Fjellbilder
Utpå høsten, når reinsjegere, sauesankere og turgåere flest har forlatt fjellet, prøver jeg å få meg en tur eller to opp i høyden og inn på flyene for å nyte stillheten og naturen som har ligget der nesten urørt siden istiden. Fjellet er den eneste naturtypen vi har igjen i Norge som fremdeles er så vidstrakt at man kan sette seg på et utsiktspunkt og skue utover i alle retninger uten å se spor etter menneskenes herjinger. Det er nok mer enn hundre år siden man kunne gjøre noe lignende i skogen, for eksempel. Nå om dagen kan man knapt gå mer enn noen timer i en hvilken som helst skog før man støter på en skogsvei, en kraftlinje eller rett og slett en av mange bilveier som slynger seg ut i alle retninger fra et eller annet tettsted. Norge har tapt seg.
Da er det godt å komme opp på fjelllet og legge tingenes sørgelige tilstandbak seg. Kommer man langt nok unna, kan man til og med finne nær intakte økosystemer med alle nivåer på plass, og fungerende naturlige svingninger som gjør at det hvert eneste år er like spennende å komme seg av gårde for å finne ut hvordan det står til der oppe denne gangen.
I år ble det Dovre og Reinheimen, og her er noen bilder...
Første tur gikk til Dovre i slutten av september. Normalt skulle vi være et bra stykke unna moskusens enemerker mer sentralt på Dovre, men det hindret ikke at de første fire ble oppdaget ganske raskt etter at en passende teltplass var plukket ut. Dette var to kyr med hver sin kalv, og de trakk seg unna etter først å ha plassert seg fint i møtepunktet mellom to diagonale linjer i bildet... På den andre sida av dalen avslørte kikkertene raskt 13 andre dyr, og morgenen etter lå de fremdeles på samme sted.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/500 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Tre kyr og en kalv fra den største flokken beitet oppe i høyden da vi gikk forbi. Så lenge man ferdes synlig, men samtidig gjør seg så lite iøyenfallende som mulig, reagerer moskusene lite på folk. Disse hadde en rolig dag på beitet mens de ventet på vinteren. De kalde gråblå fargene gir et godt inntrykk av det til tider ganske karrige leveområdet.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/160 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Middagslur i høstfarger. De mest utpregede høstfargene var riktignok på retur i nesten 1200 meters høyde, men ennå fremtredende nok til at de ble en fin kontrast mot gråblå stein.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/400 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Så over til landskapsbildene. Litt vind førte til at skydekket stadig endret seg, og slapp til sollyset i flekker her og der. Bedre lys kan man knapt få til landskapsbilder, for det gir dybdevirkning og variasjon ved at terrengformene fremheves.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f 2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 5,6, lukkertid 1/1600 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Her var det bare et lite hull i skydekket, og blikket trekkes automatisk mot lysflekkene - godt hjulpet av plasseringen i det gylne snitt. Diagonalene leder blikket videre inn i bildet, slik at det ikke blir altfor statisk.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f 2,8-3,5, brennvidde 54 mm, blender 4, lukkertid 1/6400 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.
De fineste høstturene i høyfjellet er gjerne når ingen andre mennesker er å se, for det gir en ekstra dimensjon til naturopplevelsen når du vet at ingen andre har tråkket rundt og skremt unna ryper, fjellrev, rein og ørn. Men ettersom jeg ikke trives fullt så utmerket i mitt eget selskap som i tidligere tider, er det greit å få med min broder Bjørn. Han tenker akkurat som meg når det gjelder det meste, og teller følgelig ikke som "andre mennesker". Her er han annig etter å komme seg ned det steinete brattlendet mot teltplassen ved Indre Kjelsungvatnet før mørket senker seg. Skyene og sollyset på fjelltoppene sørger for dybde i bildet; prøv å skjule de lyse delene av det med hånden, og se hvor flatt bildet blir...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f 2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 4,5, lukkertid 1/800 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Nordre Skredahøi i gyllent kveldslys like før sola sier takk for seg. Det lysere fjellet strekker seg bokstavelig talt opp fra den mørke bakken, mot skyene på himmelen. Som mange av de andre bildene her er også dette undereksponert ved fotograferingen for å få de lyse partiene riktig eksponert, og så er de mørke partiene gjort litt lysere i etterbehandlingen.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f 2,8-3,5, brennvidde 25 mm, blender 4,5, lukkertid 1/640 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
"Jesusbelysning" over Korpehaugan i Grøndalen dagen etter, sett fra munningen av Kjelsungdalen på vei sørover og tilbake mot sivilisasjonen. Bildet er satt sammen av fem horisontale bilder for å få med hele strålebeltet. Husk å eksponere etter skyene, for det er nesten umulig å berge overeksponerte ("utbrente") deler av et bilde, mens det er enkelt å gjøre de mørke delene lysere og få fram detaljer som tilsynelatende forsvant i mørket da bildet ble tatt (forutsatt at man tar bildene i raw-format; men det gjør man vel alltid?). Tidligere ble det ofte snakket om å "eksponere mot høyre" (på histogrammet, som enkelte har glede av) og legge mest vekt på rett eksponering av de mørke partiene, men med speilløse kameraer er det bare å glemme den slags overkompliserende tullball. Nå ser du i søkeren med en gang hvordan resultatet vil bli...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 50 mm, blender 3,5, lukkertid 1/3200 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.
Knappe to uker senere, denne gangen i Reinheimen. Dette og de neste tolv bildene er tatt fra samme sted, Mjølahaugan, der jeg satte meg til for å skue etter villrein. I denne delen av brunsttida er gjerne mye av den samlede bestanden samlet i en eneste stor flokk, slik at sjansen for å treffe på rein er relativt mager. I nærheten av dette punktet var de i alle fall ikke denne dagen. Men til gjengjeld manglet det ikke på fint lys og fagre motiver. Det var bare å finne fram teleobjektivet og plukke fra øverste hylle etter hvert som lyset endret seg.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 57 mm, blender 4, lukkertid 1/2500 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.
I sør lå lavheiene uforstyrrede, men i nord hadde snøen drysset ned noen dager tidligere, og det kom stadig nye byger drivende. Nysnø lager fine kontraster som får fram detaljene i landskapet, og gir en karakteristisk blåfarge som fremhever de snødekte partiene fra resten av motivet.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 117 mm, blender 4, lukkertid 1/1600 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.
Når sola kommer gjennom skydekket og lyser opp deler av terrenget, reagerer både øyet og kameraet med å blende ned slik at skyggepartiene blir mørkere. Snøen får da en fabelaktig blåfarge.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 4, lukkertid 1/1600 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.
Her er det snøen selv som treffes av sollyset, og det gir dramatiske mørke partier i forgrunnen der man aner terrenget mer enn man ser det. Med Lightroom og en del andre bildebehandlingsprogrammer kan man gjøre skyggepartiene lysere uten at det påvirker de lyseste delene av bildet, men vær forsiktig med å ta dette for langt, for det vil fort se unaturlig ut. For meg ser såkalte HDR-bilder stort sett bare kunstige og rare ut.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 130 mm, blender 4, lukkertid 1/6400 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
De tretten landskapsbildene i denne serien ble tatt i løpet av en time, der sollyset stadig fant små hull i et skiftende skydekke og kontinuerlig laget nye motiver i blått og gyllent. Så var det bare å komponere bildene på anstendig vis...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 169 mm, blender 4, lukkertid 1/3200 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 117 mm, blender 4, lukkertid 1/2000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 117 mm, blender 4, lukkertid 1/1600 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 96 mm, blender 4, lukkertid 1/5000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 4, lukkertid 1/2000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 92 mm, blender 4, lukkertid 1/3200 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 92 mm, blender 4, lukkertid 1/3200 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Dette panoramaet er satt sammen av fem bilder. Motiver fra bildene både under og over er å finne her. Har man glemt vidvinkelobjektivet, er det greit å vite at det er mulig å bruke teleobjektivet som erstatning...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 92 mm, blender 4, lukkertid 1/2500 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 92 mm, blender 4, lukkertid 1/2500 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Dagen etter hadde himmelen klarnet opp, og jeg tråkket av gårde i en annen retning. Ingen spennede skyer og skiftende lys, så her ble motivvalget ganske annerledes. Men fine blåfarger er det nesten alltid i høyfjellet om høsten.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54 mm f 2,8-3,5, brennvidde 19 mm, blender 7,1, lukkertid 1/500 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Til tross for kuldegrader helt ned mot bjørkebeltet, lå snøen framdeles bare over 1400 meter.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 92 mm, blender 7,1, lukkertid 1/320 sek, ISO 200.
Enda en snøbyge fra nord pudrer høydedragene. Det virket som snøen hang fast der borte, for ingenting la seg i dalføret der jeg satt og skuet utover viddene bak en stein som vernet mot vinden.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 92 mm, blender 4, lukkertid 1/2000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Etter å ha fastslått at det heller ikke i dette området var villrein å se, begynte jeg på turen tilbake til teltet. Jeg hadde akkurat rukket å akseptere at det ikke ble rein denne dagen heller, da et gevir dukket opp mellom lavkledde steinblokker og sendte pulsen til himmels. Vindretningen var ikke helt gunstig, så jeg gikk i en stor bue rundt stedet, og smøg meg tilbake for å se om det kunne være flere dyr. Men jeg hadde ikke tatt godt nok merke av stedet, så jeg var litt for nær da geviret plutselig dukket opp igjen. Reinsbukken lå på bakken, og vi fikk øye på hverandre omtrent samtidig. Men jeg hadde nå vinden rett mot meg, og sank stille og rolig ned på huk. Bukken reiste seg og lot vannet gå, og var tydelig urolig. Men den kunne ikke lukte meg, og da den heller ikke så noe som rørte seg, roet den seg igjen. Takk og pris for lydløse elektroniske lukkere!
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 147 mm, blender 3,2, lukkertid 1/6400 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.
Reinsbukken hadde kommet i utfordreralderen, og hadde nok fått juling av en eldre bukk og blitt jaget ut av flokken. Det ene frambeinet så heller ikke helt stødig ut da den la seg ned igjen etter ti minutters tid. Da hadde jeg sittet helt stille med kameraet foran ansiktet like lenge, og begynte å merke litt skjelving i overarmene. Dersom jeg hadde hatt et tyngre kamera, hadde nok ikke dette gått bra... Etter en stund klarte jeg å lirke et kne under objektivhånden, og ble etter hvert så kjepphøy at jeg vågde meg på å prøve ut noen panoramabilder. Dette er satt sammen av to bilder.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 130 mm, blender 3,5, lukkertid 1/5000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Dette bildet er tatt fra akkurat samme sted og med nesten samme brennvidde som over, men er satt sammen av fire bilder. Med et kompakt teleobjektiv blir ikke kamerabevegelsen så iøyenfallende, og reinsbukken reagerte ikke. Etter en snau halvtime kom jeg til at det fikk være nok, og ville snike meg unna. Men etter så lang tid på huk ble ikke bevegelsene like kattemyke som planlagt, og reinsbukken sprang på beina og stod og snøftet og snuste. Heftig vind fra riktig retning berget heldigvis dagen da også, og bukken roet seg igjen.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 123 mm, blender 4,5, lukkertid 1/3200 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
26.10.2020