Panoramabilder

Et avlangt, horisontalt bildeformat gir ofte det beste resultatet når man fotograferer landskap, særlig i åpne landskapstyper som ved kysten eller på fjellet. Men også for mange andre motiver kan et avlangt bildeformat være en god løsning. Den enkleste måten å lage et slikt panorama er å beskjære et bilde i horisontalt format. For å få fram dybden i et landskap fungerer slik beskjæring ofte best på bilder tatt med kort brennvidde (vidvinkel), men i utgangspunktet kan alle slags objektiver brukes dersom man bare ønsker et bilde i et mest mulig langstrakt format. Et ekte panorama er imidlertid basert på ideen om å gjengi utsikten slik vi opplever den i terrenget (de første panoramaene fra 17- og 1800-tallet var malt inne i sirkelrunde rom og framstilte en utsikt 360 grader rundt), så en relativt vid bildevinkel er naturlig. Men merk at med kort brennvidde kan motivet bli gjengitt på en sterkt fortegnet måte, særlig dersom kameraet peker litt oppover eller nedover når bildet tas.

"Panorama" fra Thingvellir på Island, tatt med vidvinkel (14 mm) og beskjært over og under. Her er det altså ikke med mer enn man klarer å klemme inn på ett enkelt bilde i standardformat...

På bildet over kler motivet det avlange formatet, og rent formelt er det ikke noe i veien for å kalle dette et panoramabilde. Men kamerateknisk sett brukes betegnelsen nå for tiden helst om to eller flere bilder som er "sydd sammen" slik at den horisontale bildevinkelen strekker seg lenger enn de fleste vidvinkelobjektiver klarer å dekke, samtidig som man unngår at motivet blir sterkt fortegnet. En annen fordel med å sy sammen flere bilder til ett er at resultatet vil være sammensatt av langt flere piksler og dermed ha mye bedre oppløsning/detaljeringsgrad enn et enkelt, beskåret bilde.

De fleste kameraer har en innebygd panoramafunksjon som gjør det mulig å ta en serie bilder som senere kan sys sammen i et bildebehandlingsprogram på en svært enkel måte. I mine Olympuskameraer dukker det opp hjelpelinjer i søkeren som gjør det lettere å holde og bevege kameraet horisontalt, og ikke minst sikre at det blir nok overlapp mellom bildene til at de faktisk kan sys sammen. Eksponeringen for samtlige bilder blir dessuten låst med samme lukkertid og blenderåpning som det første bildet, for at det ikke skal bli lett synlige forskjeller i belysning der bildene blir skjøtet sammen.

Panoramaet underst er satt sammen av de tre bildene øverst. Legg merke til at det er en ganske betydelig overlapp mellom de enkelte bildene. Panoramabildet er beskåret litt til høyre.

Panoramabildet over er satt sammen av tre bilder tatt med vidvinkel på 14 mm (tilsvarer en brennvidde på 28 mm med fullformat). Dette er i grenseland for hva panoramafunksjonen i kameraet (og i bildebehandlingsprogrammet Olympus Viewer 3) kan klare å håndtere, for terrenget i forgrunnen til høyre blir på grunn av vidvinkelen tegnet mye brattere i bildet til høyre enn i bildet i midten. Her kunne det fort blitt en synlig knekk, og faktisk er det et lite hakk i overgangen om man ser nøye etter. Dette la jeg ikke merke til i første omgang, men man må regne med litt bearbeiding av det sammensydde panoramabildet. Selv om det er såpass overlapp mellom bildene at eventuell vignettering i hjørnene på hvert enkeltbilde oftest ikke er noe problem, må man regne med at det kan bli synlige overganger på lyse flater som himmelen. Dette er det som regel lett å fjerne i Photoshop eller tilogmed i Lightroom.

Jeg vet ikke hvor representativ panoramafunksjonen i Olympus Viewer 3 er, men den har noen viktige begrensninger:

  • Bare bilder i horisontalt format kan syes sammen.
  • Begrenset mulighet for å håndtere bilder tatt med vidvinkelobjektiv.
  • Bare bilder tatt ned kameraet i panoramafunksjon kan syes sammen.

