Grunnleggende kamerateknikk

Et fotoapparat består av et objektiv med en blender, et kamerahus med en lukker, og et lysfølsomt materiale som registrerer det lyset som blir sluppet gjennom blenderen og lukkeren. Denne grunnleggende konstruksjonen er den samme nå som for hundre år siden.

Blenderen sitter i objektivet og regulerer hvor mye lys som slipper gjennom til kamerahuset. Den består av tynne metall-lameller satt sammen slik at de lager en regulerbar, rund åpning som lyset passerer gjennom, som irisen i et øye. Størrelsen på lysåpningen kan endres trinnløst, men av gammel vane oppgis likevel blenderverdier som regel i faste trinn som 2, 2,8, 4, 5,6 osv. Disse tallene er egentlig nevneren i en brøk, og uttrykker hvor mye av det lyset som treffer objektivet som slippes gjennom til kamerahuset (1/2, 1/2,8, 1/4, 1/5,6). Med blender 2 (som altså betyr 1/2) slippes dobbelt så mye lys gjennom objektivet som med blender 4 (som betyr 1/4). Blender 16 er med andre ord en svært liten blenderåpning, og slipper gjennom bare en åttendedel så mye lys som blender 2. Blenderverdier oppgis som regel med tegnet "f", og på de fleste objektiver står en verdi som f.eks. f 2,8, som viser hva som er objektivets største blenderåpning. Ettersom dette tallet egentlig er del av en brøk, er objektiver med liten f-verdi (for eksempel f 1,4) lyssterke (de har en stor største blender), mens objektiver med større f-verdi (for eksempel f 4 eller f 5,6) er lyssvake (de har en liten største blender). I zoomobjektiver er det vanlig at det slipper mindre lys gjennom ved større forstørrelse / lenger brennvidde (lyset får en lenger vei å gå), slik at største blender får en litt lavere verdi når det zoomes inn. Derfor oppgis største blender som et intervall, f.eks. f 2,8-3,5.

Det trenges strengt tatt ingen blender i objektivet for å ta bilder (de første kameraene hadde ingen), men den er praktisk på mange måter for å regulere hvor mye lys som går videre til det lysfølsomme materialet i kameraet.

Lukkeren er den andre måten å regulere lysmengden på. Mens blenderen alltid er mer eller mindre åpen, er lukkeren en lystett vegg som bare åpnes og slipper gjennom lys når utløserknappen på kameraet trykkes ned. Den prosessen som skjer i det lysfølsomme materialet (enten det er film eller en bildebrikke) når lys slippes gjennom lukkeren, kalles eksponeringen. Lukkeren regulerer med andre ord eksponeringstiden, som kan variere fra flere minutter ved nattfotografering, til mindre enn et titusendels sekund. Lukkertider på mindre enn et sekund oppgis som nevneren i en brøk, på samme måte som blenderverdiene. Når det står 1000 i søkeren på kameraet ditt, betyr det med andre ord at lukkertiden er 1/1000 sekund. Denne lukkertiden slipper inn halvparten så mye lys som 1/500 sekund, som på sin side slipper inn halvparten så mye lys som en lukkertid på 1/250 sekund, og så videre (forutsatt at blenderverdien holdes uforandret).

En endring av blenderverdien fra 4 til 8 tilsvarer en endring i lysmengden inn i kameraet som er identisk med en endring i lukkertid fra 1/250 til 1/500 sekund. I begge tilfeller halveres lysmengden. Det kommer altså like mye lys inn til bildebrikken ved blender 4 og 1/500 sekund, som ved blender 8 og 1/250 sekund. Men resultatet kan likevel bli svært ulikt. Med en lukkertid på 1/500 sekund kan du fryse raskere bevegelser enn du klarer med 1/250 sekund, så f 4 og 1/500 sek passer best til motiver i bevegelse. På den andre siden gir f 8 større dybdeskarphet enn f 4 (både ting som er nærmere og lenger fra deg enn det punktet du fokuserer på, blir skarpe), så f 8 og 1/250 sek passer best til landskapsbilder. Alle kombinasjonene av blenderverdi og lukkertid i tabellen under slipper akkurat samme mengde lys gjennom til bildebrikken. Kombinasjonene til venstre gir kort lukkertid og liten dybdeskarphet, mens kombinasjonene til høyre gir lang lukkertid og stor dybdeskarphet:

Det lysfølsomme materialet i kameraet var tidligere film, men er i våre dager stort sett en bildebrikke. Lysfølsomheten oppgis uansett med enheten ISO, som ved siden av blenderåpning og lukkertid er den tredje muligheten vi har til å påvirke eksponeringen. I et digitalt kamera kan lysfølsomheten endres med noen tastetrykk. En dobling av ISO-verdien gjør bildebrikken dobbelt så lysfølsom, og halverer dermed den lysmengden som er nødvendig for å oppnå en viss kombinasjon av blenderåpning og lukkertid. Tabellene under viser enklere enn ord hva effekten av å endre ISO-verdien er:

ISO 100:

ISO 200:

ISO 400:

I dette eksempelet ser vi at en dobling av ISO-verdien gir en halvering av lukkertiden ved en gitt blenderverdi, eller at man får halvert blenderåpningen ved en gitt lukkertid. Resultatet er mindre risiko for bevegelse av kameraet i det første tilfellet, og større dybdeskarphet i det andre tilfellet.

