Komposisjon og bildebehandling, med eksempler fra 2022

Når året er slutt er det på tide å gå gjennom bildene som har blitt tatt, og bruke noen av dem til å illustrere et eller annet her på nettsiden - gjerne med fokus på komposisjon og bildebehandling. Jeg ligger som vanlig litt etter skjema - her som ellers - og nedenfor har jeg gått gjennom bilder tatt i 2022.

Når jeg får spørsmål om fotografering er det særlig to ting det spørres om; fotoutstyr og komponering av bilder. Det første er det vanskelig å si så mye fornuftig om uten å kjenne den som spør, men det siste er enklere: Komposisjon er basert på at mennesket som art har et sett med ganske like oppfatninger om hva som ser harmonisk ut, og som har ligget til grunn for visuell kreativitet gjennom alle tider (noe som blant annet er en av grunnene til at moderne arkitektur blir oppfattet som stygg; for arkitekter lærer at det ikke er bra å gjenta det som er gjort før, og dermed er de avskåret fra å bruke former og proporsjoner som er perfeksjonert gjennom århundrer). Har man et motiv foran seg, vil de fleste av oss altså gjengi det med bruk av et sett med felles virkemidler enten vi kjenner til at de heter komposisjonsregler eller ikke. Når man tar sine første bilder er man riktignok ofte såpass fiksert på hovedmotivet at det uansett havner midt i søkeren, men etter hvert som man samler seg litt mer erfaring (eller man kan vel like gjerne si bilder) begynner man å se at ting kanskje kunne vært plassert litt annerledes i søkeren for å få et mer harmonisk resultat. Da har man nådd et viktig vendepunkt, og etter hvert kommer man dit at komposisjon ikke lenger er slikt man står og funderer på over under fotograferingen; det går mer eller mindre på automatikk når man har tatt en del bilder. Eller rettere sagt, når man har tatt en del bilder gjennom bildebehandlingsprogrammet. Det er der man virkelig lærer å komponere, så slik sett anbefales det å bruke like mye tid på bildebehandlingen som på fotograferingen...

Et bildebehandlingsprogram gir dessuten mange andre muligheter enn bare å beskjære bildene. Farger og belysning blir ikke alltid slik som man så motivet for seg, og noen ganger skjer ting så fort at man ikke rekker å justere hvitbalansen eller eksponeringskompensasjonen. Og så er det disse irriterende stråene og kvistene og andre ting som stikker seg fram på steder der man ikke kan få gjort noe med dem. Noen ganger er det fristende å etterbehandle dem også.

Her er noen forslag til hvordan man kan få det beste ut av et gitt motiv. Mye av dette dreier seg om komposisjon, som altså ble håndtert mer eller mindre på automatikk allerede da bildene ble tatt - men det er likevel sjelden jeg lar et bilde slippe gjennom uten litt ekstra beskjæring i etterkant. Formatet på bildebrikken passer jo ikke nødvendigvis (eller egentlig faktisk ganske sjelden) til det motivet man har foran seg. Jeg går som vanlig kronologisk gjennom året, som denne gangen var preget av at den fotografisk tilrettelagte fuglefóringsplassen i skogen var ute av drift om vinteren...

Februar: Rådyr

Dette bildet består av kontraster og tredjedeler. Rådyrbukken stod i mørk kontrast mot den snøkledde enga, som på sin side er i sterk kontrast til den mørke granskogen i bakgrunnen - der bleike løvtrær kontrasterer mot det mørke. Jeg ville ikke ha med for mye av den stygge granplantingen bak, så den mørkeste delen av bildet er redusert ved å fjerne den øverste tredjedelen. Da ble den hvite forgrunnen for dominerende, så en tredel av den er også fjernet. Dermed får rådyret omtrent like mye hvitt over som under, og er ellers plassert slik at det er mest luft på den siden dyret vender seg mot. Løvtrærne i bakgrunnen danner en (ujevn) diagonal nedover mot høyre, og har sitt laveste punkt akkurat over der råbukken var så vennlig å plassere seg. Så her ga komposisjonen egentlig seg selv, og det var bare å ta bildet og deretter stramme det opp litt under bildebehandlingen etterpå. 

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 4, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV +0,3.

Februar: Hoddevika

Her er det mye "tyngde" som trekker til seg blikket i høyre del av bildet (det mørkeste partiet i fjellet, rasvifta med snøstripa over, sjøen i forgrunnen), men de mange linjene og diagonalene som fører mot venstre veier opp for dette. I alle fall etter at jeg tok med litt mer strand enn jeg opprinnelig hadde tenkt. Prøv å dekke til den nærmeste delen av stranda (opp til der sjøen kommer skummende inn på sanden) og se hvordan bakgrunnen blir for tung, og bildet mister dybde. Her har jeg bare kuttet litt helt i forgrunnen, for å få vekk noen forstyrrende steiner på stranda. Ellers er det fine, grafiske kontraster mellom svart berg og hvitt snøpudder i bildet, og det ser alltid bra ut.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 14-54 mm f 2,8-3,5, blender 7,1, brennvidde 28 mm, lukkertid 1/800 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -0,3.

Mars: Greiner i solnedgang

Det er selvfølgelig det gylne lyset på greinene som er hovedtemaet i dette bildet, men komposisjonen er ikke mindre avgjørende for hvordan resultatet blir. Selv om et slikt gyllent kaos alltid ser fabelaktig ut når du ser det med egne øyne, er det ikke bare å knipse løs. Her går det en grein diagonalt fra oppe til høyre og ned mot venstre, og der diagonalen oppløses i bare smågreiner, går det to hovedgreiner symmetrisk tilbake i motsatt retning på hver side av den midtre diagonalen. Så her er ikke bare kaos, men også underliggende strukturer som fremheves av den mørke bakgrunnen. Bildet er undereksponert et hakk (-1) under fotograferingen, og sikkert enda litt til under bildebehandlingen. Her har jeg ikke endret noe på den opprinnelige avgrensingen av bildet.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 169 mm, lukkertid 1/160 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,0.

Mars: Rødstrupe

Jeg liker enkle bilder, gjerne med få elementer og få farger, så dette er blant de mer fargerike i denne rekken. Ikke at jeg har noe imot farger, men bilder med veldig mange av dem kan fort bli litt urolige. Her er det to hovedfarger, rødlig og grønt, men like viktige er de gråblå tonene som både bakgrunnen og rødstrupen har felles - og som også finnes i barken på trestammen. Gløden fra sollyset i bakgrunnen fremheves av at hovedmotivet ligger i skygge (bakgrunnen er en slak skråning dekket av vissent løv og bregneblader fra fjoråret). Bildet er beskjært litt i underkant for å få fuglen relativt sett nærmere midten slik at den ikke skal "stange i taket", og litt i venstre kant for å få fuglen mer ut mot den siden (den ser jo mot høyre, og må derfor ha mest rom på den siden). Og så er fargemetningen økt litt, for å få fram gløden i bakgrunnen. Her bør man være forsiktig for å unngå at fargene blir kunstige, så jeg pleier aldri å øke fargemetningen mer enn maksimalt 10-15%.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/60 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -0,3.

April: Blåveis

Her er det mindre farger enn i forrige bilde, men kontrastene større: En bukett blåveis stikker seg ut fra den ganske fargeløse bakgrunnen som disse plantene gjerne finnes i på blomstringstidspunktet. Blomstene peker ikke i noen spesiell hovedretning, så de kunne for så vidt plasseres midt i bildet. Men under bildebehandlingen kom jeg likevel fram til at en død grein oppe til høyre ble litt for dominerende, så bildet er beskåret i høyresiden. Det kan bli i meste laget med distraherende elementer der blåveisen vokser, og her har jeg i tillegg beskjært litt i overkant. Men man skal jo ikke redigere vekk voksestedet helt, og i det ferdige bildet er det en grei avveining mellom hovedmotiv og omgivelser.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 4, brennvidde 104 mm, lukkertid 1/125 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -1,0.

Mai: Eng

Noe av det fineste med våren er at man etter en lang og mørk vinter kan stå grytidlig opp og vandre rundt i sola helt uten å se eller høre andre mennesker. Og så sleper lyset seg langs bakken en stakket stund og gjør fargene fyldige og skyggene mørke. På dette bildet har nok sola allerede vært oppe en stund, men de gamle pæretrærne er fremdeles mørke silhuetter, i fin kontrast mot lyse kaskader av løv og blomster. De to smale skyggene på enga skaper dybde i bildet, og leder blikket mot treet til venstre og rødfargen i flagget. De røde jonsokblomstene peker i samme retning. Her er ingenting beskåret, for i en rolig morgentime er det alltids tid til å finne et utsnitt som passer inn i de grensene kamerasøkeren setter. Så er det bare å huske liten blender for å få stor dybdeskarphet, og litt undereksponering for å få skygger og kontraster godt fram.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 14-54 mm f 2,8-3,5, blender 8, brennvidde 14 mm, lukkertid 1/250 sekund, ISO 100, eksponeringskompensasjon EV -1,3.

Mai: Vårblåvinge

Det lyse feltet i bakgrunnen (en hvit blomst) er en svært viktig del av dette bildet, kanskje like viktig som sommerfuglen selv. Den lyse delen av bakgrunnen fremhever planten sommerfuglen sitter på, og gjør det dessuten mulig å plassere hovedmotivet lenger ned i bildet enn det som ellers hadde vært naturlig. Dermed er det også plass til hele planten i bakgrunnen. uten det lyse partiet i bakgrunnen hadde dette blitt et helt annet og kjedeligere bilde. Bildet er tatt med tele og største blender for å viske ut bakgrunnen mest mulig, og det er en del undereksponert for å unngå at den lyse sommerfuglen skulle bli altfor lys. Ingen beskjæring i etterkant her heller.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/5000 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -1,3.

Mai: Bever

Landskap og blomster er vel og bra, men ingenting slår opplevelsen av å sitte og vente på et dyr som kanskje (eller helst kanskje ikke) vil dukke opp. Med alle sanser fullt påskrudd får man en opplevelse av omgivelsene som knapt noen annen naturopplevelse kan gi. Dette er min aller første bever på nært hold, noe jeg knapt hadde trodd jeg skulle få oppleve - før jeg havnet i Telemark og plutselig så spor etter bever overalt. Denne dukket likevel opp ganske overraskende, men var så opptatt med sitt at den bare gled stille nedover det smale elveløpet mens jeg satt inne i skogen og ventet på at den skulle komme til et punkt der greiner og løvverk åpnet seg. Som du kan se av originalen er det skåret vekk en del forstyrrende elementer både under, over og til venstre i bildet. De antydningene til skog og greiner som er igjen sier på sitt beskjedne vis likevel ganske mye om omgivelsene. Med så mørk bakgrunn må bildet undereksponeres en del for at hovedmotivet ikke skal bli for lyst, og jeg har tonet det ned enda litt mer i etterbehandlingen.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/320 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,0.

Mai: Gulflekket smyger

Et teleobjektiv med kort nærgrense er et godt objektiv til insektbilder. Brennvidden her tilsvarer en 400 mm i fullformat, og nærgrensen er litt over en meter. Til små arter som denne smygeren er det ofte nødvendig med en mellomring for å komme enda litt nærmere, men fordelen er uansett at bakgrunnen kan bli fin og utvisket, uten forstyrrende elementer. Dette forutsetter naturligvis at det er litt avstand til bakgrunnen. Så det er ikke bare å knipse løs, for i tillegg må hovedmotivet vere orientert slik at skarpheten havner der man vil ha den. Øynene må være i fokus, også på insekter, og for å få litt mer enn bare øynene skarpe er dette bildet tatt med blender 8. I praksis blir det ofte en avveiing mellom nok dybdeskarphet og rolig bakgrunn, og den er ikke alltid så enkel. Men her var det ingen forstyrrende elementer i bakgrunnen, bare så vidt en lys flekk helt til høyre på "originalen", som er fjernet digitalt. Å fjerne den ved å beskjære bildet ville gitt for lite rom foran sommerfuglen.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 8, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/200 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -0,7.

Juni: Blåstrupe

Denne blåstrupen var ikke spesielt samarbeidsvillig, og ble bare en relativt beskjeden del av bildet. Men de skinnende blå strupefjærene stakk seg slik ut at jeg ville prøve å fremheve fargekontrastene med et ganske lite utsnitt av originalen. Med lav ISO og dagens bildebehandlingsprogrammer kan det selv ved slike utsnitt hentes fram et detaljnivå som ikke var mulig inntil ganske nylig, og resultatet ble et bilde med få, men markerte farger der blikket med en gang trekkes mot den blå flekken og fuglens vaktsomme øyne.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/640 sekund, ISO 100, eksponeringskompensasjon EV -0,7.

Juni: Gulerle

Her er et annet eksempel på isolerte farger som tiltrekker seg oppmerksomheten straks man ser bildet. Det er ikke like mye beskjært som bildet over, men det er likevel fjernet litt på alle sider - men mest under og til venstre for å få en roligere bakgrunn. Gulerla er plassert omtrent i det gylne snitt (del bildet med to horisontale og to vertikale linjer med samme innbyrdes avstand, og plasser hovedmotivet der to av linjene krysser hverandre. Det gir fire muligheter, men her hvor hovedmotivet tydelig ser mot høyre må det plasseres i venstre del av bildet, og da blir det bare to muligheter: øverste kryss eller nederste kryss). Bakgrunnen er så enkel og lite distraherende som mulig, uten at det likevel er noen tvil om at bildet er tatt på fjellet om våren. Sola var i hardeste laget for et fuglebilde, så skyggene er lettet opp litt.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5 + 1,4x telekonverter, blender 4,9, brennvidde 283 mm, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 200.

Juni: Sandbie

Noen organismer er fine fotoobjekter rett og slett fordi de er hårete på en slik måte at de ser veldig skarpe ut, i alle fall de gangene skarphetsplanet treffer slik at det dekker det meste av dyret. Her fremheves sandbia i tillegg av en helt jevn bakgrunn, der bare noen svake nyanser av grønt viser at det er vegetasjon det er snakk om. Komposisjonen er strammet opp litt ved å kutte vekk litt i overkant og litt til høyre, slik at bia havner nærmere det gylne snitt. Lett skydekke og jevnt lys uten skarpe skygger er helt avgjørende for resultatet.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 4,5, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/250 sekund, ISO 400. 

Juni: Grønnvinge

Dette bildet er vel ikke komponert med tanke på å plassere hovedmotivet i det gylne snitt? Og sommerfuglen ser jo feil vei, mot den kanten av bildet der det er minst rom...  Men her er det ikke bare sommerfuglen, men også blomsten den sitter på, som utgjør hovedmotivet. Blomsten er plassert omtrent i det gylne snitt, og vender mot venstre der det er mest plass. Og selv om grønnvingen er et tungt element i bildet, er blomsterstilken det også, slik at de to oppveier hverandre mer eller mindre. Så komposisjonen går opp likevel. Men kanskje hadde det vært bedre dersom grønnvingen hadde snudd seg motsatt vei..? En lang brennvidde, liten dybdeskarphet, og dermed utviskede prestekrager i bakgrunnen både fremhever hovedmotivet, forteller om miljøet bildet er tatt i, og reduserer forstyrrende elementer til et minimum. Lite er endret i bildebehandlingen, bortsett fra at sommerfuglen er gjort litt lysere og det er kuttet vekk ørlite grann i overkant av bildet.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 4,5, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 400.

Juli: Rød vannymfe

Vannymfer er små øyenstikkere som skjuler seg i vegetasjonen ved å hele tiden snu seg slik at kroppen vender vekk fra store, skumle ting som beveger seg. På den måten gjør de seg minst mulig synlige, men til gjengjeld kan man få studert deres litt spesielle ansiktstrekk på nært hold. Her skjulte jeg noen forstyrrende strå til venstre ved å flytte meg litt, slik at et uskarpt blad kom inn i bildet og skjulte alt sammen. Resultatet ble at fokus, både i objektivet og fra tilskueren, havner på det gule fjeset og de røde øynene. Her ville alt annet enn største blender gitt for mye dybdeskarphet og forstyrrende detaljer, så eneste mulighet for å få mer av vannymfen skarp ville vært å bruke "stacking". Men dessverre blåste det litt, så motivet var ikke helt i ro. Bildet er beskjært litt til venstre og i overkant, for å få hovedmotivet litt vekk fra midten av bildet. Det ser ofte bedre ut, selv om vannymfen her ikke ser hverken til den ene eller andre siden.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/500 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,0.

Juli: Badehus ved Ærøskøbing

Bildet er delt i tre horisontale lag, der de blå skyene og den ellers gylne kveldshimmelen står i fin fargekontrast til hverandre. Det tredje laget er den mørke forgrunnen og husene, og kontrasten mellom dem og den lyse bakgrunnen fremheves av vinduene som gjennomlyses i alle de fire husene. Eksponeringen er satt slik at farger og detaljer i husene skal være synlige, men ikke så mye at det går ut over silhuettvirkningen.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 92 mm, lukkertid 1/2500 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV +0,3. 

Juli: Gråmåse

Dette bildet er tatt like etter det forrige. Det siste lyset fra en gyllen kveldshimmel speiler seg i våte sandbanker, og på en av bankene sitter en gråmåse. Her kunne man gjerne ønsket seg fuglen litt mer harmonisk plassert ut mot siden av bildet, men et slikt utsnitt ville ha fjernet for mye av den gylne sandbanken i forgrunnen. Jeg kunne egentlig ønsket enda mer av sandbanken i forgrunnen, f.eks. ved å gå litt mer mot høyre for å ta bildet derfra, men dessverre kom jeg ikke lenger. Et alternativ er å beskjære bildet slik at bare den øvre, venstre delen blir igjen, men da ble det for lite gyllen sand og for mye blått. Dessuten er måsen så liten på bildet at det går greit at den er midtstilt, særlig fordi den gylne sanden i forgrunnen er et så tungt element i bildet. Men måsen er viktig; uten den hadde ikke bildet vært noe.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 4, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/800 sekund, ISO 100, eksponeringskompensasjon EV -0,3.

Juli: Sothøne

Sothøna er umulig å få riktig eksponert i sollys, for det hvite nebbet og pannen blir enten totalt overeksponert og helt uten detaljer, eller resten av fuglen blir helsvart dersom man prøver å eksponere de lyse partiene riktig. Vi er ennå et stykke unna at en bildebrikke klarer å gjengi lyset med samme følsomhet som øyet, men i lettskyet vær går det bedre. Da er lyset kraftig nok til å få detaljene fram i fjærdrakten, men også dempet og mykt nok til at man kan få de hvite partiene riktig eksponert. Det er riktignok bare så vidt, og på bildet over er de lyseste partiene dempet litt ekstra i etterbehandlingen. Bildet er også sterkt beskåret på hver side, for i ettertid fant jeg ut at motivet passet bra til et vertikalt format. Da ble bildet litt roligere, og jeg har hjulpet til litt ekstra med å fjerne noen forstyrrende lyse flekker helt ute i kanten av bildet på hver side.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/200 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -0,7.

Juli: Rødnebbterne

Ternene er i ferd med å forsvinne fra store deler av Sør-Norge, men i Danmark er økosystemene langs kysten tydeligvis i langt bedre tilstand. Dette var en av flere rødnebbterner som fisket kutlinger på grunt vann, men ettersom det ofte er langgrunt rundt de danske øer ble avstanden ofte i lengste laget. Men nå er jo ikke det et veldig stor problem lenger, med bildebehandlingsprogrammer som både fjerner støy ("korn") i bildene og gjør dem mer detaljerte enn utgangspunktet. Det betyr at vi kan ta solide utsnitt også av bilder tatt med relativt små bildebrikker, og på dette bildet er det kuttet mye på alle kanter. Terna er på vei opp igjen etter et dykk under vannflaten, og når man tar slike bilder er det viktig at man får med krusningene fra dykket for å vise hva som har skjedd. "Plasket" er en del av hovedmotivet sammen med fuglen, og da fungerer det greit komposisjonsmessig at fuglen nærmer seg midten av bildet. Hvitbalansen er justert litt mot blått.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/3200 sekund, ISO 200.

Juli: Erikshale

Erikshale er en sandbanke som er stabilisert av vegetasjon og har blitt en landtunge sør for "skipperbyen" Marstal på Ærø. Her kan været skifte fort, og på bildet har regnværsskyer pakket seg sammen og er i ferd med å lukke sola ute. Slike kontraster i lyset gjør seg alltid på landskapsbilder. Her har jeg valgt å beskjære til et mer horisontalt format, både fordi dette formatet ofte kler flate vidder best, men også for å fjerne en litt forstyrrende forgrunn. To hvite steiner ble fjernet digitalt fordi jeg ville unngå flere fotspor i sanden.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 14-54 mm f 2,8-3,5, blender 8, brennvidde 14 mm, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -1,0.

Juli: Bakkesmyger

Det var en våt vår og forsommer dette året, og det tok litt tid før alt tørket opp og sommerfuglene viste seg i noenlunde normale antall. Her sitter en hårete bakkesmyger på en like hårete rødknapp, selv om det ennå er en stund til blomstringen er i gang for sistnevnte (som forresten er en av de aller mest populære nektarplantene for dagsommerfugler). Her var det et mål å få portrettert smygeren rett forfra. Ofte er det da bare å finne en vinkel der bakgrunnen er fin, og vente på det rette øyeblikket mens sommerfuglen vandrer rundt og snur seg i alle mulig vinkler. I dette tilfellet satt den imidlertid helt stille og hvilte seg, så det måtte krypes forsiktig til rett plass. Med et makroobjektiv hadde det neppe gått, men med en lang tele holdt jeg lang nok avstand til å unngå å skremme den. Et blad nede til høyre stakk for langt inn i bildet til at det kunne beskjæres vekk, så det er fjernet digitalt.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 6,3, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/160 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -0,7.

Juli: Apollosommerfugl

Direkte sollys er like lite egnet til sommerfuglbilder som til fuglebilder, men hos sommerfuglene er det dessverre ofte slik at de ikke er særlig aktive dersom sola ikke skinner. De store artene, som denne apollosommerfuglen, er ikke fullt så nøye på det og kan holde det gående ned mot 14-15 varmegrader - så med disse har man større sjanse for å få fotografert dem i aktivitet selv om det er skyet. På sammensatte blomsterhoder som denne rødknappen er det svært mange enkeltblomster å forsyne seg av, så sommerfuglen vil være i konstant bevegelse. Dette betyr at fotografen må følge nøye med på hvor kameraet fokuserer hele tiden, så komposisjonen kan ofte komme i andre rekke. Her er det beskjært litt til høyre og en god del i overkant, for å få mest rom under og til venstre (i bevegelsesretningen).

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 4, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -0,3.

August: Vanlig øyenstikker

Øyenstikkere flyr også helst når det er sol, for å få energi nok til å holde maskineriet i gang. Hannene (som hos denne arten har blå tegninger) er lettest å fotografere fordi de patruljerer langs faste ruter, og av og til stopper de opp for å orientere seg. I akkurat det halve sekundet er øyeblikket der for å ta bildene, for da har autofokusen en sjanse til å henge med. Ellers er det bare å finne seg en fin bakgrunn, sette seg ned og håpe på at 1) øyenstikkeren vil fly forbi akkurat der, og 2) at dersom den gjør det, at den stopper opp et øyeblikk. Her er bildet beskjært litt til venstre for å få mest luft foran øyenstikkeren, og for å få et mer avlangt bilde måtte det da beskjæres i underkant også...

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 4, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/400 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,7.

August: Rød vannymfe

Den røde vannymfen er ikke vanlig på mine kanter, men denne fant jeg i Telemark. Den satt fint til for mange slags utsnitt av "originalen", men i dette miljøet av strå passer det fint med et bilde på høykant. Fine diagonaler og en grei plassering av vannymfen i det gylne snitt, men en litt forstyrrende bladspiss inn fra høyre lot seg ikke beskjære vekk og måtte fjernes digitalt.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 4, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/500 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -1,3.

August: Hvit nøkkerose

Såvidt synlige nøkkeroseblader og en enkelt blomst som trekker til seg all oppmerksomheten i et ellers mørkt bilde. Enklere (og dermed også bedre, etter mitt syn) kan det knapt bli. Men et så mørkt bilde må undereksponeres kraftig for at hovedmotivet (blomsten) skal bli riktig gjengitt...

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 6,3, brennvidde 169 mm, lukkertid 1/800 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -2,7.

