Året som gikk - 2018
At sola har snudd har blitt gammelt nytt nå; faktisk har det vært ganske vårlig helt siden januar da vårblomstene for alvor begynte å presse seg opp av bakken, og den første dagen i mars hadde en mai-plante som ramsløken allerede begynt å bre ut bladene... Men her er det fjoråret det skal dreie seg om. En rask gjennomgang av bilder tatt gjennom året, og noen ord om hvorfor og hvordan. Og litt annet.
Januar: Kjøttmeis
Året begynte varmt, og det ble mye grått og vått i januar. Snø og slaps ved fóringsplassen gir sjelden spennende lys, men kan gi en mulighet til å fotografere vinterfugler i snøvær. Her var det for fuktig til at det kunne danne seg store, langsomme snøfiller, så snøen ble bare til smale striper på bildene. Men den smeltende snøen på kjøttmeisens hode og og de utvaskede omgivelsene bidrar til å skape den guffent kalde, fuktige og utrivelige beskrivelsen av fuglenes hverdag om vinteren.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/125 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.
Februar: Gråsisik
Et minst like enkelt bilde som det forrige, og i form nesten identisk, men likevel med et helt annet uttrykk. Bakgrunnen er helt rolig, men gir likevel en antydning av miljøet rundt fordi den har de samme fargetonene som trestammen. Det hvite og røde løfter fuglen fram, og det er fascinerende at litt rødt i bildet kan trekke til seg oppmerksomheten så effektivt. Spesielt interesserte ville kanskje kalt fuglen en polarsisik, men inndelingen av gråsisik i underarter og arter er tvilsomme greier...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/160 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.
Mars: Lundebreen
Det var snøen som føyk over isbreen som tiltrakk seg oppmerksomheten da dette bildet ble tatt, men som bilde betraktet er det nok først og fremst det avlange formatet som gjør utslaget. Blåisen ligger som en festning ytterst på fjellsiden, mens de små bjørketrærne nede til venstre viser dimensjonene. Jeg måtte legge ut bildet i litt større bredde enn standard på disse sidene, for å yte panoramaformatet rettferdighet. Motivet kan sees oppe til venstre like før man kjører inn i Fjærlandstunellen på vei sørover.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 130 mm, blender 5, lukkertid 1/3200 sekund, ISO 200.
Mars: Kjøttmeis og gråsisik
I mars bobler det av hormoner i skogen, samtidig som det fremdeles er trangt om kosten. Resultatet blir mye aggresjon, sammenstøt og dårlig skjulte trusler, som kan gi interessante bilder. Her er det en gråsisik som forsvarer noe en kjøttmeis gjerne vil ha, og ettersom gråsisikens temperament ikke på noen måte står i forhold til fuglens størrelse får den det som regel som den vil. Et motiv som krever et avlangt format; i alle fall inntil fuglene slår vingene ut og går til håndgripeligheter.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 137 mm, blender 3,1, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Mars: Kjernebitere
Her er håndgripelighetene i full gang. Kjernebitere tåler ikke å dele, så to fugler sammen betyr uten unntak at det straks vil by seg fram et fartsfylt motiv. Og da er det bare å håpe at fokusen treffer på rett sted i de tidels sekundene sceneriet forvandles til et utflytende virvar av nebb og vinger.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,1, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Mars: Klosterklokker
Når klosterklokkene blomstrer på ettervinteren som et første tegn på mangfoldet som skal komme, er jeg som regel fortapt og må ned på bakkenivå. Selv om det "bare" er snakk om en hageplante, er den ikke tuklet med og ser fremdeles ut som i vill tilstand og slik den gjorde da de første kom til Norge, trolig i middelalderen. Her lyser kveldssola i bakgrunnen uten at det hjelper så mye på varmen. Største blenderåpning roer ned virvaret, og gjør at oppmerksomheten trekkes mot blomstene i midten.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 104 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1600 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
