Øyenstikkersommer

Etter en sommer med mye fokus på øyenstikkere, har jeg gått gjennom og plukket ut noen av bildene som er tatt i løpet av året. De fleste er tatt på samme sted, et tjern i skogkanten på rundt 400 meters høyde ved en tidligere stølsvoll. "Tjernet" er egentlig en kunstig dam som ble laget for lenge siden, omgitt av torvmyr og med tida temmelig naturalisert, med rikelig med starr og piggknopp langs kantene. Den gamle neddemmingen gjør at det er fast grunn langs vannkanten, og lettere å ferdes helt ned mot vannet enn i de fleste andre øyenstikkertjern. Torvmyra like ved er derimot av typen der man må være forsiktig med hvor man plasserer beina for å unngå å synke nedi, og det er ikke usannsynlig at det har ligget et tjern på stedet også før oppdemmingen.

Tjernet ble besøkt for første gang 26. mai om kvelden. Jeg fant da tre nyklekte individer av liten torvlibelle (Leucorrhinia dubia), sittende på gresstrå i vannkanten like ved de forlatte larvehudene. Øyenstikkerne var så godt som ferdig utviklet, men hadde ikke kommet så langt at de kunne fly av gårde - så de matte nok pent tilbringe natta nedkjølt i samme stilling, helt til morgensola fikk varmet dem opp neste dag.

Dagen etter var jeg tilbake om morgenen, og fant ut at en veritabel masseklekking av liten torvlibelle var på gang. Flere titalls forlatte larvehuder satt på strå som stakk opp av vannet, med øyenstikkere i ulike stadier av utvikling sittende på hudene eller litt lenger oppe på stråene. Andre eksemplarer hadde bare såvidt presset seg ut av larveskinnet, og hang utmattede og ventet på krefter til de neste stegene i prosessen. Litt nærmere undersøkelse av den framdeles ganske snaue vannvegetasjonen avslørte flere titalls nye øyenstikkere under klekking, og stadig kom det nye larver klatrende opp av vannet til solvarmen på et strå.

 

 

28. mai fortsatte klekkingen med uforminsket styrke. Overalt langs bredden av tjernet veltet øyenstikkere ut av sine gamle skinn, og ble sittende utmattede og melkegule. De ugjennomsiktige vingene gjorde dem lett synlige, særlig i motlyset, og svarttrostene plukket frenetisk til jeg mente det fikk være grenser for grådighet og jagde dem vekk. Jeg prøvde å fotografere utviklingen gjennom hele klekkeprossesen fra larvene kom opp av vannet til de ferdig utviklede øyenstikkerne fløy sin vei, og ble sittende frå åtte om morgenen til halv fire om ettermiddagen. En av larvene viste seg å bli til en firflekket libelle (Libellula quadrimaculata), og flere av bildene er samlet her.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 
En kveldstur 1. juni viste at klekkingen av liten torvlibelle fortsatte, men nå med følge av  vannymfelarver som jeg ikke kunne artsbestemme. Som unge, brune og ikke utfargede er de utklekte vannymfene ganske ubestemmelige.

Jeg var derfor på plass dagen etter for å se om noen av vannymfene hadde fått sine karakterisitiske fargetegninger i blått og svart, men det var i tidligste laget. Først 11. juni fikk jeg tatt turen oppom tjernet igjen, og fikk da se resultatet av klekkingen. Torvlibellene hadde utviklet de røde fargene som hannene skal ha, og vannymfene hadde både blitt blå og fått de tegningene som skiller artene fra hverandre. Det dreide seg, prosaisk nok, om "vanlig blå vannymfe"(Coenagrion hastulatum). Av begge arter var det nesten bare hanner å se.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Art nummer fire ble vanlig øyenstikker Aeshna juncea, som dukket opp i form av tomme larveskinn på plantestenglene i vannkanten da jeg var oppom tjernet neste gang 20. juni. Jeg visste fra i fjor at arten fantes i tjernet, og larvene til denne store libellen er vesentlig større enn hos de andre artene. En overskyet og stille dag med lite aktivitet, tjernet virket nesten dødt. Etter litt leting fant jeg en grønnfarget vannymfehunn i blåbærlyngen. Hunnene av slekta Coenagrion er nesten umulige å artsbestemme uten lupe til gransking av genitalia, og denne var neppe særlig lysten på en slik undersøkelse. Jeg nøyde meg med fotografering, og oppdaget at hun var tett besatt med midd på undersiden.

En drøy uke seinere kom jeg over et kopulerende vannymfepar, og tok et artsbestemmelsesbilde. Det var forsåvidt ikke nødvendig, for det var ingen tvil om at hannen var en vanlig blå vannymfe - men på bildet så jeg at hunnen hadde midd på akkurat de samme stedene og i samme mønster som hunnen jeg fotograferte uka før. En måte å individbestemme vannymfer på?

Etter to ukers feriereising var jeg tilbake en tur 16. juli. Fant en nyklekt vanlig øyenstikker Aeshna juncea. Det ser ut til at de ikke klekkes like synkront som den lille torvlibella - eller er det det kjølige gråværet i juli som gjør utslaget? Flere hanner av vanlig blå vannymfe å se, men det tar ikke helt av med antallet for dem heller. En fordel med lave temperaturer er at vannymfene er lette å komme innpå og fotografere, mens de sitter og skjuler seg bak strået sitt.

De fire bildene under er tatt i løpet av seks minutter, mens et skiftende skydekke laget stadig nye lysforhold i bakgrunnen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Resten av juli ble omtrent like kjølig som begynnelsen. Den 21. sjekket jeg en dam under en tur til Ålesund, og fant mine aller første metallvannymfer, Lestes sponsa, like etter klekking. I to større, næringsrike vann var det ingen øyenstikkere å se i det hele tatt.

Tilstanden var bedre på hjemlige trakter, her hadde hanner av vanlig øyenstikker Aeshna juncea begynt å patruljere breddene av tjernet. Flere individer var under klekking 24. juli, og de nyklekte hunnene rakk knapt å tørke vingene før hannene begynte å vise sin svært så nærgående interesse. Bestanden av vanlig blå vannymfe hadde ikke tatt særlig av ennå, selv om det var relativt mange larver å se under klekkingen tidligere på sommeren.

 

I august steg temperaturen litt, og aktiviteten holdt seg oppe i tjernet. En ny art, sannsynligvis en metalløyenstikker Somatochlora metallica fløy rundt, trolig bare i ett eksemplar eller to. På samme måte som for hannene av vanlig øyenstikker så jeg aldri metalløyenstikkeren lande; den fløy raskt og stort sett ute over vannet, og kranglet stadig med naboene. Det var hektisk aktivitet med parring og egglegging hos vanlig øyenstikker. Hunnene leter seg fram etter passende steder å legge egg i vegetasjonen, men dersom de blir oppdaget av de patruljerende hannene er det ikke snakk om å få være i fred - hannene griper tak i hodet på hunnen og drar henne med seg for å parre seg. Det hørtes stadig rasling av vinger i vegetasjonen etter overfall og kortvarig motstand, som nesten alltid endte med at en hann dro en hunn opp av sivet og til værs. Som regel inntok hunnen straks parringsstilling og ble med på tandemflukten, som gjerne endte oppe i et tre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

To nye arter dukket opp 8. august. Et nyklekt eksemplar av den lille svarte høstlibellen Sympetrum danae, og to hanner av stor blå vannymfe Enallagma cyathigerum. Dette ble den siste observasjonen av vannymfer i år. Er det den robuste bestanden av vanlig øyenstikker som forsyner seg i meste laget av vannymfene? Har ikke funnet døde eksemplarer eller avbitte vinger, men det er jo vanskelig nok å finne øyenstikkere i det hele tatt...

De blå Aeshna-hannene holdt det stødig gående med sine uendelige patruljeringsrunder langs vannkanten. Jeg har med ett enkelt unntak aldri sett dem sitte ned, med unntak for de stundene de tilbringer oppe i trærne sammen med en hunn. Eggleggende hunner lever utrygt, men er sannsynligvis med på notene ettersom det er bedre med mange ulike fedre til avkommet enn å satse alt på ett kort. Hannene på sin side ønsker å spre genene sine så langt de makter, og forsyner seg der de kan - selv om det blir feil kjønn en sjelden gang.

Mens jeg prøvde å fotografere en hunn som la egg på plantedeler i vannet, kom en hann forbi og grafset med den største selvfølgelighet tak i hunnen for å ta henne med til en uforstyrret stund oppe i en tretopp. Hun var imidlertid såpass lite medgjørlig at han ikke klarte å få henne med seg, så de møttes på halvveien og inntok parrinsstilling nede i sivet. Men ettersom øyenstikkere nede i sivet blir tolket som "tilgjengelig hunn" av patruljerende hanner, tok det ikke lang tid før hannen ble tatt nakketak på og forsøkt dradd med opp i lufta. Hannen på sin side nektet å slippe taket, og på det tredje bildet i rekka nedenfor henger hann nummer to utkjørt og må innse at han ikke kommer noen vei denne gangen.

Etter en halvtimes tid koblet hunnen seg løs, og hannen slapp taket. Men viderverdighetene var ikke over for hunnens del ennå. Da hun strakte bakkroppen ut i full lengde, kom enden ned i vannet. Jeg konsentrerte meg om å få tatt noen bilder av hannen - som ellers aldri er å se sittende i vegetasjonen - så jeg fulgte ikke med på hunnen, og la ikke merke til at hun forsvant ned i vannet før hun lå der som en våt havørn og bakset med vingene i vannskorpa. Jeg tenkte at hun var i full gang med egglegging i undervannsvegetasjonen allerede, og var imponert over den utviste grad av oppofrelse i tjenesten, da det slo meg at hun bakset litt for mye med vingene. Nesten panisk. Og ved nærmere ettersyn viste det seg da også at hun hadde store problemer med å holde seg over vannet. Jeg lente meg ut så langt jeg rakk, fikk akkurat tak i det ene vingeparet, og trakk øyenstikkerhunnen opp av vannet. Hengende i enden av bakkroppen fulgte det med en en avlang, lysebrun sak. Først da den sprellet med beina så jeg at det var en øyenstikkerlarve, en larve av samme art som hadde bitt seg fast og nesten klart å dra hunnen under!  Jeg funderte litt på hvordan man overtaler en øyenstikkerlarve til å slippe taket med sine overdimensjonerte kjever, men den løste problemet helt på egen hånd og forsvant med et plopp. Hunnen ble plassert til tørk i gresset, og kunne en stund senere ta til med egglegging igjen, tilsynelatende uberørt av hendelsen.

 

I midten av august dro jeg på leting etter den røde vannymfen, som jeg både kunne tenke meg å se for første gang og ikke minst fotografere. Her i fylket er den funnet i noen vann i Flora kommune. At den ikke er funnet andre steder skyldes nok  helst at bare svært få har sett etter, men jeg satser på sikre kort og drar vestover mot Florø - selv om det nok begynner å bli i seneste laget på sommeren for akkurat den arten.

Den lille røde finner jeg da heller ikke, men derimot rikelig med metallvannymfe, som jeg ikke har sett i indre strøk; enda mer av svart høstlibelle - her også som svarte, utfargede hanner; den velkjente vanlig øyenstikker, og en ny, stor Aeshna-art: Aeshna grandis, brun øyenstikker. I tillegg en av de grønne metalløyenstikkerne som flyr rundt og heller ikke her vil la seg fotografere, og dermed ikke kan artsbestemmes. De to vannene er relativt næringsrike med belter av vannliljer og rik kantvegetasjon, men ingen steder med fast grunn langs bredden. Jeg vandret ut på de gyngende vegetasjonsmattene med et visst ubehag, og holdt meg unna de stedene der det så dypt ut ved kanten. Under fotograferingen måtte jeg hele tiden justere søkerbildet etter hvert som jeg, stativet og kameraet sank, og skifte standplass når vannet hadde kommet halvveis oppover støvlene.

På veien tilbake sjekket jeg ut et vann i Jølster som var mer av typen med torvmyr langs kanten, og fant rikelig av de fine, utfargede metallvannymfene - og naturligvis de allestedsnærværende hannene av vanlig øyenstikker på evig søk etter mat og hunner langs vannkanten.

 

Vanlig øyenstikker var nå den eneste arten å se ved tjernet mitt. Siste del av august ble det mer gråvær, så morgenturene ga ikke det samme inntrykket av liv og røre, men en rask sjekk av lyng og einebusker på et åpent parti ved siden av tjernet viste at det er der de svarte høstlibellene holder til. Ikke mer enn en liten håndfull, men forhåpentlig klarer en og annen å komme seg ned til tjernet og få lagt eggene sine uten å bli oppdaget av de store øyenstikkerne. Svart høstlibelle er den minste av alle, ikke stort større enn en vannymfe. Mens jeg står ute i lyngheia, kom et par vanlige øyenstikkere flygende i parringshjul. Vi får tro at manøvreringsdyktigheten er en smule nedsatt når de flyr i tandem på denne måten, i alle fall fløy de inn i en einebusk på en måte som ikke virket hundre prosent kontrollert. Jeg lot dem roe seg ned, så gikk jeg innpå og tok noen bilder idet regnet kom.

Det skal ikke så mye sol til før aktiviteten øker til gamle høyder igjen, i alle fall for den vanlige øyenstikkeren. 26. august er jeg innom tjernet noen kveldstimer og fotograferer flygende hanner og eggleggende hunner. Hannen på det øverste bildet har tydeligvis hatt hellet med seg og vært innom einebuskene minst en gang, for han flyr rundt med en barnål i enden...

1. september. Det går mot slutten av øyenstikkersommeren. Denne utmattede hunnen hadde ikke krefter til å komme seg på land etter eggleggingen, og har overnattet ute i vannet. Men grunnlaget for neste generasjon er på plass, og ringen er sluttet for i år...

 

Hjem

30.8.2012

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer