Bilder fra året som gikk - og litt om bildebehandling
Å velge ut og presentere egne bilder er ofte lærerikt, ikke minst fordi man blir nødt til å vurdere de fotografiske kvalitetene ved bildene sine snarere enn å minnes historiene som knytter seg til dem. "Affeksjonsverdien" kan ofte være såpass dominerende når man ser på egne bilder at dersom man klarer å være noenlunde objektiv, står man i fare for å måtte innse at bare en mindre del av bildene faktisk har fotografiske kvaliteter å snakke om. Det vil nok også vise seg at den begeistringen man ofte føler når man har motivet i søkeren, bare unntaksvis overlever fram til en mer objektiv vurdering noen måneder senere.
Dette høres kanskje i overkant traurig ut, men med tanke på å utvikle bildesynet er en slik gjennomgang en fin øvelse. Hva er det egentlig ved et bilde som gir deg noe, og hva er det som ikke fungerer? Når man har dette mer eller mindre klart for seg, åpner det dessuten dørene til bildebehandlingens vidunderlige verden. Mange naturfotografer fnyser riktignok av a bruke tid foran PCen, men med tanke på hvor lite som ofte skal til for å endre inntrykket av et bilde fullstendig er det vel anvendt tid. Ofte er det nok å bare beskjære litt.
Jeg tar alle bilder i raw-format, og det slingringsmonnet dette gir med tanke på eksponering og hvitbalanse har ført til en ganske skjødesløs holdning til begge deler. Men faktisk er det jo relativt sjelden at kameraet klarer å gjengi et motiv nøyaktig slik du så og oppfattet det, og for min del betyr det at jeg som regel justerer bildene i etterkant uansett. Dessuten ser jeg ofte for meg hvordan motivet senere skal beskjæres allerede når bildet blir tatt, hvis det er åpenbart at kamerasøkerens utsnitt ikke passer til motivet.
Nedenfor har jeg jobbet meg gjennom en tradisjonell "bilder fra året som gikk"- fremstilling, men har i tillegg lagt inn små bilder som viser hvordan de ubearbeidede raw-filene så ut. Dermed kan du også se hvor lite (eller mye, alt etter hvordan man ser det) som skal til av justeringer for å fremheve et motiv.
En elektronisk søker på kameraet gir fordeler som gjør at det å prøve en optisk søker føles som å vende tilbake til tiden da film måtte sendes til fremkalling før man fikk se resultatet. Ikke minst får man direkte kunnskap om hvor vanskelig det er for et kamera å gjengi vinterlys. Ofte blir det et litt grønnlig eller brunlig fargestikk, nesten uansett hvordan man fikler med hvitbalansen. Heldigvis trenger man ikke ta dette så nøye dersom man fotograferer i raw-format, for da kan man gjenskape vinterlyset i ro og fred på PC-skjermen etterpå. Originalbildet av flaggspetten er forsåvidt ikke så verst, men med en liten justering i retning blått og en ørliten økning i fargemetningen smaker det mer av vinter og kulde. Og så har jeg fjernet de forstyrrende delene av to trestammer i bakgrunnen, og beskjært litt...
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 192 mm, blender 3,2, lukkertid 1/400 sekund, 800 IS0, kompensasjon +1,0 EV.
Februar: Kjøttmeis
Å fotografere fugler i snøvær er en fascinerende utfordring i en del av landet der skikkelig snøvær er en sjeldenhet. Her vender kjøttmeisen fronten mot været, og lukkertiden er akkurat rask nok til at de vindblåste snøfnuggene ser ut som snø, men langsom nok til at man kan se at det blåser. Ellers er bildet tatt med kameraet på stativ og ferdig komponert før meisen dukket opp, slik at det eneste som er gjort av etterarbeid er å justere hvitbalansen ørlite grann i retning blått.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/320 sekund, 400 IS0, kompensasjon -0,3 EV.