Det første av disse punktene høres kanskje ikke så nøye ut, men det betyr at man i praksis ikke kan sette sammen mer enn 2-3 bilder før sluttresultatet blir et veldig avlangt bilde (som for eksempel passer dårlig på en PC-skjerm). Men viktigere er det at man er avskåret fra å sette sammen et panorama av bilder tatt på høykant (vertikalt), for det vil alltid være en stor fordel å kunne lage et panoramabilde med så mange piksler som mulig i høyden. Bildet under illustrerer problemet med bildeflate som går tapt, fordi programvaren må korrigere for skjevheter og fallende linjer i hjørnene av hvert enkeltbilde. Her er hvert bilde tatt liggende (horisontalt), og av den maksimale bildehøyden på 3456 piksler i hvert enkeltbilde vil det i det sammensatte panoramabildet bare være igjen 1543 piksler! Å holde kameraet på høykant vil gi mer bildeareal å gå på...

Det andre punktet kan også best illustreres med bilder. Den første rekken under viser tre bilder tatt på Markusplassen i Venezia. Selv om dette er en stor plass, er det nødvendig å bruke vidvinkel for å få med bygningene rundt. Brennvidden er den samme som nevnt over (14 mm). Her har kameraet pekt aldri så lite oppover da bildene ble tatt, og fortegningen er tydeleg i form av fallende linjer ute på sidene selv om objektivet er en relativt moderat vidvinkel (toppen av klokketårnet ga jeg opp å få med, for da måtte kameraet heves så mye at forteningen ble helt håpløs med tanke på å få bildene sydd sammen etterpå).

Selv om jeg prøvde å unngå å peke for mye oppover med kameraet, ble dette likevel for sterk kost for Olympus Viewer 3. Programmet klarte ikke å sy de tre bildefilene sammen til et sømløst bilde:

Her ble det rett og slett for mye vidvinkel, og for mye fortegning i enkeltbildene. Men det er likevel ikke umulig å sy sammen slike "håpløse" bilder på skapelig vis, for det finnes programvare som kan håndtere selv vanskelige bilder som disse. I Photoshop (fullversjonen, som jeg ikke har) skal det være gode muligheter, men selvfølgelig finnes det en hel bråte spesialprogrammer også for panoramabilder. Jeg har bare prøvd ett, men det er trolig blant de bedre på markedet. Det heter Hugin, og kan lastes ned gratis fra http://hugin.sourceforge.net/download/. Hugin er svært enkelt å bruke: Start programmet, hent de bildene du vil sy sammen (de behøver ikke være tatt med kameraet i panoramamodus, og kan gjerne være på høykant), og trykk på startknappen. Ut kommer dette:

Her er det italienske flagget samlet til ett, klokketårnet står rett, bygningene henger sømløst sammen, det er ingen mørke striper på himmelen, og perspektivet er korrigert! For å få til alt dette må det gjøres noen små grep som kan være en utfordring når det er mennesker i bevegelse med på bildene. Midt i skjøten mellom bilde to og tre gikk det for eksempel en liten gruppe personer. I OV3 er bare en halv av disse tilbake, mens Hugin har klart å berge en av dem og i tillegg fått broleggingen til å ligge riktig. Det er ganske imponerende. Bildet under viser ett utsnitt av Hugin-panoramaet i forstørrelse 1:1 (én piksel i bildet er én piksel på skjermen), akkurat der skjøten går mellom bilde 1 og bilde 2. Finner du feilen?

Alle detaljene i Dogepalasset og ellers i bildet er på plass, men personen i blå kjole i forgrunnen vil neppe klare å kjenne seg igjen. Programmet har fjernet deler av henne for å få resten av skjøten til å henge sammen. Bortsett fra denne detaljen har imidlertid programmet gjort en fabelaktig jobb...

