Nye teleobjektiver
I mange år har jeg holdt meg med relativt beskjedent fotoutstyr, dels fordi livet har bydd på mange alternative måter å bli kvitt oppsparte midler på, og dels fordi det har gitt meg en aldri så liten, trassig glede å ferdes i naturfotomiljøet med utstyr som både veier og koster en brøkdel av mange andres, uten at det synes på bildene. Men livet kan som kjent ta sine egne veier helt uten å spørre. Så da den nærmeste slekta i forbindelse med en rund dag rottet seg sammen og skaffet til veie et pent brukt eksemplar av Olympus' særdeles positivt omtalte Zuiko 300 mm f4, var det naturligvis ikke enkelt å stå imot.
Jeg hadde såvidt prøvd objektivet tidligere, og det hadde gjort et positivt inntrykk som både solid og skarpt - og ikke minst hadde det mer forstørrelse enn mitt gode gamle zoomobjektiv, Zuiko 50-200 mm f/2,8-3,5. Alle som har prøvd seg på fotografering av dyr og fugler, og annet som er i stand til å forflytte seg for egen maskin, skjønner verdien av mye forstørrelse. Og her fikk jeg 12 x forststørrelse (tilsvarende en 600 mm i fullformat) i en svært kompakt pakke, mot gamleobjektivets maksimale 8 x forstørrelse (tilsvarende 400 mm i fullformat).
Jeg hadde for så vidt allerede gått en stund og vurdert om jeg skulle skaffe meg 300 millimeteren, eller kanskje den nye Olympus 100-400 mm zoomen, da noen altså skar gjennom og bestemte for meg at det ble 300 millimeteren. Og det tok ikke lang tid før 50-200 millimeteren ble liggende ubrukt i lange perioder. Et halvt år tidligere hadde jeg kjøpt det nye OM-1 kamerahuset, til erstatning for mitt åtte år gamle OM-D E-M1, og fuglefokusen i det nye kameraet fungerte enda bedre med 300 millimeteren enn med det gamle objektivet. Jeg fikk 300 millimeteren i juni 23, og det fungerte så bra at min tidligere tilværelse uten lang tele, fuglefokus og bildestabilisering fremstod som noe av et mysterium.
Den påfølgende påsken ble det fuglefototur til Spania, en tur som kort fortalt endte (før et eneste bilde var tatt) med innbrudd i bilen og tapt fotoutstyr. Kamerahuset ble raskt erstattet med en ny OM-1 (eller rettere sagt en brukt, da jeg gjerne kjøper brukt fotoutstyr så lenge det kan gjøres noenlunde trygt), men å få tak i en ny 300 mm var lettere sagt enn gjort. På grunn av den stadig fallende kronekursen aksellererte nyprisene på fotoutstyr utenfor rekkevidde, og det var lite å finne på bruktmarkedet. Etter en måneds tid dukket omsider et eksemplar opp i "meget god stand" i en nettbutikk. Dessverre viste det seg at jeg på ingen måte delte forhandlerens vurdering av "meget god stand", så objektivet gikk i retur - og abstinensene meldte seg på ny.
Midt i denne objektivtørken dukket det så opp en svært sjelden til salgs-annonse: En privatperson ville selge intet mindre enn en 150-400 mm f/4,5, så ny at det ikke stod Olympus på, men OM System. Objektivet kom i salg i 2021, men tidkrevende håndverk og større etterspørsel enn forventet førte til at eksistensen på markedet i noen år var mer teoretisk enn reell. At det dukket opp et brukt eksemplar til salgs her i landet hadde jeg da heller ikke sett før, men etter litt betenkningstid og forgjeves venting på at flere 300 millimetere skulle dukke opp, kjøpte jeg det. Det kostet tre ganger så mye som jeg måtte regne med å betale for en 300 i tilsvarende stand. Men det var jo en veldig anvendelig zoom, og med utelukkende positive vurderinger fra alle som hadde prøvd det.
Her følger noen vurderinger av de to objektivene, selv om jeg nå bare eier det ene..:
Objektivene i praktisk bruk
Vekt og størrelse: Som bruker av utstyr fra Olympus/OM System har jeg vært vant til at utstyret er lett å ha med og ikke tar stor plass. 50-200 millimeteren (f/2,8-3,5) veier 995 gram, og får plass i en litt romslig jakkelomme selv om den altså slipper inn lys tilsvarende en 400 mm med største blender 3,5! Den litt større 300 millimeteren (f/4) er mer forseggjort og solid bygd, og veier 1270 gram. Det er suverene 1,8 kg mindre enn den letteste konkurrenten med 12 x forstørrelse, dvs. 600 mm f/4 i fullformat. Prisen er også 130 000 kroner lavere enn den rimeligste fullformatkonkurrenten, uten at det merkes på den optiske kvaliteten! Når det gjelder 150-400 mm zoomen (f/4,5) øker vekten og ikke minst størrelsen noe, men ikke mer enn til 1875 gram. Jeg merker likevel godt de ekstra 600 gramene, selv om en fullformatbruker med tilsvarende brennvidde mente at objektivet er lett som en fjær. Sammenlignet med andre objektiver med 6-16 x forstørrelse er det jo forsåvidt det, særlig når man ser på Sigmas gamle 300-800 f/5,6 som veier 5880 gram og har en konstant blender nær Olympusen. Det finnes riktignok en del enklere konstruksjoner uten fast blender som bare veier litt over 2 kg, men de er ikke på langt nær like lyssterke. Ellers har jeg på ingen måte oversikt over alt som finnes på markedet av ulike objektiver, men det er da heller ikke det sentrale her.
Det viktigste for min del når det gjelder mål og vekt er at jeg fremdeles får plass til kamerahuset og objektivene mine i den 20 liters fotosekken. Og det går fint, selv om jeg har måttet gå over til en mindre kikkert for å få plass.
Bruk: 300 millimeteren har en perfekt størrelse, veier så lite at den kan bæres uten problemer hele dagen, har en fast motlysblender som skyves fram når kameraet er i bruk eller bakover når det skal ta mindre plass (og objektivdekselet er på plass), og et utvalg knapper til dem som liker slike. Den større 150-400 millimeteren glir ikke like uanstrengt inn og ut av sekken, der den gjerne havner litt oftere enn 300 millimeteren på grunn av vekten. OM System sier at ingen av disse objektivene bør bæres med kamerareimen over skulderen, fordi belastningen på objektivfatningen blir for stor. Så da gjør jeg ikke det. I stedet blir det til at jeg bærer objektivet/kameraet med hånden rundt stativfestet, og vekten av 150-400 millimeteren merkes etter noen timer. Skal objektivet opp av eller ned i sekken må motlysblenderen skrues av med en metallskrue, snues rundt og skrues fast igjen. Det er ganske klurete (selv om den store motlysblenderen selvsagt får noen beundrende blikk som 300 millimeteren ikke får..). Zoomringen er greit plassert, mens fokusringen (som du får bruk for nå og da når objektivet er montert på stativ, f.eks. i skjul) sitter helt framme mot motlysblenderen og er ikke spesielt lett å bruke. Riktignok glir den greit og fint, men på grunn av den frontale plasseringen er den omtrent 10 cm i diameter og i største laget til å få et godt grep om.
Plasseringen av fokusringen er nok det jeg liker minst ved objektivet, men jeg bruker den så sjelden at det ikke er noe stort problem. Ellers må det nevnes at fronten har en filterfatning på 95 mm, som er lite nok til at det er enkelt å skaffe objektivdeksel. Man slipper dermed å trekke på den medfølgende objektivhetta som andre brukere av store teler må slite med i mangel av objektivdeksel. Objektivet er overstrødd med dedikerbare knapper og hurtigknapper, men disse har jeg ikke tatt i bruk ennå. En dings jeg derimot har brukt mye, er vippebryteren ved objektivfestet som feller inn eller fjerner den innebygde 1,25 x telekonverteren. Når den er i bruk, blir objektivet til en 188-500 mm f/5,6 med 7,5-20 x forstørrelse (tilsvarende 375-1000 mm f/5,6 i fullformat).
Vinner 300 millimeteren i praktisk bruk? Nei, den gjør ikke det. 150-400 millimeteren er jo tross alt en zoom, og slik sett langt mer fleksibel i bruk enn en fast brennvidde. Og når zoomen i tillegg har en nærgrense på 1,3 meter og kan brukes til nærbilder som nærmer seg makronivå (1:2) glemmer man fort at den er litt stor. Ett unntak må jeg forresten nevne: 150-400 millimeteren er akkurat litt for stor og tung til at jeg tar den med på lengre turer i fjellet. Der er det framdeles den gode, gamle 50-200 millimeteren som hersker. Zoom er best til landskapsbilder (eller 300 millimeteren om jeg fremdeles hadde hatt den, og skulle konsentrere meg om ting langt borte).
Bildestabilisering: Både 300 og 150-400 millimeteren legger til ett trinn ekstra bildestabilisering (i tillegg til det kamerahuset bidrar med) når de brukes på et OM-1 hus og bildestabiliseringsknappen står på "on". Og det fungerer. Når man tar enkeltbilder i rask rekkefølge med lang lukkertid og maks brennvidde, kan man faktisk se hvordan motivet "spretter rundt" i søkeren fordi bildestabiliseringen flytter på bildebrikken for hvert enkelt bilde. Oterne under er fotografert håndholdt på 1/50 sekund med brennvidde 400 mm, altså en forstørrelse som tilsvarer 800 mm i fullformat. I gamle dager burde man ha en lukkertid på 1/1000 sekund for å ha håp om skarpe bilder med slik forstørrelse. Bildet er tatt to minutter før solnedgang 5. januar, så det begynte å bli såpass skumt at 3200 ISO måtte i bruk.
Optiske prestasjoner
Alle de tre objektivene som er nevn over har fått svært god omtale når det gjelder optiske kvaliteter. 50-200 f/2,8-3,5 er likevel en enklere konstruksjon enn de andre to, og det gjenspeiles i prisen (nå bare i bruktmarkedet). Men det er et lett, lyssterkt og robust objektiv med god skarphet, selv om det ikke presterer på samme jevne, høye nivå som de andre to. Men når det gjelder optisk kvalitet er det alltid enklest og mest illustrerende (bokstavelig talt) å se nærmere på bilder tatt med de ulike objektivene. Og vi kan jo begynne med den første av Olympus´ superteler til M43-fatningen:
M.Zuiko Digital ED 300mm f/4
Bildet under viser en rødstrupe, fotografert på 3-4 meters avstand. Bildet er hentet rett fra raw-fila, uten bearbeiding. Det er ikke mulig få fram detaljer på grunn av den begrensede oppløsningen et slikt bilde får på en nettside, men dette kan ordnes ved å ta utsnitt av bildet med samme oppløsning som nettsiden, altså i størrelsesforholdet 1:1.
OM-1, blender 4, lukkertid 1/300 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,0 EV
Bildene under er utsnitt i størrelsesforhold 1:1, dvs at de viser et utsnitt av bildefila som er 950 piksler bredt (maksimal forstørrelse på en 950 piksler bred nettside som denne). Det første bildet er uten noen som helst bearbeiding, og viser bildefila slik den ser ut rett fra kameraet. Bildet er et ganske lite utsnitt av originalen, og trolig er det bildebrikken med sine 20,4 megapiksler som setter grenser for oppløsningen og gjør at bildet er litt diffust i detaljene. Bildet er tatt med ISO 400, og det er litt finkornet støy i de mørkere delene av bakgrunnen.
Det er mulig å hente ut mye mer detaljinformasjon fra raw-fila enn bildet over antyder. På bildet under har den vært gjennom DxO Photolab 6, der bildestøyen er fjernet og detaljene i bildet hentet fram med et par enkle tastetrykk:
M.Zuiko Digital ED 150-400mm f/4.5 (uten den innebygde telekonverteren)
Bildet under viser en ung sandløper på høsttrekk, en ganske tillitsfull fugl som ikke hadde rukket å bli redd for mennesker ennå. Jeg måtte derfor zoome litt ut for å få med hele fuglen pluss litt sikkerhetsmargin rundt (som navnet antyder, løper sandløperne gjerne, fort og mye). Det er altså ikke brukt full brennvidde her, men heller ikke så veldig langt unna.
OM-1, brennvidde 350 mm, blender 4,5, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
Bildene under viser utsnitt i størrelsesforhold 1:1 på samme måte som over. Det første bildet er uten noen som helst bearbeiding, og viser bildefila slik den ser ut rett fra kameraet. Som med 300 mm-bildet av rødstrupa over, er det en anelse diffust i detaljene på grunn av de begrensningene bildebrikken setter for oppløsningen. Selv om det ble tatt en overskyet dag, var lyset godt nok til at det er ganske lite bildestøy ved ISO 800.
Også her er det mulig å hente ut mye mer informasjon fra raw-fila. På bildet under har den vært gjennom DxO Photolab 6, der bildestøyen er fjernet og detaljene i bildet hentet fram:
M.Zuiko Digital ED 150-400mm f/4.5 TC 1,25 (med den innebygde telekonverteren)
Den gedigne 150-400 millimeteren stopper ikke med 16 x forstørrelse (tilsvarer en brennvidde på 800 mm i fullformat), for ved å vippe på en bryter nær objektivfatningen legges det som nevnt en 1,25 x telekonverter til de andre linseelementene. Objektivet får da en maksimal brennvidde på 500 mm, eller 1000 mm med fullformat (20 x forstørrelse). Bildet av sandloen under er tatt med telekonverteren aktivert:
OM-1, brennvidde 500 mm, blender 5,6, lukkertid 1/1600 sekund, ISO 800
Bildet er tatt bare litt over tre minutter etter bildet av sandløperen, så arbeidsforholdene er bortimot identiske. Så sant vi kan forutsette at bildestabilisatoren fungerte like greit og autofokusen traff like bra, ser det ut til at telekonverteren gjør bildet litt mykere i detaljene. Bildestøyen er også mer påtagelig, men det er mest fordi bakgrunnen er mørkere enn på sandløperbildet.
Men med kombinasjonen OM-1, 150-400 mm f 4,5 og DxO PhotoLab, går det helt greit å få et skarpt bilde med høyt detaljnivå også med håndholdt 1000 mm:
Jeg var skeptisk til telekonvertere generelt før jeg begynte å bruke dette objektivet. Med her ser vi at selv med den innbygde telekonverteren er det mulig å få skarpe bilder selv når det dreier seg om 20 x forstørrelse.
Jeg har tatt noen bilder med 300 millimeteren og MC-14 telekonverteren også, og selv om resultatet kan bli akseptabelt også for en "pixel peeper", er det likevel noenlunde greit å se hvilke bilder som er tatt med og uten ekstern telekonverter på det objektivet (også etter at bildefilas fulle potensial er hentet ut gjennom etterbehandling i DxO PhotoLab). Med 150-400 millimeteren er det derimot knapt mulig å se om et bilde er tatt med eller uten at 1,25 x-konverteren har vært inne i bildet - naturligvis forutsatt at motivet ikke har rørt seg fortere enn lukkertida tillater, og du har truffet med plasseringen av skarphetsplanet, og du har klart å holde kameraet helt rolig. Men man kan ikke forvente at alle disse forutsetningene er på plass like ofte som når man fotograferer uten telekonverteren sjaltet inn. Man fotograferer tross alt med en 1000 millimeter istedenfor en 800 millimeter, så det stilles 25 % strengere krav til både lukkertid, skarphetsplan og stødighet for å få et like skarpt bilde.
Zuiko Digital ED 50-200mm f/2,8-3,5 SWD
Gjennomgangen av Olympus/OM Systems to nyere superteler viser at det ikke er noen praktisk forskjell mellom dem når det gjelder skarpheten de klarer å gjengi. Faktisk ser begge ut til å være så skarpe at en bildebrikke på 20,4 MP ikke klarer å gjengi motivet med like god oppløsning som objektivene kan tilby. Men skiller disse to objektivene seg kvalitetsmessig fra andre av systemets teleobjektiver?
Det kan jeg vel egentlig ikke si så mye om, for jeg har for tiden bare ett teleobjektiv utenom 150-400 millimeteren; den gamle 50-200mm f/2,8-3,5 SWD som kom i 2007 og var en oppdatering av originalen fra 2003 (bl.a. med raskere SWD fokusmotor). Objektivet ble laget for Olympus´ speilreflekskameraer med den tidligere Four Thirds (FT) objektivfatningen, og må derfor brukes med en adapter på de nåværende speilløse Micro Four Thirds (MFT) kamerahusene. Bildene under viser en ung svarttrost fotografert med 50-200 millimeteren, og er behandlet på samme måte som over.
OM-1, brennvidde 104 mm, blender 3,2, lukkertid 1/200 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon -1,3 EV
Utsnittet under viser at også dette rimeligere og noe enklere objektivet (med "trombonekonstruksjon", dvs at lengden av objektivet endrer seg når man zoomer) er i stand til å gi bilder med bedre oppløsning enn bildebrikken klarer fullt ut å formidle. Som hos de to andre objektivene gir dette en litt diffus framstilling når man betrakter raw-fila i detalj...
...men også her er det mye mer informasjon å hente ut av raw-fila dersom man lar DxO PhotoLab ta seg av bildestøy og skarphet/oppløsning:
Dersom du synes at bildet av svarttrosten ovenfor er akkurat like skarpt som bildene fra de andre to objektivene lenger oppe, kan jeg ikke si meg uenig i det. Det bør riktignok nevnes at jeg måtte lete en stund for å finne et såpass skarpt bilde tatt med akkurat dette objektivet, men spørsmålet her var jo om 50-200 millimeteren kan ta like skarpe bilder som de andre to. Og potensialet er der tydeligvis.
Men det er likevel en grunn til at jeg måtte lete en stund etter et skikkelig skarpt bilde i dette tilfellet, og det har nok med kvalitet og presisjon å gjøre. Det er nemlig (som regel) en grunn til at de dyre objektivene er dyrere enn de andre. I dette tilfellet kan det kanskje enklest illustreres med en såkalt MTF-måling. MTF står for modulation transfer function, og er et uttrykk for hvor godt et objektiv presterer når det gjelder oppløsning/skarphet.
Grafen til høyre viser en MTF-måling av en M.Zuiko 300mm f/4. På Y-aksen til venstre måles objektivets skarphet (eller mer korrekt, oppløsning) der 100 % uttrykker en teoretisk maksimalverdi. Det som måles, går fram av tallene og bokstavene nederst; det er objektivets evne til å skille linjer fra hverandre når de ligger tett sammen - i dette tilfellet med en tetthet på henholdsvis 60 og 20 linjer pr. millimeter. Er objektivet (og bildebrikken) i stand til å skille linjene fra hverandre slik at de vises som individuelle linjer, eller flyter de sammen til en grøt? I dette tilfellet viser grafen at objektivet klarer å skille linjene fra hverandre svært bra når de ligger med en tetthet på 20 linjer pr. millimeter (rød strek); her oppnår objektivet en uttelling på omtrent 93%. Naturlig nok er det vanskeligere å skille linjer som ligger så tett som 60 på en millimeter (blå strek), men objektivet oppnår likevel en uttelling på omtrent 80%. Jeg skriver "omtrent" fordi oppløsningen (evnen til å se hver enkelt av de tettpakkede linjene) varierer. Som regel er oppløsningen størst nær sentrum av bildet (til venstre i grafen), mens den gjerne er svakere ute mot kanten (til høyre). I dette tilfellet er det svært lite avvik utover mot kanten, men vi ser at de stiplede linjene viser lavere verdier i den aller ytterste delen av bildet. Disse er merket med en M for meridional, som måler oppløsningen av linjer plassert sirkulært rundt sentrum av objektivet. S betyr sagittal oppløsning, og måles på radiale linjer (som stråler fra sentrum mot kanten). Jo nærmere verdiene for de meridionale og sagittale målingene ligger hverandre, jo bedre presterer objektivet med tanke på kromatiske avvik og andre ujevnheter.
Hvordan ser så MTF-målingen ut for den enklere 50-200 millimeteren? Grafene til høyre (en for hver ende av zoomområdet) viser et helt annet bilde enn grafen over. I sentrum av objektivet ser vi at evnen til å skille 20 linjer pr. millimeter er nesten akkurat like god som for 300 millimeteren, men litt svakere når det gjelder 60 linjer pr. millimeter (legg også merke til at objektivet faktisk er skarpere ved full tele enn ved 50 mm, i alle fall i sentrum av bildet!). Men når vi går fra sentrum og utover mot kanten, endrer kvaliteten seg raskt. Oppløsningen er en god del svakere i kantene enn i sentrum, og varierer også en del underveis. I tillegg er det ganske stor variasjon på oppløsningsevnen målt både sirkulært og radialt, så i dette objektivet er det nok ikke lagt like mye arbeid i den mest krevende finslipingen av hvert enkelt linseelement.
Og hva betyr dette i praksis? Trolig noe slikt som at i sentrum av bildet vil motivet kunne bli like skarpt med 50-200 millimeteren som med 300-millimeteren, men ut mot kantene er oppløsningen/skarpheten mye bedre i 300-millimeteren. Om dette betyr noe i praksis, avhenger av motivet. En fugl på en kvist midt i bildet vil bli bortimot like skarp med begge objektivene, mens omgivelsene som ikke er i fokus vil bli uskarpe på begge bildene. Uavgjort der, med andre ord. Står du derimot i en by og tar bilder av hus, kan det fort bli avslørende forskjeller mellom objektivene, i alle fall dersom en hel husvegg ligger i skarphetsplanet og dekker bildeflaten. Der vil 300-millimeteren kunne gi bilder som er skarpe fra kant til kant, mens 50-200-millimeteren vil gi et mer ujevnt resultat med litt mer uskarpe partier her og der ut mot kantene.
Hvordan ser MTF-verdiene ut for den vidgjetne 150-400 millimeteren? Det var vanskelig å finne noen MTF-grafer i det hele tatt, men til slutt kom jeg over en på japansk (tall og forkortninger er det samme som hos oss, så det går greit likevel). Det går fram av grafene til høyre at oppløsningen/skarpheten i sentrum er like god som for 300 millimeteren i begge ender av zoomområdet målt radialt, mens det er mer avvik når oppløsningen måles sirkulært. Med tanke på at dette er et zoomobjektiv er resultatet ekstremt godt når det gjelder 20 linjer pr. millimeter, men med mer avvik når oppløsningen måles med 60 linjer pr. millimeter. At den radiale oppløsningen (S) er så jevn i begge tilfeller, og helt fra sentrum og ut til kanten ved største blender, er ganske enestående for et zoomobjektiv.
Så ble det litt teori her likevel, til glede for dem som eventuelt liker å fordype seg i MTF-verdier. Men det er viktig å merke seg at optisk teori ikke alltid er så relevant når det skal fotograferes. I alle fall ikke når man fotograferer fugler, som befinner seg i et utpreget tredimensjonalt landskap og skarphetsdybden i tillegg er liten (noe som forresten gjelder de fleste levende motiver, enten man fotograferer dyr eller planter). Noen ganger, særlig når man zoomer ut og dekker hele landskap der alle deler av bildet er skarpe, vil naturligvis optiske svakheter kunne bli mer synlige, men skarpheten/oppløsningen rundt midten av bildet er langt det viktigste i nesten alle bilder tatt med lange teleobjektiver.
Kvalitet er likevel godt å støtte seg på, rett som det er. Jeg har opplevd å snu kameraet fra horisontalt til vertikalt utsnitt med 50-200 millimeteren for å få bedre plass til f.eks. en hakkespett på en trestamme, og så har hodet plutselig ikke vært helt skarpt på bildene lenger. Med slike utsnitt havner jo ofte hodet og øynene litt ute i periferien av bildet, og med et objektiv som presterer svakt i kantene kan man da støte på problemer. Om det ikke skjer så ofte, så skjer det nå og da.
Da er det greit å ha et objektiv der finslipingen av hvert enkelt linseelement har vært akkurat det; finslepet. Men om M.Zuiko Digital ED 150-400mm f/4.5 TC 1,25 er verdt prisen? Det er riktignok nesten billig om man bare sammenligner med det man må betale for tilsvarende i fullformat, men likevel må vel svaret bli et stort Tja...
8.1.2024