Ett sekund - ti bilder
Mitt første digitale kamera klarte 3 bilder i sekundet. Ikke verst, men når det gjaldt fotografering av fugler var det ikke desto mindre et fremskritt da jeg fikk et kamera som klarte 5 bilder i sekundet. Mange tomme bilderuter ble det likevel. Nå kan jeg ta 10 bilder i sekundet, og det er en helt annen verden!
Jeg har tidligere omtalt hvor vanskelig det kan være å fotografere sandsvaler når de flyr til reirhullene sine. Jeg tenker her ikke på de etiske problemene knyttet til reirfotografering; her baserer vi oss på at det er tatt vel hånd om (kamuflert kamera og fjernstyring) og konsentrerer oss om de tekniske sidene. Sandsvaler er raske skapninger som under innflygingen til reirhullet (i en sandbanke, for eksempel) knapt bryr seg med å bremse opp før de suser inn og forsvinner ut av syne med en fart på fem meter i sekundet. På den siste halvmeteren før hullkjenning kan vi kanskje likevel anta at farten er nede i 2,5 meter i sekundet. Dersom det er i denne siste halvmeteren du vil ta bildet, betyr det at svalen befinner seg i søkeren i ett femdels sekund. Med en serie på fem bilder i sekundet vil svalen da potensielt være synlig på ett av bildene i serien.
Dette betyr at jeg stort sett har brukt enkeltbildeopptak de gangene jeg har prøvd meg på flygende sandsvaler ved reirhullet, og har lært meg hva som har vært det rette øyeblikket å utløse lukkeren. Det samme gjelder for raske småfugler ved foringsplassen. Bilder av slåssende småfugler har knapt vært å tenke på som annet enn sjansespill, der man enten tar ett bilde og håper at det tilfeldigvis vil gi deg kampens høydepunkt; eller smelle av en serie med fem bilder i sekundet der fuglene skremmes vekk av et smakkende speil på bilde to.
Ikke slik nå lenger. Med speilløst hus og ti bilder i sekundet går det både raskt og stille for seg, og nå kan jeg sitte tre meter fra foringsplassen og ta serier som ikke var til å tenke på tidligere. I riktig gamle, førdigitale dager måtte man dessuten bruke blitz for å få like raske lukkertider som man nå kan få bare ved å øke ISOen litt...
Nedenfor finner du ti bilder tatt klokka 09:29:15 den 12. april i år. De viser to kjernebitere som slåss om tilgang til foringsplassen. Ettersom jeg for en gangs skyld hadde klart å vurdere størrelsen på en flaksende kjernebiter riktig, fikk jeg med hele fuglene - vinger og alt - på alle bildene, slik at de er kuttet og komponert slik jeg syntes passet best for hvert enkelt bilde.
To tiendedels sekunder senere ga fuglen til høyre seg og stakk. Alle bildene er tatt med Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f 2,8-3,5 på blender 2,9, brennvidde 192 mm og ISO 500, lukkertid 1/1600 sekund. Det er jo bemerkelsesverdig i seg selv at ingen vinger, haler, hoder eller bein ble kuttet, men kanskje enda mer at begge fuglenes hoder er synlige på alle bildene (trass i et tilsynelatende virvar av vinger da bildene ble tatt), og selvfølgelig aller mest at begge fuglenes hoder er helt skarpe gjennom hele serien! Det hadde vært morsomt å kunne si at det siste skyldes kameraets glimrende autofokus, men det kan jeg nok ikke. Her er det nemlig brukt manuell fokus, forhåndsinnstilt på et punkt der et par andre slåssende kjernebitere like før hadde holdt hodene under en lignende batalje. Egentlig hadde jeg ikke så stor tro på at det ville skje igjen på akkurat samme sted, for lignende forsøk tidligere hadde så godt som alltid gått skeis. Men så viste det seg altså at dette var en av de sjeldne dagene da selv det mest usannsynlige faktisk hender.
Så det er bare å holde ut og vente, stille skarpheten der forrige hendelse av den typen du håper å fotografere faktisk skjedde, og så være klar når det plutselig skjer igjen. Og for en sjelden gangs skyld kommer det ikke bare an på om fotografen reagerer raskt, men også kameraet...
23.11.2015