Island del 5 - Sørneset (Sudurnes) og Hovedstadsområdet (Hofudborgarsvædid)

Innledning                   Del 4 - Vestlandet (Vesturland)

Etter avstikkeren ut på Snæfellsnes satte jeg kursen sørover igjen, og etter å ha passert den underfjordiske tunnelen under Hvalfjörður kom jeg opp i dagslys igjen i den minste av Islands åtte regioner, Hofudborgarsvædid (hovedstadsområdet). Men jeg hadde ikke hastverk med å komme til byen, så i stedet for å fullføre sirkumnavigasjonen av vei 1, tok jeg av østover på vei 36 i retning Thingvellir (eller þingvellir, som det skrives på islandsk). Selv om årstiden ikke uten videre innbød til landskapsbilder i de frodigere, grønne (nå brune) delene av landet, var det ikke lange veien å kjøre, og det var jo uansett et interessant område å ta en kikk på. Ved siden av det historiske, skulle det dessuten være en viss sjanse for å se islom ved Thingvallavatn. Den arten hadde unnsluppet meg så langt.

Thingvellir
Vei 36 gir det første oversynet over þingvallavatn fra en høyde i nordvest. Vannet er enormt, og jeg innså at det trengtes en god porsjon flaks for å få sett islom på rimelig nært hold der. Nedover i terrenget dreier veien litt nordover mot þingvellir, der jeg ankom i blesten litt utpå kvelden. Ifølge boka skulle den lokal campingplassen være åpen først fra 1. juni, men det stod en del biler og telt der. Ved resepsjonsbygget kom jeg i snakk med to campere som sa at det bare var å slå seg ned, og at eierne hadde vært innom og låst opp det som trengtes. Jeg fant en plass litt i le for vinden bak en hekk, men det blåste likevel såpass friskt at jeg nok en gang droppet teltet og overnattet i bilen.

22.mai
Blå himmel og vindstille. Etter en tidlig frokost i seks-tida trillet jeg stilt og forsiktig forbi syvsovernes telt og kjørte ned til parkeringsplassen ved þingvellir. Morgenen er den fineste tiden på dagen, i alle fall fotografisk, så det forbauser meg at jeg stort sett alltid får den for meg selv. Også denne dagen.

Kommer man inn i þingvellir-området nordfra, møtes man bare av noen parkeringsplasser inntil gressmarkene. Jeg stoppet ved den som var nærmest Öxararfoss, og fulgte stien opp langs fjellsiden for å komme inn i Almannagjá; kløfta som utgjør overgangen mellom Europa og Amerika, ihvertfall dersom man ser rent platetektonisk på det. Island er dannet av den midtatlantiske ryggen, og ved þingvellir er skjæringen mellom de tektoniske platene usedvanlig klar og tydelig: På vestsiden av kløfta ligger den Nordamerikanske platen, som ender i en loddrett,15-20 meter høy fjellvegg. På østsiden reiser det seg en tilsvarende fjellvegg i kanten av den Europeiske platen, men veggen er litt lavere og delvis presset nedover mot gressmarkene på selve tingvollen. Et par steder er den så lav at kløfta åpner seg helt ut mot gressvollen, slik at det dannes et naturlig amfiteater med den amerikanske bergveggen bak. Det var i dette amfiet islendingenes utsendinger samlet seg midtsommers hvert år fra 930 for å ordne alle slags formelle anliggender.

Almannagjá varierer i bredde fra ti til noen titalls meter; den flate bunnen av kløfta er gressbevokst og tråkket ned av tusenvis av fotefar opp gjennom tidene. Elva Öxara fra vest renner over kanten og fortsetter sørover langs kløfta et stykke, før den finner et utløp ned på slettene og deler seg opp i et nettverk av ulike løp på veien videre mot det store þingvallavatn i sør.

Stiene i dette mye besøkte området er stedvis tilrettelagt med plankeveier, og her som så mange andre steder var det tallrike skilt av typen "forbudt å gå her", de fleste av dem stukket ned i stier dannet av turister på jakt etter snarveier. Tilretteleggingen la en liten demper på opplevelsen av å gå på historisk grunn, men det er vel ikke til å komme utenom i et slikt område.

En ravn seiler over vestsiden av Almannagjá. Nede i kløfta blir man uvegerlig gående og kjenne etter vibrasjoner i bakken - ikke helt upåvirket av å befinne seg akkurat der Europa og Amerika ligger og gnager mot hverandre.

En drøy kilometer sør for Öxárarfoss endte turveien gjennom kløfta i en bakke, og øverst oppe skjulte det seg et besøkssenter. Her lå en utsiktsplattform med fint utsyn over Almannagjá og þingvellir med elvesletta, men for naturopplevelsens skyld anbefales å starte turen fra nord, særlig dersom man er tidlig ute og har området for seg selv en stakket stund...

Nede på elvesletta ligger en liten kirke, med mange gangstier rundt omkring mellom elvelonene. Det var ikke allverdens med fugleliv der, men jeg så noen toppender og hørte en og annen rødstilk. Jeg hadde allerede avskrevet islomen, men det er jo aldri godt å si hva som ellers kan dukke opp, så jeg tok turen ned og skulle til å krysse ei bro over elva da jeg ble oppmerksom på en sandlo som sprang i veikanten med elva og þingvallavatn i bakgrunnen. Det kunne bli et brukbart motiv dersom jeg kom meg ned i lav høyde, så jeg krøkte meg ned og fikk sandloen i søkeren. Men sandloen var ikke av det samarbeidsvillige slaget, så den fløy akkurat idet jeg trykte ned utløseren litt for å finstille autofokusen. Det var først da jeg oppdaget at det lå en fugl på vannet bak det punktet sandloen nettopp hadde forlatt. En rask kikk opp fra søkeren åpenbarte en smålom som lå og padlet et titalls meter unna. Og den så ut til å ta det rolig, selv om den neppe var helt upåvirket av mitt nærvær. Sannsynligvis hadde den vært under vannet da jeg kom gående, og nå lå jeg i veikanten og så sikkert ikke så veldig truende ut.

Et øyeblikk etter dukket en smålom nummer to opp litt lenger ute på vannet, og min fugl padlet langsomt utover mot den. Jeg tok motsatt vei, og fulgte den svært stilleflytende elva i retning kirka. På en mørk sandbanke sprang en sandlo, som heller ikke var spesielt skvetten av seg.

Klokka var blitt åtte, og ett og annet menneske dukket opp i det fjerne. Jeg gikk tilbake til broa for å se etter smålomene, men så bare en som lå et godt stykke lenger nede i elva. På vestsida gikk en vei sørover, mellom elva og et par tjern. Ute i det andre tjernet lå en liten holme ikke langt fra land på den andre siden, og jovisst, der lå den andre smålomen på reir med hodet strakt opp for å følge med på hva jeg gjorde. Et lite tidels sekund vurderte jeg hvordan det ville være enklest å ta seg fram til fotohold, men så snudde jeg pent og lot den ligge i fred.

Avreisen fra Island nærmet seg, men var ikke før om ettermiddagen dagen etter. Det var med andre ord god tid til en tur sørover til Sudurnes for å kikke litt på havet. Den gylne sirkel via Gullfoss og Geysir fikk jeg fullføre en annen gang, litt må man jo ha til gode. I stedet gikk turen tilbake langs vei 36, gjennom Reykjavik og ned vei 42 i retning Krysuvik. Ut fra beskrivelsen i min litt knappe guidebok trodde jeg dette var en liten by med et fuglefjell, men det viste seg å være et fuglefjell med en noe avsidesliggende kirke, ensomt plassert ute i ingenmannsland slik skikken ser ut til å være på Island.

Men før jeg kom så langt, passerte jeg et enda ødere landskap preget av vulkansk aktivitet. Disse områdene er nesten uten vegetasjon, med en gul eller bortimot rødaktig tone i landskapet. Kleifarvatn sank betraktelig etter et stor jordskjelv i år 2000, men etter hvert tettet sprekkene seg igjen, og vannstanden returnerte til vanlig nivå. En ny attraksjon for dykkere hadde imidlertid kommet til; en gasskilde under vann, der det bobler og syder. Som i så mange andre vann på Island er vannet svært klart, men ikke helt på linje med de vannfylte kløftene som snor seg inn mot þingvellir fra þingvallavatn. Der er vannet nesten overnaturlig klart, med sikt på langt over hundre meter.

De varme kildene ved Seltun
Like sør for Kleifarvatn begynte det å ryke i åssidene. Her ligger det geotermiske området Seltun, som er et godt alternativ til Hverir ved Myvatn dersom man ikke kommer så langt fra Reykjavik. De varme kildene er merket med små sperretau for å hindre folk i å vandre ut i områder der bare en tynn skorpe skjuler kokende vann og mudder, men ellers kan man ferdes som man vil. I motsetning til Hverir ligger Seltun i skrått terreng, og etter hvert som man tråkker oppover i fjellsiden dukker det opp stadig nye små og store kokende gryter og putrende, blågrå mudderdammer.

Seltun blir også kalt Krysuvik (etter den ensomme kirka som ligger i nærheten), og bare noen kilometer lenger sør ligger Krysuvikarbjarg. Dette er et fuglefjell som trolig er blant Islands mest fuglerike; selv om det bare er jevnt over noen titalls meter høyt, strekker det seg langs 15 km av kystlinja og har dermed plass til en hel del havhest, krykkje og lomvi. Der vei 42 treffer kystveien 427, som går øst-vest langs sørsida av Sudurnes, tar man av vestover i retning Grindavik - og etter noen kilometer står et beskjedent veiskilt som peker sørover langs en grusvei i retning havet. Som med så mange andre islandske fuglefjell gir heller ikke Krysuvikarbjarg seg til kjenne på noe vis fra veien; området ser ut som en helt flat lynghei som ender langt borte mot sjøen i horisonten.

Krysuvikarbjarg
Jeg kjørte et stykke nedover grusveien, men stoppet da grusen begynte å gå over til stein. Jeg går heller noen kilometer ekstra for å slippe punkteringer. Men mens jeg gikk der, kom et ungt par kjørende i en Golf, og de hadde tydeligvis ikke slike hemninger. De krysset til og med en liten elv og kom seg velberget over på den andre siden, og når det var gjort fortsatte de like godt hele den snirklete veien ned til klippene. Jeg tok heller korteste vei rett sør over lyngheiene. En fjellrypestegg lå i kreklingen og holdt øye med meg, og det var først da jeg kom litt for nær at den langt bedre kamuflerte høna åpenbarte seg.

Etter en stund gikk lyngheia over til gressmark, og der opphørte bakken i et loddrett stup ned mot havet. Et lite øyeblikks spenning mens jeg lente meg ut over kanten; men her som ellers var hyllene besatt med havhest og spredte krykkjer, akkurat som ved de andre fuglefjellene jeg hadde kikket på. Klippene som strakte seg tilsynelatende endeløst til begge sider, hele veien prikket hvite med fugler, gjorde et voldsomt inntrykk - men den overveldende følelsen ebbet fort da jeg hadde kommet over de første synsinntrykkene. Den mer nøkterne analysen som kommer når de første adrenalinbølgene har lagt seg, fortalte om krykkjer som satt altfor spredt i fjellet. Et dårlig tegn. Visst var det hvitprikket av fugl hele veien, men det meste var havhest, og krykkjene satt tause med altfor lange mellomrom. Det lignet bedrøvelig på situasjonen hjemme.

Lyspunktet var flokkene med lomvi og alke på sjøen; noen av dem satt også på hyllene under meg, skulder ved skulder i tette rader slik jeg husket dem fra mange år tilbake på hjemlige trakter - men også lomvigruppene var små og spredte. Krysuvikurbjarg var i 2008 den fjerde største kolonien i Island for lomvi, og den nest største for alke. Man behøvde ikke å ha vært her tidligere for å se at antallene måtte ha gått sterkt tilbake siden den gang. Tilstanden stemte dessverre altfor godt med det jeg kjente til allerede om tilstanden for sjøfuglene på Island. Verdens største hekkebestand av lundefugl har ikke fått fram unger de siste ti årene, og situasjonen er så alvorlig at islendingene vurderer å gjøre som resten av verden og forby fangst i fuglefjellene... Men akkurat det vedtaket sitter såpass langt inne at lundefuglene nok har forsvunnet før man får noe forbud på plass.

Borte ved den høyeste delen av berget stod et vitnemål om islendingenes tradisjoner med å utnytte det som tidligere hadde vært tilsynelatende utømmelige ressurser. Tre digre trestokker var reist på kanten av berget, surret sammen i toppen og utstyrt med en talje slik at en person i tau kunne heises ned og samle egg fra fjellhyllene under. Innretningen hadde nok i sin tid blitt plassert der lomvi og alke hekket aller tettest, men nå var det ganske så snaut der borte. Bare et lite og tynt besatt felt med krykkjer, hvorav de fleste ikke hadde tatt bryet med å bygge reir.

Men havhestene kan man stole på; de er fremdeles relativt tallrike, og hang på vinden rundt meg mens de lekte med ørsmå justeringer av vingefjærene slik at de i ett øyeblikk holdt seg uanfektet på samme punkt, og i det neste feide i en elegant bue hundre meter av gårde. Med alle tegn på elendighet så tydelig rundt seg, var det en trøst å kunne koble av med slike velvillige fotomotiver.

Krysuvikarbjarg var en trist, men ikke uventet påminner om tingenes tilstand, men også et vakkert sted for kveldsfotografering. Uansett bør man skynde seg dersom man vil oppleve de islandske fuglefjellene mens det ennå er fugl i dem. Det varer nok ikke lenge, ettersom det kommende klimatoppmøtet i Paris uvegerlig vil bli nok en fiasko, og uansett vil det være umulig å snu utviklingen mot et varmere hav som driver fiskemat og fuglemat stadig lenger mot nord.

Etter en snau halvtimes gange gjennom lyngheia var jeg tilbake ved bilen, og nesten bensintom satte jeg kursen mot nærmeste tettsted, som var Grindavik femten kilometer mot vest. Den var en typisk liten islandsk by, helt uten arkitektoniske verdier, men likevel med en viss sjarm - og et fotballanlegg som tok opp vesentlige deler av byarealet. Som vanlig fant jeg ikke noe hotell (det må være noe med skiltingen!), og endte opp på stedets campingplass. Der ble jeg riktignok gjort oppmerksom på at det lå en bed & breakfast like ved, men ettersom mitt fremstøt i den retningen ikke frembrakte annet enn manglende reaksjon på min forsiktige banking, og et skyndsomt innblikk i en litt sliten korridor med sko og klær som så svært privat ut, trakk jeg meg tilbake til campingplassen. Mens jeg satt i bilen og filosoferte over den optimale plasseringen av teltet, brøt det ut et skikkelig regnskyll - det eneste på de åtte dagene, selv om det saktens hadde regnet litt både nå og da - og teltet forble i trekket sitt. Det ble overnatting i bilen igjen.

23. mai

Regnværet varte til morgenen etter, og jeg inntok nok en dashbordfrokost med utsikt til våte telt og etter hvert våte turister som strevde med å pakke sammen teltduk i vinden.

Dagen var satt av til å se seg om i Reykjavik, for med tidlig flyavgang neste morgen måtte jeg ordne med hotellrom og innlevering av bilen i løpet av ettermiddagen. Rundturen rundt Island endte klokka 12:15, 1800 km etter avgang åtte dager tidligere. I hovedstaden skinte sola, for dette var jo over 30 km fra regnbygene i Grindavik. Sightseeingen begynte rolig med litt fugl, for midt i sentrum ligger Tjörnin, tjernet, en lokal utgave av bergensernes lille Lungegårdsvann. I reisehåndbøkene framstilles vannet gjerne som en fuglerik oase, men det har betongkant hele veien rundt, og byens rådhus i et hjørne - og er neppe egnet som hekkeplass for noe som helst. Men det er saktens fugl der hele året; jeg registrerte sildemåse, stokkand, toppand, ærfugl og rødnebbterne, og vinter og vår kan det være tett av sangsvaner, grågås og ender i vannet som blir holdt delvis isfritt ved å pumpe inn varmtvann gjennom vinteren. Lenger mot sør ligger et mindre tjern, som hadde fått beholde sine naturlige bredder og var vernet som Vatnsmýrin naturreservat. Den statusen hadde nok kommet i siste øyeblikk, for vannet hadde andebur ved bredden og øyer med gangveier på. Heldigvis for fuglene hadde noen fjernet broene ut til øyene, og selv om det hele så relativt rotete ut har nok området potensial til å bli noe bra når bare restaureringsarbeidet har kommet litt lenger. Det mest bemerkelsesverdige ornitologiske innslaget var en ravn som satt på bakken og lot meg passere på en snau meters hold. Kråkeprøven gikk imidlertid som forventet, for selv en forsiktig heving av kameraet førte til at den forlot stedet øyeblikkelig.

Reykjaviks gamle sentrum er en morsom liten by å spasere i. Like ved Tjörnin ligger en stripe med sveitserhus bestilt fra norske ferdighuskataloger rundt 1900; de ser ut som norske sveitservillaer inntil man kommer på nært hold og ser at de ikke har trevegger, men bølgeblikkvegger malt i de typiske sveitserstilfargene. Ved nærmere ettersyn fant jeg bare ett eneste hus i sentrum som hadde trekledning uten noe attpå, noe som muligens sier litt om vær- og vindforholdene gjennom året. Nå i mai rådet imidlertid idyllen, og det manglet ikke på turister i de fargefriske bygatene. Det fikk meg til å undres over at jeg hadde møtt så få av dem under rundturen på denne fabelaktige øya. Glem den blå lagune, legg heller ut på tur!