Undervannsfotografering

I vår ble det aktuelt å besøke et av verdens mest artsrike korallrevsystemer, og dermed ble tiden plutselig overmoden for å investere i utstyr for undervannsfotografering. Et originalt undervannshus til Olympus E-M1 ville koste rundt 9000 kroner, og så må man visstnok ha eget hus for objektivet i tillegg. Det ble samlet sett litt i overkant for min del, særlig ettersom jeg ikke trives så godt i vannet at jeg ser for meg noen karriere der. Så jeg satset heller på et rimeligere, dedikert undervannskamera som i tillegg er mye mer kompakt enn et klumpete undervannshus, og mye enklere å bruke.

Olympus Tough TG-5 ble solgt ut for litt over 3000 kroner akkurat da fordi en ny modell (TG-6) nettopp var lansert, så jeg kjøpte et slikt. Det gjorde valget relativt enkelt at en samlet undervannsverden omtalte kameraet som et av de beste undervannskameraene på markedet. Jeg var riktignok litt skeptisk til den lille bildebrikken (1/2,3 tomme, som i de fleste andre kompaktkameraer), men bildeprosessoren er den samme som i OM-D E-M1 mkll, og helt avgjørende er det selvfølgelig at kameraet kan ta bilder i raw-format.

Som fullstendig nybegynner når det gjelder undervannsfotografering har jeg ikke mye å bidra med for dem som har holdt på med dette en stund; men dersom du lurer litt på å prøve selv kan det kanskje være greit med et lite innblikk i hva som venter.

Noen dykker er jeg forresten ikke, jeg har ennå ikke drevet det lenger enn til snorkling i øverste vannlag og kommer neppe heller til å drive det lenger enn som så. Men det er mer enn spennende nok for min del. Skal man ta undervannsbilder i naturlig lys, kan man uansett ikke gå særlig mye dypere enn en meter eller to før fargespekteret i dagslyset tynnes ut og blåfargene blir dominerende.

En helt annen verden - også fotomessig
Det første undervannsbildet mitt ble tatt ved Lady Musgrave Island helt i den sørlige enden av det store barriererevet i Australia. Det var en ilddåp som ble litt i heftigste laget, for jeg ble raskt og effektivt overveldet av den verdenen som åpenbarte seg under vannflaten. Rent teknisk måtte jeg også ta bildene på en helt annen måte enn jeg er vant til på land. TG-5 har ingen søker, så bakskjermen må brukes til alt fra å lete opp motivet til å vurdere resultatet etter at bildet er tatt. Dette høres kanskje ikke så problematisk ut, men i praksis dukker det opp en hel rad av utfordringer som i høyeste grad er med på å påvirke utfallet av fotograferingen:

1. Åstedet var i dette tilfellet innsiden av en atoll, et ringformet rev omgitt av mer opprørt hav på alle sider. Dersom forskjellen mellom flo og fjære er stor nok, kan det før til en betydelig vannstrøm over kanten av revet, og ved synkende vannstand kan denne strømmen dra deg med seg. Dette kan være ubehagelig i seg selv dersom vannstanden over korallene er lav, men i tillegg risikerer man å havne på utsiden av revet og ut i åpent hav. Dette draget i sjøen krevde litt arbeid for å holde seg på plass, og til tider dro strømmen faktisk slik at man måtte anstrenge seg for å holde kameraet i ro. Når man i tillegg oppholder seg like under overflaten der lyset er best, bidrar også bølgene til at det er svært vanskelig å holde kameraet i ro. Alle mine forsøk på videoopptak ble ganske mislykkede...

2. Å komponere bildet på bakskjermen er ikke helt enkelt når man er vant til å bruke en kamerasøker. Hovedproblemet er at du ikke ser skjermbildet godt nok, enten fordi den ikke er lyssterk nok til at du ser bildet klart, eller fordi skjermen under vann blir helt mørk i enkelte vinkler. Det siste skyldes lysbrytingen og er noe du må lære deg å håndtere, mens manglende lysstyrke er et reelt problem når du fotograferer like under vannflaten i sollys. Mange av undervannsbildene mine er tatt uten at jeg kunne se helt klart hvordan motivet tok seg ut på skjermen, og da lønner det seg å ta flere bilder i rask rekkefølge og bevege kameraet litt mellom bildene.

3. Under vann er det best å fotografere med vidvinkel. I stedet for å zoome inn, bør man heller gå nærmere inn på motivet. Det gir bedre lys, og blir bedre rent optisk fordi det er mindre vann mellom kameraet og motivet. I tillegg gir den lille bildebrikken i TG-5 stor skarphetsdybde, og rett fokusering blir mindre avgjørende med kort brennvidde (vidvinkel). Jo mer man zoomer inn, jo større sjanse er det også for at autofokusen bommer - i tillegg til at det gir større utslag at strømmen drar i kameraet.

4. Å blende ned for å få større dybdeskarphet er ikke nødvendigvis så lurt, for med vidvinkel er dybdeskarpheten stort sett god nok hele tiden - slik at du bare oppnår å få uskarpe bilder på grunn av for lang lukkertid. TG-5 har dessuten bare to blenderåpninger(!), 2 og 2,8. I tillegg finnes det en mulighet for "blender 8", men den er i grunnen bare blender 2,8 + ND-filter i tilfelle lyset er så sterkt at man må redusere lysmengden. Dybdeskarpheten er som regel grei, så bruk blender 2,8 for rask lukkertid og litt kvalitetsheving.

5. Lyset under vann er ganske annerledes enn over vannflaten. Jeg hadde lest meg til at man ikke burde bruke den spesielle undervannsinnstillingen på TG-5, men heller kjøre på automatisk hvitbalanse og programautomatikk. Jeg satset heller på blenderprioritert automatikk (stille blenderen selv og la automatikken finne rett lukkertid), men fulgte opp tipset om auto-hvitbalanse. I overskyet vær viste dette seg i ettertid å gi ganske blå bilder, med langt mindre fargespekter enn i virkeligheten. Dette hengte jeg meg ikke opp i der og da, ettersom mye annet stjal oppmerksomheten, men med kameraet innstilt til å ta bilder i RAW-format tenkte jeg at det uansett ikke var så nøye. Det første bildet under viser hvor mye blåstikk automatisk hvitbalanse kan gi under vann, men de neste to viser også hvor stort spillerom RAW-filer gir når det gjelder å korrigere fargestikk:

En stim med saksehalede sersjantfisk Abudefduf sexfasciatus i øvre del av korallrevet. Bildet er tatt med vidvinkel som tilsvarer 25 mm brennvidde i fullformat, og de nærmeste fiskene er bare omtrent en meter unna. Dagslyset var ganske sterkt og vannet klart, så egentlig var det bare bakgrunnen som fortapte seg i det blå - men her har hele bildet blitt blått.
Olympus TG-5, blenderprioritert automatikk (A), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 2,0, lukkertid 1/500 sek, ISO 100, kompensasjon -1,0 EV

Samme bilde etter justering av fargestikk og bruk av funksjonen "dehaze" i en prøveversjon av nyeste utgave av Lightroom. Det begynner å se ut slik jeg husker det, men de i hovedsak brune korallene ser fremdeles litt for algegrønne ut...

Jeg bruker Lightroom 6, men har ikke tenkt å følge med over til den nye og grisedyre abonnementversjonen. Her har jeg i stedet testet ut RawTherapee. Det er litt mer omstendelig, men resultatet blir enda bedre, og svært likt motivet slik jeg husker det. En litt pussig ting med RawTherapee er at da jeg justerte "horisonten" på bildet, klarte programmet å hente ut mer omgivelser enn den ubehandlede raw-fila (øverst) viste! Sjekk for eksempel lysstripa oppe til høyre.

Når man svømmer rundt med kameraet innstilt på vidvinkel på en armlengdes avstand, kan det fort bli vanskelig å se enkeltfisk og annet småtteri på bakskjermen. Men fordi fiskene på skjermen hele tiden er i bevegelse får man likevel et godt inntrykk av mylderet. Da er det fort gjort å glemme at det er stillbilder man tar, og at det samme mylderet ikke kommer så godt fram der. På bildet under er det omtrent 30 fisker i forgrunnen, men bare en liten håndfull synes ved første blikk.

