Reisetips Namibia
Namibia har en variert natur, men er i hovedsak tørt med ørkenklima i store deler av landet. I innlandet mot Botswana ligger Kalahariørkenen, og ut mot kysten ligger Namibørkenen. Oppe i nordøst ligger de frodigere Kavango- og Capriviregionene med elvene Okavango, Kwando, Zambezi og Chobe. Der oppe er klimaet subtropisk, og man kan risikere regn og oversvømte elver om sommeren fra januar til mars. Ved Okavangoelva topper årsnedbøren seg med et maksimum på rundt 600 mm, men ellers i landet er ikke nedbør en faktor man trenger å ta med i betraktningen når det gjelder å finne det beste reisetidspunktet. Temperatur er langt viktigere. Om sommeren fra desember til mars kommer temperaturen fort opp i 40 grader, mens den om vinteren ligger rundt behagelige 25 grader om dagen. På grunn av de stort sett skyfri værforholdene om vinteren fra mai til september synker imidlertid nattetemperaturen ganske lavt, enkelte steder ned mot nullpunktet.
Reiser man fra Norge til Namibia i sommerferien her hjemme, kommer man altså til stort sett skyfritt vær med dagtemperatuer som hjemme, men gjerne litt kaldere om natten. På denne tiden er vegetasjonen på sitt mest visne, noe som regnes som ideelt med tanke på å se dyreliv som ellers ville vært skjult i gress og løvverk. Fuglefolk anbefaler derimot å reise til Namibia når det er vinter her hjemme og sommer der nede. Da er det nedbør, vegtasjonen er frodig og grønn, og både trekkfugler og stedegne arter fyller opp landskapet. Men da er det altså varmt, ofte svært varmt.
Bekledning
Vi var i Namibia i juni-juli, og da passet det helt greit med norske sommerklær. Turjoggesko kan brukes overalt (i alle fall utendørs..). På denne tiden regner det ikke, men ute mot kysten der Namibørkenen møter havet og den kalde Benguelastrømmen, er det ofte tåke. Der hadde vi vår kaldeste natt, og også den eneste dagen da lufta var fuktig og kjølig. Jeg hadde ikke med varmere plagg enn en fleecejakke, og det holdt fint (mer hustrige personer kan vurdere å ta med en ytterjakke). Noe man absolutt bør ha med, er lange bukser og langermede skjorter eller lignende. Disse trengs om kvelden, særlig oppe i nord der det kan være malariarisiko, men også fordi det fort blir kjølig når sola går ned. Bomullsklær er mest behagelige når det er varmt.
Reisemedisin
Informasjon om de fleste reisemål er å finne på sidene til Folkehelseinstituttet. Namibia er av de minst risikable afrikanske landene å reise til med tanke på sykdommer, men vaksine mot hepatitt A anbefales (i tillegg til oppfrisking av den gamle "trippelvaksinen" mot difteri, stivkrampe, kikhoste og poliomyelitt, dersom det er noen år siden sist).
De nordlige distriktene, særlig Kavango og Caprivi, er malariaområde året rundt, og ettersom Afrika er hjemsøkt av den farlige falciparium-varianten må malariatabletter med i bagasjen dersom man skal besøke de nordlige delene av Namibia. Etosha nasjonalpark er lavrisiko-område, men for sikkerhets skyld bør man også der beskytte seg mot malaria, særlig i det Namibiske sommerhalvåret når klimaet er på det fuktigste. Vi brukte Malarone-tabletter, som tas med maten en gang om dagen. Kuren innledes en dag før man reiser inn i et malariaområde, og må fortsette til fem dager etter at man er ute igjen. Insektmidler bør være tilgjengelig i de nordlige områdene, særlig når det er sommer, men noe stort forbruk trenger det ikke bli. Vi var der når det var vinter, og hadde med to flasker Jaico myggmiddel (roll-on á 50 ml). Men de var bare i bruk de fem dagene vi tilbrakte i nordøst, og der brukte vi (fire personer) bare en tidels flaske. I områder der man bør ha myggnett over senga, er som regel overnattingsstedene utstyrt med dette.
Vann kan drikkes rett fra kranen de fleste steder, og er av god kvalitet, men oppe i elveområdet i nordøst bør man kanskje være litt mer skeptisk og heller kjøpe inn en 10 liters dunk med drikkevann. Rikholdige matvarebutikker er å finne i alle de større byene.
Reise
Flybilletter kan bestilles på nettet til rundt 7-8000 kroner tur-retur. Det går mange flyruter til Johannesburg i Sør-Afrika. Vi fløy med Swiss til Johannesburg, der vi byttet over til British Airways (Comair) for den siste etappen til Windhoek i Namibia. Vi reiste fra Gardermoen tidlig på kvelden, og var framme i Namibia 18 timer senere (inkludert 45 minutter i Zürich og tre timer i Johannesburg). Dermed slapp vi overnatting både før avreise og ved ankomst.
Leiebiler er det et rikholdig tilbud av. Vi leide en firehjulstrekker tilpasset "rooftop" camping, men dersom man satser på overnatting på hotell og lodger hele veien, kan man klare seg med en vanlig tohjulsdrevet bil. Høy bakkeklaring er likevel en fordel på de dårligste veiene, men vårt inntrykk er at kraftige dekk er viktigst. Ellers bør man være forberedt på punktering dersom man kjører utenfor det asfalterte hovedveinettet. Det er mye å finne om leiebiler på nettet, en god start kan være The Cardboard Box. Sidene om bilkjøring i Namibia anbefales, særlig bør man få med seg at en hel del turister som ikke er vant til å kjøre på grusvei havner i grøfta på grunn av for stor fart i svingene. For vår egen del vil vi advare mot trafikken i byene. Ikke stol på at andre bilister stopper for rødt lys, og vær oppmerksom! Det er stadige trafikkontroller, men turister i "safaribiler" blir stort sett vinket gjennom kontrollpunktene uten videre. Førerkortet måtte vises fram en gang eller to, og det gikk helt greit med vanlig, norsk førerkort. At Namibia har venstrekjøring er noe man bør legge seg på minnet relativt raskt etter å ha lagt ut på veiene...
Det kan kjøpes gode kart i bensinstasjoner og i de små butikkene i flere av verneområdene, men vi satset på GPS. Vi prøvde ut GPS-appen MapFactor Navigator, og den viste seg å fungere glimrende. Open Street Maps er faktisk langt mer detaljerte i Namibia enn i Norge, og i de mest øde strøkene var det greitt å kunne lese fortløpende hvor langt det var igjen til målet - og det var heller ikke så dumt å kunne se veien i detalj noen kilometer framover, særlig når det kom en sving etter tre mil med snorrett vei.
Bensinstasjoner finnes stort sett bare i byene, og i enkelte småsteder (og leirer tilknyttet den statlige Namibian Wildlife Resorts, NWR). Dersom man er ute i avsidesliggende områder kan det derfor være flere hundre kilometer mellom bensinstasjonene. Et godt råd er å fylle opp tanken så snart det byr seg en anledning, nesten uansett når den ble fylt sist. Alle bensinstasjoner er betjente av svært hjelpsomme mennesker, som ikke bare fyller tanken men også påfyllingsrøret og mer til, slik at drivstoffet gjerne plasker utover. Dieselen kostet rundt 11,50 namibiske dollar (N$), dvs. 6,80 norske kroner literen. Safaritilpassede leiebiler med campingutstyr har gjerne doble tanker (vår tok 140 liter, og bilen hadde da en rekkevidde på 900-1000 km). Dersom det ser ut som drivstoffmåleren ikke fungerer (står på "fullt" hele tiden), skyldes det at den er koblet til tank nummer to. Målernåla vil derfor ikke begynne å synke før du har begynt å bruke av tank to, dvs. når halvparten av drivstoffbeholdningen din er brukt opp.
Man bør være forberedt på at ikke alle bensinstasjoner eller butikker tar kort, særlig ikke utenom de største byene, og ta ut litt kontanter når sjansen byr seg. Minibanker finnes i byene, men har ofte et maksimumsbeløp på 2000 N$. Dette tilsvarer rundt 1200 norske kroner. Matvarebutikker i de største byene kan holde svært høy standard, men ute på landet er det langt mellom dem.
Namibia er større enn Norge, Sverige og Danmark tilsammen, så ikke fall for fristelsen til å legge opp urealistiske reiseruter med bil. Man må i praksis velge mellom Fish River Canyon i sør og Etosha i nord, begge går ikke på samme turen uten at det blir ubehagelig langt å kjøre - særlig ettersom man jo gjerne skal innom noen andre steder i tillegg. Vi tok utgangspunkt i det sentrale og nordlige Namibia, men bare måtte en tur til Okavango i nordøst i tillegg. Til sammen kjørte vi 4307 km på 20 dager, og av disse utgjorde 1283 km avstikkeren til Okavangoelva. Det gikk egentlig ganske greit, fordi vi satte av nok tid til å ha flere overnattinger på hvert sted. Bare på to steder tilbrakte vi en enkelt natt, den ene av disse var før flyreisen hjem.
Fotografering og fotoutstyr
Namibia er et tørt land, og de tørre forholdene er trolig den største utfordringen. Ikke bildemessig, men på grunn av alt støvet. Dette gjelder spesielt i høysesongen når det er knusktørr vinter. Dersom du har leid din egen bil og har vinduer som kan lukkes er ikke dette noe veldig stort problem, men deltar du på en arrangert tur med åpen safaribil sitter du utsatt til. Det anbefales å IKKE skifte objektiv under slike forhold, men å ta med to kamerahus med henholdsvis ei lang tele eller en telezoom på det ene, og en normalzoom på det andre. Under kjøring på grusvei (som f.eks. i verneområdene) hvirvles det opp et svært fint støv som både legger seg på vegetasjonen og finner veien inn gjennom sprekker og åpninger i dører og bagasjerom. Selv i en tett bilkupe bør man være forsiktig med objektivskift, og ha alltid med en myk objektivpensel som kan brukes til å koste støv av fotoutstyret når dagen er omme.
Jeg liker å reise lett, så jeg hadde med bare tre objektiver. En 50-200 mm f2,8-3,5, en 14-54 mm f2,8-3,5, og en 9-18 mm f4-5,6. Med disse dekte jeg hele spekteret fra 9-200 mm brennvidde (tilsvarer 18-400 mm i fullformat), og med tanke på makro og eventuelle lange avstander tok jeg med en 25 mm automatisk mellomring og en 1,4x telekonverter. Stativ bør man også ha med. Det er ikke kritisk - knapt nok nødvendig - på dagtid, men av og til melder behovet seg for å sette på telekonverteren og bruke speillåsen når motivene er langt unna, og da er stativ greit å ha. For ikke å snakke om når man skal avbilde den afrikanske stjernehimmelen, eller når man er ute svært tidlig om morgenen eller sent på kvelden. Jeg hadde bestemt meg for å ta med et Manfrotto 055 stativ med tanke på god støtte og lav arbeidshøyde, men da bagene skulle pakkes viste det seg at stativet var for langt! Dermed måtte jeg finne fram en eldre Slik Master Standard. Det viste seg å holde i lange baner med mitt relativt lette utstyr. Til de to kameraene hadde jeg med tre 16 GB minnekort. Jeg er ikke blant dem som smekker av gårde uendelig med bilder hver gang jeg løfter kameraet, men foretrekker å konsentrere meg om de rette øyeblikkene. Likevel ble det 2700 bilder på tre uker, ikke medregnet de som ble slettet på stedet eller ved dagens gjennomgang om kvelden. Som en ekstra sikkerhetsforanstaltning hadde jeg med en reiseharddisk på 40 GB i tilfelle trøbbel med minnekort, men den kom ikke i bruk.
Før avreise brukte jeg en del tid på å lese meg opp med tanke på innkjøp av vindusstativ ("beanbag"). Det endte med at jeg stod over, og det var like greit. Det gikk helt greit å fotografere på vanlig måte, håndholdt med eller uten støtte mot vindusruta. I nasjonalparkene slipper du ikke ut på bilsafari før sola har stått opp, og lyset øker da raskt på. Du skal ha et svært stort og tungt objektiv for at det skal være noe poeng i en beanbag, og med mitt utstyr følte jeg knapt behovet. I de tilfellene jeg trengte litt ekstra støtte på grunn av lange lukkertider, la jeg en objektivpose med ei strikkelue inni, mellom kameraet og vindusruta (som var justert til passe høyde). Når objektivet i tillegg hvilte mot dørkarmen på en av sidene, eller med fronten på sidespeilet, ga det mer enn god nok støtte.
Strøm og lading
Langt viktigere var det å kunne lade batterier. I disse tider er det nesten ikke grenser for alt vi har som må lades med jevne mellomrom. Når vi satt i bilen hadde vi fire til sammen fire mobiltelefoner (inkludert GPSen), tre speilreflekskameraer og ett videokamera i mer eller mindre aktivitet. Det var ett vanlig strømuttak (sigarettenner) og en usb-kontakt i leiebilen, men det viste seg at strømuttaket ikke fungerte. Den ene usb-kontakten ble derfor brukt som strømuttak til mobil-GPSen og til å lade mobiltelefonene. Ellers måtte vi basere oss på å ha god oversikt over brukte og ubrukte batterier (viktig!), og benytte alle muligheter til å lade disse når vi overnattet innendørs og hadde tilgang på stikkontakter. I Namibia er det vanlig med både europeisk og sørafrikansk stikkontakt (gjerne i samme enhet), men vi skaffet for sikkerhets skyld en adapter for noen tiere i en dagligvarebutikk. Til de tre speilreflekskameraene hadde vi tilsammen åtte batterier, så kritisk ble det aldri.
Og ellers...
Ta med lykt! Det blir mørkt i seks-tida om kvelden, og overnattingsstedene ute i bushen har gjerne hytter som ligger spredt, med sparsom belysning. Skal du campe ute, er en lykt per person en selvfølge.