Island del 1 - Sørlandet (Suðurland)
Første del av turen rundt Island gikk sørøstover fra Reykjavik, og allerede like utenfor bygrensa var trafikkaoset i hovedstaden overstått. Ifølge statistikken bor hele 94% av islendingene i urbane strøk, og det merkes. Jeg hadde nå veien nesten helt for meg selv, selv om Sørlandet er Islands viktigste landbruksområde og skal være relativt tett befolket. Men alt er relativt, og kanskje særlig det som gjelder befolkningstetthet på Island.
Været var grått og disig, men noen sprekker i skydekket slapp lyset gjennom nå og da. På grunn av den kalde våren hjemme hadde jeg vært usikker på hvordan tilstanden ville være på Island, særlig ettersom jeg kvelden før avreise hadde kommet over et bilde tatt 18. mai i fjor, som viste Myvatn dekket av is med molefonkne ender spredd utover. Men Myvatn er i nord, og her i sør var i alle fall all snø og is borte vekk. Markene strakk seg utover på begge sider av veien, dekket av brunt, vissent fjorårsgress med bare såvidt synlige grønne spirer innimellom.
Før området ble dyrket opp, var det store åpne heier med torvmyrer og tjern her, sikkert et eldorado for våtmarksfugler. Ved Hveragerði forlot jeg vei 1 og tok av rett sør, mot en smal landtange der elva Ölfusá munner ut, og rundt til sørsiden av våtmarksområdet Flói. Jeg hadde funnet en kort omtale av stedet på nettet, med et lovende bilde av en smålom. Ved tettstedet Eyrarbakki stod et skilt som viste at Flói hadde vært naturreservat siden 1997, da et prosjekt for å restaurere våtmarkene i området ble satt i gang. Mer enn det fikk jeg ikke ut av den islandske teksten, bortsett fra ordet "bannað", som jeg gikk ut fra måtte bety forbudt. Forbudt å gå utenfor veier og merkede stier. Skiltet stod ved en vei som gikk inn mellom to gårdsbruk og ut i det som så ut til å være dyrket mark, men jeg startet bilen og kjørte av gårde. Bak de to gårdene kom enda en gård og mer dyrket mark, riktignok med noen mindre dammer her og der. Etter et langt stykke på humpete grusvei så jeg fremdeles ingen tegn til interessante våtmarker, så jeg snudde og kjørte tilbake. På grunn av forsinkelsene i Reykjavik hadde det allerede begynt å bli sent på ettermiddagen. Sannsynligvis hadde jeg kjørt feil, selv om jeg ikke kunne se andre veier å kjøre på. I ettertid har jeg i alle fall funnet bl.a. denne omtalen som tyder på at området kan være interessant.
En dårlig start, fulgt opp av tiltyknende skydekke og lett regn. Jeg svingte nordover mot småbyen Selfoss for å komme inn på vei 1 igjen, og ga på østover. Nå da et av de områdene jeg hadde merket ut på forhånd ikke ga noen uttelling, var Dyrhólaey neste høydepunkt på ruta. Men før det lå et par interessante fossefall.
Seljalandsfoss
Seljalandsfoss ligger der veien inn til Þórsmörk (Thorsmørk) tar av fra vei 1. Derfra går det an å kjøre videre inn i fjellet til det eventyrlige landskapet Landmannalaugar, vel å merke dersom man har en firehjulsdreven bil med høy bakkeklaring. Men nå i mai var ikke innlandet tilgjengelig for noen slags kjøretøyer uansett på grunn av snøen, så jeg ofret det ikke en tanke. Foran meg dundret Seljalandsfoss ned fra fjellet. Jeg hadde vært usikker på om fossen vendte mot soloppgangen eller solnedgangen, for det går an å gå inn bak den og fotografere ut - og jeg hadde sett for meg en lav sol gjennom fosserøyken. Fossen vendte mot vest; men det ville uansett ikke bli noen solnedgang denne dagen, for skyene hang tette og tunge, og det regnet.
Først da andre turister (lett kjennelige på småbilene med leiebilmerke i bakvinduet, som min) kom kjørende, parkerte og gikk ut, fant jeg fram regntøyet og fulgte etter. Jeg hadde tross alt et vanntett kamera, så det eneste problemet var å unngå å få vanndrevet inn på objektivfronten. I tillegg til lett regn blåste det en del, og det var en fordel fordi det holdt fosserøyken unna den ene siden av fossen. Dessverre fungerte dette bare delvis, for inne ved fjellsiden skiftet vindretningen stadig - men jeg kom noenlunde tørrskodd inn under fjellet til et parti der det var forbløffende tørt. Faktisk tørt nok til at jeg kunne skifte objektiv.
Det skal litt til for å imponere en vestlending med fossefall, men Seljalandsfoss ble den første av flere islandske fosser som klarte akkurat det. Og den hadde vært eventyrlig på en klar dag med solnedgangen i vest. Man må bare stille seg slik at fossefallet skjuler en liten gangbro, og en parkeringsplass med servicebygg, så kan bildene bli fabelaktige utpå kvelden...
Skogafoss
Bare snaue 25 km forbi Seljalandsfoss ligger Skogafoss, et annet markant fossefall langs vei 1. Nord for veien mellom de to fossene passerer man vulkanen under isbreen Eyjafjallajökull, som hadde et voldsomt utbrudd våren 2010 og hindret internasjonal flytrafikk i lang tid. Breen når en høyde på 1618 meter, og var behørig skjult av skydekket da jeg passerte. Skogafoss åpenbarte seg imidlertid uten problemer da klokka nærmet seg halv elleve om kvelden. Det viste seg å være både hotell og campingplass like ved. Hotellet var fullt, mens campingplassen ikke hadde åpnet ennå. Men på hotellet sa de at det var bare å slå seg ned dersom jeg ville bruke campingplassen. Eierne hadde satt opp en boks man kunne putte penger på dersom man ville gjøre seg nytte av fasilitetene. Jeg parkerte bilen på gressplenen, fant fram stativet og tok turen inn den lille kløfta fossen hadde gravd ut. Helt innerst stod fosserøyken som en vegg, men ute på grusbanken ved elvebredden hadde regnet tatt en pause. Det satt havhester på fjellhyllene til begge sider for fossen, selv om det var flere kilometer til kysten. Havhester er noe man raskt venner seg til på Island, der de er blant de vanligste sjøfuglene og hekker på de mest uventede steder.
Vått telt er utrivelig å pakke ned, så jeg lot være å sette det opp og overnattet heller i bilen. Det viste seg at framsetet på lille Hyundai i10 kunne legges helt ned, og faktisk var ganske komfortabelt å ligge på. Men å karre seg ned i en sovepose på et bilsete er litt krøkkete, så jeg nøyde meg med å bruke en fóret Jerven-duken som dyne.
16. mai
Med en nattetemperatur på 6 grader ble det litt kaldt på beina, så det ble en tidlig morgen. Det hadde sluttet å regne, men blåste litt. På den ene siden av Skogafoss var det satt opp en ståltrapp i terrenget, slik at det var enkelt å komme opp de fuktige og bratte gressbakkene til kanten av fossefallet. Her kommer man tettere inn på havhestene, som sitter på sine drivvåte gresshyller, konstant innhyllet i en tåke av vanndråper fra fosserøyken. Det så ikke ut til å sjenere dem å være konstant våte. Fra plattformen prøvde jeg å fotografere fuglene som fløy ut og inn i fossedrevet, med et øye på plutselige endringer i vindretningen. Når vinden endret retning var det bare å snu ryggen til dusjen som fulgte, og beskytte frontlinsa best mulig. Ellers var vindkastene et problem, de rev og slet slik at det i perioder var praktisk talt umulig å holde fuglene i søkeren.
Dyrhólaey
Helt sør på Island stikker en avlang klippe ut i havet. Sjøen har gravd ut et hull under klippen, som derfor har fått navnet Dyrhólaey ("øya med dørhullet") selv om den ikke er noen øy. Klippeframspringet er hekkeplass for sjøfugler og er stengt for all ferdsel i perioden fra 1. mai til 25. juni, men åsryggen innenfor er tilgjengelig og gir utsikt over både sjøfuglkoloniene og et særpreget landskap til alle kanter. Fra vei 1 tar man av til den korte veistubben 218 som ender på en parkeringsplass med utsikt over en svart basaltstrand med de tre klippene ved Reynisdrangar lengst mot øst.
Fra parkeringen går det sti oppover åsryggen i motsatt retning (mot vest), og der oppefra har man utsikt mot selve Dyrhólaey underveis til et fyrtårn på toppen. Ute på klippeframspringet hekker krykkje og havhest, men antallet var ikke spesielt imponerende. Her som ellers i Nord-Atlanteren har det gått nedover med sjøfuglbestandene, og lundefuglene som tidligere hekket i gressbakkene er borte.
På vei opp åsryggen begynte det å blåse, og litt etter kom en regnbyge drivende. Særlig åndfulle bilder av Dyrhólaey ble det derfor ikke. I stedet tilbrakte jeg en times tid inntil leveggen av fyrtårnet, mens regnet pisket mot den andre siden. Men i et par korte opphold ble det tid til å springe bort og kikke på utsikten mot vest. Der fortsatte den svarte basaltstranden tilsyne- latende uendelig innover i den mørke horisonten. Mot nord stakk taggete klipper opp mellom runde åser, med Myrdalsjökull gjemt i skydekket lengst borte.
Gjennom ingenmannsland: Eldhraun og Skeiðarársandur
Etter Dyrhólaey og den lille byen Vik like ved, fortsetter vei 1 ut i et hav av størknet lava og mørk grus og sand. Over en strekning på bortimot 100 km er det svært lite vegetasjon og nesten ingen bosetning. Først passerer man Mýrdalssandur, en elveslette av svart sand og grus bygd opp av vulkansk materiale slipt ned av isbreen Mýrdalsjøkull, og nå og da oversvømt av jökulhlaup når oppdemt brevann finner en vei ut. Neste del av dette ingenmannslandet er Eldhraun, som er verdens største lavafelt skapt i nyere tid. Fra et utbrudd i fjellområdene lenger nord strømmet lavaen sørover i perioden fra juni 1783 til langt inn året etter. Gårder ble begravd, med evakuering og hungersnød som følge. I dag er mye av lavaen kledd av mose som skjuler stein og sprekker, og gir området et litt mykere og grønnere uttrykk - uten at det hjelper så mye.
Det er når man kjører gjennom slike tilsynelatende endeløse vidder man for alvor blir oppmerksom på hvor nåla på bensinmåleren befinner seg. Da er det godt å komme til et lite sted med bensinstasjon, som plassen med det tiltalende navnet Kirkjubæjarklaustur der Eldhraun omsider tar slutt. Men ennå var turen gjennom ingenmannsland bare halvkjørt, for nå stod Skeiðararsandur for tur. Dette er området der breelvene fra den mektige Vatnajökull brer seg utover, og er et område i stadig endring. Uendelige vidder av svart sand og grus pløyes hit og dit av smeltevann i stadige strømmer, og fra brearmer som Siðujökull, Skeiðararjökull og Skaftajökull kommer med jevne mellomrom store mengder oppdemmet vann fossende når en isdemning brister, eller når breene skjærer seg gjennom en morene som brevannet har samlet seg bak. Vei 1 rundt Island var ikke komplett før i 1974, for det var først da man klarte å få i stand veier, broer og vedlikehold som holdt stand mot mengdene av vann og grus. Men så sent som i 1996 ble store deler av veien skylt vekk, og to broer knust da et vulkanutbrudd under Vatnajökull førte til at enorme mengder smeltevann veltet fram fra brekanten. Broene er lange og smale konstruksjoner med kjørebane av metallgitter, slik at man kan se vannmengdene som flommer noen få meter under seg...
Dashbordet på leiebilen min var full av advarsler og informasjon om nødnumre, hva slags veier man absolutt ikke måtte kjøre på, og hva forsikringen ikke dekte. Et slikt punkt var "The car´s insurance does not cover damage due to sandstorm or driving in water". Det med å kjøre i vann kunne jeg forstå, og forhåpentlig slapp jeg det siden veien var bygd et par meter høyere enn elvesletta rundt, men det med sandstorm skjønte jeg ikke før nå. Sandstorm på Island? Faktisk ikke så rart her, i dette fullstendig flate området der sanden bredte seg kilometervis på alle kanter. En tørr sommerdag med stiv kuling, og bilen ville trolig få mattlakk på kort tid. Så jeg var glad for at det regnet, ettersom jeg gikk ut fra at våt sand ikke fyker så mye.
Ellers er Skeiðararsandur kjent blant fotografer for de nærmest abstrakte bildene man kan ta fra småfly av breelver på sandviddene.
Et godt stykke ut på ettermiddagen hadde jeg omsider lagt Skeiðarársandur bak meg, og unngått både jökulhlaup og sandstorm. Nå var jeg kommet til området ved Skaftafell. Dette var et at Islands første verneområder, for trass i at det ligger like oppunder isbreen Vatnajökull, er det et frodige skogområde med rik vegetasjon. Like ved ligger dessuten en av de fineste fossene på øya, Svartifoss, omgitt av mørke basaltsøyler, og fra høyden Sjonarsker er det utsikt over Skeiðarársandur og elveløpene. Alt dette er nå innlemmet i den store Vatnajökull nasjonalpark. Men noe besøk ble det ikke denne gangen, for nå var det ikke utsikt til noe som helst. Det regnet, og skyene hang i hodehøyde. Noen godbiter fikk man gjemme til neste besøk. Jeg kjørte videre, passerte Vatnajökulls sørligste utløper, og entret Østlandet.