Digitalisering av lysbilder

Selv om det begynner å bli noen år siden de fleste av oss tok sitt siste lysbilde, er det forhåpentlig få som har kvittet seg med det gamle lysbildearkivet. Dersom man har fotografert en stund, kan det ligge mange årganger med gode bilder gjemt bort i skuffer og skap. Lysbildene mine fyller omtrent 15 skuffer på "kontoret", med nesten tusen biler i hver, og skriver seg fra en ganske aktiv periode i livet. Femten tusen bilder høres kanskje ikke så mye ut i våre dager, men med bare 36 bilder tilgjengelig før man måtte spole filmen tilbake og bytte den ut med en ny, sier det seg selv at man måtte være betraktelig mer tilbakeholden og kritisk før man trykte på utløseren til et filmbasert kamera. Særlig dersom man ikke hadde mer enn en eller to ekstra filmruller i sekken.

Men i denne sammenhengen er det en annen grunn til å fokusere på antall bilder. Det som først og fremst hindrer storstilt digitalisering av gamle lysbilder, er tiden det tar å få jobben gjort. I årene under overgangen fra analog til digital fotografering fantes et ganske rikholdig utvalg av lysbildeskannere på markedet, og jeg brukte en god skanner fra Nikon. Resultatet av et lysbildeskann var ganske uforutsigbart, og best gikk det med bilder tatt i gråvær eller under andre forhold med lite kontrastomfang - men det aller største problemet var tiden det tok. I praksis gikk det gjerne minst et kvarter pr. bilde ved skanning med høy oppløsning: Først 4-5 minutter til selve skanningen inkludert automatisk (mer eller mindre vellykket) støvfjerning. Deretter korrigeringer og nyskanninger. Et kvarter pr. bilde betyr rundt 350 åttetimers arbeidsdager for å komme gjennom lysbildearkivet.

Nå var det vel kanskje aldri aktuelt å skanne alle lysbildene i arkivet, men uansett gikk det for tregt, og fordi man ikke kunne følge prosessen underveis i særlig grad, tok det ofte fortvilende lang tid før man etter en del justeringer og omskanninger måtte innse at akkurat det bildet ikke egnet seg for skanning. På grunn av den omstendelige prosessen har jeg ikke så mange skannede bilder liggende, og ingen som viser resultatet rett fra skanneren. Men de to under har trolig ikke blitt bearbeidet så veldig mye i etterkant, hvis jeg husker rett:

Fire dolganbarn på besøk i kjøkkenteltet under en russisk ornitologisk ekspedisjon i Sibir. Lysbilde skannet i en Nikon lysbildeskanner. Det viser et typisk kjennetegn ved skannede lysbilder, nemlig at de mørkeste partiene er langt fra svarte, og at mørke partier av ulik avskygning gror igjen til sammenhengende, litt blasse flater uten detaljer.

Havørn som bader. Lysbilde skannet i en Nikon lysbildeskanner. Et motiv med lys som passer bra til skanning, da det ikke har et veldig stort kontrastomfang. Men som de fleste andre skannede bilder er det ganske blasst og har fargestikk, og krever litt etterarbeid. Bildet under er resultatet av bl.a. økt kontrast og nedjustering av grønnstikk.

Lysbilder skannet med en dedikert lysbildeskanner kan gi gode bildefiler, og i heldige fall kan man også lykkes med enkelte motiver dersom man bruker en planskanner ("vanlig" skanner) med lysbildeholder. Men dersom man vil ha bilder av god kvalitet tar det tid både med selve skanningen og etterarbeidet. Litt av problemet er at de fleste skannere ikke gir deg en brukbar (om noen) tilbakemelding om hvordan resultatet vil bli, slik at du kan korrigere eksponering, kontrast og farger før skanningen. I stedet må du skanne, sjekke resultatet, korrigere i blinde og skanne på ny, og gjenta hele denne prosessen - ofte flere ganger - til resultatet begynner å ligne på et godt grunnlag for videre bearbeiding i et bildebehandlingsprogram.