På dette bildet er det faktisk 28 fisker i det skrånende, nærmeste partiet av korallrevet. Lett å se for fotografen når de beveger seg foran ham eller henne, men ikke så enkle å se på et stillbilde.
Olympus TG-5, blenderprioritert automatikk (A), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 2,0, lukkertid 1/640 sek, ISO 100, kompensasjon -1,0 EV

I fall du skulle være av den skeptiske typen, er fiskene sirklet inn med rødt i bildet til høyre. Jeg skal innrømme at mange av dem er små, gule jomfrufisk som gjør veldig mye av seg når de svømmer, men som ikke er så lette å se når de er urørlige...

Det som synes som et livlig motiv for fotografen, ser altså ikke nødvendigvis slik ut på et bilde. Så med mindre man er ute etter et landskapsbilde, lønner det seg å ferdes langsomt og forsiktig og komme seg så nær motivet som mulig. Bildet over gir et godt inntrykk av hvordan korallrevet vokser ved at nye koraller etablerer seg på de døde strukturene av tidligere generasjoner, men det ser jo litt fisketomt ut...

Bildene over er tatt mens skydekket var ganske tett. Etter hvert brøt sola fram, og både lysforholdene og fargene endret seg til det bedre. Men uten kunstig belysning er det bare i den øverste meteren eller to at fargespekteret er noenlunde i behold.

Blå jomfrufisk og lett blekede koraller en meter under overflaten. Sollyset glimrer gjennom bølgene, og selv med 100 ISO var det ikke vanskelig å få korte lukkertider. Her burde jeg blendet ned litt for å få optikken til å yte litt bedre, men jeg fiklet minst mulig med kameraet fordi det var viktig å være konsentrert i den til tider ganske sterke strømmen av flo og fjære og bølgeslag - som merkes godt når man driver i overflaten.
Olympus TG-5, blenderprioritert automatikk (A), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 2,0, lukkertid 1/1600 sek, ISO 100, kompensasjon -1,0 EV

Med forsiktig fremferd kan man komme tett innpå motivet. Disse grønne jomfrufiskene er bare 4-5 cm lange, og bildet ble tatt på omtrent 30 centimeters avstand mens jeg drev passivt forbi med strømmen.
Olympus TG-5, blenderprioritert automatikk (A), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 2,0, lukkertid 1/2000 sek, ISO 100, kompensasjon -1,0 EV

Blitz og annen kunstig belysning

TG-5 har innebygd blitz, og på revet brukte jeg den av og til som innfyllingslys på litt større dyp der lukkertidene ble lengre. "Større dyp" er egentlig en liten overdrivelse, ettersom jeg vel aldri kom dypere enn en drøy meter. Men lyset taper seg fort i vannet, og 1/1000 sekund like under overflaten blir fort 1/500 sekund en meter lenger ned. Bildet nedenfor er fra et nabolag med sjøanemoner og tilhørende klovnefisk, og ettersom disse var litt skvetne av seg zoomet jeg inn fra 4,5 til 25 mm bennvidde (tilsvarer fra 25 til 100 mm i fullformat). Største blender endret seg da fra 2,0 til 4,9, og lukkertiden økte til 1/160 sekund. Jeg brukte bare blitzen som innfyllingslys, slik at det fremdeles er dagslyset som dominerer.

Bildet under er forresten det eneste klovnefiskbildet som ble noenlunde skarpt. Alle de andre var påvirket av ulike grader av kamerabevegelse, selv om lukkertidene varierte fra 1/125 til 1/300 sekund, noe jeg trodde jeg skulle kunne håndtere bra. Men bevegelsen i vannet var merkbar på denne lokaliteten ved Agincourt reef, som ikke ligger beskyttet i en atoll, men er direkte utsatt for bølgene fra storhavet utenfor. Med kameraet holdt på strak hånd (eller rettere sagt hender) var draget i sjøen så sterkt at det faktisk var en utfordring å holde motivet på plass i søkeren. Jeg trodde at vannet i seg selv ville virke stabiliserende på kameraet, men slik er det tydeligvis ikke...

