Bildebehandling - med eksempler fra året 2020
Å gå gjennom bildene på PCen og finjustere litt for å få ut så mye som mulig av dem, er noe mange visstnok hopper helt over. Eller går glipp av, rettere sagt. For dette er trivelig puslearbeid som er nesten like givende som selve fotograferingen. Som regel er det riktignok ikke nødvendig å gjøre så mye, men ettersom jeg tar alle bilder i raw-format er jeg ikke alltid så nøye med hvitbalanse og eksponering - særlig når det går litt fort for seg under fotograferingen. Da er det både nødvendig og trivelig å ta en runde med etterarbeid. Og ikke minst gjør slik bildebehandling deg veldig fokusert på hva det faktisk er som fungerer og ikke fungerer ved et bilde. Her er et knippe bilder fra året 2020 som det har blitt gjort ingenting, litt eller mye med i etterbehandlingen. Jeg bruker stort sett Olympus Viewer 3 eller Adobe Lightroom til slikt arbeid, men det finnes mange gode alternativer, noen av dem gratis nedlastbare på nettet.
Når det står at skyggene er lettet opp litt, eller de lyse partiene er gjort litt mørkere, betyr det at Lightroom har vært i bruk. Jeg har en eldre Lightroom-versjon, men regner med at de nyere abonnementsversjonene har akkurat samme muligheter.
Januar: Skrivareiki
Jeg tar som regel ikke særlig mange bilder i de mørkeste vintermånedene, til det synker entusiasmen for lavt når naturen er på sparebluss. På de tilnærmet svarthvite dagene like etter et snøfall kan det likevel åpenbare seg fine, grafiske motiver. Her er det den gamle skrivareiki ved Sognefjorden som har blitt kledd i hvitt. Bildet er beskjært ganske mye, for jeg likte de enkle, svarthvite kontrastene nesten uten mellomtoner. Utsnittet ser i utgangspunktet ganske todimensjonalt ut, men når øyet oppdager den lille stripen av fjord og fjell helt nederst i bildet blir det plutselig mer dybde i bildet.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54 mm f2,8-3,5, blender 3,2, brennvidde 20mm, lukkertid 1/160 sek, ISO 400
Februar: Kvinnafossen naturreservat
Det beskjedne dagslyset en vinterdag går mot slutten, og setter stemningen rundt en fallen furukjempe i en eikeskog ned mot fjorden. Med et slikt motiv må man være nøyaktig med eksponeringen, og når kontrastomfanget er så lite er man også avhengig av at PC-skjermen er noenlunde riktig kalibrert - ellers ser nok dette bare ut som noe mørkt... Utsnittet så jeg ikke noen grunn til å finpusse på, og eksponeringen er også omtrent uforandret - bare lysnet ørlite grann i skyggene.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 4, brennvidde 28mm, lukkertid 1/200 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,3
Februar: Skarlagen vårbeger
Dersom man leter, er det fullt mulig å finne vårtegn allerede i februar. Her har den merkelige lille soppen skarlagen vårbeger dukket opp i skogbunnen. Soppen vokser på døde orekvister i fuktig terreng, og er et av de første vårtegnene på disse kanter. Her har jeg prøvd å portrettere soppen og det litt ustrukturerte miljøet den lever i ved å bruke stativ, stor dybdeskarphet, og et utsnitt som gir litt plass. På originalen er det enda mer plass, men jeg fant ut at motivet tjente på et litt avlangt format, der hovedelementene i bildet (stort sett kvist og kvas) trekker samme vei. Det ble gjort litt "gartnerarbeid" før bildet ble tatt, men ikke mye, for disse soppene lever jo i rotete miljøer. Det aller mest forstyrrende ble fjernet ved å kutte bort øvre del av bildet.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 10, brennvidde 14mm, lukkertid 1/6 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,0
Mars: Bøyabreen
Med dette motivet var det nærliggende å bruke et horisontalt utsnitt og fremheve blåisen i kontrast mot snødekket, men så la jeg merke til bjørketrærne nedenfor breen. De forteller så mye om størrelsen på brefallet at jeg måtte ha dem med i bildet. Helt nederst har jeg likevel kuttet bort noen av dem, for å unngå et iøyenfallende element helt i bildekanten. Blikket trekkes automatisk mot slike mørke flekker i bildekanten, så de kan forstyrre et bilde ganske mye. Litt himmel er også skåret vekk i overkant, for å konsentrere oppmerksomheten om isen og trærne. Blikket vil vandre en del opp og ned i et slikt bilde, så man får prøve å legge til rette for at øyet skal få en ikke altfor komplisert jobb.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 5, brennvidde 96mm, lukkertid 1/2500 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3
Mars: Nordfjorden
Nysnø og skyer kan gi en helt spesiell stemning når sola slipper gjennom til deler av landskapet. Vi ser fra stranda ved Utvik i Nordfjord mot det 1320 meter høye Karifjellet. Eksponeringen er knappet litt inn i de lyse partiene, og lysnet ørlite i skyggene. For å få mer fokus på det snøkledde fjellet er bildet beskjært litt i overkant og til høyre. Horisonten måtte rettes opp, og noen millimeter helt nederst er beskjært vekk for å fjerne litt forstyrrende forgrunn. Den mørke skyen til høyre er så viktig for bildet at jeg ikke ville beskjære vekk de litt forstyrrende utstikkerne langs stranda nederst...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 5,6, brennvidde 54mm, lukkertid 1/3200 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0
Mars: Fjellside ved Kjøsnesfjorden
På vei hjem til Sogn samme dag passerte jeg bergveggene ved Kjøsnesfjorden (denne innerste delen av Jølstervannet er det eneste ferskvannet på disse kanter som har fått navnet "fjord"). Kontrasten mellom nysnø og berg er naturlig nok det viktigste elementet her, sammen med en litt ujevn diagonal oppe fra høyre. Bildet er ikke beskåret på noe vis, men det har fått en litt kjøligere fargetone enn originalen. Jeg bruker en hvitbalanse på 6000 K ("overskyet") som standard når jeg fotograferer, fordi jeg synes at det jevnt over gir det beste resultatet. Men med noen motiver kan det gi en litt for hvit og varm fargetone, og i dette tilfellet minnet den om fargen på snøslaps. Det stemte ikke med det kjølige motivet, derfor en justering av hvitbalansen et hakk eller to mot det blå.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 5,6, brennvidde 41mm, lukkertid 1/1250 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3
Mars: Furuskog i Lærdal
Skog er vanskelig å fotografere. Dette bildet fra Seltunåsen i Lærdal liker jeg, men er ikke helt sikker på hvorfor. Sikkert på grunn av sollyset som filtreres gjennom i midten av bildet, innrammet av mørkere skog, og de ulike fargene på solbelyste furustammer i kontrast til grå osp og gammel furu til venstre. Holder du noe over den grå ospestammen, blir bildet helt annerledes. Det er ikke gjort mye med bildet i etterbehandlingen, bare en ørliten oppjustering av fargemetningen for å få enda bedre fram gløden i furustammene. Noen ganger passer utsnittet man får i søkeren bra med motivet, og det er ikke noe å hente på beskjæring.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 6,3, brennvidde 23mm, lukkertid 1/400 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,3
Mars: Lappugle
I en annen furuskog i mars kom jeg over denne lappugla. Arten har blitt sett stadig flere steder i Norge de siste årene, men dette er visstnok den første som er registrert i Sogn og Fjordane - og i nåværende Vestland fylke, for den del (funnet er lagt inn i Artskart.no, men ettersom datoen tilsier mulig hekking er observasjonen ikke åpent tilgjengelig). Litt morsomt er det også med to rødlistede arter på samme bilde; lappugla (med status sårbar) og den gulaktige laven gubbeskjegg (med status nær truet), men ettersom lappugla helst finnes i gammel skog er det jo ikke så merkelig. Fuglen var relativt tillitsfull, slik at det ble tid til å prøve ut forskjellige utsnitt og formater. Med litt ekstra tid til komponering av bildet under fotograferingen er det av og til ikke nødvendig å gjøre så mye etterpå. Her er det bare gjort en ytterst marginal beskjæring i venstre kant for å gjøre trestammen litt mindre dominerende. Og så er skyggene lettet opp litt.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 4,5, brennvidde 137mm, lukkertid 1/1600 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,3
April: Furutre i Lærdal
Portrett av et gammelt furutre. Slike trær er noe for seg selv, ikke minst på grunn av de værbitte og forvridde greinene. Nysnøen på steinura i bakgrunnen skaper den kontrasten som må til for å framheve motivet, men i utgangspunktet klarte bildet likevel ikke å få fram avstanden mellom hovedmotiv og bakgrunn, og furua på originalbildet "grodde fast" litt for mye i bakgrunnen. Her prøvde jeg meg derfor på litt mer etterarbeid enn normalt for å gjenskape avstanden til bakgrunnen, og for første gang ble funksjonen "clarity" i Lightroom tatt i bruk. Den bleiker eller visker ut detaljer i bildet når den stilles inn på negative verdier, og begynner med de lyse partiene. Her ble dermed det mørke treet stående relativt uendret mens bakgrunnen ble mer utvasket, og illusjonen av avstand kommer bedre fram.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 4,5, brennvidde 29mm, lukkertid 1/1000 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3
April: Seltunåsen i Lærdal
De mange bildene av furuskog i Lærdal denne våren skyldes at jeg gjennom jobben ble involvert i arbeidet med å få en ny kraftlinje til å påvirke naturverdiene i et skogområde så lite som mulig. Hvert år ødelegges store arealer med furuskog på grunn av helt unødvendig rydding av skog i nye linjetraséer, og grunnen er at de som utfører arbeidet ikke ser forskjell på et furutre i vekst og et som har vokst fra seg. Forskjellen er enkel å se; når trekrona går fra den spisse, oppoverstrebende formen til en flatere krone med horisontale greiner, er høydeveksten unnagjort. Som på treet til venstre. I skyggene til venstre sees forresten også litt av kraftlinja; godt skjult i skyggene der sola er i ferd med å sende sine slepende stråler over kanten. Bildet er sydd sammen av fire enkeltbilder, og som det kanskje går fram av det ene originalbildet som er vist her, er det ikke gjort stort av bildebehandling.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 7,1, brennvidde 14mm, lukkertid 1/200 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7
April: Gammel furu ved Seltunåsen
Et annet gammelt furutre, som sikkert har stått i den skrinne steinura i århundrer. Den skyggelagte, truende bergveggen i bakgrunnen gjør selv et furutre lite, og bidrar til å formidle at kampen for tilværelsen ikke er noen lekestue. Rent teknisk er bildet beskjært ørlite i underkant, og litt mer til venstre for at ikke greina midt i venstrekanten skulle bli for iøyenfallende. Bergveggen bak er dessuten gjort en liten anelse mørkere, for bedre å isolere den fra de solbelyste elementene i forgrunnen.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 9, brennvidde 32mm, lukkertid 1/250 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,7
April: Seltunåsen, Lærdal
Når man ikke kan være på plass når lyset er på sitt fineste morgen eller kveld, er det heldigvis slik at man også midt på dagen med litt leting kan finne fram til lys og skygger som fremhever motivet og skaper dybde i bildet. Her bodde sikkert de underjordiske en gang i tiden - før slike forsvant uten engang å rekke å havne på rødlista... Kamerautsnittet passet fint til motivet, så her er det ikke gjort så mye annet etterarbeid enn å endre hvitbalansen litt mot det blå. Skogbunnen fikk nemlig et litt for oransje fargestikk, slik det ofte skjer. Himmelen ble også gjort et lite hakk blåere.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 8, brennvidde 14mm, lukkertid 1/250 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0
April: Vårkål
Når vårkålen farger bakkene gule, er et av årets høydepunkter nådd for min del. Men hvordan skal man formidle denne eksplosjonen av liv etter en lang vinter? Her har jeg prøvd med vidvinkel og et bredt format for å vise havet av gule blomster... All beskjæringen er gjort i underkant av bildet. Det kunne kanskje gjort seg med noen millimeter mer plass i underkant av de største blomstene, men en annen liten blomst under dem lagde problemer: Dersom den skulle være med måtte den også få litt luft under seg, og da ville den avlange komposisjonen gå fløyten. Så jeg kuttet den helt bort, men ikke mer enn at den såvidt forsvant.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 10, brennvidde 14mm, lukkertid 1/250 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0
April: Vårkål
Her er en annen variant der det fokuseres på enkelblomster, mens frodigheten rundt bare antydes med fargeflekker rundt om i bildet. Både vidvinkel og tele kan formidle frodigheten, blir vel konklusjonen. Her falt jeg forresten spesielt for de blå tonene i deler av bakgrunnen. Avkuttede blomster kan ofte være problematiske, men her er de med på å ramme inn motivet sammen med gulfargen i motsatt ende av bildet. Det er bare beskjært ørlite i underkant av bildet, for å gjøre den gule blomsten nede i det venstre hjørnet litt mindre iøyenfallende. Den gule flekken der danner begynnelsen på en diagonal som fortsetter opp mot høyre gjennom blomsten som åpner seg mot det gule partiet øverst i høyre hjørne.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200mm, lukkertid 1/800 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7
April: Hvitveis
Et annet blomsterbilde tatt med lang brennvidde og største blender, for å få selve hvitveisen så skarp som mulig men samtidig hindre at bakgrunnen blir mer enn en diffus avskygning av hovedmotivet. Bildet er beskjært ørlite i over- og underkant. Det er ofte svært lite beskjæring som skal til for å gi et bedre bilde, så det lønner seg å bruke litt tid på å prøve ut slik etterbehandling. Som regel ser man ganske raskt hva som må til. Ellers har bildet fått hvitbalansen justert litt mot det blå, slik jeg ofte ender opp med.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200mm, lukkertid 1/1000 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -1,0
April: Hvitveis
Tilbake til miljøbilder tatt med vidvinkel. Teppene av hvitveis i skogbunnen om våren er ofte litt skrinnere enn vårkålens, og da kan det være greiest å vise frodigheten med oversiktsbilder som dekker mer skogbunn. Men med vidvinkel kan det ofte se litt glissent ut, så man må lete litt etter de beste motivene. Her ville jeg ha med den åpne bjørkeskogen, der hvitveisen boltrer seg før lovet kommer på trærne. Så det måtte bli en nedenfra og opp - vinkling.Treet helt til venstre på originalen kom såpass nær kanten at det trakk til seg for mye oppmerksomhet, så det ble beskjært bort. Og for at bildet da ikke skulle bli for høyt og smalt, kuttet jeg litt øverst også. Ellers er den viktigste endringen å korrigere hvitbalanse mot blått for å fjerne det oransje fargestikket som gjerne kommer på bilder tatt i miljøer med vissent gress om våren.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 9-18mm f4-5,6, blender 7,1, brennvidde 9mm, lukkertid 1/400 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,7
Mai: Flue på hvit skogfrue
Det teknisk sett mest spesiellle med dette bildet er at det er et stacking-bilde, altså satt sammen av flere bilder med fokus på ulike elementer i motivet. Derfor er hele planten skarp, til tross for den relativt store blenderåpningen som er brukt (3,5), og tross i at bakgrunnen er ganske så uskarp og diffus. Dette er mulig dersom man bruker stativ, slik at den eneste forskjellen mellom bildene er hvor skarphetsplanet er plassert. Og så må det naturligvis ikke blåse. Du kan lese mer om stacking her; vanligvis brukes teknikken for å få større dybdeskarphet ved makrofotografering, men den kan være nyttig i mange andre sammenhenger. Det ferdige bildet er beskjært litt på venstre side, ettersom orkidéen er vendt mot høyre og derfor må ha mest "luft" mot den kanten.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 117mm, lukkertid 1/1250 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -1,3
Mai: Gaukesyre
Et av februar-bildene viste skogbunn fotografert med stor dybdeskarphet, for å få fram alle detaljene i det litt ustrukturerte miljøet. Her hadde jeg ikke stativ, og kunne derfor ikke blende ned fullt så mye som jeg ønsket, men effekten er den samme: Det er mye lettere for øyet å akseptere "rot" og detaljer når rotet er skarpt! Her er det vel ellers ikke egentlig så veldig mye rot til en skogbunn å være, men en ganske enkel diagonalkomposisjon med mange detaljer. Bildet er beskjært litt i venstre kant for å fremheve diagonalen, uten at det strengt tatt var veldig avgjørende.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 6,3, brennvidde 54mm, lukkertid 1/30 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3
Juni: Vingen og Hornelen
En av godene ved jobben er de årlige skjøtselsdagene i Vingen landskapsvernområde. Her finnes et av de største helleristningsfeltene i Norden, og for å unngå slitasje er området stengt for publikum, bortsett fra organiserte turer av en times varighet. Da er det vanskelig å få tatt bilder mens soloppgangslyset kryper over berget. Men en gang i året byr muligheten seg altså, og da er det bare å håpe at været er vennlig innstilt. Her henter solstrålene fram hjortedyrene i berget, mens Vingeneset og Hornelen ligger bak i skyggene og lager kontrast og dybde i bildet. En symmetrisk, mørk diagonal deler bildet i to. Her ble det god tid til å komponere, så beskjæring etterpå var ikke nødvendig. Men litt justering av hvitbalansen mot det blå måtte til her også.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 10, brennvidde 28mm, lukkertid 1/200 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,7
Juni: Aurorasommerfugl
Aurorasommerfuglen er en av de vanskeligste sommerfuglene å fotografere, ettersom den synes å aldri ville sette seg ned. Og skulle du komme over et sittende eksemplar, er det helt sikkert en hunn uten de flotte, oransje vingespissene. Her er begge kjønn på plass, og det er vel temmelig åpenbart hva som foregår. Hunnen lokker med bakkroppen til værs, mens hannen svirrer opphisset rundt. Jeg zoomet ut såpass at det skulle bli plass til den flygende hannen, og på dette ene bildet kom han med i all sin prakt. At han framheves av en lysende grønn flekk er en heldig bonus, men ikke mindre velkomment av den grunn. Den litt mer romslige originalen er beskjært på alle kanter for å fokusere oppmerksomheten på hovedmotivene og plassere dem mest mulig harmonisk på bildeflaten. Sommerfuglene er orienterte mot høyre og oppover, så det måtte bli mest luft mot de sidene.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200mm, lukkertid 1/2000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,7
Juni: Tåka legger seg ved Krakksfjellet
Første del av juni er tid for den årlige kontrollen av tilstanden i sjøfuglreservatene langs kysten. Godt vær er helt avgjørende for hvor vellykket sjøfugltellingene blir, og denne gangen var det hverken regn eller særlig med vind, så alt så lovende ut - helt til tåka kom sigende... Her legger den seg over Krakksfjellet nord i Solund, og litt etterpå så vi knapt noen titalls meter foran oss. Bildet er tatt mot sola som holder på å pakkes inn, så på raw-fila er berget svært undereksponert. Men det er lett å hente fram detaljer fra mørket; verre er det å hente fram noe fra de overeksponerte delene av raw-fila. Eksponér derfor etter de lyseste delene av motivet, slik at de blir riktigst mulig. Så kan du hente fram detaljene i de mørke delene av bildet i Lightroom etterpå. Forutsetningen er selvfølgelig at man fotograferer i raw-format, og ikke i jpg! Her var det mulig å hente fram litt detaljer også i de aller lyseste delene av bildet.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 4,5, brennvidde 31mm, lukkertid 1/6400 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0
Juni: Solnedgang ved Kjøsnesfjorden
En halv time før midnatt hadde sola akkurat gått ned, og himmelen over den innerste delen av Jølstervatnet hadde en fin rødfarge. Den fargen får man imidlertid ikke fram på bildet uten videre, i så fall må det undereksponeres en hel del. Faktisk så mye at når man senere skal gjøre de mørke partiene lysere, vil de bli temmelig kornete (mer strukturstøy). I dette tilfellet var ikke himmelen så lys at den kunne "brenne ut" og bli uten detaljer, og derfor eksponerte jeg heller midt på treet,slik at det både skulle bli litt farge å hente ut av himmelen senere, og minst mulig støy når de mørke partiene skulle gjøres lysere. Etterbehandlingen i Lightroom gikk ut på å gjøre himmelen så mørk som mulig (highlights -100), de mørke partiene litt lysere (shadows +38), mer metning i oransje (saturation +67), generell fargemetning +14 for å finjustere litt, og deretter mindre metning i blå (saturation -11) for å finjustere enda litt til. Det kan være greit å ta flere bilder der de ulike delene av motivet fotograferes slik at de blir mest mulig lik det man faktisk ser, slik at man har noe å gå etter når motivet skal gjenskapes i PCen etterpå.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 4,5, brennvidde 47mm, lukkertid 1/50 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7
Juni: Vingen
Tilbake til Vingen for et kortere besøk en av de siste dagene i juni. Klokka nærmer seg 11 på formiddagen, og på den tiden av døgnet må man ha hjelp av skyer og skygge for å få noe ut av bildene. Her klaffet det fint, og sola lyser opp helleristningsfeltet nede ved sjøen mens de knudrete fjellene holdes tilbake i skyggene. Etterbehandlingen her gikk i hovedsak ut på å beskjære vekk unødvendig forgrunn, og å hente ut mer detaljer i skyene (highlights -81). Når man bruker den funksjonen i Lightroom blir fargene gjerne litt blassere, slik at det kan være nødvendig å øke den generelle fargemetningen litt. I dette tilfellet forsøkte jeg meg fram til +24 (vibrance) og +7 (saturation), som ga farger tett opp mot originalen.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 6,3, brennvidde 17mm, lukkertid 1/800 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0
Juli: Frafjordheiene
Dette bildet fra Frafjordheiene er enda et eksempel på hvordan Lightroom kan brukes til å gjenskape motiver som kameraet alene ikke er i stand til å gjengi fullt ut. Lyse partier i bildet, som himmelen, er vanskeligst å takle for kameraet. Disse partene blir fort "utbrente", og da er det umulig å hente fram detaljer i etterbehandlingen. Derfor må man eksponere etter himmelen, selv om resten av bildet blir mørkt, for mørke partier er det mye lettere å korrigere. Etterarbeidet i Lightroom (i tillegg til litt beskjæring av forgrunnen) gikk ut på å hente ut enda litt mer detaljer i skyene (highlights -100), hente fram detaljer i de mørke partiene (shadows +98), og å hente fram fargene, som lider litt under denne lysbehandlingen (vibrance +38). Etterbehandlingen førte til at forgrunnen har fått en del strukturstøy (korn), men det er ikke synlig i dette lille formatet. Mange kameraer har mulighet for såkalt HDR-fotografering, men det gir sjelden like gode resultater som det man kan få til ved å eksponere etter de lyse partiene og etterpå ordne de mørke partiene i Lightroom. De fleste HDR-bilder jeg har sett ser ekstremt kunstige ut, og minner om bilder man lakkerer med sprayboks på lastebiler (søk i Google etter "HDR photography" og velg Bilder, så ser du hva jeg mener).
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 5, brennvidde 14mm, lukkertid 1/3200 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3
Juli: Ved Kjerag
Tilbake til litt enklere bilder. En tur til Kjerag startet med dårlige værmeldinger og truende skyer, men etter hvert letnet skydekket litt og sola brøt gjennom i flekker her og der. Ideelle forhold for landskapsbilder, med andre ord. Det lyse partiet midt i bildet blir fremhevet fra den mørke bakgrunnen, og delvis også fra forgrunnen, noe som gir dybde i bildet. Avlange utsnitt kler ofte de horisontale linjene i fjellbilder godt, så også her. De vanlige bildeformatene gir gjerne for store og dominerende, men ikke alltid så interessante flater i forgrunnen, som gjerne med fordel kan kuttes vekk. Akkurat her kunne jeg nok ønsket å ha med ørlite mer forgrunn, men i så fall ville toppen av en stein dukke opp i snøen til høyre, og slike mørke flekker i bildekanten trekker til seg blikket og kan virke ganske forstyrrende. Skulle jeg tatt med hele steinen (og litt klaring under), hadde bildet blitt for høyt og de horisontale linjene hadde ikke kommet så godt fram. Og steinen hadde fremdeles virket litt forstyrrende...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 7,1, brennvidde 22mm, lukkertid 1/1600 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7
Juli: Lysefjorden ved Kjerag
Bildet viser utsikten utover Lysefjorden fra Nesatindane, som med sine 984 meter over havet/fjorden er det punktet de fleste identifiserer som Kjerag. Strengt tatt er Kjerag navnet på hele den høyeste delen av fjellplatået på sørsiden av Lysefjorden, men det er mye som er udefinert og ullent i geografien her. Og hva kommer det egentlig av at rogalendingene lar nordfjordingene ubestridt få hevde at Hornelen er Europas høyeste sjøklippe, når Nesatindane/Kjerag beviselig er 124 meter høyere og like bratt ned mot fjorden? Bildet er ikke etterbehandlet på annen måte enn at berget til venstre er løftet ut av skyggene ved hjelp av Lightroom. Det jeg derimot skulle ønske jeg kunne rette på, er å la den avkuttede skyen øverst mot høyre få ha toppen intakt. Trolig var det tanken på at jeg ville bruke 14 sekunder på å treffe fjorden dersom jeg plasserta beina litt uvørent, som ødela konsentrasjonen...
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 10, brennvidde 14mm, lukkertid 1/500 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0
Juli: Lysefjorden ved Kjerag
På toppen av Nesatindane kan man rett som det er få sitte uforstyrret, ettersom de fleste besøkende til området trekkes mot Kjeragbolten i en kløft 300 meter lenger sør. Hvorfor vet jeg ikke, ettersom både landskapet og utsikten er mindre imponerende. Bildet er satt sammen av 5-6 bilder på høykant i panoramaprogrammet Hugin, etter en ørliten justering for å få mer tegning i skyene. Hadde jeg klart det, ville jeg kanskje bedt personen på bildet snu seg andre veien og tatt med litt mer av terrenget mot venstre. Men der borte var det noen forstyrrende steiner og mindre vyer, så jeg vet kanskje ikke helt likevel. Det ideelle hadde nok vært å plassere henne på toppen til venstre og bare dreid kameraet litegrann mer den veien. Men dessverre er det sjelden folk er så medgjørlige på lang avstand.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 10, brennvidde 14mm, lukkertid 1/500 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7
Juli: Lysefjorden
Og slik ser det ut nå man kikker over kanten på Prekestolen 24 kilometer lenger ute i fjorden. På sommerens tur til Rogaland og Agder la vi turen innom Prekestolen dagen etter at myndighetene bestemte seg for å slippe utenlandske turister inn i Norge, og håpet om å førstegangsbestige fjellet med bare en og annen innfødt til stede lot seg ikke oppfylle. Særlig danskene må ha stått oppmarsjert i Nordjylland i horder og ventet på grønt lys, for fire av fem stemmer i mylderet rundt oss var danske, bare knapt et døgn etter åpningen. Så bildet lyger litt om naturens ro, for å si det forsiktig. Med god tid til å komponere og eksponere var det ikke nødvendig med mye etterbehandling her; skyggene ble bare gjort litt lysere, og fargemetningen justert ørlite for å hente inn fargene etter justeringen.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 9, brennvidde 14mm, lukkertid 1/125 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -1,3
Juli: Vanlig metalløyenstikker
Metalløyenstikkerne av slekten Somatochlora er metallglinsende og aktive øyenstikkere som på disse kanter holder til ved større vann i bjørkeskogsbeltet. Der patruljerer de fram og tilbake i sivbeltet langs bredden, men ettersom vannene er mye større enn i et lite tjern, tar det litt tid å patruljere. Trodde jeg i alle fall. For det gikk relativt radig unna å dekke sin sektor av vannkanten, og om en øyenstikker ble lenge unna, nølte ikke naboen med å ta seg til rette. Det tok likevel en time eller to å få såpass mange forsøk at det ble noen skarpe bilder på rimelig avstand. I dette tilfellet var bildet skarpt nok til at det bare var å ta et passende utsnitt. Siden øyenstikkeren er litt vendt mot høyre, la jeg mest "luft" på den siden.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200mm, lukkertid 1/1600 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,3
August: Blåvinge
Denne blåvingen satt i ro en litt kjølig augustkveld, og jeg fikk tid til å manøvrere meg ned i lyngen slik at jeg fikk nesten hele vingeflaten og det meste av sommerfuglen ellers i det samme skarphetsplanet. Ellers er hovedpoenget her at med en lang tele og en bakgrunn i skyggen kan detaljene rundt hovedmotivet viskes ut til nesten ingenting. En viss dybdeskarphet er likevel nødvendig, og her passet det bra med største blender. Bildet er beskjært mest til høyre for å få mest luft foran sommerfuglen (i den retningen hodet vender), litt over, og veldig lite under.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5 + 25 mm mellomring, blender 3,5, brennvidde 200mm, lukkertid 1/400 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,3
August: Fjellbjørk
Som sagt så mange ganger før: Spennede landskapsbilder blir sjelden tatt når det er sol og blå himmel. Det er langt mer å hente når det er variert skydekke som slipper lyset gjennom i et stadig varierende mønster av flekker her og der. Før eller siden vil du da befinne deg på rett sted i rett øyeblikk, der lyset fremhever, eller rettere sagt skaper, motivet. I dette tilfellet var det forresten en sky som i seg selv skapte motivet. Bjørketrærne er plassert i det gylne snitt, og skyen plasserte seg fint i bakgrunnen. Her er det ikke gjort så mye mer enn å beskjære bildet litt i underkant, og lette opp de mørke pariene litt.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 72mm, lukkertid 1/6400 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3
September: Solgløtt på Dovre
Et annet eksempel på skyenes betydning i landskapsfotografering, litt mer ekstremt i dette tilfellet. Bare et enkelt hull i skydekket slipper gjennom solstrålene. Symmetri er viktig for resultatet her: Det lyseste partiet i skyene gjentas i de to vannene, som ligger akkurat like langt fra det solbelyste området. Dekk over vannene et øyeblikk, og bildet taper seg fordi symmetrien brytes. Her er det også beskjært litt i nedre del av bildet, fordi et avlangt format kler motivet bedre (det består jo bare av horisontale linjer), og for å få den solbelyste flekken mer i fokus.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 54mm, lukkertid 1/1600 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,3
Oktober: Reinheimen
Her var jeg på rett sted til rett tid. Sollyset fant stadig små hull i et skiftende skydekke, og laget kontinuerlig nye motiver i blått og gyllent. Den høstgylne forgrunnen står i fin kontrast mot den vinterblå bakgrunnen, og de to delene av bildet passer i tillegg fint til hverandre i form. To småvann i nedre venstre hjørne er beskjært bort fordi de forstyrret konsentrasjonen om de sentrale delene av motivet, og beskjæringen gir dessuten en bedre balanse i bildet.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 4, brennvidde 117mm, lukkertid 1/2000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0
Oktober: Reinsbukk
På en fjelltur i starten av oktober kom jeg over denne reinsbukken, som jeg gikk rundt i en stor bue slik at jeg hadde den kraftige vinden rett imot. Bukken hadde nok vært i slåsskamp med en annen bukk, og lå og kom til hektene. Også her er det en fin kontrast mellom blått og gyllent, og det er ikke ofte man får servert en slik bakgrunn til et reinsdyrbilde. Her tok jeg ytterst langsomt fire telebilder på langs, som etterpå ble sydd sammen til et panoramabilde. Det lille bildet til høyre er det første i serien på fire (som ble tatt med god overlapp).
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 4,5, brennvidde 123mm, lukkertid 1/3200 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7
Desember: Solnedgang over Eitorn
I desember er dagslystimene få, men det svake dagslyset kan kan gi en fin glød i bildene. I dette bildet av forfall bidrar skyggepartiene og solnedgangslyset til en dyster stemning. For å unngå overeksponering av de lyse partiene ble eksponeringen gjort ganske knapp, og så ble istedet skyggene lettet litt opp under etterbehandlingen.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko 14-54mm f2,8-3,5, blender 5, brennvidde 14mm, lukkertid 1/160 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,3
12.12.2021