Avfotografering
Heldigvis fins det et brukbart alternativ til skanning som går mye raskere, kanskje bare noen hundredeler av et sekund i stedet for fem minutter: De fleste systemkameraer kan i dag skilte med oppløsning og optikk som gir minst like gode resultater som en skanner. Min broder fotografen tipset om dette for noen år siden, men jeg var skeptisk. Delvis fordi jeg har en gammel makrobelg med tilhørende lysbildeduplikator, som jeg prøvde ut for mange år siden til å kopiere verdifulle lysbilder (altså fra dias til dias). Resultatet var så psykisk nedbrytende at jeg  ikke regnet avfotografering som en mulighet, selv lenge etter at digitale bildebrikker hadde distansert film med tanke på oppløsning.

Men her om dagen fant jeg fram belgen og lysbildeduplikatoren igjen. Med de rette overgangene kunne jeg montere de digitale Olympus-kameraene på det gamle utstyret, men jeg fant ut at med Fourthirds bildebrikken og den ekstra forstørrelsen den fører til i fohold til filmformatet på 24 x 36 mm som belgutstyret er konstruert for, var det ikke mulig å få plass til hele lysbildet i kamerasøkeren. Så jeg la belgen til side, og brukte bare lysbildeduplikatoren for å holde lysbildet på plass, slik bildet nedenfor viser:

Lybildeduplikatoren er i utgangspunktet skrudd fast under belgen, og med belgen fjernet er det ikke noe å feste kameraet i. Men en roman av Tore Renberg viste seg å ha akkurat den tykkelsen som skulle til for å få kameraet opp i rett høyde. Med et 35 mm makroobjektiv ble arbeidsavstanden også passende. Et såpass enkelt oppsett betyr at man må være nøye med å plassere kameraet slik at lysbilde og bildebrikke er helt parallelle, for å få hele lysbildet skarpt. Et mer stabilt oppsett er å anbefale, også for å hindre at kameraet faller ned...  Men her skulle det bare testes, så dette fikk duge. Som lyskilde brukte jeg dagslyset gjennom et vindu, og duplikatoren er utstyrt med en mattskive som myker opp innommende lys.

Før avfotograferingen ble lysbildet tatt ut av glassrammen og satt inn i en glassløs ramme, både for å få fire overflater mindre med støv på, og for å unngå at glasset skulle bli med på bildene (særlig viktig dersom det er brukt såkalt antinewton-glass). Filmen vil bule litt uten glass, men ikke så mye at det spiller noen rolle for skarpheten. Jeg brukte blender 5,0. Utløseren ble stilt inn på to sekunders forsinkelse for å unngå bevegelser.

Bildet under viser hvordan resultatet kan bli, rett fra kameraet. Kontrastene blir som regel overdrevne; lyse partier blir for lyse og mørke partier for mørke. For å unngå at lyse partier skal brenne ut har jeg undereksponert litt. "Innrammingen" over og under er kanten på lysbilderammen, som blir med på bildet fordi en Fourthirds bildesensor har et mindre langstrakt format enn et 24 x 36 mm lysbilde.

Når man avfotograferer i stedet for å skanne kan man raskt se i søkeren hvordan resultatet blir (med elektronisk søker ser man resultatet av hver minste justering direkte, og kan få det beste ut av utgangspunktet). Det aller viktigste er likevel å fotografere i rawformat, slik at bildet kan justeres i etterbehandlingen. Etter en tur innom Lightroom ser bildet slik ut:

Jeg var litt skeptisk da jeg så raw-fila, men det viste seg at det ikke var noe stort problem for Lightroom å hente ut noe som ligner på originalbildet. Med lysbildet i hånden går det ganske greit å finne fram til rett grad av kontrast og belysning. Litt mer av en utfordring er det å finne rett hvitbalanse, for den er sjelden den samme på PC-skjermen som med vinduslys eller en lampe som bakgrunn for lysbildet. Så der må man bruke hukommelsen, eller - dersom den ikke strekker til - det man har av erfaring med lignende lysforhold. Ettersom bildet gjerne må gjennom noen runder med justeringer, og helst også innom Photoshop dersom det er mye støv og riper å fjerne, må bildet lagres i tif-format og ikke som jpg før man anser seg som helt ferdig med opprettingen. 

På  bildet over ble disse endringene gjort i Lightroom (bare instillinger som er endret, er nevnt):

Dette ser kanskje ut som mye arbeid, men det meste er gjort unna med de første justeringene under "Basic" til venstre. Resten er finjusteringer. Og selv om det er kjekt å se det gradvise resultatet av endringene direkte på skjermen, er det likevel greitt å kunne lagre de ferdige innstillingene under "User Presets" og ta dem i bruk på neste bilde med ett enkelt klikk. Dersom de passer...

Noen flere eksempler:

Lysbildet som var utgangspunkt her, har et lyst snøparti øverst og måtte derfor undereksponeres en del under avfotograferingen. Men det går greit å hente ut informasjon fra de mørke delene av bildet dersom man fotograferer i raw-format, og i det endelige bildet er det meste av detaljer på plass. Den største utfordringen er som nevnt ofte å finne fram til de originale fargene, men med original-lysbildet foran seg har man i alle fall et godt utgangspunkt.

Ettersom de avfotograferte lysbildene er påvirket av eksponerings- vurderinger under kopieringen og dermed ikke gjengir originalene særlig naturtro, er det ikke noe poeng i å vise så mange flere av dem. Det viktigste er at man avfotograferer i raw-format, og slik sikrer seg muligheten til å gjenskape originalene best mulig.

Reinflokk i Dovrefjell. En klassiker fra filmtiden, men et vanskelig bilde for skanneren. Derfor var det svært kjekt å se at det kom greit gjennom med avfotografering og etterbehandling.

En gang var brushanen en vanlig fugl, og dette bildet er fra en av mange brushaneleiker på Finnmarksvidda mot slutten av 1980-tallet. I dag er brushanen i ferd med å dø ut, og er kategorisert som sterkt truet på den norske rødlista.

Et fjelljopar samarbeider om å "gjøre opp" en sibirlemen. Fotografert ved Bludnaya-elva i Sibir.

Skarphet
Et viktig punkt gjenstår: Film var/er har betydelig mer "korn" eller strukturstøy enn en digital bildefil av nyere dato, og det blir ikke mindre støy når lysbildet avfotograferes. Dette kan til en viss grad bøtes på med støyreduksjon i et bildebehandlingsprogram, men dette reduserer også skarpheten i bildet. Målet for min del er at de skannede lysbildene skal ha en kvalitet som ikke er merkbart dårligere enn bilder tatt med et digitalkamera når de sees i normal størrelse på en PC-skjerm, og helst også med bortimot tilsvarende kvalitet når bildene studeres i forstørrelser opp mot 1:1. Særlig mye reduksjon i skarpheten er derfor ikke aktuelt. Heldigvis går det i mange tilfeller an å redusere bildestøyen uten at det går ut over skarpheten av hovedmotivet, selv om det krever litt arbeid:

Alle lysbildene over ble i sin tid tatt på 100 ISO film, og de er avfotografert med et Olympus OM-D E-M1 kamera ved 100 ISO. Kornstrukturen er dermed stort sett akseptabel i deler av bildet med mye detaljer og høy skarphet, dvs. selve hovedmotivet, mens støy er mer synlig på flater med uskarp bakgrunn - og særlig der bakgrunnen er ensfarget og utflytende. Men akkurat den typen bakgrunnsstøy er relativt enkel å fjerne, slik det er gjort på bildet av fjelljoparet. De to bildene under viser utsnitt i 1:1 før og etter støyfjerning:

Her har jeg brukt Photoshop, og metodikken er beskrevet nærmere her. Den går i korthet ut på å legge inn bildet som to lag ("Layer"), fjerne all bildestøy fra det ene laget, og la dette laget vise i de delene av det endelige bildet som er uskarpe og skal være støyfri. I overgangen mellom skarpe og uskarpe deler av bildet kan følsomheten på verktøyet justeres slik at overgangene blir gradvise, og støyen bare reduseres litt.

Det er mulig du vil synes at vinningen går opp i spinningen med såpass mye etterarbeid, når utgangspunktet jo faktisk var å argumentere for avfotografering fordi skanning tar så lang tid. Og det kan sikkert være rett, men når du sitter med Lightroom eller Photoshop kan du i det minste påvirke prosessen direkte, og se resultatet av justeringene dine med en gang. Og ikke minst er det et poeng at selv om skanning med en dedikert lysbildeskanner kan gi en bildefil som ser mer strøken ut ved første øyekast, vil det alltid være behov for etterjusteringer der også...

Tilbake

27.12.18