De fleste kameraer og mobiltelefoner (smarttelefoner) har en eller annen form for panoramafunksjon. Med et "vanlig" kamera må bildene syes sammen i bildebehandleren etter at de er tatt, men til gjengjeld kan du ta bildene i raw-format. Mobiltelefonene tar bilder og syr dem sammen selv, i en sammenhengende operasjon, men fungerer ellers på samme måte som beskrevet ovenfor. Med ett unntak (som jeg kjenner til): Iphone tar en drøss bilder i rask rekkefølge, og ikke bare enkeltbilder med litt mellomrom som alle andre. De mange eksponeringene (det dreier seg nærmest om en filmet panorering) gjør det mulig å få helt sømløse bilder uten noen form for etterbehandling. Det øverste av de to bildene fra Erviksanden på Stad er tatt av Solfrid Kjoberg med en Iphone 6; et motiv jeg etterpå nærmest kopierte med en Olympus OM-D E-M1:

"Originalen" til Iphone-bildet er på 33 MB i PNG-format (8,04 MB når denne ble lagret som jpg), med 13 616 x 2936 piksler; mens det nederste bildet er satt sammen av fem raw-filer, hver på 14-15 MB, men jpeg-fila som kom ut av panoramabehandlingen i Olympus Viewer 3 var på 7,1 MB, med 7890 x 1482 piksler. Med en Iphone kan bildene tas på høykant, derfor har det øverste bildet flere piksler i høyden og er litt høyere i formatet. Klarer man å holde og føre mobilen helt vannrett under opptaket, kan man utnytte svært mange av de 3264 pikslene iphonen har i bildehøyden. For å kunne sy sammen panoramabilder i Olympus Viewer 3 må man holde kameraet horisontalt når bildene blir tatt. I utgangspunktet hadde jeg her 3456 piksler i høyden, men ved lange panoramaer med relativt vidvinklede objektiver går ganske mye tapt på grunn av beskjæring for å håndtere fortegning, og sluttresultatet har bare 1482 piksler igjen i høyderetningen. I tillegg måtte jeg finpusse overgangene mellom bildene litt. Med Iphonens mange flere bilder og større overlapp mellom dem, spiller ikke fortegningen i hvert enkelt bilde noen stor rolle, og det blir ingen synlige overganger.

De to panoramabildene ovenfor ser svært like ut, og på en nettside som denne der de fine detaljene ikke synes, er det vanskelig å se at det ene er tatt med en mobiltelefon. Faktisk er bildekvaliteten svært god på mobilbildet, og akkurat det vil jeg kome tilbake til senere.

Panoramabilder kommer ikke helt til sin rett på en PC-skjerm, og spesielt ikke på denne nettsiden som bare dekker 950 piksler i bredden. Men som bilder på veggen gjør de seg ofte godt. Og et bilde som for eksempel er satt sammen av tre bildefiler vil i utgangspunktet bestå av tre ganger så mange piksler, og dermed ha tre ganger bedre oppløsning enn et bilde basert på bare én bildefil. Forskjellen blir enda større når man skjærer vekk halve arealet av den ene bildefila for å få den i panoramaformat, og det sammensatte bildet av samme motiv vil da ha seks ganger bedre oppløsning. I praksis blir forskjellen mindre fordi deler av bildearealet går tapt under sammensyingen av enkeltbildene, men likevel er slik sammensying ("stitching") en vei til høyoppløselige bilder. Det vil jeg også komme tilbake til...

Men her avslutter jeg med noen flere panoramaer, satt sammen av bilder tatt med Olympus OM-D E-M1 med ulike brennvidder, og ikke minst med ulike antall bilder. De er "sydd sammen" i programmet Hugin, der også bilder tatt på høykant (vertikalt) kan kombineres.

Storskrymten, satt sammen av to horisontale bilder. Brennvidde 50 mm. 5562 x 2415 piksler.

Sognefjellet, satt sammen av tre horisontale bilder og deretter beskåret litt i lengderetningen. Brennvidde 50 mm. 6746 x 2244 piksler

Fra Bøverdalen, satt sammen av tre horisontale bilder. Brennvidde 35 mm. 8498 x 2567 piksler

Hurrungane, satt sammen av ni vertikale bilder (og litt beskåret i hver ende etterpå). Brennvidde 200 mm. 11631 x 2988 piksler

 

Tilbake

29.9.2017

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer