Orreleik

Jeg har et litt anstreng forhold til det å dra på orreleik. Dersom man vet hva man gjør, er det en stor naturopplevelse som ikke har noen negativ effekt på studieobjektene, men dessverre er det nok svært mange orreleiker som blir sterkt forstyrret. Er man i tvil om det, er det bare å søke etter "orreleik" på nettet, og man vil få servert mye rart fra og om folk som ikke synes å være særlig bevisste på hva de driver med:

- Vår erfaring er at vi får se fugl selv uten altfor mye kamuflasje. Det holder ofte å ligge bak litt lyng eller under en tarp.

- Da gruppen er såpass stor anmodes det om at vi prøver å unngå for mye støy, men at det er fullt mulig å prate og kose seg frem til omkring midnatt.

- Der skal vi spise og leke helt til det blir mørkt og vi kan liste oss bort til en myr i nærheten, hvor vi lager en soveplass i lyngen (ved siden av myra). Der kryper vi opp i soveposene og skal sove under åpen himmel. Det er viktig at vi er stille slik at vi kan høre og se orrleik.

- Var ikke ute av teltet før kl 0700. Da hadde solen vært oppe i over en time.

- Da det etter hvert lysnet av dag og solen gikk opp i øst, ble nok orrfuglene oppmerksomme på oss og de var ikke lenger så villige til å lande på myren.

- Det er ikke nødvendig med netting over teltet. Teltet kan faktisk være oransje for den del, fuglene bryr seg ikke.

Mest populært er det å sikte seg inn på "høneuka", perioden i månedsskiftet april-mai da orrhønene oppsøker leiken og hanene står på som verst. I denne relativt korte perioden skjer de fleste parringene, og grunnlaget for årets ungeproduksjon blir lagt. Med tanke på hvor omfattende og godt dokumenterte forstyrrelsene er, er det ganske pussig at en organisasjon som Norges jeger- og fiskerforbund reklamerer for orreleik på nettsidene sine og oppfordrer folk om å spørre seg fram blant "gamlegutta" for å finne fram til leikene, samtidig som forbundet klager over dårlige skogsfuglbestander og legger skylda på rovdyra...

Jeg har nå vært på min første orreleik på 25 år. Den litt beiske smaken av å delta i en aktivitet som ofte bedrives av folk som ikke bryr seg om eller aner hvordan de skal oppføre seg for å unngå å forstyrre, har gjort det å "dra på orreleik" til et bortimot belastet uttrykk på linje med reirfotografering, og jeg har i alle disse årene mer eller mindre fortrengt aktiviteten. Inntil jeg en kveld før påske stod på en setervoll og hørte orrene buldre oppe i lia. Plutselig kom de tilbake, alle minnene om tidligere netter og morgener i myrkanten, og gleden over å få følge det årtusengamle skuespillet på nært hold. For en adferdsbiolog er jo opplevelser som dette ubetalelige, særlig når man vet at dyrene foran deg ikke aner at du er der, og at de heller ikke er påvirket av andre mennesker - men har fokus utelukkende på hverandre, på overlevelse, konkurranse og det evige maset om å føre sine egne gener videre til neste generasjon. Jo, dette ville jeg oppleve igjen.

Men hvorfor skrive om det? Er det ikke, ut fra min egen argumentasjon, bedre å holde munn og unngå å bidra til å reklamere for en potensielt skadelig aktivitet? Jo, kanskje. Men alle som har jobbet med naturvern vet at det å spre kunnskap om naturen er det samme som å vinne forståelse for å ta vare på mangfoldet rundt oss. Ingen bryr seg om å ta vare på noe de ikke kjenner til. En orreleik er en så spesiell opplevelse at den kan lokke fram naturverneren i de fleste, og slik sett kan det ha en misjon at opplevelser som dette er tilgjengelige for mange. Kanskje kan noens kjennskap til en orreleik bidra til å hindre at det kommer enda en hytteby i lia? Og kanskje hjelper det også å bøte litt på den til tider åpenbart manglende kunnskapen om hva fugler kan akseptere (eller rettere sagt ikke akseptere) av forstyrrelser, slik at det å dra på orreleik ikke blir like mye av en påkjenning for orrfuglene.

Rekognosering
Mitt første framstøt mot leiken kom i påsken, en av de første dagene i april. Orrebulderet jeg hadde hørt tidligere antydet at spillet skjedde på en liten myr oppe i lia, men nysnøen som hadde kommet denne usedvanlig kalde våren, lå helt uten spor. Lenger oppe var det imidlertid rikelig med spor etter spankulerende orrhaner. Det var for tidlig i sesongen til å finne fjær og ekskrementer, som ellers er gode indikasjoner på hvor sentrum av leiken befinner seg, og sporene spredde seg utover et ganske stort område. Stedet lignet ikke mye på en typisk orreleik, men bestod av små flater spredd ut mellom små koller og rygger, slik at man ikke kunne få full oversikt fra ett enkelt punkt. I tillegg var området langt fra flatt, men lå i skrånende terreng med spredte bjørke- og furutrær. Første overnatting var for å observere. Jeg hadde ikke noe brukbart kamuflasjetelt, så jeg tok med ytterduken av et tremanns fjelltelt. Det var for stort til å stille opp uten tilvenning ved en leik, og tanken var å lage et mer permanent skjul når et brukbart sted var funnet. Leiken lå i over 600 meters høyde, og jeg slo opp teltet under et stort furutre, på den eneste snøfri flekken som var flat nok til å sette opp et fjelltelt. En kamuflasjeduk ble brukt for å gjøre det mindre synlig.

Planen om å lage et skjul måtte droppes. Det viste seg at sentrum av leiken lå like ved en sti, og en av orrhanene satt faktisk og buldret på en knaus ved et rødmerket bjørketre! Spor i snøen viste at i alle fall én turgåer med hund nylig hadde fulgt stien, og så nær opp til en sti ville et permanent skjul kunne bli oppdaget og røpe at det var en orreleik der. Det viste seg dessuten at det eneste brukbare stedet som ga både rimelig god oversikt og mulighet for godt skjul, var delvis dekket av et tjukt lag med snø. Så her måtte det teltbunn til.

Første forsøk
Et skjul bør ikke være større enn nødvendig, og jeg trengte et som det kunne overnattes i. Løsningen ble en "gapahuk" fra Dovrefjell, den aller minste modellen som bare er 125 cm høy og 115 cm dyp, og der det er mulig å åpne hele den to meter brede fronten slik at man kan få god oversikt (ifølge produsenten er teltet 230 cm langt i forkant, men det må være korte centimeter, for med mine drøye 190 kan jeg ikke ligge fullt utstrakt). Enkel duk betyr at det kan bli kondens på innsiden, men det var ikke noe problem for min del; kuldegradene laget i stedet et tynt rimlag.

23. april var jeg på plass i lia litt etter klokka sju om kvelden, og trodde jeg var tidlig nok til ikke å forstyrre et eventuelt kveldsspill. Ingen orrfugler var å høre, men det viste seg at jeg burde vært tidligere ute, for da jeg la i vei oppover de siste bakkene og kunne se leikområdet noen hundre meter unna, lettet fire orrhaner fra trærne til venstre, like etterpå etterfulgt av nummer fem. De hadde sittet tause i utkanten av leikområdet. Jeg noterte at de forsvant rundt en fjellknaus og ut av syne, og peste på for å få teltet raskt opp i fall de skulle komme tilbake. Teltet er en selvbærende konstruksjon som er raskt å sette opp, og alt var klart til bruk litt før åtte: Teltet med kamuflasjenett utenpå, og i en åpning under dette et parti med sekkestrie (som har den fine egenskapen at den er lett å se ut gjennom dersom man legger øyet inntil, men er umulig å se inn gjennom mot en mørk bakgrunn). Teleobjetivet stikkes ut gjennom et snitt i sekkestria, som strammes rundt objektivet med en klesklype. Teltet er så lite at stativet må stå på utsiden, men to av teltstengene lager et lite utstikk over fronten av teltet, der kamuflasjenett og sekkestrie kan henges på og lager et lite "fortelt". Fordi teltet måtte stå direkte på snøen, hadde jeg tatt med et seks cm tjukt, oppblåsbart liggeunderlag (jeg lot være å fylle luft i hodeputedelen, og da fikk underlaget plass i det korte teltet), og oppå dette en fóret fjellduk brettet dobbelt, og sovepose med ekstra yttertrekk. Og det viktigste av alt: Tjukke, strikkede raggsokker.

Teltet jeg bruker (Dovrefjell backpacker classic gapahuk) er så langsmalt at det ikke er plass til stativ med kamera når det skal overnattes. Men fordi telttaket stikker godt fram forbi teltåpningen er det enkelt å lage et "yttertelt" av kamuflasjenett og en bit sekkestrie. Da har man godt utsyn uten at det er mulig å se inn.

...og slik ser det ut utenfra. Fordi teltet er smalt, er det lett å plassere det godt skjult inntil en knaus, trær eller busker. Ryggen bak hindret sola i å skinne gjennom teltet i den kritiske perioden rundt soloppgang.

Halv fem om morgenen kom orrhanene flaksende i mørket, og hadde knapt landet før buldring og sjoing var i gang. Det var lyst nok til at jeg kunne skimte at vannet i vannflaska hadde frosset, og kulden rant ned i soveposen da jeg satte meg opp for å legge øyet inntil sekkestria. Månen lyste på snøen utenfor, men trærne og terrenget rundt kunne bare anes som mørke konturer. Midt på snøflaten 25 meter foran teltet gled to mørke skygger fram og tilbake. Ikke noen vits i å prøve å ta bilder på minst en time ennå, så jeg gled ned i posen og krøllet åpningen godt igjen.

Halv seks ble jeg revet ut av forventningsfulle drømmerier av at orrhanene fløy sin vei i en storm av vingeslag. Jeg så ikke på det som veldig dramatisk, for orrene tar seg av og til en pause fra leiken og kommer tilbake kort etterpå. Men det varte og det rakk, dagslyset økte på og ble til fint fotolys, og fremdeles var det sørgelig tomt der ute. Sola stod opp, laget delikate blå slepeskygger over snøflatene og farget bjørkestammene gylne. Men hovedpersonene manglet. Først ti over halv åtte dukket det opp en enslig orrhane, men han satte seg til i en tretopp et stykke unna og buldret forsiktig for seg selv. Det virket ikke som om høneuka er rett rundt hjørnet, rakk jeg å fastslå før fuglen etter et kvarters tid sa takk for seg og forlot åstedet på ny. Da jeg senere på morgenen pakket sammen og begynte på den lille omveien vekk fra leiken for å unngå å sette spor i snøen, så jeg at en rev hadde vært ute og gått litt tidligere på morgenen. Bare en antydning av spor var synlig i pulveret av snøkrystaller på den hardfrosne skaren, så sporet måtte være satt midt på natten eller utpå morgenen. Kvelden før hadde snøen vært så bløt etter en dag i sola at jeg hadde sunket 10-15 cm nedi. Nå satte jeg bare såvidt spor etter meg. Kanskje var det reven som hadde skremt unna orrfuglene?

Andre forsøk
Søndagskvelden 25. april gjorde jeg et nytt forsøk. Liten sjanse for at det var andre som hadde lignende planer en slik kveld, men viktigst var at det var spådd væromslag i nær framtid. Det kalde og klare været skulle holde en dag eller to til. Yr meldte seks kuldegrader til natten og skyfritt om morgenen. Kanskje kom hønene til leiken nå, dersom de delte oppfatningen om tilstundende værskifte? Det er gjerne laber aktivitet på leiken i gråvær og regn. Ingen orrfugler var i nærheten av leiken da jeg kom fram og raskt fikk på plass telt, strie og kamuflasjenett. Jeg lurte på om fraværet var et godt eller dårlig tegn, men det var uansett ikke noe å gjøre med det nå. Sovepose, bok og kalde fingre ventet fram til mørket kom glidende.

Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 50mm, lukkertid 1/2,5 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,3

Klokka var fire da det begynte å buldre utenfor. Jeg gratulerte meg selv med suksessen, tok noen måneskinnsbilder med orrfugl for sikkerhets skyld, og slumret videre. Kvart over fem hørte jeg dem forsvinne, men ikke alle samtidig denne gangen. Månen nærmet seg horisonten bak bjørketrærne, og en time senere satte jeg meg til rette bak kameraet. Ettersom det hadde tilbrakt natta utenfor teltet, hadde det ikke dugget til. Nå kunne jeg åpne den øvre delen av fronten på teltet, slik at jeg hadde fri utsikt til sceneriet foran meg. Sekkestria hindret innsyn, og den skogkledde ryggen bak meg hindret sola i å skinne gjennom teltet. Dette er en viktig detalj ved all bruk av kamuflasje: Sola må ikke kunne skinne på teltet bakfra, for da ser fotoobjektene dine skyggen din når du beveger deg. Sekkestria mister også sine magiske enveis-egenskaper når det kommer lys inn bakfra.

Det tok nesten en time før orrfuglene var tilbake. En av dem satt oppe på en snøfri knaus 30 meter foran meg, en annen på en liten kolle med blåbærlyng lenger nede i bakken til venstre, en hørtes ut til å sitte rett bak meg på den andre siden av ryggen som skjulte teltet, og en fjerde dukket av og til oppe i bakken til høyre. Det så ut til at de foretrakk å sitte tørt og buldre for seg selv, men når det var på tide å møtes, skjedde det ute på snøen foran teltet. Det stakk opp noen einebusker her og der, og innimellom hadde noen lyngkledde rabber smeltet fram, men når orrhanene buldret og vandret rundt hverandre kom de rett som det var ut på den helt åpne snøflaten med de lange, blå skyggene.

Orrhanen som etter alt å dømme hadde den mest sentrale spillplassen på leiken står og buldrer på kollen sin. Det ulendte terrenget var delt opp i flere spillområder, og alle orrhanene kunne ikke se hverandre samtidig.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200mm, lukkertid 1/1250 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7

Orrhanen som hadde plassen sin bak teltet, kommer spaserende forbi for å ta en prat med naboen. Det stod litt busker i veien, men for å unngå å endre på leiken lot jeg dem stå.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200mm, lukkertid 1/640 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon +0,7

De to kamphanene møtes ute på snøen, og måler hverandre med blikket slik reglene krever, selv om de sikkert har målt hverandre hundre ganger allerede...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200mm, lukkertid 1/1250 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon +0,7

Parallellgåing er én måte å vurdere hverandre på. Bildet er tatt en og en halv time etter "offisiell" soloppgang, men sola hadde kommet over fjellene først for en halvtime siden og laget fremdeles lange blå skygger.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200mm, lukkertid 1/1000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon +0,7

Etter litt buldring, sjoing og konfrontering nebb mot nebb, braker de to hanene sammen. Først bare noen slag med vingene, så tar de sats og hopper på hverandre.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200mm, lukkertid 1/1250 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon +0,7

Dette gikk for fort til at jeg kunne se hva som egentlig skjedde, men her får nok utfordreren seg en aldri så liten ørefik...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200mm, lukkertid 1/1250 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon +0,7 

En halvtime senere; klokka nærmer seg åtte og sola har klatret på himmelen. Orrfuglene poserer ved en tørr einebusk.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200mm, lukkertid 1/4000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon +0,7

Sjefen på leiken ser ikke veldig imponert ut over det som presenteres, men utfordreren mener alvor.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200mm, lukkertid 1/5000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon +0,3

Utfordreren slår til med et raskt utfall, men sjefen er klar til å slå tilbake.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200mm, lukkertid 1/5000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon +0,3

Utfordreren er på defensiven. Legg merke til blinkhinna på orrfuglens øye; et ekstra, beskyttende "øyelokk" som smetter fram bl.a. når fugler er i nærkontakt.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200mm, lukkertid 1/5000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon +0,3

Ingen orrhøner er i nærheten, så slåssingen blir kortvarig, og snart går hanene over til vanlig patruljering igjen.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200mm, lukkertid 1/5000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon +0,3

Klokka 08:02 tok jeg det siste bildet for dagen. Da hadde leiken gått i bølger i en og en halv time, men stort sett bare med to haner på valplassen samtidig. Det virket ikke akkurat som om høneuka var nært forestående, men det var like greit. Best å la leiken gå uforstyrret når det virkelig gjelder...

Tilbake

9.5.2021