Skalaene for blenderåpning, lukkertid og ISO er tilpassset hverandre, slik at det er lett å forutsi hva som skjer dersom innstillingene endres. Som en slags oppsummering av punktene over, kan vi se på et kamera med ISO 100, blender 5,6 og lukkertid 1/30 sekund. Det som oftest ødelegger et bilde under svake lysforhold, er lukkertider som er for lange til at man klarer å holde kameraet stille under eksponeringen. Da blir bildet uskarpt, og for å unngå dette må man bruke en kortere lukkertid. I vårt tilfelle bruker vi et manuelt kamera helt uten noen form for eksponeringsautomatikk, og man kan da ikke bare stille lukkeren inn på en kortere tid, for da vil det komme mindre lys inn til bildebrikken, og bildet blir for mørkt. I praksis har man tre alternativer:
1. Åpne blenderen. Ved å doble blenderverdien fra 5,6 til 2,8, vil du i dette tilfellet kunne halvere lukkertiden til 1/60 sekund. En videre dobling til blender 1,4 vil gi 1/125 sekund i dette tilfellet.
2. Øke ISO-verdien. Ved å doble ISO-verdien fra 100 til 200 vil bildebrikken bli dobbelt så lysfølsom, og du kan dermed bruke en lukkertid på 1/60 sekund uten å endre blenderen. En økning av ISO til 400 vil gi mulighet for 1/125 sekund uten å endre blenderen.
3. Både åpne blenderen og øke ISO-verdien. Å åpne blenderen fra 5,6 til 2,8 og samtidig doble ISO-verdien fra 100 til 200, vil gjøre det mulig å bruke en lukkertid på 1/125 sekund.

Lysmåleren er et hjelpemiddel for å finne fram til riktige kombinasjoner av ISO, blender og lukkertid. De første kameraene hadde ingen lysmåler, så man måtte lære ved prøving og feiling hvilke kombinasjoner som fungerte under ulike lysforhold. I dag er det lysmålere i alle kameraer, og de er dessuten koblet til ulike typer av eksponeringsautomatikk. Sistnevnte finnes i fire hovedtyper (vi lar ISO-innstillingen stå urørt her, for å gjøre ting litt mer oversiktlig):

• Manuell eksponering (symbol M på de fleste kameraer): Her stiller du inn både blenderåpning og lukkertid selv. Helt på egen hånd er du imidlertid ikke, ettersom kameraet vil fortelle deg med symboler i søkeren hvor langt unna du er lysmålerens oppfatning av hva som vil være riktig eksponering av motivet. Men du står fritt til å overse disse anbefalingene.
• Blenderprioritert eksponering (symbol A (aperture = blender) på de fleste kameraer): Du velger en blenderåpning, og eksponeringsautomatikken stiller inn den lukkertiden som gir rett eksponering..
• Lukkerprioritert eksponering (symbol S (shutter = lukker) på de fleste kameraer): Du velger en lukkertid, og eksponeringsautomatikken finner fram til rett blenderåpning.
• Programmert eksponering (symbol P på de fleste kameraer): Du gjør ingenting; lysmåleren finner fram til en riktig kombinasjon av både blenderåpning og lukkertid.

Programautomatikk (P) er som regel laget slik at kameraet/lysmåleren har kort lukkertid som førsteprioritet (for å unngå bevegelsesuskarphet), men følger på med å velge små blenderåpninger når det er godt med lys (for å få bedre dybdeskarphet). Dette fungerer som regel greit, men dersom du i tillegg har ISO-innstillingen satt til auto, vil kameraet ofte velge å øke ISO ganske mye for å få korte lukkertider. Dette er ikke så bra, for høy ISO gir mer kornete bilder.

Mest brukt blant viderekomne fotografer er nok blenderprioritert eksponering (A), fordi man med dette har muligheten for å utnytte objektivets maksimale lysstyrke fullt ut. Ved fotografering av bevegelige motiver er dette spesielt viktig; da bare velger man største blender, og så vil lysmåleren hele tiden sørge for at du får den aller korteste lukkertiden som er tilgjengelig (med den ISO-verdien som er valgt). Er det stor dybdeskarphet som er viktig, kan du på den andre siden velge en liten blender (f.eks. 11 eller 16), så vil lysmåleren velge en passende lukkertid.

Lukkerprioritert eksponering (S) er upraktisk og som regel ingen grunn til å bruke. Dersom man fotograferer bevegelige motiver med lukkerprioritert eksponering, velger man for eksempel 1/500 for å få skarpe bilder, men da risikerer man undereksponerte bilder dersom motivet beveger seg inn i skyggen (automatikken kan da bare korrigere eksponeringen ved å åpne blenderen, men dersom man allerede opererer nær største blender er dette jo ikke mulig), eller man går glipp av muligheten til kortere lukkertider som 1/1000 eller 1/2000 sekund når motivet beveger seg inn i et lyst område. Med kameraet stilt på S velges da en mindre blenderåpning (noe man neppe har bruk for), mens man med kameraet på A alltid vil få korteste tilgjengelige lukkertid - og skarpere bilder.

Manuell eksponering (M) kan man bruke når man har god tid, som ved landskapsfotografering. Men man har i praksis like god kontroll over eksponeringen når man bruker blenderprioritert eksponering (A), og utfører eventuelle korrigeringer med +/- knappen som justerer eksponeringen lysere eller mørkere i små trinn.

I bunn og grunn er dette det man egentlig trenger å vite for å bruke et kamera. Men det er selvfølgelig nyttig å kjenne til litt mer om ISO og en del av de etter hvert mange andre funksjonene i et moderne kamera. Gå gjennom bruksanvisningen med kameraet i hånden!

Tilbake til kamerateknisk side

2.1.2016