Reirbilder med og uten reir
I fjor slo en vendehals seg ned i skogen bak huset, og jeg fikk mitt første glimt av arten siden et kort møte i Polen for rundt 20 år siden. Om vendehalsen hekket fant jeg ikke ut av, for jeg lar skogen være i fred i hekketida. Men en dag i mai i år var lyden tilbake: Spurvehauk? Nei, vandrefalk - nei, vendehals! Noen mener at lyden minner mest om dvergspett, men for min del gir den litt hese lyden først og fremst assosiasjoner til rovfugl. Og denne gangen ble det ikke med uregelmessige opptredener oppe i skogen, for av en eller annen grunn la vendehalsen sin elsk på ei kjøttmeiskasse i et pæretre like ved huset, med min egen lille gressplen på den ene siden og naboens ditto på den andre. Inngangshullet på de foreskrevne 35 mm utvidet vendehalsen litt, slik at når den la seg litt over på siden klarte den akkurat å klemme seg gjennom.
Det fulgte nå en ukelang oppvisning i sang like ensformig som gammaldansmusikk, med oppstart i fem-tida om morgenen. Familiemedlemmer med soveromsvindu mot vendehalskassa ønsket snart fuglen dit pepperen gror, men etter hvert tonet den uendelige monotoniteten bort og ble avløst av rungende stillhet. Jeg hadde av og til sett at det var to fugler i aktivitet ved fuglekassa, men vendehalsene gikk nå over i en så anonym tilværelse at jeg begynte å lure på om forholdet hadde gått over styr. Å sjekke om det var noe i kassa kom naturligvis ikke på tale så lenge det var en ørliten sjanse for at hekking pågikk, men etter hvert som dagene gikk helte jeg mer og mer til at fuglene var borte. Vendehalsen er jo tross alt en sky fugl som ikke slår seg ned i hager med gressplen og blomsterbed, der det ferdes folk med jevne mellomrom...
En dag fant jeg ut at den nevnte gressplenen, lenge neglisjert og relativt viltvoksende, trengte en stuss. Jeg holdt for ordens skyld et øye med fuglekassa nå og da mens jeg vandret fram og tilbake med den bråkende motorklipperen, og ved vending nummer tre oppunder kassa kikket jeg raskt opp - og ble møtt av et granskende blikk fra kasseåpningen! Vendehalsen hadde heist seg opp i hullet og kikket ut, men slapp seg rolig tilbake på plass da jeg trakk meg unna med gressklipperen.
Vendehalsen har som sine nære slektninger hakkespettene kort rugetid, så allerede noen dager senere kunne all tvil om hekking legges til side: Nå begynte en livlig skytteltrafikk til og fra kassa med mat til nyklekte unger. Til å begynne med ble foreldrene en stund i kassa etter mating for å varme ungene, men etter hvert viste lydnivået i kassa at ungene hadde nådd en størrelse der behovet for oppvarming ikke lenger var påtrengende, men at fokus nå måtte flyttes til å skaffe så mye mat som mulig.
På dette stadiet klarte jeg ikke lenger å holde meg i skinnet, men måtte finne fram kameraet. For å unngå forstyrrelser satset jeg på en infrarød fjernutløser som kunne betjenes fra terrassen 15 meter unna. Der var fuglene allerede vant til at det stadig oppholdt seg folk. Kameraet ble skjult i en gammel grønn jakke og montert på stativ inntil en stor bregne like ved reirtreet. Dette var på sin side et gammelt pæretre med tre hovedgrener og mange mellomlandingsmuligheter. Ingen av disse pekte seg ut som foretrukne favoritter, sikkert fordi fuglene kom til kassa fra alle himmelretninger. For å kunne stille inn kameraet på ett enkelt innflygingspunkt, fant jeg fram en gammel grein og plasserte denne slik at enden stakk opp omtrent en meter foran fuglekassa. Den første vendehalsen som kom med mat etter at alt var på plass, landet direkte på greina og fløy derfra inn i kassa. Ikke nødvendig med tilvenningstid der!
Fugler flest sitter slik at de ofte har hodet i nøyaktig samme vertikale plan som føttene. For å få hodet og øynene skarpe når man bruker fjernutløser, betyr dette at man i grunnen bare trenger å stille skarpt på nøyaktig det punktet der fuglen plasserer føttene. På enden av en grein som stikker opp i lufta er dette punktet relativt greit å finne, selv om en dybdeskarphet på bare noen millimeter selvfølgelig betyr at man må prøve seg litt fram om greina er i groveste laget.
Vendehalsene matet ungene med omtrent et kvarters mellomrom, og hadde nok å ta av der de fant forsyningene: Maten bestod utelukkende av mauregg og maurpupper av svart jordmaur, som det finnes mye av i gressplener og blomsterbed rundtomkring. Derfor denne litt usjenerte hekkingen midt i hagen, og derfor matsøk til alle kanter ut fra kassa, ikke bare opp i skogen. Bildet til venstre viser hele bildet med brennvidde 200 mm (tilsvarer 400 i fullformat), de andre er større eller mindre utsnitt av bilder i samme format.
Med på lasset kom som regel iltre maur som forsvarte sine interesser til det siste. De som ikke forsvant ned i ungenes gap ble med ut igjen, men hadde ikke vett til å ta livet med ro og ble derfor som regel slikket bort av vendehalsens lange og bøyelige hakkespett-tunge.
En av de siste dagene før ferien i slutten av juni åpnet jeg kassa for første og eneste gang. I bunnen av det gamle fluesnapperreiret fra i fjor lå to uklekte egg og fem unger som straks ville være store nok til å begi seg ut i en utrygg verden. De fikk hver sin metallring rundt foten, og ble lagt tilbake på plass like før neste matforsyning.
Det føltes litt beklemmende å praktisere som utilslørt "reirfotograf", men samtidig var jeg rimelig overbevist om at fuglene ikke hadde merket stort til hva som foregikk i disse dagene. Stativet stod parkert i bregna ved reirtreet så lenge fotograferingen foregikk, med kamuflasjen hengende på plass slik at det bare var å lirke kameraet inn og ut når det var bruk for det.
Sandsvaler
Det skulle ikke gå så mange ukene før jeg enda en gang ble fristet over evne til å fotografere hekkende fugler. Under en runde for å registrere øyenstikkere kom jeg over en sandsvalekoloni i et nedlagt sandtak i Hardanger. Kolonien inneholdt mellom 50 og 60 reir, og ungene var i ferd med å fly ut. Det vil si at de nå og da fulgte etter foreldrene for å tigge mat i lufta, men at de etter kortere eller lengre tid returnerte til sandbanken. Det var derfor et mylder av aktivitet i kolonien, med både voksne og unge fugler som fløy inn og ut av reirhullene.
At ungene var såpass gamle gjorde det lettere å gjøre et forsøk på å fotografere. Jeg hadde dessverre ikke med fjernutløseren, så jeg plasserte meg med kamera og stativ nedenfor og til siden for skrenten med kolonien. Fuglene trakk naturlig nok unna da jeg kom, og jeg ga meg selv maksimalt 20 minutter. Var ikke matingen påbegynt igjen til da, måtte jeg forsvinne. Men det tok bare fire minutter før førstemann var tilbake, og like etter svermet det av fugler i sandbanken som før. Jeg hadde ikke skjul av noe slag, men prøvde å sitte helt stille, noe som ikke var helt enkelt med knott overalt. Trøsten var at det var de samme insektene sandsvalene måkte i seg på sine svært kortvarige næringssøk utenfor kolonien. Det tok sjelden mer enn fem minutter mellom hver foringsøkt i ett og samme reirhull.
Å prøve å fotografere fugler i fri flukt ville bety for mye bevegelse og veiving med kameraet, så den muligheten ble straks skrinlagt. I stedet stilte jeg kameraet inn på utvalgte deler av sandbanken, og tok bilder når det var flere fugler i aktivitet der. Det var lettere å ta bildene i rette øyeblikk dersom jeg ikke så i kamerasøkeren, men bare fulgte med på det som skjedde rundt meg.
I virvaret av fugler må det litt flaks til for å få fokus på rett sted. På bildet over lå fokus først på reirhullet i midten med de to ungene, men jeg flyttet skarpheten litt nærmere fordi det ofte fløy fugler akkurat der (manuell fokus). Å stille skarpt på et punkt i løse lufta er ikke enkelt, men her har et par av sandsvalene vært på rett sted da lukkeren ble utløst. Lukkertid 1/1250 sekund.
Også her var fokus i utgangspunktet lagt på et reirhull. Den plutselige forsamlingen av sandsvaler som på mirakuløst vis unngår å kollidere i nedre del av bildet fikk meg til å ta noen bilder, og først etterpå la jeg merke til den andre gruppen med fugler i øvre del. Flere av fuglene er utenfor skarphetsplanet, men her er strukturen og fargene i sandbanken like viktige for bildet som fuglene er. Lukkertid 1/800 sekund.
Dagen etter prøvde jeg en mer offensiv strategi, ettersom sandsvalene ikke hadde tatt mye notis av meg. Tre grantrær hadde tippet over ende og lagt seg i skråningen under kolonien, og jeg satte meg til bak disse, slik at jeg var delvis skjult for fuglene som kom inn mot reirhullene. Kameraet pekte nå frontalt inn mot kolonien i stedet for inn fra siden, noe som gjorde det vanskeligere å få fuglene i fokus; de fløy nå tvers gjennom fokusplanet i stedet for på langs av det. Løsningen ble å plukke ut enkelthull i sandbanken, og så la kameramotoren gå når fuglene kom susende.
På bildene over kommer en av foreldrene inn mot reirhullet med mat, men oppdager i siste øyeblikk at maken allerede er der inne, og tverrvender. Kameraet tok fem bilder i sekundet, men bare på disse to var den flygende fuglen med på bildet. Sandsvalene er så raske at mye av det som foregår av manøvrering ikke er synlig for øyet. Lukkertid 1/2000 sekund på begge bilder.
Jeg satt nå nærmere reirhullene, og merket av og til at enkelte fugler varslet om fare. Jeg satt derfor bare på stedet i 20 minutter om gangen, med en ti minutters pause på god avstand slik at alle svalene skulle få slippe til i reirhullene sine.
2.8.2012