Hortobágy - ungarsk våtmark med rikt fugleliv

Storkefamilie i Hortobágy. OM-1, M-Zuiko 300 mm f4,0.

I den østlige delen av Ungarn ligger Pusztaen, et stort slettelandskap som strekker seg helt fra Budapest og østover inn i Romania. En liten del av dette landskapet ser fremdeles ut som det gjorde før mennesker og beitedyr tok det i bruk, og har status som nasjonalpark og UNESCO verdensarvområde. Området er temmelig tørt og varmt om sommeren, og tørt og kaldt om vinteren. Likevel har deler av nasjonalparken på steppene status som Ramsar-område, noe som betyr at det har internasjonal betydning for våtmarksfugler. Hvordan kan det ha seg?

Mye av det ungarske steppelandskapet var fruktbart og godt beiteland da de første menneskene slo seg ned, men her som ellers gikk utnyttingen av naturressursene selvsagt over styr. Den store elva Tisza midt i puztaen ble regulert mot slutten av 1800-tallet, og de årlige oversvømmelsene som la igjen næringsrikt elveslam forsvant. Området tørket etter hvert ut, og noen tiår senere var det ikke mulig å ha dyr på beite på steppene lenger enn til litt utpå sommeren. Ulike tiltak ble diskutert og prøvd ut, men uten større hell, til det kom forslag om å anlegge fiskedammer og kanaler i den aller tørreste delen av området. Så kunne det i alle fall brukes til noe. Her tenkte man i såpass stor skala at ordet "dam" kanskje er litt misvisende, for bare den første delen dekket et areal på over seks kvadratkilometer. Den største dammen dekker alene et areal på omtrent to kvadratkilometer. Dammene ble gravd ut under første verdenskrig, visstnok av russiske krigsfanger, og senere utvidet i flere omganger. For å gjøre en lang historie kort lokket disse store, grunne vannansamlingene til seg mengder av våtmarksfugler, og fra opprettelsen av Hortobágy nasjonalpark i 1973 har dammene vært en del av nasjonalparken. Her er det nå flere våtmarksfugler enn det ville vært fra naturens side, så noe godt kom det altså ut av tørkeproblemene...

Dammene - eller innsjøene om man vil - ble konstruert for oppdrett av karpefisk og er til dels svært grunne. Den aller største av dem, Kondás-dammen, har i løpet av de siste 30 årene blitt en av de viktigste overnattingsplassene i Europa for traner på høsttrekk, med trolig 30 000 traner på plass samtidig høsten 2023.

I juli var det ikke en trane å se, naturlig nok, men også et besøk litt utenom høysesongen gir rikelig med opplevelser som langt overstiger noe man kan oppleve i våtmarksområder på våre kanter. Turen ble bestemt på kort varsel, nærmere bestemt den tiden det tar å finne overnatting i Budapest, bestille leiebil, ordne overnatting i Hortobágy og komme seg til Gardermoen. Ungarn er kanskje ikke det mest politisk korrekte reisemålet for tiden, men livet er kort, wannabe-diktatorene mange, og alle stedene man har lyst å besøke enda flere.

En måseflokk på nattehimmelen over parlamentsbygningen i Budapest. OM-1, Zuiko 14-54 mm f2,8-3,5.

Etter noen dager i Budapest plukket vi opp leiebilen på flyplassen, og kjørte østover. Vi hadde ikke kommet så langt før vi var ute på puztaen og registrerte de første storkereirene på løetak her og der. I byen Tiszafured ved elva Tisza stoppet vi for å kjøpe inn mat, og der lå det storkereir på hver fjerde strømstolpe nedover hovedgata. Vi merket oss noen fine passasjer med skog og våtmark langs elva før vi kjørte videre østover mot landsbyen Hortobágy. Den vokste fram rundt et vertshus fra 1700-tallet ved landeveien, og har i dag rundt 1500 innbyggere. Mange av dem har etter hvert begynt å leie ut rom til besøkende selv, for Hortobagy er velkjent i Ungarn for sine langhornede kyr som drives ute på steppene hele året, og hestekulturen som hører med. Grovt sett kan man vel si at ungarere reiser til Hortobagy for å oppleve kultur og folklore, mens utlendingene kommer for å se på fugler.

På kartet under viser de to nederste røde sirklene byen Tiszafured til venstre og Hortobágy til høyre. Landsbyen er for liten til å vises på kartet, men de tidligere nevnte fiskedammene er godt synlige. De er kanskje ikke store nok til å synes fra månen, men de viser godt på et noenlunde detaljert kart over Ungarn...  Sirkelen i nord viser Bükk-fjellene, som var siste post på programmet.

Vel framme i Hortobágy 2. juli ble vi noe heftet bort av enda flere storkereir med store unger i, denne gangen i hovedsak på skorsteinspipene, men fant etter hvert fram til bostedet vårt, Hortobágyi Kemencés Vendégház (som visstnok, lest bakfra, betyr noe slikt som vertshuset med ovn i Hortobagy. Trolig er det relativt kaldt på de kantene om vinteren). Vi var ikke veldig godt kjente med området og naturen før vi kom, og nettsidene til Hortobagy nasjonalpark ga ikke mye informasjon om våtmarksområdene og fuglelivet. De fleste besøkende er jo ungarere som kommer for å se kyr og hester og den slags. Et kart på nettsidene hadde gitt en viss oversikt over området, men her som de fleste andre steder i verden er man dårlige til å lage kart - så det førte egentlig bare til flere spørsmål enn svar. Google Maps hadde gitt litt ekstra informasjon, og vi visste i hvert fall sånn omtrent hvor vi skulle kjøre for å komme til Hortobágyi halastó (fiskedammene).

Men det måtte bli neste dag. Nå ble det bare tid til en spasertur i landsbyen og terrenget rundt. Ettersom ingen av husene i Hortobagy har mer enn en etasje pluss loft, var det ikke nødvendig å studere storkenes familieliv på lang avstand.

De to unge storkene har ikke fått de voksnes lange røde nebb ennå, og tørrtrener på flyging mens de venter på at alle vingefjærene skal vokse helt ut. En av foreldrene passer hele tiden på. OM-1, M-Zuiko 300 mm f4,0.

3. juli: Hortobágyi halasto (fiskedammene)

Bare for å gjenta enda en gang: Å bruke betegnelsen "fiskedam" om våtmarkene ved Hortobagy virker litt spesielt når mange av dammene faktisk er på størrelse med en middels innsjø - men det er det ordet ungarerne bruker, så da får det vel bli slik. Og så kan vi jo legge til at disse sjøene er svært grunne; stort sett er de neppe mer enn en meter dype og knapt nok det, og de ligger side om side, mer eller mindre firkantede. Akkurat det er det likevel ikke så lett å se fordi dammene er så store - og så har flere av dem grodd igjen langs kantene og ser mer ut som våtmark enn oppdrettsanlegg.

Utsikten fra det nordøstre hjørnet av den første "fiskedammen" i sørvest. Det er litt over en kilometer til motsatt bredd. OM-1, Zuiko 14-54 mm f2,8-3,5.

Men før vi kunne gi oss i kast med fiskedammene, måtte vi betale inngangspenger. Vi hadde funnet ut at på mandager er nasjonalparksenterert i Hortobagy stengt, men det ligger et lite kontor like ved inngangen til fiskedammene. Dessverre viste det seg at også dette var stengt, men på glassdøra hang en plakat på ungarsk som trolig prøvde å fortelle hvordan man kan betale med mobiltelefonen. Heldigvis hadde et ungarsk par tenkt seg inn på samme tid, og de var så vennlige å lose oss gjennom en nettside med tallrike valg og vendinger helt til vi omsider hadde fått betalt de 1500 forintene per person (omtrent 40 kroner). Så kunne vi ta oss gjennom metallporten (som viste seg å stå åpen). I løpet av de neste par dagene møtte vi ikke mange sjelene mens vi tråkket rundt mellom dammene. Det kunne kanskje skyldes at det ikke var høysesong for fuglelivet, eller at den smalsporede jernbanen som frakter folk de 5 km inn til den innerste og største dammen ikke fungerte, eller at det var varmt (rundt 30 grader). Eller noe helt annet, for den del.

Kartet under er hentet fra nettsidene til Hortobágy nasjonalpark, og viser Hortobágy verdensarvområde med rød strek. De lysebrune områdene rundtom på kartet er byer og landsbyer. Inn fra nord kommer elva Tisza, som i venstre del av kartet blir til den oppdemmede Tiszasjøen med store våtmarksområder som i dag er naturreservat og del av verdensarvområdet.

Ungarsken min er ikke noe tess, men såvidt jeg har klart å tyde noe, viser den lysegrønne bakgrunnsfargen med skrå grønne streker arealer som forvaltes gjennom "bruk og vern", i praksis at det går husdyr på beite men ellers ikke er oppdyrket, mens det gjelder litt strengere regler i de rosa områdene. Fiskedammene og omegn har gule, loddrette linjer som trolig betyr noe i retning av at de er ekstra verdifulle (for artsmangfoldet, får vi tro). Kartet under er fra nasjonalparkens nettsider, og viser fiskedammene i litt mer detalj. Andefigurene betyr ikke noe spesielt, de stemmer ikke med plasseringen av fugletårn eller lignende og er nok bare strødd tilfeldig utover. Den brune avgrensingen rundt fiskedammene er IKKE en gangvei, men bare en avgrensing på kartet. Man kan gå inn fra det røde punktet i sør, og gangveien går nordover langs stripa som markerer hvor jernbanesporet med det tidligere turisttoget gikk. Det er også mulig å ta noen avstikkere mot øst og vest på enkelte av de blåmarkerte jordvollene mellom hver fiskedam. Jernbanelinja er som nevnt 5 km lang.

Jeg nevner dette fordi det ikke finnes noen brukbare kart på nettet som viser hvordan området med fiskedammene egentlig ser ut, eller hvor man kan ferdes. En kikk på flyfoto i Google Maps anbefales. Fra landsbyen Hortobagy, der de fleste overnattingsmulighetene i området finnes, kjører man fem og en halv km vestover, tar av mot nord til man kommer til en liten landsby og finner parkeringsplassen ved det lokale administrasjonsbygget. Med inngangsbilletten sikret kan man lete opp tidligere nevnte metallport, og er innenfor - omtrent ved den røde prikken på kartet ovenfor. Her har man tre valg: Enten å ta den smalsporede jernbanen nordover i området (noe man for tiden ikke kan, da den er ute av drift), eller gå en av grusveiene som fører i samme retning. Den første går nærmest jernbanesporet, bare med en vannkanal mellom. Bege sider av veien er bevokst med krattskog, men etter snaue 500 meter legger man skogen bak seg og oversvømte enger overtar øst for veien. De er gjerdet inn fordi det går spredte småflokker med kyr og vannbøfler(!) på beite der, og overalt går det våtmarksfugler og beiter. Egretthegre, topphegre, gråhegre, purpurhegre og silkehegre var de vanligste, og helt i starten også stylteløpere.

Men vi valgte den andre gangveien litt lenger vest, som begynner når man har lagt stasjonsbygningene bak seg. Når man følger denne nordover, har man en lang rekke små, avlange fiskedammer mellom seg og jernbanesporet. Totalt er det snakk om et tredvetalls, men mange av dem er gjengrodde. Vi så ikke mye fugleliv i disse smådammene, men det var en hel del øyenstikkere og sommerfugler langs veien. Etter omtrent 500 m åpner krattskogen seg også her, og mot vest åpner utsikten seg mot den første av de store "fiskedammene". Her går det en avstikker av gangveien på en fylling utover i vannet, i form av en liten rundtur. Helt i enden er det åpen utsikt utover mot flokkene av ender, sothøner og dykkere, men denne"dammen" er på størrelse med en innsjø, så mulighetene for bilder av fuglene begrenser seg til dem som eventuelt ligger nær land. Langs kantene er det likevel en del kratt og fuktvegetasjon der ulike hegrer går på jakt, og der er sjansene større. Fortsetter man langs gangveien 500 meter til, kommer man til et fugletårn helt i vannkanten. Her slutter den vestlige gangveien, og man kan krysse en bro over kanalen (som følger jernbanesporet helt til enden i nord) og kommer da inn på den østre gangveien omtrent midt på området med de oversvømte engene som er nevnt ovenfor. Vider nordover følger man denne ene gangveien. Det står noen fugletårn underveis som gir god oversikt over dammene mot øst, og ved et par broer kan man også krysse kanalen til fugletårn med utsikt over dammene mot vest.

Da vi var der starten av juli var det bortimot 30 varmegrader midt på dagen, og det er fem kilometer å gå til enden av gangveien i nord, men vi så såpass mye fugl og annet liv hele veien at det ikke var noe stort problem. Man bør likevel uansett ta med rikelig med drikkevann, og fugletårnene gir muligheter for å komme inn i skyggen underveis.