Namibia
Namibia er landet som var først ute med naturvern i grunnloven; det er annerledeslandet i Afrika der bestandene av elefanter og neshorn faktisk vokser, og der 42% av landarealet har en eller annen form for vern. Og hvor ellers i Afrika kan du drikke vannet rett fra springen?
Namibia er i ferd med å utvikle seg til et betydelig turistmål i det sørlige Afrika, etter å ha hatt en relativt anonym posisjon - i alle fall på våre kanter. Landet har i grunnen alt som skal til: Stabile politiske forhold, god infrastruktur, interessant natur, godt klima, og en liten befolkning - noe som betyr at man kan leie seg en bil, farte rundt i trygghet på gode veier, og ha naturopplevelsene nesten helt for seg selv.
Litt historie
Det landområdet som utgjør Namibia i dag, fikk gjennom lang tid være i fred for kolonister og stormakter, ikke minst på grunn av tilkomsten. Kysten består av en lang sandstrand, med bare én eneste brukbar havn. I tillegg kommer at den kalde Benguelastrømmen fra Antarktis her møter sanddynene fra den alt annet enn kalde Namibørkenen, og resultatet er at kyststripa ofte er innhylllet i tåke. Kombinasjonen av strøm, sandgrunner og tåke har fått de fleste sjøfarende til å holde seg på avstand. Portugiserne var innom i 1486, men gjorde ikke annet enn å sette opp et steinkors før de dro igjen. Det var først ut på 1800-tallet at boere fra det som den gang var den britiske Kappkolonien (Sør-Afrika) kom nordover, samtidig som England og Tyskland meldte sin interesse. England var i hovedsak interesserte i den eneste brukbare havna (Walvis Bay), mens tyskerne ønsket å bygge et koloniimperium og tok alt som var ledig på markedet. I 1885 fikk området navnet Tysk Sørvestafrika, og ble anerkjent som tysk koloni av de andre europeiske landene (folkegruppene som hadde bodd i området i titusenvis av år ble visstnok ikke forespurt om sine synspunkter).
Det var i Tysk Sørvestafrika at tyskerne først klekte ut ideene om Vernichtung av andre folkeslag, som senere skulle dukke opp i andre avskygninger i Europa. Kampen mot det opprørske hererofolket endte med at mellom 80 og 90% av hererobefolkningen omkom. Av namafolket ble rundt 75% drept i årene like etter 1900. Men så kom 1. verdenskrig, og den inntil nylig britiske kolonien Sør-Afrika erobret Tysk Sørvestafrika i 1914. Da verdenskrigen tok slutt, ville ikke Sør-Afrika trekke seg ut, men ble værende og innførte etter hvert raseskillepolitikken sin, med oppretting av egne landområder (bantustans) for afrikanere. Det sørafrikanske styret ble dømt ulovlig av internasjonal rett og aldri anerkjent, men først i 1989 gikk de med på å trekke seg ut etter massivt internasjonalt press - og i 1990 ble republikken Namibia opprettet.
Jeg bruker litt plass på dette, for det er ganske interessant at et land som ikke er mer enn 23 år gammelt i skrivende stund, og som i relativt ny tid har blitt herjet med av tyskere og sørafrikanere, har forblitt rolig og stabilt, har en tysk minoritet som både blir tolerert og gjør mye av seg, og ikke minst aksepterer sørafrikanere både som nye landsmenn og turister. Sørafrika har jo blitt lettere å svelge etter at apartheid-regimet gikk dukken i 1994, men likevel må namibiere sies å være imponerende tolerante. Gamle bygninger fra kolonitiden blir tatt vare på og fredet, og ensidig tyske krigsminner som kirkegården etter slaget ved Waterberg i 1904 blir tatt vare på. Riktignok har det kommet på plass en bitte liten plakett til minne om de tusener av herero menn, kvinner og barn som omkom, men uansett - folkene i det sørlige Afrika må være usedvanlig tolerante, vennlige og forsonende.
Det beste landet for self-drive safari?
Dette var da også noe av grunnen til at familien valgte Namibia til vårt første møte med det klassiske Afrika. Trygghet er viktig når familien er på tur, og i tillegg kom at vi gjerne ville oppleve naturen og dyrelivet uten kaoset av safaribiler i flokk rundt løver og neshorn, slik man kan oppleve det i mer turistifiserte land som Kenya og Tanzania. Botswana, Namibias naboland i øst, har på sin side lagt seg på en (for naturen) god løsning med eksklusive opplegg for et lite antall rike turister - men i den gruppen befinner ikke vi oss. I Namibia er det vanligere med self-drive safari, og da mener man self-drive: Du leier en godt utstyrt bil, og kjører rundt helt på egen hånd, uten innleid sjåfør. Dessuten er innkvartering billigere, og noen uker i Namibia koster gjerne bare rundt halvparten av noen uker i andre afrikanske land. Eksempelvis koster det 180-600 kroner dagen for en voksen å slippe inn i Tanzanianske nasjonalparker, pluss 240 kroner dagen for bilen. I Etosha NP i Namibia koster tilsvarende 45 kroner pr. voksen, og 6 (seks) kroner for bilen.
Som vanlig bestilte vi alt over internett; flybilletter, leiebil, overnatting - og som vanlig gikk alt helt greit uten noen problemer. Leiebilen ble vår største investering etter flybillettene: En Toyota Hilux med to doble telt til å slå opp på biltaket, madrasser, soveposer, puter, 40 liters kjøleskap, grillutstyr, 40 liters vanntanker (i tilfelle motorstopp i ørkenen), dobbel drivstofftank med plass til 140 liter, dobbelt batteri, campingbord med fire stoler, og alt av tallerkener, bestikk og kjøkkenutstyr til fire personer. Bilen var knapt et år gammel, og ble leid via Namibia 4x4 hire. Grunnen til at vi valgte akkurat det selskapet var at bilforsikring på leiebilfronten er enda mer uoversiktlig i Namibia enn ellers i verden, og Namibia 4x4 hire hadde gjort dette enkelt ved rett og slett å tilby rimelig forsikring, stort sett uten egenandel, mot alt unntatt skade på understellet. Og det får man jo uansett ikke med en Hilux, i alle fall ikke dersom man holder et lite øye med veien man kjører på. Prisen for tre ukers leie var 11 000 kroner. Det viste seg at bilen ble levert av Budget, som holdt seg pent til avtalen også etter at vi kolliderte i hovedstaden Windhoek. Men mer om det senere.
Veinettet i Namibia er godt utbygd, men ganske forskjelligartet. Hovedveiene er brede og asfalterte, med et dekke som overgår det vi er vant til i Norge (altså svært bra). Asfalten blir holdt godt ved like, med et håndverk som også overgår det vi er vant til i Norge. Reparasjoner og overganger mellom gammel og ny asfalt var uten unntak gjort med så nennsom hånd at de var praktisk talt umerkelige.
Det var hovedveiene. Nivået under disse er bred grusvei, og det under der igjen litt smalere grusvei. Her kan det bli humpete, og fordelene med firehjulstrekk (eller kanskje mer nøyaktig; kraftige dekk) blir tydelige. Nivå fire og lavere anbefales ikke uten solide dekk og gode fjæringer, og kamerautstyr og andre fintfølende saker bør legges mykt for ikke å ende opp i biter.
Klima og naturforhold
Vi reiste til Namibia i slutten av juni, da er det midtvinters der nede og et behagelig klima på dagtid med temperaturer på mellom 20 og 30 grader. Om natta kan temperaturen synke ganske mye, men vi opplevde vel ikke at den kom under 10-15 grader. Egentlig ganske behagelig, og langt bedre enn varme og klamme netter slik det kan bli sommerstid. Når det er vinter i Namibia er tørketida godt i gang, og det sier ikke så lite i et av verdens tørreste land. Da vi var der var det enda tørrere enn vanlig, og det hadde ikke regnet siden mars. Likevel var det litt grønt på trærne, men vegetasjonen var generelt temmelig skrinn og vissen - noe som betyr at det er mye lettere å se dyr og fugler enn om sommeren (vår vinter), da alt er mye grønnere og frodigere (og våtere og varmere). Tørketida varer vanligvis til ut i oktober, så kommer den varme og fuktige sommeren. "Fuktig" er riktignok et relativt begrep, så om man ikke har problemer med 40 varmegrader er det sikkert helt greit å reise rundt også om sommeren i november-mars. Man opplever neppe å renne vekk på grunn av regn i Namibia.
Selv om Namibia ser relativt kompakt ut på kartet, er det større enn alle de tre Skandinaviske landene tilsammen. Det er med andre ord et stort land å kjøre rundt i, så man bør ha god tid. Vi hadde lagt inn et besøk ved Okavangoelva som renner gjennom Namibia oppe i nordøst, så det ble en del kjøring - noe vi kompenserte for ved å bruke noen dager på de stedene vi besøkte. For oversiktens del er omtalen av turen delt i fem:
Kartet under viser reiseruta fra start (0), med de 8 stedene der vi overnattet. Vernede områder, både statlige og private, er vist med grønt:
8.8.2013
