Fugler, vann og lavt perspektiv
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 147 mm, blender 3,5, 1/1250 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,3 EV
Fugler i vann kan være en særdeles fotogen kombinasjon - og kanskje særlig når kameraet gir oss mulighet til å se hva som egentlig foregår når fuglene bader i et virvar av lynraske bevegelser. Fuglene - i alle fall de mindre av dem - lever raske og intense liv, og det går fort i svingene. Med mulighet for å ta flere titalls bilder i sekundet kan mange kameraer nå vise i detalj hvordan en gråtrost går frem for å få badevannet inn mellom ryggfjærene, for oss som alltid har lurt på akkurat det. Men rent fotografisk er jo også mangfoldet av glitrende vanndråper og frosne vannskulpturer rundt en badende fugl en skattekiste å øse av.
Fuglefotografering ved vann utløser imidlertid en nesten uunngåelig forventning om at bildene skal være tatt i "froskeperspektiv", like over vannflaten. Dette har med tiden blitt nærmest en obligatorisk tilnærming til vannfuglfotografering - og jeg forstår godt hvorfor. Bildene blir tatt i det samme perspektivet som fuglene selv opplever miljøet sitt, og de blir ofte enkle og rene komposisjoner uten forstyrrende elementer i forgrunnen. Bildet av horndykkerne under er tatt med kameraet knappe ti centimeter over vannflaten, og det er ikke til å nekte for at perspektivet gir betrakteren en ganske direkte kontakt med hovedmotivet.
Men det er dessverre ikke bare bare å ligge i vannkanten med kameraet. Man finner fort ut at vannkanter flest er ganske fuktige, med potensial for betydelig mer enn bare våte albuer. Og så har vannkanter en tendens til å være dekket av vegetasjon som hindrer utsikten en smule. Men det finnes løsninger på så mangt...
Olympus OM-1, Zuiko 150-400 f4,5 TC, brennvidde 500 mm, blender 5,6, 1/800 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon -1,0 EV
Selv har jeg laget en dam i hagen der det er mulig å få kameraet helt ned mot vannivå - og under også, om det måtte være ønskelig (mer om den tekniske løsningen på akkurat det senere). Men med et veldig lavt perspektiv får man kanskje ikke med fuglenes speiling i vannet, og det ville jo være synd. Man må også ha i bakhodet at de fleste dammer er av begrenset størrelse, slik at det ikke er noen stor vannflate å ta av. I prinsippet kan man plassere et fjernstyrt kamera med objektivet stikkende ut over vannet og på den måten oppnå en "uendelig" vannforgrunn, men jeg foretrekker å være bak kameraet selv når bildene skal tas. Da må avstanden til motivet økes betraktelig. Resultatet blir at dammen i de fleste tilfeller ikke rekker fram til objektivet, og man må heve kameraet litt både for å unngå forstyrrende forgrunnen ved vannkanten, og for i det hele tatt å få med noe speilbilde i søkeren.
Den drikkende kjernebiteren under satt helt i motsatt ende av dammen, slik at vannflaten var lang nok til å gi plass til fuglens speilbilde - som her er en vesentlig del av motivet. Ellers kan det jo nevnes at drikkende fugler må være lynraske med å vippe vannet ned i halsen etter å ha fått det inn i nebbet. Bildene under er tatt på 1/1000 sekund, men det var ikke nok til å fryse hodebevegelsen helt.
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 169 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon -1,0 EV
Kjernebiteren er en relativt liten fugl, slik at det kan bli plass til speilbildet også i en mindre dam. Verre er det når drustelige fugler på trostestørrelse dukker opp. De to unge gråtrostene under satte seg dessuten mye nærmere "min" ende av dammen, og det ble rett og slett ikke plass til speilbildene på den vannflaten som var tilgjengelig. I dette tilfellet måtte jeg ha hevet kameraet fem til ti centimeter for å få et mer ovenfra-og-ned-perspektiv som ville gitt plass til både fugler og speilbilder på vannflaten, men som vi kan se på de årvåkne blikkene ville fuglene selvsagt ikke godtatt slike bevegelser bare noen meter unna.
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 169 mm, blender 3,5, lukkertid 1/500 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon -1,3 EV
Her er en annen ung gråtrost, på litt lenger avstand. Fuglens skeptisk undersøkende blikk på det spennende nye elementet er hovedsaken i bildet, som er komponert rundt akkurat det. At kameraet var senket for lavt i forhold til vannflaten til at det kunne bli plass til speilbildet også i dette tilfellet, kommer i annen rekke. Uansett blir det i slike situasjoner alltid en avveining mellom å gi fuglen selv den mest "harmoniske" plasseringen i bildet, eller å definere fuglen + speilbildet som hovedmotiv, og komponere bildet deretter. Jeg vurderer i utgangspunktet alltid fuglen selv som det viktigste elementet, og så får man ta imot det som måtte by seg av muligheter til å også inkludere speilbildet. Det finnes i tillegg en annen, langt mer teknisk begrensing som gjorde det umulig å få med hele speilbildet - som jeg kommer tilbake til mot slutten.
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 169 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon -1,0 EV
Med ivrige badere som gråtrosten er det ellers ofte ikke så nøye å sette av plass til speilbildet, for det forsvinner i krusningene. Da kan man uansett komponere bildet på vanlig måte.
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 137 mm, blender 3,5, lukkertid 1/640 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon -1,7 EV
Ved dammen under passet det fint med bilder på høykant, på grunn av miljøet med stubben i bakgrunnen. Men jeg skulle nok gjerne hatt med hele speilbildet her også, selv om behovet kanskje ikke er så påtrengende.
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 169 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon -1,0 EV
Løsningen ligger ofte i å ofre artsportrettene, og bruke en litt kortere brennvidde for å få med mer av miljøet. Dette er en av mine favoritter, et miljøbilde som viser hvordan dammen faktisk ser ut, fint belyst fra venstre, og med kjøttmeisen som tilsynelatende betrakter sitt eget speilbilde.
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 101 mm, blender 3,2, lukkertid 1/400 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,7 EV
Her er en nysgjerrig spettmeis på vei for å utforske området. Spettmeisen er ikke noen aktiv bader, men den drikker ofte.
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 101 mm, blender 3,2, lukkertid 1/250 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon -1,3 EV
Miljøet på de to bildene over er det samme, med unntak for den grå steinen til høyre i spettmeisbildet. Etter hvert som den første begeistringen hadde lagt seg og jeg begynte å tenke mer kritisk, fant jeg ut at steinen ikke passet så godt med strukturen og fargene i resten av miljøet. Så jeg fjernet den, og la ut en flatere stein som ble liggende helt oppunder overflaten. Slike sittesteiner blir brukt av fugler som ikke er helt sikre på vannet og dybden, før de får prøvd seg fram og finner ut at det er helt ufarlig å vasse uti.
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 147 mm, blender 3,5, lukkertid 1/640 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -2,0 EV
Etter litt utprøving gir fuglene seg gjerne i kast med større dyp, alt etter behovet for å få dukket seg. Bildene viser en ung kjøttmeis som prøver seg fram.
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 147 mm, blender 3,4, lukkertid 1/500 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,7 EV
De ideelle forholdene for akkurat denne fuglen viste seg å være svært tett inn mot vannkanten..!
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 147 mm, blender 3,4, lukkertid 1/500 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,7 EV
Fuglene tilpasser seg ellers enkelt dybden for å få maks effekt av badingen. Gråtrosten under satt bokstavelig talt på hæla til den var ferdig - men det oppdaget jeg ikke før den reiste seg.
Å finne et fotogent miljø betyr som regel også at det vil være mest praktisk å bruke et zoomobjektiv for å kunne utnytte mulighetene på beste vis, alt ettersom hvilken art eller hvor mange individer som dukker opp. Bildene på denne siden er stort sett tatt med en 50-200 mm zoom (tilsvarer 100-400 mm i fullformat) på en avstand av 3-4 meter.
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 130 mm, blender 3,5, lukkertid 1/800 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon -2,3 EV
Lys
Bilder av badende og drikkende fugler krever korte lukkertider, i alle fall når man har blitt lei av kreative bilder med varierende grad av uskarphet. Med lukkertider langsommere enn 1/500 sekund kan man bare ta skarpe bilder av fuglene i de øyeblikkene de sitter stille og ser seg omkring, eller holder nebbet i vannet for å drikke. Men det ligger mye mer i bruken av lys enn lukkertider. De to bildene under viser hvor forskjellige to ganske like motiver kan bli under ulike lysforhold. Hvert til sitt bruk. Det øverste av bildene gir et litt urolig inntrykk, men kontrasten mellom den mørke delen av bakgrunnen og sollyset på fuglens hode trekker oppmerksomheten dit den skal være. Det nederste av bildene er tatt i overskyet vær, og har et jevnt og mykt lys som får frem detaljene i alle deler av bildet. Der er det skarphetsplanet som trekker til seg øyet.
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 169 mm, blender 3,5, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon -2,0 EV
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/500 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,3 EV
Denne dammen er plassert i et område med løvtrær rundt, slik at lyset er i konstant endring etter hvert som sola flytter seg over himmelen. Når det er overskyet, er lyset naturlig nok jevnt og mykt, men ikke alltid så spennende. Og man må bruke ganske høy ISO for å få skarpe bilder når fuglene beveger seg. Så snart sola er framme, blir lyset helt annerledes: Skygger kommer og går, solflekker oppstår og forsvinner. Av og til må man bare gi seg over av beundring over hva sollys filtrert gjennom greiner og bladverk kan forårsake av kreativ lyssetting. Dessverre er det ikke alltid noen på scenen når dette skjer, men i tilfellet under dukket en ung måltrost opp akkurat i rette øyeblikk.
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 112 mm, blender 3,3, lukkertid 1/400 sekund, ISO 1600, eksponeringskompensasjon -1,7 EV
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 112 mm, blender 3,3, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 1600, eksponeringskompensasjon -2,3 EV
Jeg bruker ikke blitz; ikke etter å ha sett hva naturen kan få til av lyssetting!
Lukkertider, raske bevegelser og serieopptak
Ettersom jeg bare bruker naturlig lys, er jeg avhengig av gode lysforhold for å få skarpe bilder når fuglene er i heftig badeaktivitet. Ofte må også lysfølsomheten i kameraet justeres en del opp. Men problemet er ikke egentlig veldig stort, og det skyldes at fuglene er vaktsomme skapninger. Det må de være, når livet er en endeløs rekke av farlige situasjoner som krever fortløpende vakthold. En av tilpasningene er at fuglene har en innebygs gyro som gjør dem i stand til å holde hodet og øynene i fullstendig ro selv når resten av kroppen er i voldsom bevegelse. Det øverste av de to gråtrostbildene under viser hvordan fuglene står i slike øyeblikk, når de vasker vinger og halefjær. Får du fokusert på hodet da, kan lukkertiden være på flere sekunder uten at det går det aller minste ut over skarpheten akkurat der. Resten av fuglen kan derimot bli en utvisket masse av bevegelser (i praksis er dette likevel litt vanskelig å få til, ettersom de fleste fugler bare bader når det er sol - og dermed for godt lys til at lukkertidene kan bli særlig lange).
Det nederste bildet viser et annet stadium i badingen, når de plasker hodet i vannet for å få skylt over både hode og ryggfjær. I den kaskaden av vanndråper og bevegelser som da oppstår, hopper fuglefokusen i kameraet ofte av (fordi hodet forsvinner under vann, blant annet), slik at du må være på vakt med fokusen hele tiden - eller skifte til manuell fokus.
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 130 mm, blender 3,5, lukkertid 1/800 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon -2,0 EV
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 130 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon -2,0 EV
Det er ikke alltid lett å få tatt bildene i rett øyeblikk når ting skjer raskt. Når de bader, er fuglene i en utsatt og farlig posisjon, og det vet de - så de står ofte helt stille i lange perioder for så plutselig å dukke seg sammen og plaske intenst et lite sekund. For å få de bildene du er ute etter da, er det en fordel å ha et kamera med det som på Olympus-språk kalles Pro Capture, men som bedre kunne kalles Pre Capture: Mens du venter på at noe skal skje holder du utløserknappen halvveis nede, men uten å ta bilder. Det gjør du først når du ser at noe skjer. Til vanlig ville du da vært for sent ute, for du må bare innse at en fugl er mye raskere enn deg - men her kommer pre capture inn i bildet: Idet du trykker utløseren helt ned, lagrer kameraet også et gitt antall bilder fra perioden like før du trykte av! Slike serier tar jeg gjerne med en fart på 60 bilder i sekundet, innstilt slik at kameraet lagrer 15 bilder før og 30 bilder etter avtrekk. Så kan du bare velge etterpå de bildene du vil beholde etterpå, enten det nå er skarphet, spesielle positurer eller sprutende vann (eller alt på en gang) du er ute etter.
Olympus OM-1, Zuiko 150-400 f4,5, brennvidde 150 mm, blender 4,5, lukkertid 1/320 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon -1,3 EV
Drikkebilder krever like raske lukkertider og samme behov for mange bilder å velge mellom. Som nevnt skjer drikkebevegelsen lynraskt: Først fylles nebbet med vann, så løftes hodet opp og vippes bakover slik at vannet renner ned i halsen. Bevegelsen skjer med et raskt kast, og det søles mye vann. Også her lønner det seg med pro/pre capture eller hva det nå heter i språket til ulike kameramerker (dette er selvfølgelig også en Olympus-oppfinnelse, så det er ikke alle kameramerker som har fått denne funksjonen ennå). det skal kort lys og korte lukkertider til for å fryse hodebevegelsen, så det er greit å ha mange bilder å velge i for å finne et som både er helt skarpt og viser det tiendedels sekundet da vanndråpene renner fra nebbet.
Olympus OM-1, Zuiko 50-200 f2,8-3,5, brennvidde 123 mm, blender 3,3, lukkertid 1/250 sekund, ISO 1600, eksponeringskompensasjon -2,0 EV
Det røde på grønnfinkens nebb er ikke blod, men resultatet av å gnafse i seg nyper på uvørent vis.
Badedammen
Dammen du har sett på bildene over er egentlig ingen dam. For å kunne dra nytte av barnas trehytte, som de forlengst har vokst fra og som jeg nå bruker som fotoskjul i hagen, måtte jeg få dammen opp i høyde med fotovinduet i hytta. Dessuten er det vanskelig å komme seg ned på vann-nivå dersom man skal fotografere en vanlig dam, for de har det med å ligge nede i forsenkninger i terrenget og fører ofte til ganske kummerlige arbeidsforhold dersom man må holde ut noen timer bak kameraet.
Så jeg dro til den lokale byggevarebutikken og kjøpte en sponplate av det mer fuktighetstålende slaget (brukes til baderom), supplert med noen meter plast beregnet til fuktsperre når man bygger hus. Plasten er ganske kraftig, og tåler litt slitasje uten å gå lekk. Sponplata er 2,4 meter lang og 60 cm bred, og på den skrudde jeg fast 30x48 mm lekter (på høykant) hele veien rundt, og la plasten oppi. Dermed var det bare å fylle på vann - vel å merke etter å ha skrudd sammen et stativ av treplanker som plata kunne ligge på. Å få alt dette i vater var forresten den mest tidkrevende delen av jobben, for det finnes knapt en horisontal kvadratmeter på hele eiendommen.
Vannstanden blir holdt på maksimalt nivå hele tiden, dvs. knappe 5 cm dyp. Dette er for mye for de minste fuglene, så mye av bunnen er dekket av skiferbiter av ulik tykkelse. For de mer reserverte, og de som bare er ute etter å drikke, plasserte jeg også ut et par sittesteiner som brøt overflaten. Det går med tre-fire tiliters bøtter med vann for å fylle opp alt sammen.
De mosekledde greinene langs siden av "dammen" er der for å skjule kantene av konstruksjonen, og for å gi fuglene noe å mellomlande på. Vegetasjonen er gresstuer som jeg har dradd forsiktig opp av bakken med røttene intakt, og rett og slett bare plassert i vannet, kilt forsiktig fast mellem de andre delene av innredningen. Med konstant tilgang på fuktighet trives plantene utmerket, vokser og blomstrer og holder det gående helt til vinteren kommer.
Plast til bruk som fuktsperre har gjerne en litt blåaktig fargetone, og lyser opp dersom den blir med i bildet - noe som setter grenser for hvor mye man kan zoome ut eller bevege kameraet nedover. De beste sitteplassene er derfor lagt helt i enden av dammen, lengst unna kameraet, slik at det blir mest mulig vannflate til fuglenes speilbilder. Men selv med et over to meter langt vannspeil er det høyst begrenset hvor mye vann du kan ha med på bildet før den blå plastkanten vises i nedkant. For store fugler som trost er det bare på nippet at hele speilbildet får plass, og det forutsetter at de slår seg ned i den borteste delen av dammen. Det er mulig å takle problemet ved å heve kameraet, men da mister man gradvis det lave perspektivet like over vannflaten. Så her må man bare bestemme seg for hva som er viktigst der og da - å få med speilbildet, eller få et lavest mulig perspektiv.
I varme sommermåneder fordamper vannet, slik at det må fylles på en bøtte nå og da. Vannet bør uansett friskes opp med jevne mellomrom. Dammen min står under en stor hegg, og når denne blomstrer drysser det stadig hvite kronblad som må fiskes opp, sammen med andre blad, barkbiter, fjær og det grumset som alltid samler seg i stillestående vann. Til dette bruker jeg en akvariehåv. Jeg vet ikke hordan en slik dam ville utviklet seg med tanke på algevekst i direkte sollys, men jeg foretrekker uansett det mye mer spennende lyset som filtreres mellom trærnes greiner og konstant lager nye, fine lyssettinger på denne "scenen". Noen av disse er rett og slett så fantastiske at jeg kan gremmes til fortvilelse når ingen fugler er tilstede akkurat der og da.
Helt til slutt noen små forbehold om ting som ikke fungerer så bra, og som du sikkert allerede har tenkt på dersom du har fotografert småfugler: Joda, det stemmer at omtrent annenhver fugl som kommer nedom for å drikke IKKE setter seg der de skal, men lurer seg til å drikke fra de små glipene mellom greinene og kanten av bassenget. Eller setter seg på den blå plasten nærmest kameraet og drikker der. Eller dersom det er snakk om trost, hopper uti den aller nærmeste delen av dammen tett inntil den blå plastkanten. For å unngå det siste ligger det ingen skiferheller under vannet i den nærmeste tredjedelen av dammen. Fuglene vil gjerne ha en litt ru overflate å stå på når de skal plaske løs, så det fungerer bra å dirigere dem til rett sted på den måten. Hellene gjør dessuten dambunnen mørk, slik at den ikke synes på bildene.
Dammen blir satt opp i april, like ved foringsplassen. Etter at vinteren er over, fortsetter jeg å legge ut solsikkefrø i en halv kokosnøtt festet til en trestokk på foringsplassen. Frø legges ut stort sett hver dag, og bidrar til at det som regel alltid dukker opp fugler for å drikke eller bade. Noen gjør begge deler, mens andre betakker seg, som det går fram av listen under:
Gråtrost: Når den dukker opp, er det for å bade.
Måltrost: Ikke så vanlig i hagen, men kommer for å bade.
Svarttost: Som de andre trostene er det badingen den kommer for. Drikking har de tydeligvis ikke stort behov for...
Bokfink: Den eneste av finkene som ser ut til å like å bade. Nøyer seg sjelden med å bare drikke.
Grønnfink: Ofte nedom for å drikke, men aldri sett badende.
Grønnsisik: Som grønnfinken.
Kjernebiter: Tiltrukket mer av mat enn av vann, men tar seg som regel hyppige slurker når den dukker opp. Aldri sett badende.
Kjøttmeis: Denne var utelukkende en drikker, inntil den dukket opp med unger. De ville gjerne bade. Nye fjær klør kanskje?
Blåmeis: Som andre meiser har den ikke tid til bading, men drikker nå og da.
Løvmeis: Ofte nede og drikker, men bare sett badende en gang (svært kortvarig...).
Spettmeis: Hyppig drikker, men ungene tar også gjerne et bad når de dukker opp.
Svarthvit fluesnapper: Bare sett en gang eller to, i grundig bademodus.
Munk: Drikker gjerne, ikke sett badende.
Løvsanger: Fåtallig drikkebesøkende.
22.8.2024