Kameraet

Alle systemkameraer på markedet i dag gir en bildekvalitet man bare kunne drømme om for ti år siden, og de har avanserte muligheter som var utenkelige i filmens tidsalder: Å kunne ta så mange bilder du makter uten å bruke en krone på film, å kunne sjekke bildet straks etter at det er tatt (eller til og med før, med elektronisk søker!), justere hvitbalanse, sjekke histogram, bruke live view med forstørret skjermutsnitt; alt dette selv med et rimelig "begynnerkamera". Det nytter ikke lenger å skylde på kameraet dersom man ikke synes bildene blir gode nok - da er det bare å øve og lære!

Bildekvalitet: Oppløsning, støy og dynamisk omfang
Bildekvaliteten er den viktigste egenskapen ved et kamera, alt det andre er bare bonus. Så godt som alle systemkameraer i dag har riktignok god bildekvalitet, slik at det er grunn til å fokusere også på bonusene, men bildekvaliteten er og blir det sentrale.

Oppløsning henger sammen med optikkens evne til å tegne skarpt, og antall og størrelse av pikslene på bildebrikken (også kalt bildesensoren). Generelt betyr flere megapiksler bedre oppløsning, men bare inntil en viss grense - der tettheten av piksler fører til forstyrrelser (interferens) mellom pikslene og redusert bildekvalitet. Selv billige systemkameraer har bildebrikker med 15-20 megapiksler, nok til å vise bildene på storskjerm eller skrive ut bilder i posterstørrelse, slik at oppløsningen egentlig ikke er så mye å bekymre seg over. Visst går det an å få kameraer med langt mer enn 20 megapiksler (og bilder fra disse kan skrives ut i enda større formater), men i utgangspunktet får man god oppløsning med alle systemkameraer i dag. Dersom man vil ta små utsnitt av bildet og beholde god kvalitet, er det likevel bare noen få fullformatkameraer med 40-60 megapiksler som gir gode nok resultater.

Støy tilsvarer kornstrukturen i film. Begge blir mer iøyenfallende ved høy ISO. De fleste kameraer i dag gir fullt brukbare resultater opp til 800 eller 1600 ISO, så igjen kan man nok si at i alle fall opp til 800 ISO spiller det liten rolle for bildekvaliteten hva slags systemkamera man velger. Men dersom man tar en del bilder i svakt lys, vil bildestøy være viktig med tanke på valg av kamera. Ved 3200 ISO er noen kameraer framdeles gode, mens andre er knapt brukbare, og fra 6400 ISO er de fleste ubrukelige - med noen få unntak. Men da snakker vi om fullformatkameraer med en for de fleste uakseptabelt høy pris.

Dynamisk omfang er spennvidden i lysverdier som sensoren er i stand til å registrere. Bredt dynamisk omfang gir muligheten til å få ekstra detaljer i både skygger og høylysområder. De fleste systemkameraer har et dynamisk omfang som er stort nok for de fleste motiver, men dette er kanskje det punktet der digitalteknikken har mest å gå på når det gjelder videre utvikling. Som nevnt under bildeforbedring, fins det likevel programvare som kan hente fram detaljer i tilsynelatende utbrente høylysområder, og med litt fotografisk håndverk kan man få god tegning i både lyse og mørke bildeparter.

Bildebrikken: Fullformat, APS eller 4/3?
Et fullformat systemkamera har en bildebrikke med størrelse lik bildeflata på 35 mm film (24x36 mm), mens 4/3-systemet som bl.a. Olympus bruker har en bildebrikke på 13x17,3 mm. Mellom disse ytterpunktene finnes det flere andre størrelser, APS-C (Nikon m.fl., 15,7x23,6 mm; Canon, 14,8x22,2 mm) og Foveon (Sigma, 13,8x20,7 mm). En fullformatbrikke har mer enn dobbelt så stor overflate som de andre systemene som er i bruk i dag, som vi mer eller mindre kan regne som likeverdige. Størrelsen på bildebrikken er viktig fordi store bildebrikker har plass til både flere og større punktsensorer/piksler (som fanger inn mer detaljert informasjon), og disse kan plasseres med større innbyrdes avstand (noe som betyr mindre interferens mellom pikslene). Du kan lese mer om det her.

Fullformat har tre store fordeler, knyttet til høy oppløsning, lite støy ved høy ISO, og bruk av vidvinkelobjektiver. Mange piksler på bildebrikken gir deg mer detaljerte bilder, som kan ta utsnitt av med god kvalitet. Tar du bilder i situasjoner med svakt lys der høy ISO er en forutsetning, er også fullformat løsningen. Ikke fullt så interessant er det at man i tillegg får de mest vidvinklede objektivene til fullformatkameraer. Setter du en 12 mm vidvinkel på et fullformatkamera, får du en bildevinkel på 122 grader. På et kamera med APS-C bildebrikke reduseres bildevinkelen til 103 grader (brennvidde tilsvarende 19 mm), og med en 4/3 brikke vil den være 86 grader (brennvidde tilsvarende 24 mm). Dette skyldes størrelsen på bildebrikken; jo mindre den er, jo mer av lyset som går gjennom objektivet vil treffe utenfor brikken - slik at den i praksis tar et utsnitt av motivet. Det er dette som kalles "crop factor"; i forhold til fullformat har 4/3 en crop faktor på 2, mens APS-C har en faktor på omtrent 1,5. Dette er fint dersom du vil ha mer forstørrelse fra et teleobjektiv (som illustrert på bildene under, med fullformat til venstre og 4/3 til høyre), mens det på et vidvinkelobjektiv jo tvert om er stor bildevinkel som er poenget.

En viktig fordel med de mindre bildebrikkene er nettopp størrelsen. En 200 mm f2,8 gir fire ganger forstørrelse på et fullformatkamera. På et 4/3 kamera med sin mindre bildebrikke vil det samme objektivet tilsvare en 400 mm f2,8, med åtte ganger forstørrelse. Forstørrelsesgraden fordobles, men blenderverdien er den samme. Fysisk er naturligvis også mål og vekt de samme, det vil si at størrelsen på et objektiv med brennvidde 400 mm på et 4/3 kamera tilsvarer størrelsen på en 200 mm til et fullformatkamera. Skal du ha en 400 mm f2,8 til et fullformatkamera, må du legge på minst noen kilo.

Fullformatkamera (til venstre) og 4/3 kamera (til høyre) med objektiver som gir samme maksimale forstørrelse (8X). Fullformatobjektivet veier heftige 3,6 kg, mens 4/3-objektivet veier under 1 kg! Likevel er sistnevnte det mest lyssterke (f2,8-3,5, mot fullformatens f4) og har lenger zoomomfang... (bilder fra Juzaphoto og Olympus)

Men naturligvis, tar du et bilde med et fullformatkamera og en 200 mm, kan du jo i prinsippet bare beskjære bildet til du får samme utsnitt som du ville fått med et mindre kamera, og det med nesten like god bildekvalitet. På middels og høy ISO (fra 400-800 og opp) vil du kanskje til og med kunne få bedre bildekvalitet, på grunn av fullformatbrikkens overlegne egenskaper ved høy ISO. Dette gjelder i alle fall i teorien; i praksis må man merke seg at de mest høyoppløselige fullformatbrikkene også gir en god del bildestøy ved høy ISO fordi pikslene er pakket tett sammen på bildebrikken.

For noen er liten dybdeskarphet viktig ved enkelte typer fotografering. Som nevnt over, gir en 200 mm f2,8 på et 4/3 kamera samme forstørrelse og lysstyrke som en 400 mm f2,8 på et fullformatkamera. Men selv om blenderverdien er den samme, blir dybdeskarpheten doblet på samme måte som brennvidden med et 4/3 kamera. Dybdeskarpheten i et 4/3 objektiv med blender 2,8 er derfor den samme som i et fullformatobjektiv med blender 4. Dette kan spille en rolle i enkelte sammenhenger, som f.eks. når motivet har en litt urolig bakgrunn.

Men vi er ikke helt ferdige med størrelsen ennå. For å trekke det helt ut, kan vi jo sammenligne min egen E-M1 og 50-200 mm med en Nikon D4 og tilsvarende optikk: E-M1 kamerahuset veier 497 gram. D4 veier nesten tre ganger mer, 1340 gram. På objektivsida veier Olympus 50-200 f2,8-3,5, et optisk og mekanisk svært godt objektiv, 995 gram. Tilsvarende brennvidde for D4 vil være 100-400 mm; jeg har ikke funnet noe som ligner hos Nikon bortsett fra 80-400mm f/4.5-5.6G ED VR, men det har vesentlig dårligere lysstyrke. Nikkor 200-400 f4 ED VRII nærmer seg, selv om det har litt dårligere lysstyrke, kortere brennviddeomfang og en vekt på 3360 gram. Med dette objektivet veier Nikon-ekvipasjen 4,70 kg, mens Olympus lander på 1,49 kg. Spørsmålet man må stille seg når man vurderer kamerasystem, er om man mener at vesentlig bedre bildekvalitet i svak belysning, bedre video og bedre batterikapasitet er verd de ekstra 3,2 kiloene og de ekstra 90 000 kronene. 

Når det skal gå fort: Autofokus og seriefotografering
Til landskap, makro og det meste annet spiller hastigheten på autofokusen og antall bilder i sekundet som kameraet kan ta, ikke noen stor rolle. Alle kamerasystemer i dag strekker til. Mer kritisk blir det når man skal fotografere fugler og annet dyreliv som beveger seg raskt. Min erfaring er at antall fokuspunkter i kamerasøkeren bare er viktig ved fotografering av flygende fugler (og insekter) mot en ensartet og detaljfri bakgrunn som himmelen. Når fotoobjektene sitter noenlunde stille, og i alle fall på nært hold, må fokus uansett ligge på øyet - og det finner ikke kameraet ut av selv, uansett hvor mange fokuspunkter det har. Jeg bruker som regel bare ett fokuspunkt og enkeltbilde-autofokus ved fuglefotografering, men da er det til gjengjeld viktig at objektivet fokuserer raskt. Jeg har ikke prøvd allverdens med ulike kamera/objektiv-kombinasjoner, så rådet må bli å teste autofokus i butikken før du kjøper. Fokuserer objektivet raskt? Finner det rett fokuspunkt? Klarer objektivet å holde på skarpheten ved kontinuerlig autofokus?