Mars: Hoggorm
I mars dukker de første hoggormene opp etter vinterdvalen. De liker seg spesielt godt i solvarmt, vissent fjorårsgress ikke for langt unna steinura de overvintret i. Dersom man kommer over en orm tidlig på dagen mens den ennå er relativt stiv og støl og ikke har fått nok varme i kroppen, blir den ofte liggende i ro dersom man beveger seg langsomt og forsiktig. Det største problemet er gjerne virvaret av gresstrå som kan rote til bildet, særlig fordi det jo alltid er sol når hoggormen er ute på denne tiden av året. På dette bildet har jeg fjernet eller dempet tre av de mest forstyrrende stråene, og dempet ned lyset på et blad i forgrunnen. Hoggormen kler ellers den kontrastrike belysningen ganske bra, og komposisjonen leder blikket inn mot slangens øye.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 6,3, lukkertid 1/320 sekund, 200 IS0, kompensasjon -0,7 EV.
April: Grønnfink
Dette bildet er fra en serie som ble tatt da to grønnfinker røyk sammen ved foringsplassen. Jeg var litt for sein på avtrekkeren, så de fleste bildene viste denne trueposituren like etter at motstanderen hadde stukket av. Her er det ikke gjort så mye annet enn å beskjære bildet og justere fargemetningen litt. Når man fotograferer fugler i bevegelse, lønner det seg å zoome litt ut for å få med flaksende vinger og annet som tar stor plass - og fordi man aldri vet helt hvordan fuglene vil bevege seg. Så kan man heller i ettertid velge det utsnittet som passer best.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 117 mm, blender 3, lukkertid 1/1000 sekund, 800 IS0, kompensasjon -1,0 EV.
April: Slåssende kjernebitere
Her er brukt den samme tilnærmingen som over. Jeg regnet med at kjernebiterne før eller senere ville barke sammen (det gjør de hele tiden), og hadde stilt skarpheten manuelt på et punkt der de krysset nebb av og til når den ene fuglen kom inn fra høyre (ingen autofokus i verden klarer uansett å henge med her). Akkurat denne gangen klaffet det perfekt, og brennvidden var så vidt kort nok til at det ble plass til begge fuglene. I etterkant er bildet bare beskjært litt under og til høyre for å hente inn de skjevhetene som kommer når man ikke kan forutsi nøyaktig hvor hovedmotivet vil befinne seg idet bildet blir tatt.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 96 mm, blender 2,9, lukkertid 1/1600 sekund, 500 IS0, kompensasjon -1,0 EV.
April: Smørstabbtindene
På fjellet skjer det bare sjelden at søkeren passer akkurat til motivene. En avlang komposisjon er nesten alltid den som passer best, så her er må man konsentrere seg om sidene for å få med det som bør være med der. og så tar man bildet slik at det er litt å gå på under og/eller over. I dette tilfellet er det kuttet en hel del i himmelen for å få balanse med forgrunnen, der det måtte beskjæres vekk ganske mye for å unngå forstyrrende mørke flekker i venstre del av bildet. Det enkle er ofte det beste, og her er det nesten bare blå fargetoner. Stripen med blå himmel skiller seg likevel litt fra resten, og skaper litt dybde i motivet.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 147 mm, blender 5, lukkertid 1/5000 sekund, 200 IS0.
April: Smørstabbtindene
Været skifter fort i fjellet, og her er drivende skyer i ferd med å skjerme sola ute. Her er fargepaletten definitivt begrenset (kanskje litt i meste laget), så spenningen i bildet ligger i strukturene i fjellet - særlig i den såvidt solbelyste toppen til venstre. Beskjæringen ble litt snau i underkant, for å unngå at de svarte steinene der nede skal trekke øyet til seg. Bortsett fra beskjæringen er det ikke gjort mye etterarbeid på bildet, men på slike motiver kan det ofte lønne seg å pusle litt med kontrast og høylys.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 7,1, lukkertid 1/3200 sekund, 200 IS0, kompensasjon -0,3 EV.
