Storskarv - og litt om utsnitt, bildesensorer og det å sitte stille...
Her om dagen hadde jeg fått nok av landskapsbilder, og fant ut at det var på tide å få gjort noe skikkelig arbeid. Å fotografere pattedyr og fugler setter helt andre krav enn bare det å komme seg opp så tidlig at man rekker soloppgangslyset, og å jobbe med det gir en helt annen og mye mer langvarig tilfredsstillelse (og besettelse) enn å fotografere landskap. Nå kan man jo forsåvidt sette seg som mål å ta landskapsbilder som krever dager med reising, klatring og det som verre er for å nå målet, men for meg har et landskapsbilde sjelden gitt den gode følelsen man får av å ha overlistet et annet levende vesen med alle sine sanser og fluktmuligheter intakt.
Bildene på denne siden ble tatt en helg da det utrolig nok var klarvær og sol både lørdag og søndag. Ved ei trebrygge som stikker ut i fjorden rigget jeg meg til om morgenen med et særdeles enkelt skjul for å fotografere storskarvene som samler seg på brygga for å tørke etter dagens første fiskeøkt. En gammel, beige og grå allværsjakke som jeg ikke hadde latt meg overtale til å kaste ut fikk et erme tredd inn på teleobjektivet, og så danderte jeg resten av jakka foran stativet og gjemte hodet inn under hetta. Jakka jeg selv hadde på var av omtrent samme farge, og selv om beina til både stativet og meg syntes helt nederst, tilsa ikke min skarveerfaring at det ville være noe problem (et litt større problem hadde det nok blitt om en turgåer hadde sett meg sitte der, men det var tidlig lørdag morgen, og turgåere på disse kanter holder seg på gangveien).
Ved første forsøk plasserte jeg meg på 35 meters avstand fra storskarvenes favoritt-sitteplass ytterst på brygga. Skarvene innfant seg etter et kvarters tid, og drev med det som alle skarver driver med på bryggekanter rundt om: De tørker, rister seg, skiter og krangler. Morgensola som etter hvert kom fram over fjella i øst, gjennomlyste skarvenes utspilte vinger mens de snøkledde fjellene på andre sida av fjorden la en blå skygge i bakgrunnen. Men det ble ikke akkurat nærbilder med 200 mm brennvidde (tilsvarer 400 i fullformat), så jeg var forberedt på at det måtte tas ganske heftige utsnitt av originalfilene for å få bra bilder. Det hadde jeg ikke gjort noe særlig av før, og ville bildene fra den lille fourthirds-sensoren takle det bra?
Det viste seg vel egentlig at fourthirds-bildebrikken håndterte utsnittene helt greit med ISO-verdier på 100 og 200. Inntrykket mitt er at ved 100 ISO er kvaliteten på bilder fra fourthirds-sensoren i Olympus E-30 så god med tanke på bildestøy at den må være på høyde med det aller beste på markedet, særlig når man tar i betraktning at det er plass til nesten fire slike bildebrikker på samme areal som en fullformatbrikke har til disposisjon. Jeg har gjort noen av bildene på denne siden klikkbare, slik at du kan se hvor stort utsnitt av originalfila som er brukt. Det aller øverste bildet utgjør en femdel av originalfila. Med et slikt utsnitt ble det nødvendig med litt bearbeiding (oppskarping og støyfjerning), og jeg har lagt inn data om dette for det øverste bildet.
Morgenen etter var minst like klar som den forrige, og jeg var på plass igjen. Kamuflasjen var den samme, men avstanden ble knappet ned fra 35 til 20 meter. For å få til det, måtte jeg sette meg i siden på steinfyllingen som fører ut til brygga, og det ble en langt mer iøyenfallende posisjon enn dagen før. Riktignok var jeg bare synlig fra den ene siden og forfra, for skarvene kom jo ikke inn over land, og jeg satt lavt nok til at jeg ikke var synlig fra den andre siden av fyllingen. Men med såpass enkel kamuflasje ble jeg nødt til å sitte helt urørlig, noe som krever en noenlunde behagelig sittestilling. Høyre hånd måtte hvile oppå kameraet, for det ville synes gjennom jakkekamuflasjen dersom jeg smøg handa opp på plass etter at skarvene var på plass. Den andre hånden hvilte på stativhodet, slik at det skulle bli minst mulig bevegelse når kameraet skulle brukes.
Det blir ofte god tid til refleksjoner og tankespinn mens man sitter slik og venter, og det ble det en del av. Etter hvert kom også antydningene til sovende høyrehånd, for først etter to timer kom den første skarven flygende lavt over vannflaten. Kanskje satt jeg for nær, eller kanskje tok fisket lenger tid denne dagen. Skarven deiset ned på brygga slik at jeg bare kunne se hodet av den i søkeren. Men den var vennlig nok til å vagge strake veien bort til rett stolpe, hoppe opp på toppen og begynne å pusse seg, uten å sende sende meg så mye som et blikk. Dessverre var den ikke særlig våt, så det ble ikke til noen risting av fjærdrakta i motlyset. Men like etter var det klart for en ny skarv inn fra høyre, for førstemann strakte hals og vagget urolig. Jeg tok to bilder straks jeg så noe komme inn i søkeren.
Nykommeren kom etter kort tid gående for å sette seg til rette på bryggekanten foran kameraet, og det var en gest jeg naturligvis satte pris på. Men heller ikke denne var så dryppende våt som jeg hadde håpet på. Sannsynligvis hadde de fløyet seg tørre før de rakk å konkludere med at det var trygt å lande. Skarvene så i alle fall ut til å føle seg helt trygge, og selv om det var morsomt å se dem inn i grønnøyet på denne måten, måtte jeg pent sitte helt stille. Bokstavelig talt.
Den litt anstrengte sittestillingen førte etter hvert til at høyrehanda oppe på kameraet sovnet, og jeg mistet følelsen i fingrene. Dermed kunne jeg ikke lenger kjenne utløserknappen, og klarte ikke å ta flere bilder selv om jeg fomlet rundt og prøvde å trykke både her og der. Jeg måtte trekke handa til meg for å få blodsirkulasjonen i gang igjen. Skarven på bryggestolpen så kanskje bevegelsen, for den hoppet ned og forsvant over på den andre siden av brygga. Dette førte på sin side til umiddelbar sirkulasjon på bryggekanten; fuglen i søkeren hoppet opp på den ledige stolpen, og inn fra venstre dukket det opp en ny skarv som overtok plassen midt i søkeren. Denne hadde tydeligvis vært i vannet nylig, for det drypte stadig fra nebbet, og disse nesedråpene ristet den vekk med hyppige, brå kast med hodet.
Et hodekast tok bare omtrent et tiendedels sekund, så det måtte noen forsøk til for å få "nesedråpene" med på bildet. Skarv og andre sjøfugler skiller ut saltoverskudd gjennom spesielle kjertler i bakkant av nebbet, og akkurat dette eksemplaret hadde rikelig med saltlake å kvitte seg med. Men jeg fikk ikke sjekket hva jeg fikk med på bildene mens jeg satt der, for da måtte jeg ha flyttet hodet et stykke bakover for å se på skjermen. Og det kunne jeg jo ikke. Akkurat der og da ønsket jeg meg en elektronisk søker, slik at jeg kunne se det ferdige bildet uten å flytte øyet fra søkeren...
Bildene fra den andre dagen ble tatt på kortere avstand, slik at det ikke ble nødvendig å beskjære så mye. Det øverste bildet er vel det hardest beskjærte, med et utsnitt av originalen som tilsvarer den hvite linja på bildet under. Originalen er her plassert inne i ei ramme som viser hvor stor en fullformatsensor er i forhold til fourthirds-sensoren. Den hvite ramma utgjør ganske nøyaktig en femtedel av fourthirds-formatet, som på sin side er 3,84 ganger mindre enn fullformatsensoren. Den hvite ramma (eller med andre ord det utsnittet av fourthirdsformatet som bildet øverst på denne siden utgjør) er dermed en nittendedel av fullformatsensoren (1/19,28, for å være mer presis) eller 5,2%.
Dette sier meg to ting: For det første at oppbyggingen av fourthirds-sensoren er av svært god kvalitet som tillater slike utsnitt. Dersom vi forutsetter at strukturen på en fullformatsensor er av samme kvalitet, betyr det at man kan få tilsvarende bilder som det øverste på denne siden med et utsnitt som tilsvarer bare 5% av bildeformatet. Om det er slik, vet jeg ikke; har aldri prøvd fullformat (det forutsetter vel gjerne et pikseltall på fullformatbrikken som er 3,84 ganger større enn i E-30, dvs 47 megapiksler?). Men dersom det er slik, sier det meg for det andre at man med fullformatkamera ikke trenger lange teleobjektiver...
28.2.2012