April: Hoggorm
I april kommer hoggormen fram, og ligger noen steder strødd utover det visne fjorårsløvet som en slags erstatning for blåveisen vi ikke har her på Vestlandet. Vel, fullt så mange er det kanskje ikke av dem, men da denne ble fotografert var den en av ni i den sørvendte "hoggormbakken" der sola varmer på gressbakker og gamle steinmurer. Det hoggormen har til felles med blåveisen, er at den som regel er å finne i et virvar av vissent gress og løv, men i motsetning til med blåveisen er det ikke så fristende å drive "hagearbeid" for å luke vekk forstyrrende elementer. Slik sett lå denne krøllet sammen på et uvanlig greit sted. Blenderen er valgt som et kompromiss mellom mest mulig skarp hoggorm og minst mulig forstyrrende omgivelser
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 130 mm, blender 6,3, lukkertid 1/320 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
April: Fjell ved Feios
Selv om man savner havet iblant, har det sine fordeler å bo inne langs fjorden. Dette bildet er tatt en måned etter bildet av klosterklokkene og to uker etter hoggormen, og fra omtrent samme sted på den solvarme nordsida av fjorden. Bildet av fjellene på sørsida av Sognefjorden er tatt halv ni om kvelden, like før sola sier takk for seg. Enda et motiv som trenger avlang beskjæring, om ikke annet så for å fjerne de stygge granplantingene nede i lia...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/320 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.
Mai: Mogop
Mogopen er en av de tidligst blomstrende fjellplantene, og har utviklet en finhåret, tett pels som vern mot lave temperaturer. Den blomstrer i mai med store, rosa blomsterknopper som åpner seg som enda større, hvite blomster, og er vel noe av det flotteste den norske floraen har å by på. Når dagslyset minker mot kvelden og temperaturen synker, lukker blomstene seg igjen. Her var den største utfordringen å finne en plante med relativt rolige omgivelser og deretter en blenderåpning stor nok til å viske ut forstyrrende bakgrunn, men samtidig liten nok til å få de fine hårene til å stå fram skarpe over et stort område. Et objektiv med lang brennvidde gjorde jobben enklere...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 8, lukkertid 1/250 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.
Mai: Fokstumyra
Når veien over Sognefjellet åpner rundt 1. mai vet man aldri helt hva man går til der borte på den andre siden, men våren og snøsmeltingen ser ut til å komme tidligere for hvert år der også. Bildet er tatt 14. mai, og viser bekken østover fra Søre Harrtjønn. Vanligvis utgjør den bare den litt mørkere stripa som går diagonalt gjennom forgrunnen av bildet. Vanntette fjellstøvler var gode å ha for å få med nok av den oversvømte vegetasjonen som ligger som en vifte i strømretningen og skaper dybde i bildet.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 5, lukkertid 1/400 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.
Mai: Gulerle
For en som har trådt sine ornitologiske barnesko på Fokstumyra blant morske brushaner, duppende svømmesniper, iltre grønnstilker og sølvbjelleklingende blåstruper, har det vært sørgelig å se fuglelivet på myra bli stadig mer en skygge av seg selv. Brushanene er borte, og det samme er vel i praksis også de fleste andre vadefuglene. I mai 2017 var det færre fuglearter å se på Fokstumyra enn i byparken i Bergen. Men i 2018 var det heldigvis litt bedre igjen, med både trane, myrhauk og bergand langs stien, og ikke minst et tidoblet antall gulerler og blåstruper. Gulerla på bildet plasserte seg fint mot en rolig bakgrunn, men likevel slik at man kan ane miljøet med bjørkeskog og snødekte fjellvidder.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5 , lukkertid 1/640 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Mai: Kveld den 17.
Det er (nesten) alltid sol og blå himmel i Sogn 17. mai, og når sola står lavt på himmelen om morgenen eller kvelden og lager lange, slepende skygger er det fint å ta en tur opp i skogen bak huset. De hundre år gamle pæretrærne synger nok på siste verset, men blomstrer ennå rikelig og harmonerer fint med de nasjonalromantisk lett snøflekkede fjellene i bakgrunnen. Skyggene på enga i forgrunnen skaper den nødvendige dybden i bildet, og så får man bare prøve å overse at løvetannen kommer tidligere og mer dominerende for hvert år...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 3,2, lukkertid 1/1600 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Mai: Liljekonvall
Leikanger kommune ved Sognefjorden har noen av Norges styggeste granplantefelt, men også noen av Norges fineste edelløvskoger. Dessverre gir skogbruket en god dag i frøspredningen fra førstnevnte inn i sistnevnte, men inntil videre kan man i alle fall oppleve et rikt mangfold av arter i de sørvendte edelløvskogsliene. Å fremstille dette mangfoldet på bilder er imidlertid ikke så enkelt, for skogen er et krevende atelier å jobbe i; særlig den typen som krever svært ulik lengde på stativbeina. Og stativ er ofte nødvendig, kanskje ikke for skarphetens skyld, men for å gi litt mer tid til komposisjon av bildet under forhold der det er distraksjoner overalt. Her er to bilder av liljekonvall; ett der omgivelsene har fått plass og ett der de er gjemt unna for å få oppmerksomhet om en liten, svart bille.
Venstre: Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/100 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Høyre: Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/200 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.
Mai: Avdalen
Avdalen er en sidedal til den større Utladalen, kjent som "et øksehogg i Jotunheimen". Fjellgården Avdal ble forlatt på 1960-tallet, men er nå pusset opp igjen og brukes som turistforeningshytte. Bildet er tatt i sju-tida om morgenen, idet sola akkurat har nådd over kanten på 1232 meter høye Ulsnanosi på andre sida av dalen, og de første insektene har begynt å surre rundt. Videre vidvinkel hadde jeg ikke med, og jeg kunne nok ønsket at jeg hadde tatt med noen centimeter mer av treet til høyre. Men fin stemning og dybde i bildet på grunn av det skyggelagte partiet i bakgrunnen.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 7,1, lukkertid 1/200 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Mai: Gravdøla
Når du snur ryggen til forrige motiv, ser man dette lille fossefallet i Gravdøla. Bildet er riktignok tatt drøyt ti timer senere på dagen, for å få motlys gjennom skogen og elverøyken. De mørke skyggepartiene forenkler bildet og fører blikket mot partiet med elverøyk, der de to diagonalene i bildet møtes (fossen og kanten av det solbelyste partiet). Noen hundre meter lenger nede kaster Gravdøla seg utfor Avdalsfossen, som er noen nummer større - men ikke så fotogen.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 147 mm, blender 5, lukkertid 1/1600 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.
Mai: Hjelledøla
Lenger nede i Utladalen, ved Hjelle, ligger et annet fint fossestryk som er på sitt fineste under snøsmeltingen i mai. Bildet er tatt midt på dagen, med sola inn fra høyre og store deler av motivet i skygge. Det fremhever drivet fra elva på punktet like før den kaster seg utfor, og ikke minst bjørketrærne på kanten av berget. En god (lang) solblender og undereksponering må til for å få et bra resultat med slike lysforhold.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 147 mm, blender 6,3, lukkertid 1/640 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.
Mai: Hjellefossen
Når vårvarmen fører til rask snøsmelting i fjellet, står fosserøyken som en vegg der elva treffer steiner og berg før Hjelledøla kaster seg utfor den siste og bratteste delen av Hjellefossen. De frittstående bjørketrærne i forgrunnen forteller om dimensjonene i landskapet, og man skulle nesten tro at en av de gamle landskapsmalerne hadde plantet dem der.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 76 mm, blender 7,1, lukkertid 1/640 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.
Mai: Hjellefossen
...og her ser man hvordan hele den øvre delen av Hjellefossen ser ut. Denne typen motiv er i stadig endring, så det lønner seg å ta en del bilder for å få fosserøyken slik man vil ha den.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 50 mm, blender 7,1, lukkertid 1/640 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.
Juli: Fjellsveve
Planten hadde funnet livsrom i en sprekk i berget, og på tidlig kveldstid tippet sola akkurat over kanten slik at bare blomstene ble belyst. Blikket blir automatisk trukket mot det lyseste partiet, og så begynner vandringen rundt i resten av bildet. Et enkelt bilde, men man må være nøye med eksponeringen.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 54 mm, blender 10, lukkertid 1/160 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -2,3 EV.
Juli: Gammel alm i Mørkridsdalen
Midt på dagen er lyset sjelden særlig spennende, men i skogen er det alltid muligheter. Med lyset inn fra siden og gjerne litt forfra, er det mulig å skjule forstyrrende detaljer i skyggene og fremheve det man er interessert i. Dessuten blir det fine, mettede grønnfarger når lyset skinner gjennom bladverket. Den store steinen i skyggen til venstre bidrar til å skjule enda mer av bildet i mørke, slik at oppmerksomheten rettes mot treet, lysstripen langs bakken og personen, og i tillegg hjelper steinen også til med å skjule dimensjonene av treet slik at vi kan se det for oss så stort vi bare måtte ønske. Å skjule detaljer i obskurt mørke slik at tilskuerne må se for seg innholdet etter eget hode, er en gammel maleteknikk som i renessansen ble kalt "chiaroscuro".
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 6,3, lukkertid 1/400 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -2,0 EV.
Juli: Palácio da Pena
En høyde i skogen utenfor Sintra måtte være det perfekte sted for et slott, tenkte portugisiske prins Ferdinand da romantikken var på sitt mest ekstravagante midt på 1800-tallet. Og slik ble det, for noen hadde jo mer penger enn andre også den gangen. I dag er palasset på Unescos verdensarvliste. Bildet er tatt i romantisk kledelig kveldsbelysning, fra muren av en maurisk festning på nabohaugen. Det er på slike steder man blir minnet om mangelen på synlig kulturhistorie i Norge, et av Europas fattigste land for 4-5 generasjoner siden - men vi kan jo fremdeles trøste oss med naturen. Så lenge det varer.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 19 mm, blender 7,1, lukkertid 1/400 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
August: Fivlenosi
Landskapsfotografering midt på dagen kan være en prøvelse, når himmelen er blå og lyset flatt og kjedelig. Da er det høyst velkomment med skyer som bare slipper sola til i enkelte solgløtt her og der. Lysflekker i veksling med mørke partier skaper dybde i bildet, og så bidrar skyene jo ofte selv med fine elementer til komposisjonen.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 138 mm, blender 4, lukkertid 1/800 sekund, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.
August: Den jødiske kirkegården i Josefov
Ingen tvil om hvor blikket trekkes først når man ser på dette bildet fra en kirkegård i Praha. Personen i bakgrunnen synes bare i et glimt mellom de gamle gravsteinene, men kontrasten mellom lys og mørke (på flere plan) kan neppe bli større... Jeg lurte lenge på om jeg burde kutte vekk rekken med takstein i bakgrunnen, men klarte ikke å bli enig med meg selv - så jeg lot den være. Det holdt forresten til en liten gruppe svart rødstjert på kirkegården, men de lot seg ikke overtale til å sette seg der jeg ville ha dem.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 43 mm, blender 7,1, lukkertid 1/50 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,7 EV.
September: Jølstervatnet
En sjelden dag med vindstille på Jølstervatnet. Noen ganger går det bra å dele et bilde på midten, særlig når motivet som her speiler seg både horisontalt og vertikalt. Og så sørger skyene for å bryte opp sollyset og gi mørke og lyse partier, og dermed litt dybde i bildet.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 27 mm, blender 9, lukkertid 1/500 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Oktober: Eggjenibba
Dette bildet kunne jeg kanskje kalt "løvtre", for også her trekkes blikket raskt mot de lyse partiene, og særlig den lyse skydotten til høyre med silhuetten av et stort løvtre foran. Skyer kan bidra på uvurderlig vis til landskapsbilder, men akkurat her skulle jeg gjerne hatt med litt mer til venstre i bildet, slik at skyen der ikke ble kuttet så brått...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 130 mm, blender 5, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Oktober: Ormeli
En dag i midten av oktober mått vi avbryte en tur innover mot Fannaråken og vest-Jotunheimen på grunn av tåke, og tok en avstikker inn Fortundalen for å kikke på den gamle fjellgården Ormeli. Men det viste seg at fjellsida sør for Ormeli hadde mer å by på. Her tårner fjellpartiet Nubbane seg over høstfarget løvskog. Det hadde vært smått med høstfarger denne høsten, så en hel dalside i gult opp til nesten tusen meters høyde kom som en overraskelse.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 4,5, lukkertid 1/250 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Oktober: Ormeli
Stien opp til Ormeli slynger seg fra 100 til 450 meter over havet. Her slynger den seg dessuten innover i bildet og skaper dybde, og selv uten solgløtt gjennom skyene blir det en fin kontrast mellom blygrå skyer og lysende gult løv som også bidrar til dybdefølelsen. S-formede diagonaler er effektive komposisjonselementer når det gjelder å lede blikket innover i et bilde. Her er det bare en halv s, men det fungerer greit likevel.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 19 mm, blender 5,6, lukkertid 1/100 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Oktober: Ormeli
Øvre Ormeli med den artsrike slåttemarka var under oppussing og ikke på sitt mest fotogene, så her er vi på vei ned igjen. Sola gløttet så vidt fram fra skydekket utpå ettermiddagen, og gjennomlyste bjørkeløvet et øyeblikk før den forsvant igjen.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 4,5, lukkertid 1/125 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Oktober: Ormeli
Nedre Ormeli ligger hundre meter lavere enn Øvre Ormeli, men det har nok kostet å bære stein og tømmer hit også. Gløden fra solnedgangen kommer fint frem som en gyllen kontrast til det grønne i forgrunnen og det blå i bakgrunnen.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 28 mm, blender 4,5, lukkertid 1/125 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Oktober: Ormeli
Da dette bildet ble tatt bortimot halv seks om kvelden holdt dagslyset på å si takk for seg, og det samme gjorde fargene. For å berge dette motivet nederst i dalen måtte fargene strammes opp med ganske mye ekstra fargemetning for at de i det hele tatt skulle synes. Det er altså mulig å hente inn fargene til en viss grad, men det går likevel greit å se på kontrasten at bildet er tatt om kvelden. Det hadde vært en usedvanlig varm høstdag, og noen timer etter at vi dro flommet elva over i dalbunnen og isolerte 24 personer, sendte et geitefjøs seilende avgårde, og tok med seg marka der vi hadde hatt bilen stående.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 51 mm, blender 4,5, lukkertid 1/60 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV. Satt sammen av fire bilder tatt på høykant.
November: Vikafjellet
Det første snøfallet på Vikafjellet, 1000 meter over havet, før vannet fryser. En typisk komposisjon etter det gylne snitt, med fokus på det høye fjellpartiet bakerst.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 35 mm, blender 5, lukkertid 1/640 sekund, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.
November: Vangsnes
Et steinkast unna, også i Vik kommune, men ved havnivå noen dager senere. November har endret seg de siste årene, for mens jeg tidligere knapt fikk tatt et bilde i løpet av den måneden, er det nå ikke bare konstant gråvær og regn, men tidvis litt variasjon i været. Her kommer ferga fra Hella seilende mot Vangsnes, mens restene av en tett skybanke som i dagevis hadde ligget stuet inn i Aurlandsfjorden kommer sigende forbi ut hovedfjorden. Midt i november står sola lavt over Vikafjellet i sør, og lyser bare på skydottene mens landskapet ellers ligger i skygge.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 54 mm, blender 5,6, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
November: Jølstervatnet
Kulda har satt seg i Jølster i slutten av november, og frostrøyken fra Jølstervannet har kledd bakkene med rim mens de siste solstrålene lyser opp skyene i vest. En fin dag for enkle komposisjoner.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 125 mm, blender 4,3, lukkertid 1/80 sekund, ISO 100, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.
6.3.2019