Bilder fra 2017
Selv om slapset surkler og det fremdeles mørkner altfor tidlig, er det verste overstått enda en gang. Det går mot lysere tider, og det forgagne året har kommet såpass på avstand at det kan være greit å bruke kveldene til å gå gjennom bildene fra fjoråret. Faktisk begynner det å bli på høy tid, for snart vil lyset gjøre det vanskelig å tilbringe kveldene foran PCen. Så her kommer et utplukk av bilder fra 2017 som jeg synes holder seg bra, og som kanskje også kan ha noen fototekniske poenger som er verdt å nevne.
Januar: Sidensvans
Det ble ikke tatt allverdens med bilder i januar, men en dag i midten av måneden dukket en flokk sidensvans opp ved foringsplassen for å forsyne seg av gamle epler som var lagt ut. Stedet er omringet av store og små trær som slipper det lave sollyset inn i flekker her og der. Det blir en ganske myk belysning fra en sol som såvidt hever seg over fjellene på sørsida av fjorden, og dessuten endrer lysflekkene seg hele tiden etter hvert som sola drar seg forbi trærne. Bildet er tatt litt over klokka ti, og selv i såpass mykt lys var det nødvendig å undereksponere et helt trinn for å unngå at de lyseste fjærene skulle bli for lyse.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukker 1/125, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,0 EV
Februar: Løvmeis
Det ble ikke de store snømengdene i vinter, men som alltid hjelper det på lyssetting og lukkertider å få en hvit reflektor på bakken. Dette bildet er tatt på samme tidspunkt på dagen som bildet over, men i februar er dagslyset et helt annet og sterkere enn i januar. Kontrastene ble faktisk store nok til at jeg måtte lette opp partiet rundt løvmeisas øye litt i etterbehandlingen. Et enkelt og rolig bilde uten forstyrrende bakgrunn, og med stort sett bare én farge i tillegg til svart og hvitt. Det ser enkelt ut, men i praksis må det ganske lang ventetid og mange forsøk til bare for å få løvmeisa plassert med fronten rett vei...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukker 1/640, ISO 200
Mars: Slåssende kjernebitere
Utpå vinteren er dagslyset godt nok til at det kan bli bilder også av ting som skjer veldig fort. Kjernebitere har klare problemer med å omgå hverandre sosialt, så når du har en av dem ved foringsplassen og hører at det er andre rundtom, er det bare å forberede seg på slåssing. At fuglene er konstant på tuppa betyr imidlertid også at de er litt skvetne av seg, og fordi fotograferingen her skjer på rundt tre meters avstand, brukte jeg elektronisk (lydløs) lukker. Dette er de to midterste bildene i en serie på syv, men like før hadde jeg latt kameraet gå i fire sekunder og tatt 25 bilder i én serie (i raw-format). Da er det viktig at kameraet har god bufferkapasitet...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 112 mm, blender 2,9, lukker 1/1600, ISO 800, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
April: Vårkål
Vårkålen blomster i store mengder rundt huset om våren, og er like kjærkommen hver gang. Men å yte den rettferdighet på et bilde er ikke enkelt. Her brukte jeg lang brennvidde, og la kameraet på bakken slik at en annen blomst kom i veien og laget et stort, utvisket gult felt i store deler av søkeren. Det forenkler bildet, samtidig som det sier litt om hvordan planten vokser. Den lange brennvidden og lang avstand gjør at dybdeskarpheten dekker nesten hele blomsten.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukker 1/2000, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
April: Blåstjerne
Her er det brukt samme teknikk som over for å få dybdeskapheten stor nok til at hele blomster er skarpe, samtidig som bakgrunnen viskes ut; det vil si lang brennvidde og lang fotograferingsavstand. Blandingen av sollys i bakgrunnen og skygge på hovedmotivet gjør at blåfargen kommer spesielt godt fram.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 169 mm, blender 5,0, lukker 1/50, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
April: Fjordlandskap
Om våren er grønne lier med snødekte fjell i bakgrunnen et populært motiv. Her er det samme motivet sett fra motsatt synsvinkel, etter et snøfall 17. april. Så veldig grønne har liene der nede riktignok ikke blitt enda, men kontrasten er likevel ganske slående.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 13, lukker 1/320, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
Mai: Hvit skogfrue
Dette året fikk jeg tatt noen turer rundt om i fylket for å sjekke ut en del eldre registreringer av spesielle arter, deriblant den fredete og rødlistede orkidéen hvit skogfrue i Nordfjord. På grunn av det spesielle voksestedet (bratt edelløvskog) tok det sin tid, men skogfrua var på plass, og det i minst like stort antall som kildene oppga. Å fotografere blomster i skogen er ikke så enkelt, det gjelder å unngå forstyrrende elementer i form av kvister, dødt gress og annet virvar. En utvei er ofte å bruke en lang brennvidde for å isolere planten mot en enkel bakgrunn. Her var det så bratt at jeg måtte sikre stativ og kamera med kikkertreimen festet til et tre, slik at jeg kunne konsentrere meg om å plassere beina på egnet sted.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5 + mellomring 25 mm, brennvidde 137 mm, blender 3,1, lukker 1/640, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV
Mai: Hvit skogfrue
Dette eksemplaret kom jeg over på slutten av dagen. Det stod som en åpenbaring i mørket mellom trærne, bare med et streif av sol på blomster og bladspisser. For å få kronbladene riktig eksponert måtte jeg kompensere nesten tre trinn minus, men akkurat det er med på "gjøre" bildet i dette tilfellet. Planten vokste i et relativt flatt område, så her satt jeg i et kvarter og tok bilder mens sola streifet over motivet og gradvis fremhevet og dempet ned ulike deler av planten.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 130 mm, blender 3,0, lukker 1/500, ISO 100, eksponeringskompensasjon -2,7 EV
Juni: Havørnunge
Under telling av skarvereir i et sjøfuglreservat kom jeg over denne krabaten. Tellingene blir gjort raskt og effektivt for å unngå mer forstyrrelse enn nødvendig, men her tok jeg meg tid til en liten pust i bakken og fant fram kameraet. Hekkeplassen ligger for langt til sjøs til at det er praktisk mulig å frakte reirmateriale, så "reiret" var bare en flate der vegetasjonen var tråkket ned. Ungen hadde sett meg på avstand og hadde søkt skjul ute i gresset, og det er kanskje akkurat kombinasjonen av linjene i gresset og det stikkende blikket som er det vesentlige i bildet. Men rent bortsett fra alt det, er det jo utrolig fascinerende at dette grove nebbet og alt som hører til, bare noen måneder tidligere hadde vært å finne i et lite egg...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 5,6, lukker 1/200, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
Juni: Smeltende isfjell
Sommerens tur til Island ble selvfølgelig et fotografisk høydepunkt i året, men da jeg skulle plukke ut et par-tre av bildene, endte jeg med tre fra samme sted. Jökulsarlón er en fotografisk skattekiste, der man kan ta bilder i dagevis uten å gå lei, og gjerne hele dagen - selv om lyset naturligvis er finest om morgenen og kvelden. Dette bildet er tatt i ti-tida om kvelden, og de blåeste isfjellene står fram som ekstra blå når de ligger i skyggen. Her er det bare å leke seg med komposisjonen, som i dette tilfellet har som viktigste element fargefeltene og en gjentagelse i bakgrunnen av formene i forgrunnen.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 169 mm, blender 3,5, lukker 1/640, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
Juni: Hvitkinngjess
Hvitkinngjess som ikke er nevneverdig redde for folk er absolutt et aktivum i slike omgivelser, og her kunne jeg plassere kameraet helt nede i vannkanten og dermed få med mest mulig av isfjellene i bakgrunnen. Sollyset som kommer inn fra siden og den rolige bakgrunnen fremhever fuglene på en fin måte.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 147 mm, blender 3,5, lukker 1/1250, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
Juni: Steinkobbe
Fire timer tidligere på dagen lå denne steinkobben og solte seg på isen, og var heller ikke spesielt engstelig av seg. Her ble kameraet nærmest gravd ned i sanden i vannkanten, for å få et så lavt standpunkt som mulig. Dermed lot det seg gjøre å få med også fjelltoppene i bakgrunnen. Selen står så godt frem fra bakgrunnen at det ikke gjør noe at den (bakgrunnen) er litt urolig.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 137, blender 5, lukker 1/2000, ISO 200
Juli: Seil i solnedgang
Dette bildet gir meg frysninger, men det skyldes kanskje mer minnet om en stor opplevelse enn bildet i seg selv. Fem dager som besetning på Statsraad Lehmkuhl mellom Sandnessjøen og Bergen ga motiver som ellers ikke byr seg fram så ofte. For å finne de rette sørlige vindene måtte vi så langt til havs at vi var tilbake et godt stykke i retning Island, men derfra gikk det friskt sørover for fulle seil. Bildet er tatt fra plattformen i fokkemasten (fremre mast), bakover mot stormasten og solnedgangen. Det er ikke bare bare å ta med seg et kamera opp i riggen; det må sikres og godkjennes for ikke å risikere at det kan falle ned, men så er det fritt fram. Jeg var for anledningen såpass oppskjørtet at jeg tok med feil objektiv og skulle hatt en enda videre brennvidde, men lyset var finest akkurat denne kvelden. Det var ellers imponerende å se hvor fort det gikk å lære opp folk til å håndtere seilene på et så stort skip...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54mm f3,5, brennvidde 14 mm, blender 3,5, lukker 1/640, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV
August: Alden i kveldslys
Overnatting i Solund under leiting etter gamle hubrohekkeplasser i slutten av august. I bakgrunnen skinner sola på skyer som har pakket seg rundt øya Alden i Askvoll lenger nord. Lyset fikk meg til å tenke på landskapsmaleriene til Peder Balke, og kameraet fant fram til en eksponering som passet fint til akkurat den følelsen, uten at jeg behøvde å gjøre noe særlig fra eller til...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54mm f2,8-3,5, brennvidde 54 mm, blender 5, lukker 1/800, ISO 200
August: Finnafjorden
Finnafjorden med gården Finden ligger på sørsida av Sognefjorden, og når skyene pakker seg sammen med hull som sola kan skinne ned gjennom, ligger alt til rette for dramatiske landskapsbilder. Her er det fint med elektronisk søker der du kan se resultatet av fine eksponeringsjusteringer direkte, men det jeg ikke la merke til i farten var at ISO stod på 800. Ikke akkurat nødvendig her, men mange kameraer takler jo slikt ganske greit nå for tiden...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 55 mm, blender 8, lukker 1/2500, ISO 800
September: Synnevaskjer sett fra Kjeringafjell
Kommunene langs Sognefjorden har fine fjellområder som man ellers må et stykke av gårde for å finne maken til, men dessverre er landskapet såpass i overkant dramatisk at det ikke er plass for reinsdyrflokker og annet høyfjellsdyreliv. Men akkurat i år var ikke fjellene bare noe for de utsiktssøkende; i år var det lemenår slik at jeg villig lot meg lokke opp i de ellers så golde høydene. Lokale navn er ellers en kilde til inspirasjon og undring: Bildet er tatt fra Kjeringafjell, nordover mot de solbelyste partiene foran Synnevaskjer som er delvis skjult i skyene.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 50 mm, blender 4,5, lukker 1/2000, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,0 EV
September: Sognefjellet
I sjutida om kvelden sleper de siste solstrålene seg over Sognefjellet i slutten av september. jeg har vel nevnt det før, men dette fjellpartiet er det fineste i Sør-Norge som er ødelagt av veibygging (eller alternativt: Her ligger Sør-Norges fineste fjellovergang). Bildet er satt sammen av tre enkeltbilder.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 50 mm, blender 8, lukker 1/200, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV
September: Hurrungane
Sognefjellet er den gamle forbindelsen mellom Ottadalen og Sogn, og når man nærmer seg sistnevnte har man Jotunheimen mot sør, med Hurrungane som de aller siste utløperne mot vest før hele stasen ender i Sognefjorden. Her faller de siste solstrålene på Norge før sola går i havet; fra venstre Store Ringstind (med Store Austabotntind i skyene bak), Soleibotntindane, og Lauvnostinden som er ryggen uten sol på til høyre. Sistnevnte er den eneste som ikke når over 2000 meter. Bildet er satt sammen av syv enkeltbilder tatt med kameraet på høykant, for å få et høyoppløst bilde på 34 megapiksler.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 5,6, lukker 1/200, ISO 200
Oktober: Lemen
Artsbilder er ofte mer fascinerende på grunn av kontakten med individet enn på grunn av de rent bildemessige kvalitetene. Her har vi likevel en enkel og grei komposisjon som leder blikket rett i øyet på lemenet, og med få farger som står godt til hverandre. Lemen er ofte greie å fotografere dersom man gir seg god tid, sitter stille og holder litt avstand. Her er det brukt en 200 mm (som tilsvarer 400 mm i fullformat).
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 4, lukker 1/100, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,3 EV
November: Blåmeis
November var litt spesiell i 2017, med lyse og relativt varme dager først i måneden. Ved foringsplassen hadde svarthylltrærne fremdeles løvet i behold, og bregnene laget en jevn og fin, grønn bakgrunn og nesten sommerlige forhold. Jeg har aldri tatt så mange bilder i november måned før, og aldri vært i nærheten av lysforhold som gjør det mulig å fotografere flygende fugler. Her måtte riktignok ISO opp i 800, men uansett en utrolig kontrast til den vanlige våte og mørke november.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 182 mm, blender 3,4, lukker 1/2500, ISO 800, eksponeringskompensasjon -1,0 EV
November: Furuskog ved Harastølen
Litt mer novemberstemning over dette motivet. Her ligger tåka tett over Lusterfjorden, og slike forhold skaper ofte spennende motiver i seg selv. Her har jeg jobbet litt med kontrast og lys i etterbehandlingen for å få skog-diagonalen gjennom bildet ørlite bedre fram, og for å gjøre forgrunnen litt mørkere slik at detaljene der ikke skal tiltrekke seg for mye oppmerksomhet.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54mm f2,8-3,5, brennvidde 54 mm, blender 7,1, lukker 1/160, ISO 200, eksponeringskompensasjon +0,3 EV
November: Furu i Mørkridsdalen
Dystrere enn dette blir det vel ikke. Disen i bakgrunnen gjør at øyet trekkes mot furua som står og balanserer på kanten av tilværelsen.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54mm f2,8-3,5, brennvidde 42 mm, blender 7,1, lukker 1/60, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV
November: Furu i Mørkridsdalen
Et annet furutre i fjellsiden, som man kanskje ikke legger merke til med det samme, men som står fram når øyet har fått tid til å gjennomsøke bildet. Ellers er det naturligvis, her som så ofte ellers, solgløtt gjennom skyer som gjør susen.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54mm f2,8-3,5, brennvidde 54 mm, blender 7,1, lukker 1/100, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
Desember: Forum Romanum
Så over til noe helt annet... Desember er litt mindre mørk på sørligere breddegrader, og dette bildet er tatt i kveldingen mellom seks og halv sju (og er forresten satt sammen av to bilder). Himmelen hadde ennå ikke rukket å bli helt mørk, og ved langtidseksponeringer blir den da ofte ganske blå. Noe som gjør seg bra når det ellers er litt farger igjen i motivet. Før det har blitt helt mørkt er det heller ikke nødvendig å kompensere så mye for opplyste deler av motivet (i dette tilfellet ikke i det hele tatt), og lukkertiden blir heller ikke så veldig lang. Uansett er det likevel greit å kunne bruke stativ, og til reisebruk har jeg et lite Slik-stativ som veier 660 gram og måler 35,5 cm sammenslått. Dermed går det ned i en vanlig, liten ryggsekk.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 14-54mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 5,6, lukker 1,3 sekund, ISO 200
30.1.2018