Hortobágy

Storkefamilie i Hortobágy. 

I den østlige delen av Ungarn ligger pusztaen, et stort slettelandskap som strekker seg helt fra Budapest og østover inn i Romania. Det aller meste av den opprinnelige naturen på de vidstrakte steppene er selvfølgelig for lengst ødelagt gjennom oppdyrking, og det som ikke er dyrket opp er nedbygd med landsbyer og veier. En liten del av slettelandskapet ser likevel fremdeles ut mer eller mindre som det gjorde før mennesket tok det i bruk, og har i dag status som nasjonalpark og verdensarvområde. Området er temmelig tørt og varmt om sommeren, og tørt og kaldt om vinteren, men på grunn av menneskelig grådighet, kortsynthet og kunnskapsløshet har deler av nasjonalparken på disse tørre steppene ved et utilsiktet lykketreff endt opp med å få status som Ramsar-område, noe som betyr at det har internasjonal betydning for våtmarksfugler. Forklaringen på denne tilsynelatende merkverdigheten er enkel, om enn ikke noe som skjedde over natten:

Mye av det ungarske steppelandskapet var fruktbart og godt beiteland da de første menneskene slo seg ned, men da den store elva Tisza ble regulert mot slutten av 1800-tallet opphørte de årlige oversvømmelsene som tidligere hadde dekket store arealer med næringsrikt elveslam. Området tørket etter hvert ut, og noen tiår senere var det ikke mulig å ha dyr på beite på steppene lenger enn til litt utpå sommeren. Ulike tiltak ble diskutert og prøvd ut for å rettte opp i tabbene, men uten større hell, til det kom forslag om å anlegge fiskedammer og kanaler i den aller tørreste delen av området, i nærheten av landsbyen Hortobágy. Så kunne det i alle fall brukes til noe. Her tenkte man i såpass stor skala at ordet "dam" er litt misvisende, for bare den første delen av fiskedamprosjektet dekket et areal på over seks kvadratkilometer. Den største dammen dekker alene et areal på omtrent to kvadratkilometer. Dammene ble gravd ut under første verdenskrig, visstnok av russiske krigsfanger, og senere utvidet i flere omganger. For å gjøre en lang historie kort lokket disse store, grunne vannansamlingene til seg mengder av våtmarksfugler, og fra opprettelsen av Hortobágy nasjonalpark i 1973 har dammene vært en del av nasjonalparken. Her er det nå flere våtmarksfugler enn det ville vært fra naturens side, så noe godt kom det altså ut av tørkeproblemene.

Dammene - eller innsjøene om man vil - ble konstruert for oppdrett av karpefisk og er til dels svært grunne. Den aller største av dem, Kondás-dammen, har i løpet av de siste 30 årene blitt en av de viktigste overnattingsplassene i Europa for traner på høsttrekk, med trolig 30 000 traner på plass samtidig høsten 2023. Fuglene overnatter ute i vannet, som på høsten står svært lavt, bare noen desimeter, men likevel gir trygghet mot rovdyr.

I starten av juli 2023 besøkte den foto- og fugleinteresserte delen av familien Ungarn og Hortobágy. Da var det ikke en trane å se, naturlig nok, men også et besøk litt utenom høysesongen gir rikelig med opplevelser som langt overstiger noe man kan oppleve i våtmarksområder på våre kanter. Turen ble bestemt på kort varsel ut fra et ønske om å få se hvor artsrike europeiske våtmarker egentlig kan være, og arrangert på den tiden det tar å finne overnatting i Budapest, bestille leiebil, ordne overnatting i Hortobágy og komme seg til Gardermoen. Ungarn er kanskje ikke det mest politisk korrekte reisemålet for tiden, men livet er kort, wannabe-diktatorene mange, og alle stedene man har lyst å besøke enda flere.

En måseflokk på nattehimmelen over parlamentsbygningen i Budapest. 

Etter noen dager i Budapest plukket vi opp leiebilen på flyplassen, og kjørte østover. Vi hadde ikke kommet så langt før vi var ute på puztaen og registrerte de første storkereirene på løetak her og der. I byen Tiszafured ved elva Tisza stoppet vi for å kjøpe inn mat, og der lå det storkereir på mange av strømstolpene nedover hovedgata. Vi merket oss noen fine passasjer med skog og våtmark langs elva før vi kjørte videre østover mot landsbyen Hortobágy. Den vokste fram rundt et vertshus fra 1700-tallet ved landeveien, og har i dag rundt 1500 innbyggere. Mange av dem har etter hvert begynt å leie ut rom til besøkende selv, for Hortobágy er velkjent i Ungarn for sine langhornede kyr som drives ute på steppene hele året, og hestekulturen som hører med. Grovt sett kan man vel si at ungarere reiser til Hortobágy for å oppleve kultur og folklore, mens utlendingene kommer for å se på fugler.

På kartet under viser de to minste røde sirklene byen Tiszafured til venstre og Hortobágy til høyre. Landsbyen er for liten til å vises på kartet, men de tidligere nevnte fiskedammene er godt synlige. De er kanskje ikke store nok til å synes fra månen, men de viser godt på et noenlunde detaljert kart over Ungarn...  Sirkelen i nord viser Bükk-fjellene, som var siste post på programmet.

Vel framme i Hortobágy 2. juli ble vi noe heftet bort av enda flere storkereir med store unger i, denne gangen i hovedsak på skorsteinspipene, men fant etter hvert fram til bostedet vårt, Hortobágyi Kemencés Vendégház (som visstnok, lest bakfra, betyr noe slikt som vertshuset med ovn i Hortobagy. Trolig er det relativt kaldt på de kanter om vinteren). Vi var ikke veldig godt kjente med området og naturen før vi kom, og nettsidene til Hortobagy nasjonalpark ga ikke mye informasjon om våtmarksområdene og fuglelivet. De fleste besøkende er jo ungarere som kommer for å se kyr og hester og den slags. Et kart på nettsidene hadde gitt en viss oversikt over området, men her som de fleste andre steder i verden er man dårlige til å lage kart - så det førte egentlig bare til flere spørsmål enn svar. Google Maps ga litt ekstra informasjon, og vi visste i hvert fall sånn omtrent hvor vi skulle kjøre for å komme til Hortobágyi halastó (fiskedammene).

Men det måtte bli neste dag. Nå ble det bare tid til en spasertur i landsbyen og terrenget rundt. Ettersom ingen av husene i Hortobágy har mer enn én etasje pluss loft, var det ikke nødvendig å studere storkenes familieliv på lang avstand.

Kveldsstemning i storkereiret. De to unge storkene har ikke fått de voksnes lange røde nebb ennå, og tørrtrener på flyging mens de venter på at alle vingefjærene skal vokse helt ut. En av foreldrene passer hele tiden på. 

3. juli: Hortobágyi halasto (fiskedammene)

Bare for å gjenta enda en gang: Å bruke betegnelsen "fiskedam" om våtmarkene ved Hortobágy virker litt spesielt når mange av dammene faktisk er på størrelse med en middels innsjø - men det er det ordet ungarerne bruker, så da får det vel bli slik. Og så kan vi jo legge til at disse sjøene er svært grunne; stort sett er de neppe mer enn en meter dype og knapt nok det, og de ligger side om side, mer eller mindre firkantede. Akkurat det er det likevel ikke så lett å se fordi dammene er så store - og så har flere av dem grodd igjen langs kantene og ser mer ut som våtmark enn oppdrettsanlegg.

Utsikten fra det nordøstre hjørnet av den første "fiskedammen" i sørvest. Det er litt over en kilometer til motsatt bredd. 

Men før vi kunne gi oss i kast med fiskedammene, måtte vi betale inngangspenger. Vi hadde funnet ut at på mandager er nasjonalparksenterert i Hortobágy stengt, men det ligger et lite kontor like ved inngangen til fiskedammene. Dessverre viste det seg at også dette var stengt, men på glassdøra hang en plakat på ungarsk som trolig prøvde å fortelle hvordan man kan betale med mobiltelefonen. Heldigvis hadde et ungarsk par tenkt seg inn på samme tid, og de var så vennlige å lose oss gjennom en nettside med tallrike valg og vendinger helt til vi omsider hadde fått betalt de 1500 forintene per person (omtrent 40 kroner). Så kunne vi ta oss gjennom metallporten (som viste seg å stå åpen). I løpet av de neste par dagene møtte vi ikke mange sjelene mens vi tråkket rundt langs dammene. Det skyldtes kanskje at det ikke var høysesong for fuglelivet, eller at den smalsporede jernbanen som frakter folk de 5 km inn til den innerste og største dammen ikke fungerte, eller at det var varmt (rundt 30 grader). Eller noe helt annet, for den del.

Kartet under er hentet fra nettsidene til Hortobágy nasjonalpark, og viser grensene for Hortobágy verdensarvområde med rød strek. De lysebrune områdene rundtom på kartet er landsbyer. Inn fra nord kommer elva Tisza, som i venstre del av kartet blir til den oppdemmede Tiszasjøen med store våtmarksområder som i dag er naturreservat og del av verdensarvområdet.

Ungarsken min er ikke noe tess, men såvidt jeg har klart å tyde noe, viser den lysegrønne bakgrunnsfargen med skrå grønne streker arealer som forvaltes gjennom "bruk og vern", i praksis at det går husdyr på beite men ellers ikke er oppdyrket, mens det gjelder litt strengere regler i de rosa områdene. Fiskedammene og omegn har gule, loddrette linjer som trolig betyr noe i retning av at de er ekstra verdifulle (for artsmangfoldet, får vi tro).

Det finnes et litt mer detaljert kart over området med fiskedammene på nasjonalparkens nettside, men det er likevel for grovt til å gi noe brukbart inntrykk av området. Jeg har derfor laget et perspektivbilde med utgangspunkt i flyfoto under. Desverre er bildet satt sammen av flyfotografier tatt om vinteren i nord og om sommeren i sør, slik at det går et pussig skille gjennom dam nummer 2 og 8 - men det gir jo forsåvidt interessant informasjon om hvor ulikt dammene arter seg sommer og vinter. Dammene er nummerert etter det offisielle systemet, fra 1 til 9, pluss den største Kondas-dammen i nord som ikke har noe nummer. 

På nettet finnes ingen informasjon om hvor man kan ferdes ved fiskedammene. Men vi kan jo begynne med hvordan man finner fram først: Med utgangspunkt i landsbyen Hortobágy, der de fleste overnattingsmulighetene i området finnes, kjører man fem og en halv km vestover, og tar av på en stikkvei mot nord (skiltet med "Hortobágy - Halastó") til man kommer til en liten landsby (nederst på bildet over). Der følger man skiltingen til parkeringsplassen ved det lokale administrasjonsbygget. Med inngangsbilletten sikret kan man lete opp tidligere nevnte metallport, og er innenfor - omtrent ved den røde prikken på kartet ovenfor. Her har man tre valg: Enten å ta den smalsporede jernbanen nordover i området (noe man for tiden ikke kan, da den er ute av drift), eller gå en av grusveiene som fører i samme retning. På flyfotoet er jernbanesporet markert med rød strek, og gangveiene med gult. Den ene gangveien går langs jernbanesporet hele veien, bare med en vannkanal mellom (blå strek). Bege sider av veien er bevokst med krattskog, men etter snaue 500 meter legger man skogen bak seg og oversvømte enger overtar øst for veien. De er gjerdet inn fordi det går spredte småflokker med kyr og vannbøfler(!) på beite der, og overalt går det våtmarksfugler og beiter. Egretthegre, topphegre, gråhegre, purpurhegre og silkehegre var de vanligste, og helt i starten av området også stylteløpere.

Men vi valgte den andre gangveien litt lenger vest, som begynner når man har lagt stasjonsbygningene bak seg. Når man følger denne nordover, har man en lang rekke små, avlange fiskedammer mellom seg og jernbanesporet. Totalt er det snakk om et tredvetalls, men mange av dem er gjengrodde. Vi så ikke mye fugleliv i disse smådammene, men det var en hel del øyenstikkere og sommerfugler langs veien. Etter omtrent 500 m åpner krattskogen seg også her, og mot vest kan man se utover den første av de store "fiskedammene" (nummer 1). Her går det en avstikker fra gangveien på en fylling utover i vannet, i form av en liten rundtur. Helt i enden er det åpen utsikt utover mot flokkene av ender, sothøner og dykkere, men "dammen" er på størrelse med en innsjø, så mulighetene for bilder av fuglene begrenser seg til dem som eventuelt ligger nær land. Langs kantene er det likevel en del kratt og fuktvegetasjon der ulike hegrer går på jakt, og der er sjansene større. Fortsetter man langs gangveien 500 meter videre nordover, kommer man til et fugletårn helt i vannkanten. Her slutter den vestlige gangveien, og man kan krysse en bro over kanalen (som følger jernbanesporet helt til enden i nord) og kommer da inn på den østre gangveien omtrent midt på området med de oversvømte engene som er nevnt ovenfor. Videre nordover følger man denne ene gangveien. Det står noen fugletårn underveis som gir god oversikt over dammene mot øst, og ved et par broer kan man også krysse kanalen og jernbanesporet til fugletårn med utsikt over dammene mot vest.

De veiene vi gikk på er som sagt markert med gult, og her kan det også brukes sykkel. Mellom enkelte av dammene er det også farbare gangveier (som mellom dam 6, 7 og 8 og på sørsiden av Kondas-dammen), men om det er lov å ferdes på disse fant vi ikke ut av.

Da vi var der i starten av juli var det bortimot 30 varmegrader midt på dagen, og det er fem kilometer å gå til enden av gangveien i nord. Men vi så såpass mye fugl og annet liv hele veien at det var rikelig med anledninger til å glemme varmen. Man bør likevel uansett ta med rikelig med drikkevann (og noe på hodet), og fugletårnene gir muligheter for å komme inn i skyggen underveis.

Hvitkinnet svarttertne (Chlidonias hybrida) er den klart vanligste av de små svartternene, og den eneste av dem vi så i Hortobagy. Den var til gjengjeld å finne overalt der det var åpent vann. 

Ikke langt unna startpunktet i sør kom vi til en stor, oversvømt eng der det blant mye annet vasset rundt topphegre Ardeola ralloides. Dette individet klamrer seg til en rot som såvidt stikker opp av vannet, mens den speider etter noe å spise. 

Sivhauk Circus aeruginosus var relativt vanlig, men denne hannfuglen kom nærmere enn de fleste der den nøye søkte gjennom terrenget under seg. 

Fire taffeland-hanner i en sjø av den lille gule "nøkkerosen" sjøgull (Nymphoides peltata). Bildet er tatt fra et fugletårn sentralt i området.

Plantene i de enorme flytende engene av sjøgull er rotfestede i bunnen, og viser på sin måte hvor grunne "fiskedammene" i Hortobagy er. På bildet svømmer ulike ender og dykkere i de åpne partiene, mens hettemåser og noen hvitkinnede svartterner flyr rundt. 

På veien nordover langs dammene støtte vi jevnlig på flokker av de hvitkinnede svartternene som fløy rundt i tilsynelatende virvar, omtrent som om man hadde gått i land på en terneholme hjemme i gamle dager. Men her var det ikke reirforsvar som var årsak til aktiviteten, for hekkingen var for lengst overstått. Det viste seg at store mengder maur svermet akkurat disse dagene, og aller flest maur var det rundt enkelte av fugletårnene. Der presset bevingede maur i tusentall seg opp fra gulvplankene ved bakken og fløy av gårde. 

Hvitkinnet svartterne i en vanligere positur, speidende etter småfisk over åpent vann.

Låvesvalene var også på jakt etter insekter, men gikk etter mindre bytte enn flygemaur. 

Ved veis ende etter en fem kilometers spasertur. Veien ender ved den store Kondas-dammen som er noen kvadratkilometer stor. I det grunne vannet her overnatter flere titusen traner i oktober, og det er laget en avskjermet gangsti ut til tre observasjonshytter. Da vi var innom, var det låvesvaler og hvitkinnede svartterner som gjorde mest av seg. 

Hvitkinnet svartterne som har gjort et utfall ved vannflaten. 

Det var mange natthegrer (Nycticorax nycticorax) å se, særlig der det vokste litt større trær langs breddene. De hadde tydeligvis ikke fått med seg at de skulle være nattaktive, men de store øynene røper et godt nattesyn. Flygende natthegrer passerte oss rett som det var. 

På vei tilbake samme vei som vi hadde kommet, passerte vi den oversvømte enga igjen. Svarthalsdykkerne ser absolutt mest elegante ut når de ligger på vannet, men demonstrerer på det øverste bildet også denne arten har den hvite undersiden som er typisk for fiskende fugler i ferskvann.

Nesten tilbake ved utgangspunktet dukket det opp flere varslende stylteløpere, som tydeligvis hadde unger gående i de fuktige gressmarkene. 

Grågås og hettemåser beitet ved regndammer i det ellers ganske tørre terrenget. Her holdt også stylteløperne til. 

 Det finnes flere fiskedammer i Hortobagy-området enn de som er del av nasjonalparken, men hvilke av disse det er greit å vandre langs og hvilke som er i mer kommersiell bruk var det vanskelig å finne ut av. Men det spilte forsåvidt liten rolle også, for det er lite trolig at de har mer å by på av fugleliv. Etter fullført runde langs dammene/sjøene i nasjonalparken tok vi derfor heller en kveldstur i retnig småbyen Tiszafured. En isfugl som hadde vist seg et kort øyeblikk ved en av kanalene langs fiskedammene, hadde påminnet oss om lovende isfuglmiljø langs ett av sideløpene til Tisza som vi hadde kjørt forbi dagen før. Etter å ha passert gjennom Tiszafured og passert hovedelva et lite stykke lenger vest, kommer man til et parti der veien går langs et smalt parti av en sideelv en kilometers vei. Mellom veien og elva er det anlagt en sykkelvei, og det var mulig å parkere bilen og ta seg en spasertur langs elva eller prøve fiskelykken. På motsatt side av elva var det høyere elvebanker og tett skog, så vi stoppet på første og beste sted som så lovende ut og spilte av isfugllyd. Et sted må man jo begynne.

Responsen kom øyeblikkelig, og det fra motsatt bredd bare 15-20 meter unna. En isfugl fløy ut av krattet mens den svarte på lokkelydene, og forsvant bortover elva som ett isblått lysglimt. En stund etter kom den tilbake, og landet på en kvist like ved der den først hadde vist seg. Først da la vi merke til at det satt en annen isfugl der, delvis gjemt i vegetasjonen. Den tigget etter mat, så vi regnet med at det var en ungfugl og at vi hadde gått rett på en hekkeplass ved første forsøk. Vi trakk oss unna, og selv om bildene etterpå viste at den tiggende fuglen hadde det røde undernebbet til en voksen hunnfugl, er det jo godt mulig at paret hadde reir i elvebanken der vi hadde stilt oss opp.

Selv om isfuglen de siste tiårene har blitt vanligere i Norge og etter hvert trolig må regnes som å ha en fast reproduserende bestand i Norge (selv om Artsdatabanken ennå ikke vurderer det slik), er den såpass fatallig at jeg tidligere bare hadde sett den i noen korte glimt. Så for meg var dette første egentlige nærkontakt, og første bilde, av denne fascinerende arten.

Det hadde etter hvert blitt sent på kveld, men vi bestemte oss for å se nærmere på våtmarkene langs Tisza neste dag.

4. juli: Tisza

Som tidligere nevnt er elva Tisza demmet opp, og småbyen Tiszafured ligger ved den nordøstre bredden av sjøen som oppstod. Til forskjell fra regulerte vann på våre kanter har Tiszasjøen et rikt mangfold av arter og naturtyper. Den dekker et areal på 127 kvadratkilometer, med en gjennomsnittlig dybde på bare 1,3 meter (og et maksimalt dyp på 17 meter). Brede sivbelter og fuktskoger dekker store arealer, og den nordlige delen av sjøen er faktisk inkludert i Hortobágy verdensarvområde. Oppdemmingen ble gjort for å få kontroll på flom og i samme slengen produsere vannkraft. På 1970-tallet var nok ikke miljøaspektet langt framme i tankegangen hos ungarske myndigheter, så at resultatet ble så gunstig som det ble må nok tilskrives at det var et relativt flatt, vidstrakt sletteland som ble satt under vann, slik at man i realiteten skapte store, grunne våtmarksområder.

Vestover fra Tiszafured krysser hovedvei 33 Tiszasjøen, og kommer i land ved en annen småby på vestbredden, Poroszló. På nettet hadde vi funnet omttale av et våtmarkssenter i den byen, Tisza-tavi Ökocentrum. Det framstod der som en blanding av informasjonssenter, akvarium, zoologisk hage og parkområde, men det vi festet oss mest med var en liten brygge ved bredden av Tiszasjøen der det skulle være mulig både å leie småbåt og å bli satt ut på skogkledde og sivomkransede øyer i sjøen. Nærmere undersøkelse bekreftet det meste av dette, med et viktig unntak: Der det på kartet var tegnet inn en sti fra senteret og ned til vannkanten, viste det seg å være et høyt gjerde og en vaktbu der vakten bestemt nektet å slippe noen gjennom. Språkproblemer avskjærte mulighetene for å diskutere saken, men i det minste dro vi nytte av økosenteret da et skybrudd av de sjeldne åpenbarte seg og vi fikk rikelig tid til å nyorientere oss på det (som vanlig) håpløst dårlige kartet vi hadde fått tak i. Det viste seg at muligheten for båttransport ut på sjøen kanskje var å finne utenfor senteret, og etter en rask biltur fant vi omsider fram til riktig brygge like sør for der broa over Tiszasjøen kommer i land i Poroszló.

En liten båt med påhengsmotor gikk i skytteltrafikk fra brygga over til Tisza-tavi Vizi Sétány ("Lake Tisza water promenade") en kilometer unna. Man blir satt i land på en trebrygge i sivkanten, og derfra går det 1,5 kilometer med gangveier på treplanker i sivet og over noen mindre, skogkledde øyer. Et par observasjonshytter og et fugletårn gir god oversikt, mens gangveiene inne i de flere meter høye takrørskogene gir overraskelser på kort hold. Det viste seg å være store mengder ungfugler av skjeggmeis i området, og de satt gjerne og hvilte på rekkverkene langs plankestiene.

Fuglen på det øverste bildet har den svarte ryggen som er typisk for skjeggmeisunger, mens fuglen på det andre bildet har fått "voksenfjær" på ryggen, men har noen svarte ungefjær igjen på vingene og i stjerten. Som det ofte er med ungfugler, var også disse ganske nysgjerrige og ikke spesielt redde av seg. Dessverre så vi ingen voksne skjeggmeiser; særlig hannene med sin "hengebarter" er jo et syn verdt å få med seg. Vi hadde sett unge skjeggmeiser (og noen få pungmeiser, både unge og voksne) også ved fiskedammene i Hortobágy, men de var mer sky av seg.

Det gikk an å leie kajakk ved brygga der vi tok turen ut på sjøen, men med en del kostbart fotoutstyr vurderte vi det som litt for risikabelt. En tur i kano hadde derimot utvilsomt vært en opplevelse i dette miljøet. Alle skjeggmeisene gjorde det likevel spennende å ferdes på plankeveiene, som det ikke var så mange andre som brukte da vi var der. Observasjonshyttene ga utsikt til parier med åpent vann, og utenfor en av dem var det lagt ut treflåter der makrellterner hadde plassert reirene sine og lå og rugde på egg. De hvitkinnede svartternene som var så allestedsnærværende ved fiskedammene i Hortobágy så vi derimot ingen av. 

Sentralt i området lå en liten takrøromkranset sjø med plankesti rundt, men utsikten utover sjøen var begrenset av takrørskogen. Utsikt var det derfor bare fra et mindre område på en av øyene der det var anlagt en plass med benker og en grillhytte, og fra en bro over en mindre kanal gjennom takrørskogen. Utenom hekketida er det ikke uvanlig at isfugl holder seg i slike områder, der de kan fiske fra takrørstenglene. Så vi fant fram isfugllyd og spilte av utover sjøen, selv om ingen av oss i utgangspunktet hadde særlig tro på at det ville føre til noe. Men det tok ikke lang tid før vi hørte isfuglens skarpe zii over vannet, og like etter satt den på en kvist i et dødt tre like ved bredden foran oss. Det var skarpt motlys, så jeg lette etter et bedre sted å spille av lokkelyden fra. Litt i skjul av rekkverket på broa over den lille kanalen prøvde jeg på ny, og etter noen minutter kom isfuglen tilbake og landet i vegetasjonen helt ute mot vannkanten. Det var klar bane og en fin bakgrunn, så jeg slo av lyden slik at fuglen skulle ta livet med ro og bli sittende. Og det gjorde den, gyngende forsiktig på enden av en takrørstengel. Den hadde vanndråper perlende øverst på brystet, og hadde nok nettopp vært i vannet før den slo seg ned.

Vi hadde avtalt henting to timer etter ankomsten, og på veien tilbake kom vi over en gruppe unge skjeggmeiser som gjennomsøkte takrøraks etter ett eller annet. De var som tidligere for opptatte med sitt til å bry seg særlig om oss.

Båtføreren hadde nok oppfattet at vi var litt over gjennomsnittet interessert i fugler; i alle fall la han veien innom kanaler og litt åpnere områder i takrørskogen på veien tilbake. Blant annet passerte vi en natthegre som hadde funnet seg en god plass for å innlede kveldsfisket:

Før vi kom tilbake til bostedet vårt i Hortobágy hadde sola gått ned over puztaen, og kveldstrekket av fugler fra beiteområder på steppene til våtmarksområdene ved Tisza hadde kommet godt i gang. Man føler seg liten under så mye himmel, og får en følelse av hvordan de enorme østeuropeiske steppeområdene så ut for fem hundre eller tusen år siden.

5. juli: Hortobágy

Jeg hadde lest gjennom noen reiseskildringer fra ulike fugleturer til Ungarn før vi dro, og blant gjengangerne i Hortobagyområdet er blåråker og bietere. Dessverre har blåråke med årene blitt en sjelden fugl også i Hortobágy, og vi så bare arten i et par korte glimt fra bilen, på lang avstand. Bieterne derimot er det fremdeles en del av, og i de nevnte skildringene er det ofte omtalt en koloni like ved hovedveien mellom Hortobágy og Tiszafured. Selv uten nøyaktie angivelser var det ikke så vanskelig å finne fram, for det var omtalt et fugletårn like ved veien, med god utsikt mot en ganske stor koloni. På våre etter hvert mange passeringer fram og tilbaka mellom de to landsbyene hadde vi så langt ikke sett noe fugletårn, men slike finnes jo i mange avskygninger, ofte ikke høye nok til å fortjene betegnelsen tårn, så vi holdt øynene åpne for reisverksbygg av alle former da vi neste morgen kjørte ut fra Hortobágy på hovedvei 33. 

Ett byggverk som kunne klassifiseres som noenlunde aktuelt ble først forbikjørt fordi det lå i skogkanten uten noen synlig jordskrent i nærheten som kunne huse reirhull for bietere, men mangelen på alternativer førte til at det etter hvert ble sjekket nærmere. Og joda, en informasjonsplakat informerte ikke bare om at det var en observasjonsplattform, men også om den fine utsikten til bieterkolonien like ved. Vi klødde oss litt i hodet over dette, ettersom omgivelsene bare bestod av løvskog. Ganske ung løvskog, riktignok, men da det etterhvert fløy opptil flere bietere forbi, skjønte vi at akkurat her hadde en ornitologisk severdighet fått seile sin egen sjø og gått ut av bruk. Bieterne og det sandsvalekoloni-lignende hekkeområdet var der ennå, men jordvollen med reirhullene var skjult bak, og delvis gjengrodd med, tett krattskog. Som ornitologiske severdigheter rangerer bietere høyt oppe på listen sammen med isfugl, men her var det altså ikke bare å stille seg opp og fotografere. For i det hele tatt å få overblikk over kolonien måtte man ta seg gjennom løvkrattet og inn på en åpning foran reirhullene, og det ville bieterne ganske sikkert ikke sette pris på. Så det ble til å finne seg en plass innunder greinene til en tett furu, der det var utsikt mot kvister som flere av bieterne nå og da brukte som sitteplasser. Det var ikke spesielt behagelig, noe myggen bidro til på sitt vis, og lysforholdene var heller ikke de aller beste. Men det var jo tross alt bietere det dreide seg om...

I nærheten av bieterkolonien hadde det samlet seg vann i smådammer etter regnet dagen før. Her dukket det etter hvert opp små grupper med låvesvaler som samlet mudder. Det skulle nok brukes til utbedringsarbeid på reiret før kull nummer to, som gjerne kommer litt utpå sommeren. I dette tilfellet var flere unger fra årets første kull med og samlet mudder. Det er kjent at unger fra det første kullet kan hjelpe til med å fôre opp ungene i kull nummer to, men om de også hjelper til med utbedring av reiret er ukjent. Det er ikke usannsynlig at ungene følger etter og gjør som foreldrene så lenge de får lov, og tar til seg viktig kunnskap om både det ene og det andre. 

Det øverste bildet viser en ungfugl med korte ytre halefjær og matt svart fjærdrakt, mens det nedre bildet viser tre voksne låvesvaler med blåsvart, skinnende fjærdrakt og lange ytre halefjær.

Fra bieterkolonien var det ikke veldig lang vei til fiskedammene vi hadde besøkt for to dager siden, og som vi gjerne tok en ny kikk på. Denne gangen holdt vi oss i den sørlige delen av området, men som tidligere helt uten bruk av kamuflasje eller tidkrevende tilnærmingsmåter. Slikt blir ofte vanskelig nå man reiser flere sammen, og bildene får dermed gjerne mer preg av dokumentasjon der man er avhengig (og begrenset av) vær- og lysforholdene på stedet akkurat i de timene man har til rådighet. Men på et sted som dette dukker det uansett opp motiver på løpende bånd.

Dvergskarven Microcarbo pygmeus er en svært liten skarv, med kroppsvekt på rundt 6-700 gram (mot 2 til 3,5 kg hos toppskarv og storskarv). Den hekker i ferskvann, og hekkebestanden i Ungarn lever i den vestligste delen av utbredelsesområdet. I Hortobágy er den ganske tallrik, men ikke av de enkleste å fotografere ettersom den gjerne holder litt avstand til land - i alle fall i de områdene der det er lettest å komme til for mennesker.

Topphegra var enklere å ha med å gjøre, og ofte svært konsentrert i sine søk etter byttedyr. Her har søket ledet den ut på dypt vann. Topphegra er vanlig rundt fiskedammene i Hortobágy, særlig ved de oversvømte engene og krattområdene i sørvest.

Purpurhegre Ardea purpurea var en av artene vi så ferrest individer av, men også den var et regelmessig syn - særlig på de oversvømte engene.

Egretthegra Casmerodius albus er på størrelse med den vanlige hegra vi har her hjemme, og er dermed en av de største hegrene. Den flyr med svært langsomme, majestetiske vingeslag som gir inntrykk av at fuglen er enda større enn den er. En av de mest tallrike hegrene da vi var på stedet i starten av juli, og ved de oversvømte engene i sør var den bare forsiktig skeptisk til forbipasserende på veien som går forbi. En egrett var obligatorisk hårpynt for unge europeiske damer med økonomien i orden i gamle dager, og den ble laget av de lange fjærduskene som henger nedover egretthegras rygg i hekketida. For dette individet er sesongen over, og egretten er borte.

Topphegre som går inn for landing i en tretopp langs veien. Det fløy stadig topphegrer (og den litt større silkehegra) mellom fuktengene og fiskedammene i vest, og de brukte de småvokste løvtrærne midt i mellom som hvileplasser.

To av de vanligste artene ved fiskedammene i Hortobágy, særlig i den nordøstlige delen av området: Hettemåse og hvitkinnet svartterne. Lyden av disse hadde vi rundt oss det meste av tiden.

Om ettermiddagen tok vi en bytur til Debrechen for å se oss om, og for å prøve ut andre spisemuligheter enn vertshuset i Hortobágy. Debrechen er med sine 200 000 innbyggere den nest største byen i Ungarn, og denne og de andre byene vi var innom var både rene, pene, strøkne og velholdte. Slik er det jo ofte i land der myndighetene ønsker å skape et best mulig inntrykk utad, mens politikken ellers kan være av høyst tvilsom karakter. Heldigvis er Ungarn noenlunde oppegående når det gjelder naturvern, for landet har en over gjennomsnittet rik fauna og flora - og mange verdifulle naturområder.

6. juli: Bükk nasjonalpark

Et av områdene i Ungarn som er kjent for sitt rike naturmangfold, er Bükk-fjellene. Nasjonalparken i dette fjellområdet er bare litt over halvparten så stor som Hortobágy nasjonalpark (423 vs. 810 kvadratkilometer), men er i stor grad dekket av skog og kalkrike berg, og representerer altså helt andre naturtyper. Med tanke på fotografering av fugler er forholdene langt mer utfordrende, men om man tar for seg andre artsgrupper er det mye å finne selv innenfor små arealer.

Vårt besøk ble sterkt påvirket av været, ettersom det brøt ut et nytt, voldsomt regnvær mens vi var underveis, og grusveiene i nasjonalparken flommet over av vann i et slikt omfang at vi ikke tok sjansen på å kjøre videre. Vi stod på en avkjørsel og vurderte om vi skulle snu mens det fremdeles var veier å kjøre på, da regnet plutselig ga seg og vi fikk litt bedre utsikt. Det viste seg at vi hadde stoppet ved en gammel slåttemark. Slike kan jo være svært rike på insekter, så vi begynte å se nærmere på området - og kom oss aldri lenger enn noen hundre meter av gårde i løpet av de neste timene.

Området viste seg å være så artsrikt at bare var å snu seg litt rundt, så dukket det ene motivet etter det andre opp. I tillegg hadde regnet frisket opp fargene betydelig.

Gresshoppene (eller plantene) på bildene har jeg ikke prøvd meg på å artsbestemme ennå, men sommerfuglartene er disse (ovenfra og ned): Sjakkbrettsommerfugl Melanargia galathea, perleringsommerfugl Coenonympha arcania, marimjellerutevinge Melitaea athalia, stor bloddråpesvermer Zygaena lonicerae og bjørnespinneren Amata (Syntomis) phegea.

Om Ungarn i skrivende stund er et land som er på ville veier politisk, er det på alle andre måter absolutt verdt et besøk. Ikke minst gjelder det naturen og artsmangfoldet, som ligger godt over nordeuropeiske forhold. Og så er landet nummer ti på lista over EU-landene når det gjelder hvor stor andel av landarealet som er vernet (21%). Norge hadde til sammenligning kommet på en femtendeplass med våre knapt 18%.

Tilbake

9.8.2024