Vinter og vår

Det beste ved vinteren er vel å tilbringe den andre steder. Men det er ikke alltid det går, og da er det greit å ha fotomotiver å ty til i nærmiljøet. Som ved foringsplassen oppe i skogen. For om motivene her kan synes lite eksotiske, står ikke lyset og fargene noe tilbake for det man kan finne under de fjerneste himmelstrøk. Og fotografering ved foringsplassen er nok direkte sunt også, så ofte som pulsen tar av i møtet med alt annet enn enkle utfordringer. Ikke bare er motivene i konstant bevegelse, de er også så nære at skarpheten må treffe med millimeterpresisjon.

Kjøttmeis

Der snøen ligger hele vinteren kan en foringsplass bety være eller ikke være for mange fugler. På mine kanter er snø derimot bare noe som dukker opp nå og da, og fungerer som effektfull staffasje på bildene dersom jeg rekker å få tatt noen før den er borte igjen. Men fuglene sier uansett ikke neitakk til servering. Her hadde det lavet ned om formiddagen, og greinene var dekket av snø på kunstferdigste vis. Da er det om å gjøre å være rakt ute, for straks lokkematen er på plass vil de lette snøfillene feies unna av vingeslag og små føtter. Lys fra en overskyet himmel gir bildet et blått stikk av vinter, og gjør at hver lille fjærstråle på kjøttmeisa står tydelig fram. At fuglen ser aktiv ut på bildet, gjør det til en god illustrasjon på fuglenes hektiske liv i de få lyse timene midtvinters (og så utgjør meisa del av en diagonal gjennom bildet..).

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 169 mm, blender 3,3, 1/200 sekund, ISO 500, eksponeringskompensasjon +1,0 EV.

Flaggspett

Litt seinere på dagen dukket flaggspetten opp, og klatret rundt på trestammen mens den vurderte om den skulle satse på solsikkefrø eller snikjakt på meiser. Snøen på treet gjorde det mulig med en horisontal komposisjon, og den enkle, fargeløse bakgrunnen er med på å fremheve rødfargen på fuglen.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 117 mm, blender 3,2, 1/125 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon +0,3 EV.

Flaggspett

Flaggspetten slo seg til ro der den satt, slik at det ble tid til å dreie objektivet i stativfestet og få et vertikalt bilde. Ved å zoome litt ut ble det plass til mer snø, og mer av buen over fuglen. Flaggspetten sitter her i senterpunktet for de krumme, parallelle linjene i bildet, og med ansiktet nær opp mot det gylne snitt. Flaggspettens sære rødfarger kommer nesten enda bedre fram enn på bildet over.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 92 mm, blender 3,3, 1/100 sekund, ISO 500, eksponeringskompensasjon +1,0 EV.

Blåmeis

Litt seinere i januar var forholdene helt annerledes, og det lille som er av snø ligger her i skyggene i bakgrunnen. Bildet er tatt midt på dagen, men sola når motivet bare i flekker mellom trærne og lager en spennende, litt dyster belysning. På slike motiver er det viktig med rask tilgang til eksponeringskompensasjon for å være sikker på å få den rette eksponeringen. Lysflekkene leder ellers øyet vårt rett til øyet på blåmeisa, som jo er det naturlige fokuspunktet i et slikt bilde.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 182 mm, blender 3,4, 1/2000 sekund, ISO 320, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.

Kjøttmeis

Solas bevegelser gjør at solstrålene som filtreres gjennom skogen hele tiden flytter på seg og endrer styrke. Denne kjøttmeisa sitter på akkurat samme sted som blåmeisa over gjorde ett og et halvt minutt tidligere, men lyset har blitt litt svakere. Uten glimtet i øyet på fuglen hadde hodet blitt for mørkt. Komposisjonsmessig et vanskelig motiv, fordi fordi fuglens "ansikt" peker mot venstre (og dermed forutsetter mye luft i den retningen), samtidig som øyet åpenbart ser mot høyre (og forutsetter luft i den retningen). Resultatet blir at fuglen er tilsynelatende midtstilt, men dette inntrykket oppveies av at bildet er mest romslig den veien fuglen peker, samtidig som greina virker som en forlengelse av halen. Og ingen av dem kan det naturligvis kuttes i...

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 182 mm, blender 3,4, 1/1000 sekund, ISO 320, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.

Kjøttmeis

Her er det i alle fall ingen tvil om komposisjonen, elttersom både fuglen og greina peker i samme retning!  Bildet er tatt fire minutter etter bildet over, men sola har mistet mye av styrken og de blå fargetonene trer derfor tydeligere fram. En fin og enkel bakgrunn uten annet enn antydende skygger, og farger som går igjen i kjøttmeisa. Bildet er et utsnitt av bildefila, som ble tatt i horisontalt format.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 182 mm, blender 3,4, 1/320 sekund, ISO 320, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.

Løvmeis

En time senere, og lysforholdene er enda en gang totalt forandret. Hovedmotivet ligger fremdeles i skyggen, men sola står på sitt absolutt høyeste den siste januardagen og har lyst opp bakgrunnen. Mens bakgrunnsfargen på forrige bilde passet som hånd i hanske til kjøttmeisa, er det denne gangen løvmeisa som gir full klaff med fargekombinasjonene.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, 1/640 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon +0,7 EV.

Kjøttmeis

Morgenlys fra en skyfri himmel, og det oppstod dermed klare blå skygger på snøflekkene i bakgrunnen. Slikt blålys gir ofte fine fargekontraster, særlig når det ellers er en litt varm glød i bildet. Her inntar også kjøttmeisa en fin positur oppe på plassen sin, og øyet kommer godt fram på grunn av lyset.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 169 mm, blender 3,3, 1/400 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon +0,7 EV.

Blåmeis i spranget

Når sola skinner og det i tillegg er litt snø på bakken, kan lukkertidene bli korte nok til å fryse selv svært hurtige bevegelser. Jeg prøvde derfor å ta en del bilder av fugler i spranget fra mellomlandingsplassen på greina og bort på den halve kokosnøtta med solsikkefrø som ligger skjult bak stammen til venstre. Ettersom fuglene ikke trenger bruke vingene for et såpass kort sprang, ble de fleste bildene ganske sprø, med fugler som ser ut som de er ute og spaserer i løse lufta. Denne blåmeisa utførte hoppet litt mer dramatisk, med føttene fram og vingene i beredskap. Her må man lese fuglenes intensjoner for å kunne trykke ned utløseren i rette øyeblikk. Er du for tidlig, blir de kanskje stående for å sjekke hvor klikkelydene kommer fra, og er du for sein er du for sein... Med full klaff og ti bilder i sekundet blir det ett bilde av fuglen i farta.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 158 mm, blender 3,2, 1/5000 sekund, ISO 500, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.

Blåmeis i snøvær

En sjelden snøbyge kom seilende inn fjorden i februar, og ettersom det så ut til at det for en gangs skyld virkelig ville lave ned, kom jeg meg hurtig på plass og fylte opp med lokkemat. Her har ei blåmeis satt seg akkurat idet de første snøfillene kommer feiende. Lukkertida er ikke kort nok til å fryse bevegelsen; det kommer delvis av at det tok til å blåse samtidig.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 182 mm, blender 3,5, 1/125 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.

Kjøttmeis i snøvær

...det fortsatte å snø, og da vinden ga seg lavet snøen ned og dekte både greiner og fugler. Avstanden til kjøttmeisa er bare tre meter, og selv med le 20-30 cm foran objektivfronten er det alltid fare for at en stor, hvit og uskarp kladd kan komme i veien for hovedmotivet. Her er det bare greina som stedvis blir visket litt ut, mens den ettertenksomme kjøttmeisa går fri. Her kom det delvis ganske store snøfnugg, som faller sakte nok til at de trolig hadde blitt skarpe om de hadde vært i fokus, mens de små faller raskere og må ha enda kortere lukkertider.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, 1/320 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.

Løvmeis i snøvær

I løpet av relativt kort tid begynte motivet å se svært så vinterlig ut. Sammenlignet med bildet over er det litt mindre snø i lufta, men heller ingen av de hvite, utvaskede partiene i forgrunnen som kommer av uheldig plasserte snøfnugg. Lukkertiden er 1/400 sekund, og merk at selv ikke dette klarer å "fryse" de minste snøfnuggene.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, 1/400 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.

Kjøttmeis

Noen dager senere, og en helt annen verden på samme sted. Den myke morgensola gir glød i fargene, og viktigst av alt kommer øyet til kjøttmeisa for en gangs skyld godt fram i alt det svarte. Her er det greit med et stillegående kamera som kan ta flere bilder i rekkefølge, slik at sjansene øker for å få den rette posituren uten at det påvirker fuglene for mye.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, 1/640 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.

Stillits

Noen dager i slutten av februar var stillitsen innom på sin årlige visitt. Dette er en art som kler det myke lyset fra en skyet himmel. Akkurat dette individet var dessuten så vennlig å sette seg slik at skarphetsplanet omfatter ikke bare fuglen, men også det meste av stubben den sitter på.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, 1/640 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.

Kjøttmeis

Det er ikke ofte fuglene gir seg tid til å slå noen triller når de er ute etter mat, og desto bedre føles det å få tatt bilder av dem når det en sjelden gang skjer. Men det mest bemerkelsesverdige her er nok likevel det relativt myke lyset på meisa, mens stubben den sitter på har harde skygger. Trolig er det nok snakk om at kjøttmeisa sitter i akkurat den vinkelen som gjør at sollyset glir langs den uten å danne noen skarp skygge. Men nok en gang kommer øyet godt fram, og trekker blikket automatisk til seg.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, 1/200 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.

Kjernebiter

Et enda enklere bilde med fokus på øyet. En lysstråle treffer kjernebiterens ansikt, og trekker oppmerksomheten mot øyet til fuglen. Lyset tegner også kvisten tydelig, og lager en motvekt som fyller ut komposisjonen. Så mye mer er det ikke i bildet, og greit er det. Lyset er det viktigste.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, 1/400 sekund, ISO 250, eksponeringskompensasjon -1,7 EV.

Rødstrupe

En helt annen belysning; myk og diffus, og passer fint til en fugl uten slående og markerte tegninger. Det er i ferd med å begynne å regne, og en liten dråpe blir til en lys strek under halen på fuglen.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 182 mm, blender 3,5, 1/320 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.

Singing in the rain

Lyset har mørknet betraktelig med tiltagende regn, og det fine modellerende lyset fra bildet over har blitt flatt og ganske livløst. Det gjør at bokfinken ser ekstra bedrøvelig ut der den sitter og blir våt. Ikke rart at det blir lite kraft i trillene her.

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, 1/160 sekund, ISO 500, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.

Hegre

Til slutt noe helt annet, slik at det ikke bare blir bilder fra foringsplassen. Jeg oppdaget at det nesten alltid stod hegrer i et langgrunt område ute i fjorden, og det er fugler som det er vanskelig å få bilder av dersom man ikke kjenner fiskeplassene. Jeg tok med en jervenduk som skjul, og satte meg til ved en trestamme og noen steiner. Så var det bare å sitte dørgende stille en times tid, før den første hegra kom vadende forbi. Den ugjennomsiktige jervenduken ga fin kamuflasje, men gjorde det umulig å se hegra annet enn gjennom kameraet - og ettersom den var i jevn bevegelse måtte jeg også bevege kameraet for å følge med hvor hegra befant seg. Og den bevegelsen la fuglen selvfølgelig merke til. Neste gang må jeg huske grunnregelen for en god kamuflasje: Det skal vere umulig å se inn, men lett å se ut...

Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, 1/200 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.

Tilbake

25.4.2015