det fører til fine kontraster mellom de kalde fargetonene i fossejuvet og solstrålene som lyser opp partier i forgrunnen.

Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 41 mm, blender 8, lukkertid 1/160 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,7 EV

 


Mai: Vettisfossen

En høykantvariant av samme motiv som over. Denne typen lys- og skyggeeffekter ble brukt i nesten samtlige landskapsmalerier fra den norske gullalderen, ikke uten grunn. Effekten er her understreket med 1,7 trinn undereksponering, noe som uansett måtte til for at ikke det lille skogpartiet skulle bli for lyst, og skyggepartiene blir nesten mørklagt. Det siste er også et velkjent grep for malere, helt siden renessansens "chiaroscuro" som lot betrakterens fantasi selv forme store deler av motivet ved å legge dem i mørke.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 54 mm, blender 8, lukkertid 1/250 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,7 EV

 


Juni: Mogop

En vårtur til fjells for å se etter mogop ble ikke noe av før vi plutselig hadde kommet til juni, og det var litt i seneste laget. Her står en enslig plante og speider mot solnedgangen mens blomst blir til frø. Utsnittet tilsvarer en god, gammeldags 135-millimeter, og kameraet er presset så langt ned i lyngen som stativet tillot. For å få den rette graden av uskarphet i bakgrunnen (ikke så lite at man ikke ser fjellene, og ikke så mye at de blir forstyrrende) prøvde jeg ut forskjellige blenderåpninger mellom 3,2 og 8. Her er blenderen 4,5.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 67 mm, blender 4,5, lukkertid 1/25 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -1,3 EV

 


Juni: Sognefjellsveien

På vei hjem noen dager senere passerte jeg Sognefjellet om kvelden. Dette er den uten sammenligning fineste fjellovergangen i Sør-Norge, og her har jeg for en gangs skyld tatt med veien selv på bildet. Det tok litt tid i den kjølige juninatta, men omsider, tre minutter over midnatt, kom en bil kjørende slik at jeg fikk med et fokuspunkt som effektivt viser dimensjonene i landskapet. 

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 55 mm, blender 3,5, lukkertid 1/15 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,7 EV

 


Juni: Nigardsbreen

Å vise dimensjonene i landskapet var også noe jeg fikk sjansen til å prøve ut under en tur på Nigardsbreen i juni. Menneskene er bare små prikker lengst bak i bildet, men de fremheves av sola som brøt gjennom og lyste opp akkurat den rette delen av breen. Ved et pussig sammentreff har en gruppe på seks mennesker stilt seg opp slik at de ser ut som en enkeltperson aller nærmest, noe som gir enda mer dybde i bildet.

Olympus OM-D E-M1, ZD 9-18 mm f4-5,6, brennvidde 18 mm, blender 8, lukkertid 1/2000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV

 


Juni: Nigardsbreen

Fjellet gir mange muligheter for å prøve ut de lange, horisontale bildeformatene. Da kan øyet virkelig kose seg med detaljer, uten å måtte drive med trøttende vertikalbevegelser. Men når bildene blir så avlange som her blir de dessverre altfor små for de fleste nettsider, så her måtte jeg gå utenfor de vanlige begrensningene på sidebredden. For en gangs skyld noe positivt å hente ut av det (for fotografer) vanvittig tåpelige 16:9-formatet på de fleste dataskjermer nå for tiden...

Olympus OM-D E-M1, ZD 9-18 mm f4-5,6, brennvidde 18 mm, blender 8, lukkertid 1/2000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV

 


Juli: Kråketrekk i Stockholm

Stockholm sentrum er både gammelt nok, var en gang rikt nok, og er godt nok bevart til at det har estetiske kvaliteter man ikke finner så mange steder i Norge (som jo for ikke så mange generasjoner siden var et av de fattigste landene i Europa, og der en lokalpolitikers vellykkethet lenge ble målt etter hvor mange historiske bygninger han eller hun fikk revet). På bildet er kveldstrekket av kråker i ferd med å passere Riddarholmskyrkan og rådhustårnet, og det mangler ikke på andre små og store spir og tårn i Gamla Stan. Her ville jeg bare ha med bysilhuetten, kråkene og solnedgangen, og ettersom sistnevnte ga en nesten helsvart silhuett, ble bildet tatt uten spesielle justeringer.

Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 54 mm, blender 4,5, lukkertid 1/3200 sek, ISO 400

 


Juli: Røros

Et klassisk postkortmotiv, men da gjerne med sol og blå himmel. Og slik så det lenge ut til å bli denne dagen også. Men så kom brått dramatiske, mørke skyer sigende og endret lysforholdene helt - og da var det bare å ta beina fatt opp til "Bergstadens ziir" før skyene rakk å passere og det kjedelige sollyset var tilbake på plass.

Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 25 mm, blender 5,6, lukkertid 1/800 sek, ISO 100

 


August: Jotunheimen

Et annet eksempel på at også soldager med kjedelig sollys kan bli spennende bare det dukker opp skyer! Her kommer tunge regnværsskyer seilende innover Vest-Jotunheimen, mens vi står i utkanten av bygene og får sol og drivende skygger, dramatisk himmel og dybde i landskapet.

Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 7,1, lukkertid 1/1250 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV

 


August: Besseggen

Det forrige bildet ble tatt på vei til Besseggen, som vi på vei hjem fra Trondheim til Sogn bestemte oss for å stikke innom fordi jeg aldri hadde vært der før. Og her er selve eggen i ferd med å dukke fram fra skyene. Sola skinte inn fra høyre, og traff en regnbyge som ble hengende som et lysende slør som gradvis avdekket fjellet foran oss. En svært effektfull introduksjon til Besseggen, som så helt annerledes ut enn jeg hadde forestilt meg. De to personene nede til høyre plasserte seg ikke helt slik jeg ville ha dem, men de gir likevel fin dybde i bildet. Helst burde de jo vært reinsdyr, men det er nok ikke å forvente i dette terrenget en sommerdag i august...

Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 54 mm, blender 7,1, lukkertid 1/800 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV

 


September: Snøhetta

I denne delen av fjellheimen var det litt mindre folksomt. Bildet er tatt ved teltåpningen i sjutida om morgenen, akkurat idet sola sniker seg over fjellryggene i horisonten og kaster sine første stråler på Snøhetta. Lyset var tilnærmet rosa, i skarp kontrast til det blålige nattemørket det skulle avløse. Bildet er eksponert etter "solflekkene", og derfor ett steg undereksponert.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/40 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV

 


September: Dovre

Denne typen landskap faller jeg for uten videre, selv om jeg ikke kan peke nøyaktig på hva som er den utløsende faktoren i så måte. Lyset og fargene, teksturen i landskapet, diagonalene, at det er urørt av mennesker - eller en kombinasjon av disse. Komposisjonsmessig er her i alle fall noen klassiske diagonaler, det gylne snitt, og en horisontal tredeling med mørke partier oppe og nede, men det er nok røffheten i motivet som fascinerer mest i ettertid.

Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 54 mm, blender 11, lukkertid 1/500 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV

 


September: Moskus

På vei ut av Dovrefjell går turen som regel ned langs elva Stropla, og da blir moskusene i området ofte en fin avrunding av opplevelsen. Her går en gammel okse på lavheiene, med Rondane i bakgrunnen. "Verden trenger ikke flere nærbilder av moskus" stod det på et skilt i området en gang i tiden, og det er jo sant nok. Verden trenger nok ikke så mange landskapsbilder med moskus heller, men i det minste får man en stor naturopplevelse uten å forstyrre det man tar bilder av.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 130 mm, blender 3,0, lukkertid 1/800 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV

 


Oktober: Nordlys

Høsten ble kald og klar på Vestlandet, og en kveld i oktober slo sågar nordlysvarslelet til med en Kp-verdi på 6 - det høyeste jeg har registrert etter at jeg fikk installert en nordlys-app på mobilen for noen år siden. For en gangs skyld kunne også vi som bor på nordsida av fjorden se lyset, men selv om nordlyset var synlig over mye av himmelen var det ikke særlig sterkt. Derfor gikk turen vestover mot Fjærlandsfjorden, det eneste stedet på nordsida der det er mulig å se nordover i åpent lende. Som vanlig var det svarte natta, slik at jeg måtte stille inn skarpheten på lysene fra bebyggelsen på Menes, men med 30 sekunders lukkertid ble det også litt tegning i fjellene. Mer enn dette bør det ikke være. Nordlys er jo et nattefenomen, selv om de fleste nordlysbilder er så overeksponerte at de ser ut som de er tatt midt på dagen.

Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 4,5, lukkertid 30 sek, ISO 200

 


November: Spettmeis

Klarværet holdt seg langt ut i november, og med den rette solbelyste bakgrunnen dukket det opp motiver ved foringsplassen som like gjerne kunne være tatt om sommeren. Spettmeisa er en aktiv krabat som sjelden sitter stille mer enn et sekund om gangen, og er til tider direkte nedbrytende å fotografere. Men når man holder på en stund, lykkes det før eller senere...

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/200 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV

 


November: Blåmeis

En annen liten tass som sjelden sitter stille, noe som betyr at man må velge mellom enten å fotografere den i flukt, eller fange den i et rolig sekund. Begge deler er tekniske tålmodighetsprøver. Men i november er ikke fluktbilder så aktuelt, så da blir det å finne et bra utsnitt, se an det stadig skiftende lyset og fargene i bakgrunnen, og håpe at du klarer å reagere raskt nok til å fange de "rolige" stundene. Direkte sollys blir for krasst tilogmed i november, så en lettskyet dag med litt skygge er som regel det beste.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/160 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV

 


November: Kjøttmeis

Den elektroniske lukkerens inntog har forandret tilværelsen ved foringsplassen, der fotograferingen skjer på tre meters hold. For det første er uskarphet på grunn av lukkerbevegelsen en saga blott, og for det andre kan det fotograferes lydløst. Men objektivbevegelsene må man framdeles passe på. Her kikker en kjøttmeis på objektivet mens den er på vei opp en trestamme, og utfordringen lå i å velge sekundet da en gyllen bregne i bakgrunnen dannet en glorie rundt fuglen. En stund senere hadde sola flyttet seg, og bakgrunnen endret seg helt.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 182 mm, blender 3,5, lukkertid 1/250 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,3 EV

 


Desember? Da kom regnet, så det ble bare innebilder...

 

Tilbake

16.1.2017

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer