Lemenår

En gang i tiden het det seg at det var lemenår hvert fjerde år. Og det stemte ganske bra; om man ikke kunne stille klokka etter smågnagerne, så dukket de i hvert fall opp hvert tredje, fjerde eller femte år. Og ikke bare dukket de opp, de til tider myldret rundt i terrenget i slike mengder at stivstarr og mose ble snaugnagd, og de hissige små dyra måtte legge ut på vandring. Mange havnet etterhvert nedover i fjellbjørkeskogen, derfra gjerne videre til lavlandet, og til slutt endte de overlevende rett som det var ved sjøen eller en fjord og kom ikke lenger. En gang på 80-tallet ventet jeg på ferga ved Brimnes ved Hardangerfjorden, der fjellet ender i en lang, bratt skjæring ved fergekaia. I underkant av skjæringen lå en halvmeterhøy pyramide av døde lemen, som tydeligvis hade blitt ledet nedover en liten kløft i berget slik at alle ramlet utfor ved det samme punktet. Fallet tok ikke livet av alle, og tydeligvis landet de siste litt mykere enn de første. Men så mye liv var det likevel ikke å se; mange av dem som kunne kravle videre hadde ikke kommet langt i det tett trafikkerte området.

Men så tok det etter hvert slutt. Vi vet ikke hvorfor, men på 90-tallet opphørte lemenårene. Det siste større lemenåret i Sør-Norge var visstnok i 1994, men da var det hele 20 år siden en lemenspesialist som snøugla sist hadde hekket på Hardangervidda. På Dovre hekket snøugla for siste gang i 1978. Fjellreven, den andre av de to typiske lemenspesialistene (som bare formerer seg i lemenår), holdt ut til 1994, så var den også borte fra sitt siste tilholdssted i Sør-Norge.

I årene som fulgte lå den norske fjellheimen relativt øde og tom i mange år. Lemenet kom ikke tilbake; og selv om det saktens kunne være noen andre smågnagere å se, ble det aldri de helt store mengdene (her bør det kanskje skytes inn at det sikkert er riktigere å bruke begrepet smågnagerår enn lemenår, for det er ofte sammenfallende toppår for flere ulike arter smågnagere). Ti år gikk; femten år gikk - vi hadde kommet langt inn i et nytt århundre, og de gamle minnene om fjellvåk som hekket i hvert berg innover i fjellet og jorduglene som gled på stive vinger over myrene syntes å høre fortiden til. Resten av fuglelivet ble også tynnet ut, og rypene forsvant. Fjellet begynte nesten å bli kjedelig. Det finnes jo dem som går på fjellet for å se på utsikten og er fornøyde med det, men jeg er ikke en av dem.

Så skjedde det noe. I slutten av april 2011 fikk jeg høre at det lå mye ihjelkjørt lemen på veien mellom Lærdal og Hemsedal, nærmere bestemt oppover Mørkedalen. Jeg var som vanlig skeptisk til begrepet "mye", men dette kom fra folk jeg vanligvis regnet som oppegående, så 1. mai satte jeg meg i bilen og tok turen innover Lærdalen. Det er et langt dalføre, og i alle fall var det ingenting å se der. Men så kom Borlaug, der man må velge mellom Filefjell og Hemsedal. Jeg valgte Mørkedalen i retning Hemsedal, og hadde ikke kommet mer enn noen hundre meter opp bakkene før den første mørke flekken dukket opp på veien. Så en til, og enda en - før de begynte å opptre i grupper og det tok helt overhånd. Da jeg etter 17,5 km kom til fylkesgrensa mot Buskerud, hadde jeg talt 1464 døde lemen på veien. Det tilsvarer 84 lemen pr. kilometer, og jeg hadde ikke sett maken siden den gangen i forrige århundre ved fergeleiet på Brimnes oppunder Hardangervidda.

En rask tur ut i terrenget nordøst for Breistølen der snøen hadde smeltet vekk over store partier, viste tydelig at det hadde vært livlig under snødekket. Lemenganger fóret med gress hadde smeltet fram og lå som visne, rørformede labyrinter utover gresshei og myrer. Men noe var galt. De lemenene jeg fant var store beist, flere av dem døde uten at noen eller noe tilsynelatende hadde vært borti dem. Ingen små ungdyr var å se blant de få som sprang rundt for å søke ly. Tidlig snøsmelting, kanskje en litt for varm vinter med smeltevann inn i hulrommene mellom bakken og snøen; det skal ikke så mye mer til før formeringen går skeis og et lemenår kan være kvalt i starten.


Et digert beist av et lemen prøver å gjemme seg under en dvergbjørkkvist. Mørkedalen, 1. mai 2011.

Både lemen og andre smågnagere har sine toppår begrenset til de fjellområdene der næringstilgang og vinterforhold har ligget til rette for formering. Så om det er smågnagerår på Hardangervidda, behøver det ikke være det i Jotunheimen; oftest er oppblomstringene lokale og avgrenset til ett fjellområde. Men 2011 skulle vise seg å være annerledes. Jeg hadde fått blod på tann og begynte å sjekke ut hvordan det stod til rundt omkring i landet. Og utrolig nok ble det meldt om lemen over alt - Nord-Norge, Sør-Norge, Sognefjellet, Dovre, Hardangervidda, Børgefjell, Finnmark. En ganske så enestående situasjon, i alle fall hadde jeg aldri hørt om noe lignende.

Høstturen kom tidlig det året, allerede 10. september satt jeg på en haug og skuet utover gamle tomter i fjellheimen. Da hadde jeg også fått med meg siste nytt om prosjektet som gikk ut på å sette ut fjellrev i de samme gamle tomtene. Et avlsprosjekt hadde startet opp i 2005 for å berge stumpene av den kritisk truede norske fjellrevbestanden, og de første dyrene var blitt satt ut på Dovre i 2007 og senere også i andre fjellområder. Ettersom revene ikke hadde stort å spise i fjellheimen, ble det satt ut fóringsstasjoner med påfyll av hundemat for at de skulle overleve. På Dovre hadde det kommet til verden et fjellrevkull i det fri allerede året etter, i 2008; det første i Sør-Norge i dette århundret. To år senere tok det av for alvor, med fem kull. Og så kom 2011. Nå var det ikke lenger bare tørrfór å livnære seg på...


Min første fjellrev i Norge, et ungdyr født i 2011.

Reven på bildene over var min aller første fjellrevobservasjon i Norge. Det er en en unge av året, én av i alt 82 fjellrevunger fra 11 ynglinger i Dovre-området alene i 2011. Og som om dette ikke var nok, gikk lemenårene helt av skaftet i årene som fulgte. I 2012 var det riktignok lite smågnagere, og tross i støttefóring ble det bare ett fjellrevkull det året. Uten smågnagere til stede står fjellrever flest ganske enkelt over ynglingen, noe som jo evolusjonært sett er en fornuftig tilpasning. Annet ville være å sløse med energien til ingen nytte. Men så var det disse smågnagerne, da. Mens forskere og andre håpte forsiktig på et nytt lemenår i 2016, ville gnagerne selv det annerledes. Bare to år etter forrige toppår vrimlet det av lemen i Dovrefjell allerede i 2013, og fjellrevene slo til med 14 kull. Og som for å ta fullstendig livet av forskernes hypoteser om smågnagersvingninger, kom det et nytt lemenår også året etter! Da var vi i 2014, og fjellrevene på Dovre produserte hele 15 nye kull.


Sliten fjellrevmor sommeren 2014.

Etter dette skulle man tro at smågnagerne på Dovre hadde gjort sitt for en stund, og det var da også bortimot tomt for smågnagere i 2015. Likevel klarte et fjellrevpar å få fram ett kull. Men pausen varte ikke lenge. Allerede i 2016 begynte smågnagerbestandene å bygge seg opp igjen, og det i en slik grad at fjellrevene klarte å få fram ni kull. Og så slo de til for fullt i toppåret som fulgte i 2017, med 13 kull og minst 64 unger. Etter tiår uten lemen i fjellet ser det for tiden altså ut til at det ikke er grenser for hvor tett det ene toppåret kan følge det neste; på Dovre har det de siste sju årene vært fire smågnagerår...

Som nevnt er det ytterst sjelden og sikkert tilfeldig at det er smågnagerår i flere deler av landet på samme tid. Det er næringstilgang og vinterforhold som avgjør om lemenene klarer å får fram unger under snøen og slik får en "flying start" på sommersesongen, og disse forholdene kan være ganske lokale. I år kom de første varslene om lemenår på mine kanter relativt sent, med enkeltindivider i juni og juli, og først i slutten av august og utover i september dukket det ved lengre dagsturer i høyfjellet opp noen titalls individer. Da begynte også rovfuglene å synes i terrenget, og sannsynligvis har ikke snøforholdene vært særlig bra om våren siden utviklingen tok så lang tid. Men folk kunne til gjengjeld melde om lemen flere steder på nordsiden av Sognefjorden, fra Fjærlandsfjorden i vest og innover Sogndal og Luster mot øst. I fjellene hjemme holdt lemenene seg tilsynelatende til den alpine sonen, men utover høsten dukket de opp også i tettbegyggelsen nede ved fjorden, både i Leikanger og Sogndal. En enkel "linjetaksering" av ihjelkjørte lemen på Sognefjellsveien viste at det også var lemen østover helt til øvre del av Bøverdalen. Men der var det slutt.

Sognefjorden er et såpass uoverstigelig geografisk skille at det ikke falt meg inn å sjekke forholdene der. Så det var ganske tilfeldig at jeg tok turen over fjorden til Vikafjellet i begynnelsen av oktober. Det jeg fikk se der, stilte imidlertid det meste i skyggen. I deler av området bokstavelig talt vrimlet det av lemen, både store og små, og de så ut til å ha levd uoppdaget av rovfugler gjennom det meste av sesongen. Vikafjellet er ikke spesielt fuglerikt i utgangspunktet, og det hadde neppe vært nevneverdig med hekking den sommeren heller. Dermed ble det en rik høstoppblomstring av lemen, selv om vinter- og vårforholdene neppe hadde vært særlig gode.


Kort tid etter et lite snøfall på Vikafjellet var snøen i ferd med å bli tråkket ned av utallige små fotspor. Her var det bare å stå stille en liten stund, så røpte tallrike bevegelser mellom stein og tuer at det var aktivitet i terrenget. Ikke så lett å få fram på et vidvinkelbilde, men noen lemen er det nok både her og der i bakgrunnen. 


På dette bildet er det også lemenspor så og si overalt, i tillegg til et reinsdyrtråkk på flaten i midten. 


En forsinket oppblomstring av lemen utover ettersommeren og høsten gir ikke grunnlag for noen tilsvarende oppblomstring av ryper samme år, for i motsetning til lemenet er rypene bundet til å gjennomføre forplantningen i en enkelt del av året; om sommeren. Men litt fjellrype var det å se likevel.


Lemen holder seg gjerne i litt fuktigere partier på fjellviddene. Denne stakk hodet ut av en gang utgravd i mosen i kanten av et myrsøkk.


Lemenet er et av få pattedyr som spiser mose. Men det er kresent, og barberer bare av de grønneste toppskuddene. Det er derfor lett å se at lemen har vært på ferde; men det aller beste kjennetegnet er likevel etterlatenskapene som ligger overalt, gjerne midt i matfatet. Med unntak for akkurat det punktet, hadde dette individet utpreget ordenssans og klare oppfatninger om at mosen skulle snauspises frå én ende til den andre. Mens jeg nærmet meg, stakk den flere ganger av for å søke ly, men kom etter kort tid tilbake til akkurat samme punkt som den hadde forlatt for å gnage seg videre. Lemenet følte seg fram med forlabbene, og gnagde systematisk fra side til side.


Unge lemen har litt blassere mørkfarge, som ikke blir svart før dyret når voksen alder. Dette individet nådde aldri så langt... 


Fjellvåken finner fram til lemenforekomstene før eller senere, men i dette tilfellet først etter hekketida.


Haukugla er en typisk invasjonsart på den måten at den formerer seg når smågnagerne er tallrike i hekkeområdene, og etterpå sprer seg og "invaderer" andre landområder. Her sitter en av invadørene på en brøytestikke ved Vikafjellsveien.


En lemen er oppdaget i det fjerne, og haukugla kaster seg på vingene med blikket låst på sitt påtenkte offer.

Det er når slike mengder plutselig dukker opp, at man virkelig kan la seg forbløffe av lemenets forplantingsevne. Et lemen kan bli kjønnsmodent allerede tre uker gammelt (!), og drektighetstida er også bare tre uker. En hunn kan få opptil fem kull på en sesong, og kullstørrelsen ligger ofte på 8-10 unger (og noen ganger enda mer). Dersom man tar utgangspunkt i ett enkelt par, ser bort fra alle begrensninger i form av antall kull per sesong og predasjon, sykdommer, næringskonkurranse, innavlseffekter og annet i sekkeposten naturlig seleksjon, og lar lemenene forplante seg tre uker gamle med 10 unger i hvert kull, vil det ene paret ved utløpet av det første året være del av en bestand på omtrent 1 000 000 000 000 000 000 000 000 000 (ett tusen kvadrillioner) individer. Disse ville ha dekt alt landareal på jorda i et lag på noen meters tykkelse - og det altså i løpet av ett år.

Men heldigvis er naturen full av faktorer som hindrer formeringen i å ta av slik. Faktisk virker motkreftene (den naturlige seleksjonen) så effektivt at forholdene må ligge svært godt til rette for at et lemenår i det hele tatt skal kunne finne sted. En av de viktigste forutsetningene er at vinterforholdene er så gode, helst to år på rad, at lemenene kan starte formeringen under snøen. Det betyr at vinterværet må være kaldt og stabilt, slik at det ikke kommer perioder med smeltevann ned i "det subnivale rom" (mellomrommet mellom snøen og bakken) der lemenene oppholder og formerer seg. Og så må naturligvis snøsmeltingen om våren foregå på propert vis. Dette er forutsetninger for lemenår, men det forklarer ikke hvorfor dyrene opptrer i bestander som svinger så voldsomt med relativt regelmessige intervaller. Akkurat der er det flere teorier:

Predasjon: Denne forklarer svingningene i lemenbestandene med at når det blir mange lemen, formerer også rovdyrene seg, og de økende rovdyrbestandene "beiter" ned lemenbestanden. Når lemenene er bortimot utryddet, må rovdyrene også forlate scenen, og dermed kan lemenbestandene øke igjen.

Denne teorien henger naturligvis ikke på greip, for pyramider kan som kjent ikke stå på hodet - heller ikke næringspyramider. Rovdyr er ikke i stand til å formere seg på langt nær fort nok til å kunne gjøre noe alvorlig innhogg i en lemenpopulasjon på toppnivå. Teorien hadde en del ivrige følgere tidligere, men de er neppe mange nå lenger. Predatorer kan riktignok påvirke lemenbestander, men først når nedgangen allerede er i full gang av andre grunner. I denne sammenhengen er det fristende å si noe om mange jegere og fiskeres ofte fremsatte, men håpløse oppfatninger om at "lite vilt skyldes for mye rovvilt". Rovdyr kan selvfølgelig ikke ta knekken på sitt eget næringsgrunnlag. Det er det bare mennesket som kan, gjennom det vi kan kalle "kjøttbolleboks-effekten": Når et menneske har jaktet ned en dyrebestand så mye at det begynner å bli vanskelig å finne flere dyr å ta livet av, kan han eller hun ganske enkelt gå hjem og finne seg en boks kjøttboller, og så gå ut på jakt igjen dagen etter. Det kan ikke et rovdyr ute i naturen. Når byttedyrene blir færre og det begynner å ta tid og koste energi å finne dem, må rovdyret enten dø av sult eller dra et annet sted. Dette skjer lenge før byttedyrene er utryddet.

Planteforsvar: Mange planter er i stand til å produsere giftstoffer, og ofte skjer det som reaksjon på ytre skade (som beiting), Når en lemenbestand er økende, vil en stadig større del av det lokale plantelivet begynne å produsere forsvarsstoffer, og etterhvert vil dette påvirke smågnagerne negativt; noen stryker med, og andre trekker ut av området. Fordi produksjon av antibeitestoffer ikke er gratis, avslutter plantene produksjonen gradvis når beitingen opphører. Etter noen år er bordet dermed dekket for ny oppblomstring av lemen.

Stress: Når lemenbestanden øker i en sesong med gode næringsforhold og vinterforhold, øker også interaksjonene mellom dyrene. Dette vil føre til både sosialt stress og etter hvert som bestanden øker også mangel på mat. I denne situasjonen slutter smågnagerne å formere seg, og bestanden kollapser etter hvert.

Det finnes flere teorier, og mange av dem griper inn i og overlapper hverandre. Det er neppe spesielt ytterliggående å antyde at realiteten er å finne i kombinasjoner av ulike faktorer, som spiller inn i ulik grad alt etter det lokale naturgrunnlaget og hvordan sesongen arter seg værmessig.

 

Tilbake

25.1.2018

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer