Island del 4 - Vestlandet (Vesturland)
Innledning Del 3 - Nordlandene (Norðurland)
Avstikkeren ut mot Snæfellsnes var ikke planlagt, men kom som en følge av at jeg hadde feilberegnet hvor mange dager jeg hadde tilbake på Island før returen, og derfor hadde skyndet på etter oppholdet ved Myvatn. Nå viste det seg at jeg egentlig hadde god tid, og kunne legge inn både en og to avstikkere før jeg måtte være i Reykjavik. Den 20. mai om kvelden passerte jeg fjellovergangen Holtavörðurheidi mot sør i retning Borgarnes for å finne et sted å overnatte før jeg kjørte vestover. Og enda en gang gikk akkurat det med å finne overnatting litt ugreit. Når man sitter i en bil i fart er det fort gjort å ta en litt for rask og lettvint vurdering når et overnattingstilbud annonseres i veikanten: Er det den gården der borte i horisonten? Ser vel litt nedslitt ut..., tror jeg prøver neste... Og slik gikk det til at jeg plutselig hadde lagt hele Borgarnes og omliggende landområder bak meg, og var på vei gjennom et særdeles tynt befolket område i retning Snæfellsnes sent på kveld.
Egentlig hadde jeg nok det tidlige morgenlyset og soloppgang i tankene, for det kan det bli problematisk å få med seg når utgangspunktet er en myk seng bak mørke gardiner. Straks greiere da å få tidlig varsling under åpen himmel, og bare ha en bildør mellom seg og eventyret. Og ettersom det knapt var flere overnattingstilbud å finne langs veien, skiftet jeg relativt motstandsløst fokus mot å finne et eller annet sted å parkere bilen og plukke fram soveposen. Det nærmet seg midnatt og jeg hadde kommet langt utover mot Snæfellsnes, da jeg fikk øye på en bobil bak noen buskfuruer og vrengte bilen raskt av veien for å innta motsatt ende av parkeringsplassen. Et skilt annonserte at her startet en tursti opp mot fjellene i det fjerne. I stillhet kokte jeg opp en ny pose Real Turmat, og kunne omsider få litt søvn.
21. mai
Neste morgen var jeg såre fornøyd med tingenes tilstand. Jeg hadde havnet mye lenger utover på Snæfellsnes enn planlagt, og kunne rulle bedagelig videre vestover i et fabelaktig åpent landskap med havet og mørke nedbørsskyer til venstre, og taggete fjell med myke morgensolstråler til høyre.
Snæfellsnes har navn etter isbreen Snæfellsjökull som dekker toppen av en nesten perfekt formet kjeglevulkan, som ytterst på neset rager 1446 meter over havet og på en klar dag er synlig helt til Reykjavik. Den har gjort inntrykk på mange reisende opp gjennom tidene, og ble internasjonalt kjent etter at Jules Verne lot ekspedisjonen i romanen En reise til jordens indre (1864) starte sin ferd ned denne vulkanen. Selv så jeg ikke stort til den, da det forrevne skydekket lå godt pakket rundt fjellet og tømte seg for små snøbyger nå og da.
På sørsiden av Snæfellsnes er landskapet preget av langgrunt hav, frodige enger med spredte gårder, og rikt fugleliv i småvann og tjern, med den sentrale fjellkjeden som dramatisk bakteppe. Halvøyas vulkanske opprinnelse er synlig gjennom flere kratere og områder med størknede lavastrømmer, som Klifhraun på bildet over. Nordsiden har også en relativt flat og langgrunn kyst, men brutt opp av lange partier med loddrette klippevegger og hekkende sjøfugler. Bebyggelsen er samlet i fiskevær. Halvøya har dessuten en kort, men markert vestende med en lav, forreven kyst som omgir Snæfellsjökull og er ubebodd. Det meste av dette området er omfattet av Snæfellsjökull nasjonalpark.
Kysten hever seg i små, men bratte klipper allerede før man kommer helt vest, men det første glimtet man får av klippene fra veien er ved lavaområdet Valhraun, der þúfubjarg stikker sine fingre ut i havet. En parkeringsplass oppe i en slakk skråning viste at det måtte være et utsiktspunkt i nærheten. Tydeligvis kunne trafikken være stor, for stien mot klippene var bearbeidet for å tåle mye tråkk. Jeg traff da faktisk også to andre personer der, men vinden blåste såpass hardt at det ikke ble utvekslet mange ord. På kanten ved det høyeste partiet hekket havhest og krykkje, og et godt stykke lenger mot nord stod de to basalt-tårnene ved Lóndrangar. Der bor det underjordiske, så lokale bønder lot området rundt være i fred den gangen det ble drevet slått her ute. Forhåpentlig hadde betjeningen på fyrtårnet ved Malarrif et like godt forhold til beboerne i de to steintårnene.
Nordover går veien et stykke fra kysten, så for å få nærkontakt med havet bør man benytte seg av stien som følger strandkanten hele veien nord og rundt den ytterste delen av Snæfellsnes. Det blåste for kraftig til at jeg lot meg friste til det, men jeg tok et par avstkkere, den første til Dritvik for å se hva som skjulte seg bak det forlokkende navnet. Det var en svart basaltstrand som lå beskyttet til, og som er kjent både for sine underjordiske og som nødhavn for de som rodde fiske i gamle dager. Fire runde steiner på stranda ble brukt til styrkeprøver blant fiskerne, og avgjorde om man tilhørte klassene pusling (23 kg), svekling (54 kg), halvsterk (100 kg) eller sterk (154 kg). Ellers var det jo interssant at Dritvik hadde de eneste offentlige toalettene jeg kom over på hele Islandsrundturen. De så usedvanlig malplasserte og ensomme ut. Neste avstikker ble gjort for å sjekke fuglelivet i området ved Lambhagatjarnin, der det ligger mange småvann og tjern mellom kysten og veien. Vannene hadde imidlertid ikke så mye å by på, men jeg fant en gammel husmur der jeg kunne søke dekning for en regnbyge som kom piskende inn fra havet. I slike stunder kan man trøste seg med at jo mer det blåser, jo kortere varer regnbygene - og godt var det, for de svarte, lave basaltklippene som havet skyller over langs hele denne delen av kysten gir et ganske dystert inntrykk selv når det ikke regner.
Været skiftet da jeg kom til bebyggelsen i nord, ved Helissandur. Sola dukket fram igjen, og vinden løyet litt. Et stort informasjonsskilt ved veien fortalte om fuglelivet i Keflavikurbjarg like ved, som viste seg å huse et stort antall nysgjerrige havhester. Jeg fant en flate over klippene der fuglene ofte passerte forbi, og la meg ned i le for vinden med fotosekken i ryggen. Den ene etter den andre av havhestene hang på vinden et øyeblikk mens de kikket bort på meg, før de med en liten justering av vingene forsvant på et blunk.
Havhestene er glimrende flygere, men spesielt elegante er de ikke. Når en krykkje tok veien forbi, var det som å se en Spitfire blant gamle bombefly.
Like innenfor Helissandur ligger det neste fiskeværet, Rif. Der hekker det flere terner enn i hele Sør-Norge, og de er ikke spesielt redde for hverken folk eller biler, så islandske veimyndigheter har måttet lage et trafikkskilt man ikke ser maken til så mange andre steder i verden.
Ternene ved Rif hadde naturlig nok ikke kommet i gang med hekkingen i mai; de hadde vel bare så vidt begynt å innta stedet. Senere på sommeren er det nok adskillig livligere, og gode muligheter for bilder av terner i alle slags posisjoner. Nå satt de fleste og hvilte ut i sola etter reisen fra den andre enden av jordkloden, og jeg lot dem få sitte i fred.
Jeg hadde nå kommet godt i gang med nordsiden av Snæfellsnes, og fortsatte videre. Ved Gamlavik traff jeg på flere terner, denne gangen i mer maleriske omgivelser.
Videre østover inn Snæfellsnes ble landskapet med de flate strandslettene etter hvert brutt stadig mer opp av fjellkjeden som går langs hele halvøya, ofte med små topper som stod isolerte ut mot havet. Noen av dem var gresskledde nesten helt opp til den forrevne toppen, og jeg kunne se for meg hvordan de ville lyse som smaragder i sent kveldslys midtsommers. Akkurat nå var det derimot bare tidlig ettermiddag, og alt gresset var vissenbrunt.
Et stykke øst for Grundarfjörður skjærer vei 56 tvers over Snæfjellsnes mot sør, og jeg tok turen over fjellene. Hadde jeg i stedet fulgt veien videre litt lenger mot øst på nordsiden av Snæfellsnes, hadde jeg kommet til Stykkishólmur. Der kan man ta ferge nordover gjennom skjærgården, over Breiðafjörður og like til Vestfjordene helt oppe i nordvest. Men det hadde jeg allerede funnet ut at jeg fikk ha til gode til neste gang. I stedet befant jeg meg etter hvert tilbake der jeg hadde startet turen utover Snæfellsnes dagen før, og videre i retning Reykjavik. Men dit skulle jeg ikke ennå. Etter Snæfellsnes ville jeg se mer av kysten, og hadde pønsket ut en rundtur forbi Reykjavik mot Suðurnes.
Sørneset (Suðurnes) og Hovedstadsområdet (Hofuðborgarsvæðið)