Island del 2 - Østlandet (Austurland)

Innledning              Del 1 - Sørlandet (Suðurland)

Når man har lagt elveslettene ved Skeiðararsandur bak seg og kjører videre på en smal stripe land med Vatnajökull på venstre side av veien og havet til høyre, har man kommet til Austurland. Her dukker gårdene og småstedene opp igjen, og ved Hof stod en traktor med tilhenger optimistisk parkert ved et skilt som tilbød transport til Ingólfshöfði. Dette er et kolle som rager 76 meter over havet og smeltevansslettene som omgir den. Etter 6-7 km over grussletta når man høyden, som blant annet kan vise til en av verdens tettest befuglede storjokolonier.

Men i dag fikk storjoene være i fred, for hverken jeg eller noen andre lot oss lokke av tilbudet. Regnet plasket ned, vindusviskerene jobbet, og jeg foretrakk å sitte varmt og tørt inne i den lille røde. Dessuten nærmet jeg meg Jökulsárlón, som jeg hadde store forhåpninger til enten det regnet eller ikke regnet. Fugl og drivende isfjell hørtes ut som en fin kombinasjon. Jeg begynte å komme i fuglemodus igjen, og da jeg passerte en smålom i en vannpytt i veikanten utløste det bråstopp, rask u-sving på en vei for smal til at den etter boka tillot slike manøvrer, og parkering med snuten mot kjøreretningen. Jeg hadde nå smålomen på lesida, slik at jeg kunne rulle ned vinduet og stikke objektivet ut uten å få bilen fylt av regn. Lomen lå 15 meter unna, og jeg så at den ikke likte situasjonen noe særlig. Så helt uten frykt for mennesker er de islandske smålomene likevel ikke. Jeg kjørte videre, foretok nok en tvilsom u-sving, og passerte smålomen for tredje gang, nå med ny kurs mot Jökulsárlón. Om ikke perspektivet ble veldig spennende, var det sært nok bare å kunne fotografere lom fra bilvinduet. Noe slikt ville jeg aldri komme ut for i Norge!

Jökúlsarlón
Etter en snau times kjøring med Vatnajökull på venstre side av veien, passerte jeg broa over utløpet av bresjøen med det treffende navnet Jökúlsarlón (bresjøen). Med sine 250 meter er dette Islands dypeste innsjø, men også en av de yngste, da den er resultatet av et varmere klima som har fått isbreen til å trekke seg tilbake. Fordi Vatnajökull bokstavelig talt ligger oppi vannet, tilføres det konstant små og store isfjell etter hvert som breen kalver. Og ettersom Jökúlsarlón ligger akkurat like høyt som havet utenfor, strømmer vann ut og inn alt etter om det er flo eller fjøre, og isfjell, saltvann og ferskvann mikses i det korte elveløpet. Småfisk følger ofte med strømmen og forårsaker eteorgier blant terner, måser og steinkobber.

Det var dette jeg først la merke til da jeg svingte av fra hovedveien og inn langs elva mot parkeringsplassen og bygningene ved vannkanten der man kan få seg en båttur ut på innsjøen: Det lå flere små isfjell og duppet i strømmen, og oppå disse satt flere titalls polarmåser og grønlandsmåser. Nå og da tok de til vingene og stupte kaotisk som bare måser kan, ned i vannet og slåss flaksende og skrikende om godsakene. Ettersom det ennå regnet litt, kjørte jeg ned på en tom parkeringsplass ved elvekanten og fotograferte ut gjennom vinduet.

Lyse fugler som måser tar seg absolutt best ut i overskyet vær som gjør skyggene myke og får fram alle detaljer. Det var likevel lyst nok til å få lukker-tidene kortere enn 1/1000 sekund med 200 ISO, og da skydekket etter hvert letnet såpass at sola såvidt kunne skimtes gjennom disen, var forholdene perfekte. Jeg tok turen ut av bilen og bortover langs bredden av Jökúlsarlón, der noen ærfuglpar og mine aller første harlekinender lå og padlet rundt. Ærfuglene var absolutt samarbeids-villige, mens harlekinendene var mer nervøse og forsvant over på den andre siden av elveløpet og ut av syne.

Etter hvert trakk også skyene seg såpass tilbake at Vatnajökull kom til syne i den andre enden av innsjøen. Dersom man skal være pinlig nøyaktig, er det brearmen Breiðamerkurjökull som kalver ut i Jökúlsarlón, og den sørger for rikelig påfyll etter hvert som isfjellene i vannet smelter eller tar turen ut gjennom det korte og smale elveløpet og forsvinner til havs eller legger seg på stranda der ute.

Litt avhengig av hvor på breen de kommer fra, har isfjellene svært ulik struktur og farge. De som skriver seg fra deler av breen som har skrapt langs fjell og grus er skittenbrune, mens andre er skinnende hvite, og noen ser ut som blåtonet krystall.

Oppi alt dette durte det nå og da en og annen gummibåt eller litt større farkoster fra basen et stykke unna parkeringsplassen. Der kan man kjøpe seg en plass for i underkant av 300 kroner, men jeg befant meg dypt inne i enmannsmodus og var så pass overveldet av motiver på alle kanter at jeg ikke engang overveide tilbudet.

Men været er skiftende på Island, og ved åtte-tida på kvelden hadde jeg vært så mange vendinger inn og ut av bilen etter hvert som regn og opphold avløste hverandre, at jeg fant ut at jeg like gjerne kunne ta kvelden. Tørkemulighetene i en liten bil er begrensede, så jeg holdt ytterklærne tørre ved å tørke over dem med et håndkle når jeg satte meg i bilen. Det fungerte greit; da hadde jeg bare ett fuktig tøystykke å forholde meg til, og det var håndkleet som tørket relativt fort bare det fikk henge litt over stolryggen.

Det var ikke mange mennesker ved Jökúlsarlón denne dagen, men jeg var usikker på om det ville bli tatt godt imot om jeg overnattet i bilen på parkeringsplassen. Regnet gjorde at telting var uaktuelt, ettersom det ville ta en evighet å få teltet tørt igjen med 6 varmegrader og regnbyger. Så jeg forlot stedet, og kjørte noen kilometer videre. Der fant jeg en avkjørsel som endte med ei grusflate bak noen store steiner. Ideelt sted for et raskt måltid i le for vinden, og ute av syne for dem som eventuelt måtte passere på veien. Jeg fant fram kokeapparatet og en pose Real Turmat, og nøt tilværelsen med utsikt mot stranda og havet borte i horisonten mens regnbygene lot vente på seg. Så tørnet jeg inn i bilen.

Jeg hadde akkurat slumret inn i soveposen da jeg hørte en bilmotor nærme seg. Jeg gadd ikke kikke ut, men registrerte at en bil kjørte sakte forbi og stoppet borte i den andre enden av grusen bak steinene. Det var neppe grunneieren, men bare andre turister på utkikk etter et sted å overnatte. Greit nok, jeg var ferdig med mitt og ville bare sove. En unge som kom springende, ble kalt tilbake av hysjende foreldre som ga seg til å sette opp et telt, og jeg slumret fornøyd inn på ny. Nesten. For plutselig fant de tilsynelatende hensynsfulle naboene mine ut at de ville ha musikk til arbeidet. Bilradioen ble satt på, alle dører åpnet, og rytmene gjallet utover viddene.

17. mai
Jeg våknet tidlig, og kikket på armbåndsuret mitt. Halv sju. Det var lyst ute, så det var vel egentlig ingen grunn til å vente, men bare komme seg tilbake til Jökúlsarlón så fort som mulig. Borte fra teltet til naboene mine kom ikke en lyd. Jeg gjorde unna en rask frokost, så pakket jeg sammen og startet bilen. Men det slo meg at naboene ikke burde gå glipp av slik en vidunderlig morgen, så jeg rullet ned alle vinduene og satte radioen på fullt. Trolig våknet både store og små behørig, så jeg takket for meg og forlot stedet. 

Tilbake ved Jökúlsarlón slo det meg at heller ikke der var det folk å se. Det stod tre-fire biler der i ulike størrelser med overnattingsgjester i, men de var tydeligvis også syvsovere. Det var da jeg kastet et blikk på klokka i bilen, og oppdaget at den viste fire minutter over fem. Jeg hadde bare stilt om klokka i kameraet, ikke armbåndsuret mitt, og hadde altså stått opp to timer tidligere enn jeg trodde...

Tidlig morgenstund ved Jökúlsarlón. Ute på isflakene hadde måsene så smått begynt å våkne til liv, og tre ærfugler som lå på stranda mellom isbitene vagget ned til vannkanten og padlet bedagelig av gårde.

Strømmen stod nå ganske sterk ut av innsjøen gjennom elva, og den dro med seg isfjell og hvilende måser. Jeg kjørte bilen ned til den grusede delen av elvebredden igjen, og satt fint plassert i mitt mobile fotoskjul med kameraet ut gjennom sidevinduet. Det kom noen relativt kraftige regnskyll nå og da, men bilvinduet mitt var på lesida slik at jeg satt tørt. Først da vinden snudde litt kom regnet inn, slik at jeg måtte starte bilen og snu den med ryggen litt mer opp mot vinden. Ganske praktisk, egentlig.

På en av steinene foran bilvinduet satte en snøspurv seg og startet en heftig morgenkonsert. Det var hunnfugler i nærheten, for nå og da slo den ut med vingene og gjorde seg lekker mens sangen og hormonnivået steg mot de store høyder. Så kastet den seg ut i jakten og forsvant.

På den andre siden av bilen lå en grusflate som litt lenger utpå sommeren ville bli dekket av grønt gress. Der holdt rødnebbternene til, og trass i regnet gjorde vårfornemmelser seg gjeldende. Det gikk ikke like greit med alle tilnærmelsene, men så lenge hannene kom med småfisk og ellers gjorde sitt beste, fant hunnene seg i noen feiltrinn nå og da...

Så langt hadde jeg bare holdt meg ved selve innsjøen. På den andre siden av hovedveien lå ei svart grusstrand ned mot havet, og da jeg kom ned dit var det en helt annen verden som åpenbarte seg. På den ene siden av elvemunningen hadde bølger, strøm og vind landsatt isfjellene fra Jökúlsarlón, og etter hvert som skydekket revnet og slapp lyset til, funklet det i isblå nyanser. I den strie strømmen der elva fra brevannet møtte havet, yrte det av måser og terner som stupte uavbrutt etter det som måtte være uhorvelig mange småfisk samlet på grunnene.

Etter enda noen timer fant jeg ut at jeg måtte rive meg løs. Jeg hadde fotografert sammmenhengende i seks timer siden klokka var fem om morgenen, og skulle jeg komme meg Island rundt var det nok på tide å fortsette. Det var ikke godt å si hva resten av dagen ville bringe...

Østlandskysten
Med Jökúlsarlón i bakspeilet kom regnbygene tilbake. Vatnajökull lå fremdeles til venstre, tilsynelatende uendelig, men det dukket snart opp fjellrygger mellom breen og veien som skjulte den utsikten som kunne hav vært der om det hadde vært klarvær. Landskapet endret karakter fra grus og is til frodigere kystsletter mellom fjellene og havet, med dyrket mark og gårder innimellom.

Dette så ut til å være islandshestenes, gjessenes og sangsvanenenes rike. I alle dammer og vann lå det svaner og grågjess, og på markene beitet flokker av kortnebbgås. Noe ingen så ut til å bry seg med. I dette landet med et mye rikere fugleliv enn hos oss, blir det kanskje oppfattet som helt naturlig at gressetende gjess søker dit det vokser gress for å spise.

I området ved fiskeribyen Höfn endrer landskapet seg. Den enorme Vatnajökull forsvinner mot nord, og fjellene får en mer taggete form. Sammen med de store, flate og frodige strandområdene gir dette assosiasjoner til kysten av Nord-Norge. Tidvis er det nesten som å kjøre gjennom Lofoten, bare at måsene er byttet ut med sangsvaner. Den litt dystre stemningen fra gråværet langs sydkysten lettet også betraktelig ved at sola brøt gjennom skydekket her, og kyststripa fra Papafjörður til Berufjörður ble for min del en av de fineste strekningene på ringveien rundt Island.

Navnet Papafjorður (og Papey, som ligger i havet litt lenger nord) er forresten en interessant levning etter menneskene som ifølge Landnámabók bodde på Island før de norske innvandrerne med Ingolfur Arnarson i spissen dukket opp rundt 870. Dette var irske munker, omtalt som papar, som av ukjent grunn hadde slått seg ned her, og som forsvant da de hedenske nordmennene slo seg ned. De norske innvandrerne var ellers godt kjent med de irske munkene fra før, og kalte dem også vestmenn. Derav navnet Vestmannaeyar, som trolig også var befolket med irske munker i en periode.

Denne delen av østkysten ser ellers ikke ut til å være nevneverdig mer befolket i dag enn dengang. Bare her og der dukket det opp et fyrtårn eller en gård, som lyste opp på lang lei med sine hvitkalkede vegger og rød- eller blåmalte tak.

Ved Hvalnes måtte jeg ut av bilen for n´te gang for å se på landskapet. Ute på sjøen lå flokker av sangsvaner, og på en lang sandodde som stengte bukta nesten av og laget et stille innhav, slo brenningene inn over den svarte basaltstranda. Skyene danderte seg vakkert i bakgrunnen - og jeg hadde alt sammen for meg selv...

På vei opp til bilen tok jeg turen over et parti med lysere grus innenfor den svarte stranda. Den lyse "grusen" viste seg å være rester av livet i havet; fiskehoder, muslingskall, krabber, eggkokonger, tarestilker og annet som dekte den svarte grusen i hele den indre delen av vika. Havet utenfor var tydeligvis ikke preget av den samme tilstanden som hjemme, men måtte fremdeles være fantastisk produktivt når det kunne skylle i land slike mengder av levd liv.

Etter Hvalnes skiftet Lofotidyllen raskt til et mer dramatisk uttrykk. I stedet for de skjermede strandflatene med sandbanker som naturlige moloer på grunnene langt utenfor, dundret nå havet rett mot land og gravde seg inn i foten av fjellene. Fjellene på sin side stakk opp av enorme steinurer skapt av årtusener med erosjon, og det var gjennom disse urene av grus og stein at vei 1 nå skar seg. Med jevne mellomrom stod det varselskilt om fare for steinras, og det var ikke uten en viss uro jeg kikket ut sidevinduet og opp mot skyene som skjulte hvor langt opp veggen av grus og stein egentlig strakte seg. Noen steder hadde grusen tapt kampen mot tyngdekraften og sluppet taket, og det hadde dannet seg søkk som snart ville føre til at enda mer av fjellsida ville begynne å bevege seg nedover.

Rett under toppen av Krossanesfjall hadde de ansvarlige for veiskiltingen i området glemt sine egne advarsler, og satt opp et parkeringsskilt midt i ei steinur som etter mitt skjønn var akkurat like bratt som resten av strekningen. Men jeg stolte på loven om at det hender ikke meg, bare de andre, og gikk ut for å ta i øyesyn den dramatiske kyststrekningen nordover mot Álftafjörður. Der hadde havet ikke nådd helt inn til fjellene, men var i ferd med å grave seg gjennom det lille som stod igjen av strandflater.

Etter Álftafjörður roet landskapet seg litt, og jeg kom helskinnet forbi hele kyststripa til jeg nådde Djúpivogur, det første stedet på den mer befolkede delen av østkysten. I det kronglete fjordlandskapet som strekker seg videre nordover, ligger de små fiskerbyene på rekke og rad - Breiðdalsvik, Stöðvarfjörður, Fáskrúðsfjörður og flere til med like flotte navn, til Seyðisfjörður lengst i nord. Men rundturen min var av begrenset varighet, og det ville utvilsomt ta tid å følge hele kyststripa nordover. Jeg hadde derfor planlagt å ganske enkelt holde meg på vei 1, som fra Breiðdalsvik tar av inn i landet mot den lokale hovedstaden og innlandsbyen Egilsstaðir, og overnatte der før den lange strekningen over høylandet til Myvatn langt oppe mot nordvest.

Jeg hadde ikke gjort hjemmeleksen min godt nok, så jeg passerte Djúpivogur uten å vite at dette var et godt fugleområde, men jeg stoppet en stund inne i Berufjörður og fikk selskap av steinvendere, fjæreplytter, rødstilk og snøspurv mens jeg inntok middagen i strandkanten. Midt imot lå Hrossatindur med sine drøye 1000 meter snødekt og vitnet om hva som ventet lenger inne i landet.

Før jeg nådde helt til Breiðdalsvik der veien tok av innover i landet, skjedde to ting som må nevnes: For det første traff jeg den eneste islendingen jeg hadde sett utenom i byene (og i en og annen passerende bil) på hele den 420 kilometer lange strekningen siden Skogafoss tidlig dagen før! En eldre herre kom kjørende mens jeg stod og kikket på kartet innerst i Berufjörður, stoppet og kom ut, og opplyste at veien over Öxi mot Breiðdalsheiði fremdeles var vinterstengt. Så sa han god tur, satte seg i bilen og forsvant. Jeg fikk knapt fram et ord, for jeg hadde forlengst begynt å lure på hvor islendingene egentlig gjorde av seg i dagslys, og var særdeles forbløffet over at et eksemplar dukket opp sånn ut av det blå akkurat der og da. Det andre som skjedde, var at jeg langs fjorden passerte en av de få og små strekningene der vei 1 bare hadde grusdekke. Ordet grusdekke gir forresten neppe det riktige inntrykket, for grusen var så komprimert og hard at den lignet på gammel asfalt, bare med et lett strø av småstein. Det var ikke humpene i veien, men småsteinene og faren for punktering som gjorde at jeg sneglet meg av gårde og skuet lengselsfullt inn i horisonten etter tegn på at asfalten skulle dukke opp igjen.

Mot innlandet
Oppover det lange dalføret fra Breiðdalsvik gikk veien gjennom bjørkeskogkledde sletter og myrområder, før veien innerst i dalen gikk over til grusdekke på ny, og kronglet seg oppover fjellsidene i krappe svinger der snøsmeltingen noen steder hadde tatt med seg deler av dekket. Men selv min lille røde med sine små hjul kom seg forbi uten større problemer, og snart bar det nedover igjen mot asfalt og trygge dalveier.

Det hadde nå så smått begynt å li utpå kvelden, og ennå var det såpass langt til Egilsstaðir at jeg begynte å innse at det kunne bli vanskelig å finne et bemannet hotell. Men en campingplass skulle det jo være der, kanskje med en hytte? En sangsvane midt på veien satte en stopper for betraktningene, og i løpet av kort tid hadde jeg stoppet bilen, skiftet objektiv på kameraet, og rullet ned vinduet. En annen svane var på vei opp fra veigrøfta med hvesende lyder dypt nede fra halsen, og da jeg straks etter fikk øye på nummer tre litt lenger ute i våtmarka ved veikanten, skjønte jeg at hveselydene ikke skyldtes oppoverbakken. Svanen på veien var en hann, og den stod nå urolig og så på at den andre hannen jobbet seg opp på veien fra grøfta. Hannen på veien ventet ikke for å se hva som ville skje; den tok til vingene, og fikk følge av den andre som nå hadde hisset seg opp til de store høyder. Etter en kort seiersrunde returnerte den til hunnen ute i myra, og sammen strakte de hals og markerte seieren. Jeg satt et titalls meter unna, men de enset meg ikke. Og snart var hannen av gårde igjen, for å jage unna naboen enda en gang.

Ved Egilsstaðir fylte jeg bensin, men fant ikke noe hotell - og trass i skilting som tydet på det motsatte, heller ikke noen campingplass. Men var det nå egentlig så langt til Myvatn, spurte jeg meg selv; og var som alltid når man sitter i en bil i fart, lett å overbevise om å fortsette. Været var greit, jeg hadde full tank og alt jeg trengte om bord i den varme bilen, og om nødvendig kunne jeg jo overnatte hvor som helst.

Et stykke innover i dalene la jeg merke til at de seks varmegradene ved Egilsstaðir hadde blitt til tre, og ennå gikk veien oppover. Snart viste termometeret to grader. Ville det bli kuldegrader helt oppe? Var veien fuktig, kunne det bli is. Jeg stoppet bilen for å finne ut hva slags dekk den var utstyrt med. Jeg visste at det ikke var piggdekk, men kanskje var det helårsdekk, eller enda bedre, piggfrie vinterdekk. Det viste seg heldigvis å være vinterdekk, men mindre positivt var det at det dreide seg om piggdekk der alle piggene var fjernet. Ikke det helt store på isete vei. Men jeg fortsatte, og tenkte at dersom det skulle bli ille kunne jeg jo bare stoppe og ta kvelden. Ikke lenge etter var jeg oppe på Jökuldalsheiði, og termometeret viste én varmegrad. Progresjonen ble nå hemmet av sakte fart og hyppige oppbremsinger for å sjekke om det var glatt. Et par stopp ble det også, for å sjekke føret.

Men asfalten var og ble tørr, og jeg fortsatte ved godt mot og begynte å se like mye på omgivelsene som på veien. Overalt der det var bare flekker i snøen, gikk det kortnebbgjess i par, og alle antydninger til åpent vann hadde sitt eget svanepar. Det måtte være trange tider ennå, men tydeligvis vurderte fuglene at det ikke ville vare lenge. Jeg hadde aldri sett så mange par gjess noen gang før. Helt utenkelig i Norge, der verdens tetteste bestand av jegere har forgiftet våtmarkene med blyhagl gjennom generasjoner...

Del 3 - Nordlandene (Norðurland)