Fire klovnefisker av arten Amphiprion melanopus, i tillegg til et par ikke artsbestemte jomfrufisk, sjøstjernen tornekrone (Acanthaster planci) lengst bak, og til høyre en svart sjølilje. De to siste la jeg ikke merke til fordi jeg var så fokusert på klovnefiskene, og så dem først på bildet noen uker senere...
Olympus TG-5, blenderprioritert automatikk (A), auto hvitbalanse, brennvidde 18 mm (tilsv. 100 mm), blender 4,9, lukkertid 1/160 sek, ISO 100, kompensasjon -1,0 EV, innfyllingsblitz fra kameraet

Blitz kan bare brukes som lyskilde for "landskapsbilder" som dette når vannet er svært klart. Dersom det flyter partikler i vannet, vil blitzlyset utheve dem som lysende prikker. På bildet under ble blitzen brukt som utfyllingslys fordi motivet befant seg et lite stykke unna, og oppe i venstre hjørne sees noen utflytende, røde prikker som er opplyste partikler i vannet. De synes ikke så godt her, fordi de svevende partiklene bare ble svakt opplyst av blitzen, og var langt borte fra fokusplanet i dette tilfellet:

Olympus TG-5, blenderprioritert automatikk (A), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 2,0, lukkertid 1/2000 sek, ISO 100, kompensasjon -1,0 EV, innfyllingsblits fra kameraet

Bildet under er tatt ved en annen lokalitet litt senere på dagen, ved en "coral bommie" (en enkeltstående tårnstruktur som stikker opp fra dypet) der bølgene fra Stillehavet hadde begynt å gjøre vannet litt mer uklart. Ikke i slik grad at jeg la merke til det ved første øyekast riktignok, men med blitzen på ble partiklene i vannet svært synlige...  Jeg oppdaget det etter hvert da jeg sjekket bildene nærmere, og fikk slått av blitzen, men da var en hel del motiver tapt. Noe lignende kan skje når sterkt sollys stråler ned gjennom vannet, men lysflekkene blir i det tilfellet mye mindre. På bildet under er de nærmeste partiklene bare noen centimeter fra objektivet og blitzen (som er plassert oppe til venstre for objektivet).

Blitz er veldig nyttig når man kommer et stykke ned, eller når dagslyset er svakt, men bør bare brukes på nært hold (for å få så lite vann og så få partikler som mulig mellom kameraet og motivet). Og så bør blitzen være et godt stykke unna kameraet, slik at det er motivet og ikke partiklene foran objektivet som belyses...

Olympus TG-5, blenderprioritert automatikk (A), auto hvitbalanse, brennvidde 6,4 mm (tilsv. 36 mm), blender 2,6, lukkertid 1/900 sek, ISO 100, kompensasjon -1,0 EV, innfyllingsblits fra kameraet

Ved Barriererevet var vannet ellers veldig klart og sikten god. Men som sagt forsvinner fargene fort nedover i dybden. De røde fargene forsvinner først, og de blå sist (før det blir helt mørkt nede i dypet). Uten kunstig belysning blir derfor hudfarger bleike og relativt gustne, mens på den andre siden blåfargene holder seg godt. Det samme skjer også horisontalt i vannet, og selv dykkere i vannflaten (som i bildet over) vil se litt gustne ut når det kommer tilstrekkelig med vann mellom dem og kameraet.

Rødt er den fargen som absorberes først under vann, men pussig nok er rosa en av fargene som holder seg lengst nedover i dypet. Slik som fargen på håndtaket til GoPro-kameraet nede til venstre.
Olympus TG-5, blenderprioritert automatikk (A), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 2,0, lukkertid 1/1250 sek, ISO 100, kompensasjon -1,0 EV

Har du ikke blitz eller annet ekstralys, er det derfor like greit å holde seg til den øverste meteren av vannsøyla. På den siste turen var vi ute i vannet i tre timer, så jeg utstyrte meg like godt med en liten flytevest slik at jeg bare kunne drive rundt og ta bilder, og ikke lage for mye bevegelser og oppstyr. Vannflaten sett underfra er jo dessuten alltid et bra fotomotiv.

Olympus TG-5, blenderprioritert automatikk (A), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 2,0, lukkertid 1/2000 sek, ISO 100, kompensasjon -1,0 EV

Olympus TG-5, blenderprioritert automatikk (A), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 2,0, lukkertid 1/1600 sek, ISO 100, kompensasjon -1,0 EV

Motivjaging på grunt vann
En varm dag i juli på litt nordligere breddegrader (i Danmark) viste det seg at vannet ved den langgrunne sandstranda var full av brennmaneter, noe som la en demper på trangen til å la seg lukke inne av vannmassene. Istedet ble det til at jeg gikk og vasset rundt mens jeg holdt et øye med store og små maneter, og samtidig lette etter fotomotiver - som det ved nærmere undersøkelse viste seg å være en hel del av.

Den store utfordringen ved denne formen for fotografering er at når man i det vesentlige befinner seg ute av vannet, mens man samtidig holder kameraet under, ser man ikke noe som helst av det som vises på kameraskjermen. Så her må man prøve seg fram til man lærer å bikke kameraet akkurat nok nedover eller oppover til å få med hovedmotivet. Ikke helt enkelt når lysbrytningen mellom vann og luft kommer inn som en ekstra faktor, og særlig på små ting nær kameraet var det lett å bomme ved å peke kameraet litt for høyt.

En brennmanet (Cyanea capillata) like under vannflaten. Å få med sola på bildet som en liten prikk krever svært stille vann uten krusninger på overflaten, så her valgte jeg heller å prøve å få med litt blå himmel ved å snu meg vekk fra sola.
Olympus TG-5, programautomatikk (P), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 8, lukkertid 1/250 sek, ISO 100, kompensasjon -0,7 EV

Jeg måtte ta ganske mange "blindskudd" før jeg klarte å få med (nesten) hele brennmaneten. Selv om bildet er tatt på grunt vann (mindre enn en meter dypt) kan man få det til å se ut som det er tatt ute i åpent hav. I dette tilfellet er det mest grønnfargen som røper at det er tatt på en grunn sandstrand.
Olympus TG-5, programautomatikk (P), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 2,8, lukkertid 1/800 sek, ISO 100, kompensasjon -0,7 EV

En brennmanet slepte rundt på tre glassmaneter (Aurelia auritia). En god fangst, eller bare et ufrivillig krasj?
Olympus TG-5, programautomatikk (P), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 8, lukkertid 1/200 sek, ISO 100, kompensasjon -0,7 EV

For glassmaneter er det tilsynelatende ikke alltid så nøye hva som er opp og hva som er ned, i alle fall ikke på grunt vann. Men det er nok trolig at store individer når sommeren er på det varmeste har gjort unna reproduksjonen, og dermed synger på siste verset. De lever vanligvis bare et halvt års tid.
Olympus TG-5, programautomatikk (P), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 8, lukkertid 1/200 sek, ISO 100, kompensasjon -0,7 EV

En liten brennmanet har hengt seg opp i en strandkrabbe (Carcinus maenas). Ingen av dem tok skade av sammenstøtet...
Olympus TG-5, programautomatikk (P), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 2,8, lukkertid 1/800 sek, ISO 100, kompensasjon -0,7 EV

Jeg hadde tydeligvis kommet inn i territoriet til denne relativt store strandkrabben, som ikke søkte ly men tvertimot prøvde å skremme meg vekk. Det førte til en del opphvirvlet sand, som måtte få synke unna før jeg kunne ta bilder. Men bevegelsene i vannet fører uansett til at det alltid driver små sandkorn i vannet på slike steder.
Olympus TG-5, programautomatikk (P), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 2,8, lukkertid 1/800 sek, ISO 100, kompensasjon -0,7 EV

På grunn sandstrand kan man få enkle og rene bilder med fine overganger inn i bakgrunnen. Når sola skinner, lager krusningene på overflaten dessuten konstant flakkende lysbånd på bunnen, med regnbuefarger fordi lyset brytes i ulike vinkler gjennom krusningene. Disse lysbrytningene flimrer rundt på bunnen og kan ikke planlegges, så her må man ta en del bilder og håpe det beste.

Bildet over er tatt med kameraet holdt 10-15 cm over bunnen, mens bildet under er tatt med kameraet helt ned på bunnen. Dette utløste ganske raskt angrep fra krabben, så det lønte seg å holde litt avstand slik at sanden fikk lagt seg før krabben kom spaserende.

Olympus TG-5, programautomatikk (P), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 2,8, lukkertid 1/800 sek, ISO 100, kompensasjon -0,7 EV

Bildet under viser den perfekte kamuflasjen til en sandreke, også kalt hestereke (Crangon crangon), sammen med fargespillet fra bølgene. Sandreker på grunt vann er som regel bare 3-4 cm lange, så avstanden til kameraet her er bare 10-15 cm. Da er det viktig at bade kameraet og en selv beveges svært langsomt...

Sandreker er perfekt kamuflerte til å leve på finkornet sandbunn, men kan til en viss grad selv endre på kamuflasjefargene. Den blir ansett som uspiselig hos oss, men lenger sør i Europa blir den sett på som en delikatesse. Danskene spiser den ikke selv, men eksporterer den sørover i ganske store mengder. Den finnes ikke bare på grunne sandstrender, men ned til 100 meters dyp og vel så det.
Olympus TG-5, programautomatikk (P), auto hvitbalanse, brennvidde 6,9 mm (tilsv. 38 mm), blender 3,5, lukkertid 1/800 sek, ISO 100, kompensasjon -0,7 EV

Bilder under vann ser som regel best ut når kameraet er på samme nivå som motivet. Ovenfra-og-ned-bilder blir fort kjedelige, kanskje fordi opplevelsen av dybde i bildet forsvinner (den dybden som går bakover i bildet, vel å merke). På bildet under kom en stim med sildeyngel forbi en gruppe grønnalger. De var litt skvetne, så jeg beholdt den samme moderate vidvinkelen som på bildet av sandreka. Autofokusen i TG-5 fungerer forbausende bra, men får god hjelp av den store dybdeskarpheten som følger av en liten bildebrikke - selv med ganske store blenderåpninger:

Olympus TG-5, programautomatikk (P), auto hvitbalanse, brennvidde 6,9 mm (tilsv. 38 mm), blender 3,5, lukkertid 1/320 sek, ISO 100, kompensasjon -0,7 EV

Enkeltindivider av små fisk kan by på problemer ved slik "pekefotografering", ettersom sjansen for å treffe motivet avtar raskt når lengre brennvidde blir brukt, samtidig som man må svært tett opp til motivet dersom man holder seg til vidvinkel. Bildene under er de eneste to av rundt 20-30 der hele fisken både befinner seg i bildet og samtidig er i fokus.

En kutling (leirkutling eller sandkutling, trolig den siste) hviler på bunnen, ved etterlatenskapene fra en fjæremark nede i sanden. Kutlinger svømmer ikke langt om gangen, og blir de skremt, flytter de seg kanskje en halvmeter. Med tålmodighet og langsomme bevegelser går det etter hvert - men langt greiere er det selvfølgelig dersom man slipper å følge med på tallrike brennmaneter og kan innta en mer horisontal stilling i vannet, og faktisk studere motivet gjennom søkeren...
Olympus TG-5, programautomatikk (P), auto hvitbalanse, brennvidde 6,9 mm (tilsv. 38 mm), blender 3,5, lukkertid 1/640 sek, ISO 100, kompensasjon -0,7 EV

Olympus TG-5, programautomatikk (P), auto hvitbalanse, brennvidde 6,9 mm (tilsv. 38 mm), blender 3,5, lukkertid 1/640 sek, ISO 100, kompensasjon -0,7 EV

Ferskvann
Jeg har ikke tatt mange bilder i ferskvann; på mine kanter er ferskvann stort sett ganske artsfattige, med for eksempel bare én fiskeart (ørret). Men de næringsfattige vestlandsvannene er ofte veldig klare, så det kan bli fine undervannslandskapsbilder. Så langt har ikke temperaturene fristet til å la seg nedsenke i det våte element, så jeg har nøyd meg med å senke bare kameraet ned under overflaten. Dermed har metodikken blitt den samme som for gruntvannsbildene over, med å prøve seg fram uten å kunne se hva du tar bilder av når utløseren trykkes ned.

En undervannseng av botnegras (Lobelia dortmanna), dybde omtrent 25 cm. Blomsterstenglene stikker opp over vannflaten, men jeg mangler et viktig ekstrautstyr til kunne ta bilder som viser landskapet over og under vann samtidig (se under).
Olympus TG-5, programautomatikk (P), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 2,8, lukkertid 1/320 sek, ISO 100, kompensasjon -1,0 EV

Botnegras i forgrunnen, og ellers vasshår av ukjent art. Ved å justere litt på kameraet slik at man får med litt av både forgrunn og bakgrunn blir det et landskapsbilde med dybde i tillegg til et artsbilde.
Olympus TG-5, programautomatikk (P), auto hvitbalanse, brennvidde 5,1 mm (tilsv. 28 mm), blender 3,2, lukkertid 1/320 sek, ISO 100, kompensasjon -1,0 EV

Ferskvann på sitt minst inspirerende: Slik ser det ut under overflaten i en breelv. Ørsmå leirpartikler (silt) reduserer sikten til noen titalls centimeter og gir vannet den karakterisitske blågrønne fargen.
Olympus TG-5, programautomatikk (P), auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 8, lukkertid 1/640 sek, ISO 100, kompensasjon -1,0 EV

Alle disse bildene tatt på grunt vann skriker vel nærmest etter et bilde tatt midt i vannflaten, slik at landskapet både under og over vannet kommer med. Men dessverre er det ikke mulig å få overgangen (selve vannflaten) skarp så lenge avstanden til objektivet faktisk er null. Men det kan ordnes, ved å plassere en finslipt liten glasskuppel på kameraet. Det er dette man i praksis gjør når man fester en vidvinkelforsats på kameraet, for frontelementet er gjerne formet som en kuppel, og da blir avstanden til resten av objektivkonstruksjonen lang nok til at man med litt nedblending kan ta bilder under og over vann samtidig - uten at overgangen viskes ut til en plasskrevende smørje midt i bildet. Dessverre må man da også skaffe et undervannshus til kameraet, for å kunne feste vidvinkelforsatsen. Undervannshuset øker forresten dykkedybden fra 15 m (maksimal dybde for ubeskyttet kamera) til 45 meter, for dem som har glede av å gå i dybden.

Uten undervannshus til kameraet tror jeg ikke det er mulig å feste en vidvinkelforsats til kameraet, så dermed har det ikke blitt så mange over/under bilder - bortsett fra da jeg fikk prøve slikt utstyr til noen bilder i Australia. Det nærmeste jeg kan komme uten, er noe slikt som bildet til høyre - tatt i en mangrovedam. Det er svært vanskelig å få overgangen mellom vann og luft til å treffe såpass bra som her, for det skal ikke mange millimetrene med vann lenger opp eller ned på det tross alt ganske lille objektivet før resultatet blir helt mislykket; nesten bare vann, eller nesten bare land. Dessuten må det blendes mye ned for å få både forgrunn og bakgrunn skarp. I dette tilfellet passet jeg forresten på å holde kameraet slik at blitzen gikk av under vannet; dermed ble fisken litt skarpere enn den ville blitt med en lukkertid på 1/60 sekund.

Olympus TG-5, brennvidde 35 mm, blenderautomatikk, auto hvitbalanse, brennvidde 4,5 mm (tilsv. 25 mm), blender 8, lukkertid 1/60 sek, ISO 125, kompensasjon -1,0 EV, innfyllingsblitz fra kameraet

Tilbake

31.10.2019