August: Bever

Bever nummer to på nært hold, etter noen turer til Telemark i løpet av året. Samme sted som beveren lenger oppe på siden, og samme fremgangsmåte: På plass i den halvmørke skogen i sekstiden om morgenen, og så sitte klar og følge med på lyder og bølgebevegelser på den stilleflytende elva. Elva var ikke bred, så bevegelser og myggmiddel var selvfølgelig helt utelukket. Men belønningen var mer enn stor nok, og det beste av alt var at jeg ikke skremte beveren - selv om den nok kunne se at det satt en uvanlig struktur inne mellom trærne. Vann sluker voldsomt med lys fra enkelte vinkler og lurer dermed lysmåleren til å åpne opp for mye, så kraftig undereksponering er ofte nødvendig (i dette tilfellet -2 EV).

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/200 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -2,0.

September: Vanlig øyenstikker

Enda et bilde tatt ved vann, og enklere kan det nesten ikke bli. Et mørkt skogstjern sent på ettermiddagen, og så stor kontrast mellom det solbelyste hovedmotivet og den mørke bakgrunnen at jeg valgte å stille inn eksponeringen manuelt. Vanligvis går alt på auto (A) med flittig bruk av eksponeringskompensasjonshjulet ved høyre tommelfinger, men her var det ganske forskjellig lysstyrke i ulike bakgrunner, og da er det like greitt å stille inn manuelt så lenge lyset på hovedmotivet hele tiden er det samme. Med raske motiver som øyenstikkere er det sjelden tid til å få hovedmotivet på rett plass i søkeren, så etterkomposisjon er regelen. Et horisontalt bilde gir mer inntrykk av fart, så her er det beskjært på alle sider bortsett fra i bevegelsesretningen.

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/3200 sekund, ISO 400.

Oktober: Sognefjorden

Her er det ikke gjort så mye annet enn å øke kontrasten litt for å få fram solstrålene i disen under skyene. Noen ganger passer søkerformatet rimelig greit til motivet, og når bildet ellers passer med det øyet oppfatter av lys og farger, er det jo ikke nødvendig å gjøre noe mer...

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 4, brennvidde 123 mm, lukkertid 1/4000 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -0,7.

November: Kjøttmeis

Et halvt år og enda litt til har gått siden bildet av rødstrupa ble tatt i mars på akkurat den samme greina. Litt mer medtatt har greina blitt, og bakgrunnen har fått et fargetilskudd av nedfallsfrukt (røde og gule epler) men er uten sollys. Fotografering fra skjulet ved foringsplassen i skogen er det eneste jeg bruker stativ til (for å slippe den umulige oppgaven det er å holde kameraet urørlig i timevis), og da er det bare å finne den perfekte, ønskede plasseringen av fuglen i søkeren. Og deretter vente på at noen innfinner seg på rett sted. Her satte kjøttmeisen seg til akkurat der jeg ville ha den, så da var det ikke nødvendig med etterarbeid her heller.

Olympus OM-1, Zuiko 50-200 mm f 2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/320 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,0.

Desember: Solnedgang

Det ble ikke så mange bilder ved foringsplassen hverken i november eller desember, for mye av de to månedene ble tilbrakt i det Indiske hav i forbindelse med seilskipet Statsraad Lehmkuhls One Ocean Expedition. Så her benyttes sjansen til å avslutte med et solnedgangsbilde. Slike tas det mange av, men de er egentlig ganske vanskelige å få til - i alle fall dersom målet er at de skal vise hvordan solnedgangen faktisk ser ut. En bildebrikke er ikke i stand til å håndtere det store spennet i lys og skygger, så både før- og etterbehandling må som regel til. Men på dette bildet var det såpass mye mørkt hav (på originalen), og sola såpass liten og svak at det ikke var noe problem. Faktisk måtte bildet undereksponeres litt for at ikke himmelen skulle bli altfor lys! I etterbehandlingen er himmelen gjort litt mørkere, og resten av bildet litt lysere. Og så er mye av sjøen i forgrunnen beskjært vekk, for et horisontalt format passer nesten alltid best i flatt terreng...

Olympus OM-D EM-1, Zuiko 14-54 mm f 2,8-3,5, blender 8, brennvidde 14 mm, lukkertid 1/400 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,0.

Tilbake

4.2.2024