April: Fjellside ved Kjøsnesfjorden
Et ganske endimensjonalt motiv som ikke krever beskjæring, men snarere innbyr til leting med søkeren for å finne gode utsnitt. Så veldig mye tid til leting blir det likevel ikke klokka ni om kvelden, mens solnedgangslyset kryper sakte men sikkert oppover mot snøkammen helt øverst. Komposisjonen ble prøvd ut på forhånd, og så var det å se an lyset for å ta bildet mens det var optimalt - det vil si med mest mulig farge, men før det forsvant helt. Noe som skjedde et minutt etter at dette bildet ble tatt. Fargemetningen er forsterket litt på bildet, noe jeg gjør på de fleste bilder etter at jeg for flere år siden la merke til at kameraer generelt gir litt for blasse farger når jeg sammenligner direkte med motivet. I enkelte situasjoner, som solnedganger, treffer hvitbalansen uansett aldri 100%. Jeg justerer heller inn fargene i ettertid, men prøver å unngå overdrivelser.
Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 104 mm, blender 2,9, lukkertid 1/500 sekund, 160 IS0, kompensasjon -0,7 EV.
Mai: Reynisdrangar
Noen steder blir man så overveldet av motivet at det er fort gjort å glemme det kritiske blikket i søkeren og på eksponeringene. Her ved Reynisdrangar på sørkysten av Island var det dessuten skarpt sollys rett imot, og svart basaltstrand som gjorde kontrastene store og eksponeringen vanskelig. Originalen til høyre er ganske overeksponert, noe som både skyldtes at jeg virret opprømt rundt med en puls på 150, og at øyet hadde vent seg til det blendende lyset. Ettersom bildet var tatt i raw-format, lot det seg imidlertid lett korrigere inn under etterbehandlingen ved å redusere eksponeringen et trinn eller to, og øke kontrasten litt.
Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 6,3, lukkertid 1/2000 sekund, 200 IS0, kompensasjon +0,3 EV.
Mai: Jökúlsarlón
Bresjøen Jökúlsarlón er stedet for de blå fargetonene, særlig på en overskyet dag. Da ligger fargetemperaturen gjerne 1000 Kelvingrader lavere enn når sola stikker fram, og fargene, stemningen og hele bildet blir helt annerledes. Blandingen av blå skygger og gyllent sollys er ofte det mest spennende, men akkurat denne dagen var ikke det aktuelt. Fargene i isen varierer etter hvor i breen de har kommet fra, og spenner fra krystallklar blåis til gråskitten overflateis. Bildet har et ganske livløst og dystert preg som fremheves av den blå tonen, og de flygende ternene gir en livlig kontrast. For å fremheve de ganske små fuglene er litt av himmelen kuttet vekk, men ikke så mye at det går ut over resten av komposisjonen.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 50 mm, blender 5, lukkertid 1/500 sekund, 200 IS0.
Mai: Grønlandsmåse ved Jökúlsarlón
Et enkelt bilde der fuglen er plassert litt unna det gylne snitt, men det er fordi dette like mye er et isbilde som et fuglebilde. Strukturene i blåisen er kanskje det viktigste bildeelementet her, mens grønlandsmåsen viser dimensjonene på isen. Slik sett er det egentlig litt for mye "luft" over isen, og originalen hadde en bedre balanse. Men et forstyrrende stykke is i nedkant trakk til seg litt for mye oppmerksomhet, og måtte kuttes vekk. Bildet har fått økt fargemetningen litt for å få tilbake blåtonene som gikk tapt i kameraet (akkurat her passet det ikke med hvitbalanse på 6000 Kelvin, som jeg bruker som standard). Den kan gå litt ut over de blå fargetonene, særlig på et sted som dette).
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 5, lukkertid 1/400 sekund, 200 ISO.
Mai: Polarmåser ved Jökúlsarlón
Selv om omgivelsene ser ødslige ut myldrer det av liv i vannet, og nå og da stimlet måsene sammen om godsakene. Ofte blir det kaos med halve fugler og vingetupper i kanten av bildet, men her samlet fuglene seg i en nesten Rembrandtsk oppstilling slik at det ikke var nødvendig å gjøre annet enn å beskjære litt over og litt under for å få passelig med luft rundt måseflokken. Et strukturert kaos der man kan la øyet vandre gjennom et mylder av detaljer og hendelser; og et av de bildene jeg liker best fra Islandsturen i mai.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 5, lukkertid 1/640 sekund, 200 IS0, kompensasjon -0,3 EV.
Mai: Jökúlsarlón
Ut fra bresjøen Jökúlsarlón går et lite, tidevannspåvirket elveløp der biter fra breen før eller siden renner ut og møter havet. Ved pålandsvind skylles de opp på den svarte basaltstranda, og det så ut til at bare den reneste blåisen havnet her. Et fantastisk sted med uendelig mange motiver, som endres fra dag til dag. Denne selvlysende isklumpen gjorde det nesten vanskelig å konsentrere seg om teknikk og komposisjon, og i ettertid ser jeg at noen centimeter mer luft under, og en ørliten beskjæring i overkant for å fjerne to fugler kloss i bildekanten, hadde vært en fordel. Lys og farger var så overjordiske på denne stranden at her er det ikke gjort noen slags etterbehandling.
Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 11, lukkertid 1/400 sekund, 200 IS0, kompensasjon -0,3 EV.
Mai: Havhest ved Krossanesfjall
En fordel med skyer på himmelen er at man kan få spennende lys hele dagen, og ikke bare om morgenen og kvelden. Her titter sollyset såvidt gjennom en sprekk i skydekket, og lyser opp stranda og sjøføyka som blåser innover land. Den flygende havhesten er prikken over i´en i et dramatisk landskap. Bildet ble tatt i full fart da havhesten dukket opp, og originalen endte derfor opp litt overeksponert. Men det er ikke noe å henge seg opp i når man fotograferer i raw-format, for da kan man korrigere inn de fleste avvik. Med elektronisk søker slipper man dessuten å se på kameraksjermen for å sjekke at man er trygt innenfor raw-filas toleransegrenser.
Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 41 mm, blender 8, lukkertid 1/800 sekund, 200 IS0.
Mai: Harlekinand i Laxa
Island var naturlig nok et fotografisk høydepunkt i året som gikk, og harlekinendene ved Myvatn et høydepunkt på turen. Å fotografere disse endene i elvestrykene var en utfordring både for fotograf og kamerautstyr, men det vanskeligste var trolig at endene bare befant seg ute i de villeste strykene i korte perioder om gangen. Fordi bilder er stillestående, må bevegelser framheves langt mer i et bilde enn i et filmopptak. Her tyr jeg derfor i tillegg til det gamle trikset å vise flere bilder sammen; det gir seeren inntrykk av bevegelse og action. Bildene er beskåret ganske mye over og under; det passer bra til et motiv i horisontal bevegelse.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5-4, lukkertid 1/800-1/1600 sekund, 200 IS0.
Mai: Islandshester ved Laugarbakki
Dette bildet består grovt sett bare av horisontale linjer, og deles midt på av en lys stripe der et solstreif treffer sjøen. Bildet fungerer for så vidt uten beskjæring også, og gir da et mer ødslig inntrykk på grunn av mye himmel over flate vidder. Beskjæringen over gjør at bildet deles nøyaktig på midten av den lyse stripen, med et smalt blått felt både over og under, og himmelen og det brune partiet med hestene som komposisjonsmessige motstykker. Det brune partiet veier riktignok tyngst i bildet, men dette kompenseres ved at midtpartiet har de samme fargetonene som himmelen og gir et bredere blått felt. Dermed blir helheten ganske harmonisk.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 55 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1250 sekund, 200 IS0, kompensasjon -1,0 EV.
Mai: Snæfellsnes
Snæfellsnes var et fabelaktig sted, uansett om det regnet, snødde eller blåste - eller kanskje nettopp derfor. Selv fotografering fra bilen ga rikelig med motiver, og da kan man saktens koste på seg å være ute i været. Og når skyene jager over himmelen er det alltid en sjanse for at solstrålene gløtter gjennom og gir effektfull spotbelysning, hjulpet fram av litt undereksponering. Dette motivet passet helt til bildeformatet, slik at det ikke var nødvendig med beskjæring. Det lyse partiet øverst på himmelen kan det ikke kuttes i; og nederst blir det akkurat passelig med rom til solgløttet i bukta og en smal forgrunn som harmonerer med landtangen i bakgrunnen.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 50 mm, blender 3,5, lukkertid 1/5000 sekund, 200 IS0, kompensasjon -1,3 EV.
Mai: Hettemåse ved Østensjøvannet
I mai fikk jeg også gjort mitt aller første besøk til Østensjøvannet i Oslo. Her er motivene absolutt av den typen som beveger seg og gir rom for adskillig omkomponering etter at bildene er tatt. Dette bildet ble tatt i horisontalt format, men de to rugende hettemåsene til høyre på originalen ligger ute i bildekanten og irriterer (her var det den flygende fuglen som fikk oppmerksomhet, og jeg registrerte neppe alt som ellers fantes i søkeren). For å fjerne de to halve måsene til høyre uten at bildet skulle bli altfor sidetungt, måtte bildet få et stående format. I nedkant av bildet over er hodet til en hettemåse, som ikke kan kuttes vekk uten at den rugende fuglen i bakgrunnen kommer for nær bildekanten. Men den brune hetta på hodet i bildekanten gjør heldigvis at hodet nesten ikke synes.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1000 sekund, 200 IS0.
Mai: Toppand ved Østensjøvannet
Et toppandpar kom for nær en patruljerende toppdykker i sivkanten, og sistnevnte foretok et undervannsangrep på toppandhannen. Toppdykkeren var dessverre knapt synlig over vannflaten, men bildet ble uansett fullt av bevegelse. Komposisjonsmessig gjør det ikke noe at anda har lite luft foran seg i bevegelsesretningen, for vannspruten er en like viktig del av bildet som fuglen er. Her har jeg ikke endret på noe i bildet, men det kunne kanskje ha blitt beskjært litt i overkant for å få toppanda og speilbildet av den litt mer symmetrisk. Jeg lot det være, for å få med flere av vanndråpene i lufta..
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/2000 sekund, 400 IS0.
Juni: Urnes stavkirke
Juni ble mye jobb og ikke så mange spennende motiver, så her må jeg ty til et innendørsbilde. Det viser en detalj av staver og buer i Urnes stavkirke. Utskjæringene belyses bare av dagslys gjennom små vindusglugger, og gir et ujevnt og flekkvis lys som fremhever noen detaljer og legger andre i mørke. Kameraets lysmåler utjevner disse forskjellene, slik også øyet gjør etter tilvenning til mørket. Men jeg ville ha fram lysforskjellene, og har gjort bildet et hakk eller to mørkere, og økt kontrasten litt. Og så har jeg økt fargemetningen for å få fram gløden i tusen år gammelt treverk.
Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 27 mm, blender 3,1, lukkertid 1/5 sekund, 200 IS0, kompensasjon -1,0 EV.
Juli: Lindesnes fyr
En særdeles fuktig forsommer gjorde oss til klimaflyktninger på Sørlandet for en stakket stund, også det et førstegangsbesøk for min del. Etter å ha vurdert hvilken av de hvite sørlandsbyene mellom Kragerø og Mandal som er den fineste (det ble Tvedestrand) endte vi turen på Lindesnes, der regnbygene til slutt innhentet oss. Da bildet over ble tatt, hadde regnet riktignok ikke brutt løs ennå, men dystre skyer kom drivende inn fra sørvest. På grunn av den mørke forgrunnen ble himmelen eksponert i lyseste laget, så den er formørket tilbake til sitt naturlige utseende i Lightroom.
Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 4, lukkertid 1/640 sekund, 100 ISO.
August: Ervika
En tarestilk på Erviksanden, som ligger på nordvestsiden av Stadlandet. Jeg prøvde forskjellige standpunkter på dette motivet, men de høye (uten horisonten) ble for kjedelige, og på de laveste kom ikke bølgene i bakgrunnen godt nok fram. For å få mer himmel med på bildet, ventet jeg med å ta bildet til en bølge hadde gjort sanden våt slik at den kunne speile skyer og blåfarge. Her var det ikke nødvendig å gjøre så mye etterarbeid, annet enn å gjøre eksponeringen ørlite knappere, og justere en litt hellende horisont.
Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 19 mm, blender 6,3, lukkertid 1/250 sekund, 200 IS0, kompensasjon -0,3 EV.
August: Bjørkedalen
Morgenlys i Bjørkedalen i Volda. Enda en gang er det skydekket som gjør bildet, både i form av skyene rundt fjelltoppene og ved å slippe små gløtt av sollys gjennom til landskapet. Slike lysflekker kan virkelig få skogen til å gløde, og for å gjenskape stemningen har jeg gjort bildet litt mørkere og økt fargemetningen noe. Det siste er det viktig å ikke overdrive; jeg setter en grense på maksimalt 15% økning etter å ha gjort en del forsøk med kalibrering av skjerm mot motiv. Mange fotografer kjører på med voldsomt økt fargemetning fordi det gir mer smell i bildene, men når det tar av såpass at bildene viser noe det ikke går an å oppleve i naturen har det gått for langt. Bildet er beskjært en anelse i overkant, slik at den mørke delen av skyene skal passe best mulig til skyggen i forgrunnen.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 92 mm, blender 5, lukkertid 1/400 sekund, 200 IS0.
September: Ildgullvinge
I et lite, varmt søkk i terrenget med en gressbakke oversådd med tistler, finnes et lokalt hotspot for sommerfugler. Denne ildgullvingen sitter og smaker på en engsyre, og ved å flytte meg litt rundt (med lang brennvidde for å holde avstand) fant jeg en bakgrunn som var nesten helt jevn og uten forstyrrende detaljer. Det gikk riktignok ikke helt, så litt smårusk i venstre bildekant ble fjernet i etterbehandlingen. Bildet er et typisk eksempel på dilemmaet med valg mellom større dybdeskarphet for å få mer av hovedmotivet skarpt, og mindre dybdeskarphet for å unngå forstyrrende elementer i bakgrunnen. Selv foretrekker jeg som regel det siste, men det forutsetter at man treffer med fokuseringen (på motivets øyne, hvis det har slike, for det er det første betrakteren ser på).
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 4, lukkertid 1/1000 sekund, 200 IS0, kompensasjon -0,7 EV.
September: Austerdalsbreen
Fotografering i raw-format betyr at man ikke trenger å være så nøye med eksponeringen, og godt er det av og til. Her kom den rødkledde turgjengeren såpass raskt inn i motivet at det ikke ble tid til å tilpasse eksponeringen. Originalen til høyre viser så voldsomme kontraster at selv om forgrunnen nærmest ligger i mørke, er den solbelyste bakgrunnen likevel overeksponert. Det er de lyse partiene man må passe på, for overeksponering er alltid vanskeligere å korrigere inn enn undereksponering. Dette bildet måtte innom Lightroom, som klarer å gjøre lyse partier mørkere samtidig som mørke partier kan gjøres lysere. Resultatet er nok svært nær virkeligheten, for som det går fram av skyggen fra turgåeren er sola i ferd med å slå gjennom også i skyggepartiet. Ellers er jeg alltid takknemlig overfor turgåere som kler seg i rødt... Bildet er litt beskåret i overkant for å få turgåeren litt nærmere det gylne snitt.
Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 7,1, lukkertid 1/320 sekund, 100 ISO.
September: Esefjorden
Under en kjøretur passerte jeg Esefjorden ved Balestrand en morgentime, og sola lyste opp ei smal stripe med land på den andre sida av fjorden. I utgangspunktet ville jeg ha med toppen av fjellet i bakgrunnen for å vise hvor bratt og innestengt stedet er, men noen ganger er det bedre å overlate dimensjonene til fantasien. Ved ganske enkelt å fjerne den øverste delen av fjellet ser det kanskje til og med høyere ut enn det faktisk er... Bildet måtte undereksponeres ganske mye (1,3 trinn) for å unngå overeksponering av hovedmotivet og få fram kontrasten mellom lys og mørke, og i etterkant har fargemetningen standardmessig blitt justert litt opp.
Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 37 mm, blender 4,5, lukkertid 1/640 sekund, 200 ISO, kompensasjon -1,3 EV.
Oktober: Kastani, Skopelos
Når man har vent seg til hvordan kameraet virker, vet man hvor stor toleranse det har med tanke på riktig eksponering. Solnedgangen på denne stranda gikk raskt mot slutten, og selv om jeg kunne se i søkeren at dette bildet ble for lyst, kunne jeg samtidig se at det var trygt innenfor det slingringsmonnet raw-fila gir med tanke på å korrigere tilbake, så jeg trengte ikke ta bildet på ny. Grunnen til at bildet ble for lyst, var at lysmåleren ble aldri så lite lurt av de mørke trærne midt i bildet. Komposisjonen markeres av en bue fra nederst til venstre og opp til det øverste høyre hjørnet, og ellers diverse elementer plassert i det gylne snitt. Dette er sjelden slikt man går og grunner over under fotograferingen, det kommer helt av seg selv når man sikter inn motivet og er nok en del av vårt biologiske felleseie, ettersom vi gjennom de siste tusen års kunst har hatt de samme komposisjonsmessige preferansene.
Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 7,1, lukkertid 1/30 sekund, 200 ISO.
Oktober: Gresk alpefiol, Skopelos
Her er det gjort litt mer enn bare å hente inn en litt for lys eksponering. Bakgrunnen på originalbildet er i seg selv litt for lys, og er forstyrrende for hovedmotivet. Her har jeg derfor brukt muligheten Lightroom gir til å gjøre individuelle farger mørkere eller lysere, og har dempet lysstyrken på oransje farger. Dette gjør bl.a. alle brunfarger litt mørkere. Samtidig har jeg økt fargemetningen på magenta for å få mer farge i blomstens kronblader. Det er svært stor variasjon i denne fargen, fra nesten hvitt til dypt rosa, og om høsten lyser den greske alpefiolen opp skogbunnen som små lykter. Selv om akkurat denne blomsten nok har fått litt for mye smell i fargen, er den likevel trygt innenfor artens fargevariasjon. Litt rot i forgrunnen er fjernet gjennom beskjæring.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/200 sekund, 100 IS0, kompensasjon -1,0 EV.
Oktober: Amarantos, Skopelos
Et enkelt motiv der skyene i bakgrunnen ikke kom godt nok fram i utgangspunktet, og bildet er derfor gjort litt mørkere i etterbehandlingen. Hvitbalansen er også justert litt mot det blå, og trærne er gjort litt lysere. Et enkelt bilde, men komposisjonen har flere elementer som er viktige. Trærne ligger i det gylne snitt, neset de står på har omtrent like mye luft på sin side som trærne har på sin, og horisonten og skybanken er omtrent symmetrisk plassert. Det er litt mer luft i overkant av skybanken for å få med den øverste lille skydotten, men kanskje burde det vært med enda litt til for å få den løs fra bildekanten. Speilingen av treet er med på å avgjøre hvor mye vann som må være med i den nedre delen av bildet.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 123 mm, blender 8, lukkertid 1/400 sekund, 200 IS0, kompensasjon +0,7 EV.
November og desember? I de to våte og mørke månedene tok jeg nesten ingen bilder. Ikke bare på grunn av det begredelige lyset, riktignok, men som vanlig ble det ikke mye fotografering på den tiden av året...
18.1.2016