Seriefotografering brukes til å ta bilder av situasjoner der handlingen går raskt, og resultatet er avhengig av at bildet tas i rette øyeblikk - som en slåsskamp, eller en fugl som går inn for landing på en kvist. Mitt første digitale kamera, E-410, klarte 3 bilder i sekundet, mens E-30 kom opp i 5 ved seriefotografering. Selv dette var ikke raskt nok i alle situasjoner, i alle fall ikke når motivet var små fugler. En sandsvale på vei mot reirhullet sitt flyr omtrent 5 meter i sekundet, uten særlig mye oppbremsing før den forsvinner inn. Dersom man da rammer inn den siste halmeteren utenfor reirhullet, vil fuglen passere søkerbildet på 1/10 sekund. Med 10 bilder i sekundet får du da statistisk sett ett bilde av fuglen mens den er i søkeren. Det sier seg da at med 3 bilder i sekundet må du stole på flaksen for i det hele tatt å få sandsvalen med på bildet. Dette er riktignok en ekstrem situasjon, men jeg vil nok likevel sette 5 bilder i sekundet som et absolutt minimum for å få utbytte av seriefotografering av fugler og dyr (eller andre raske situasjoner); i praksis kan til og med dette bli litt for langsomt. Med 8 eller 10 bilder i sekundet begynner det å ligne noe, også ved fotografering av små fugler. Bildet under er tatt med gamle Nikon D100 for flere år siden. Kameraet ble stilt på enkeltbilde for å få full kontroll over eksponeringsøyeblikket, fordi 3 bilder i sekundet gikk for tregt. Dessuten klarte ikke prosessoren å håndtere med enn 3 raw-bilder om gangen, slik at bufferen gikk full etter ett sekund...

Antall bilder i sekundet er med andre ord ikke alt, kameraet må også kunne behandle et tilstrekkelig antall bilder før bufferen er full. I gamle dager slapp vi dette problemet, da kunne motoren gå for fullt til filmrullen var tom, men i et digitalt kamera skal jo bildene behandles i prosessoren etter at de er tatt. Et kamera med 5 bilder i sekundet bør ha en buffer på 8-10 bilder, og kameraer med 8 eller 10 bilder i sekundet bør ha en buffer på 15-20 bilder, for at ikke kameramotoren skal stoppe opp før situasjonen har toppet seg! De fleste nyere kameraer har en buffer som holder (sjekk spesifikasjonene dersom du er i tvil). Men på grunn av kravene til antall bilder i sekundet, er seriefotografering en av relativt få gode grunner til å kjøpe et systemkamera i de dyrere prisklassene, i tillegg til det som er nevnt under Fullformat ovenfor.

Skjerm og Live View
Her er det etter mitt syn bare å fastslå at skjermene etter hvert har blitt så bra at det meste i dag er godt nok. Riktignok går det et klart skille mellom bildekvaliteten på skjermer med f.eks. 230 000 og 1 040 000 piksler, men muligheten til å zoome inn på skjermbildet etter opptak gjør det fullt mulig å få et godt inntrykk av skarpheten på også relativt småoppløste skjermer.

Live View på systemkameraer er en Olympus-oppfinnelse (det også), og ble naturlig nok møtt med skepsis (dvs. misunnelse) i begynnelsen, men er i dag standard på alle kameraer. Live View betyr at skjermen kan brukes som søker, noe som er svært nyttig når kameraet ligger på bakken ved makrofotografering, eller dersom du må holde det over hodet for å komme unna en hindring. Med Live View kan et punkt på skjermen forstørres opp for manuell fininstilling av skarpheten ved f. eks. makrofotografering. Jeg har også brukt dette på fugler, når de en sjelden gang sitter stille. Flere og flere kameraer kommer nå med vridbare skjermer, noe som gjør Live View - funksjonen komplett. Vridbare skjermer kan deles i to grupper, de vippbare og de svingbare. Vippbare skjermer kan vippes opp (eller ned) i horisontalplanet, dvs. at du kan legge kameraet på bakken, vippe skjermen ut og se rett ned på den. En svingbar skjerm er hengslet, slik at du i tillegg også kan se ned på den når kameraet står på høykant. En vesentlig fordel!

Andre funksjoner og viktige punkter
At kameraet og objektivene er vanntette, eller rettere sagt regntette, er naturligvis en fordel - i alle fall dersom man er nødt til å oppholde seg ute i regnet. Det anbefales også i fuktig klima, som i tropiske strøk der luftfuktigheten i regntidene i seg selv kan være en påkjenning for kamerautstyret. I den andre enden av skalaen er tett utstyr også en stor fordel i tørre strøk med mye støv. Jeg har brukt ikke-regntette kameraer både i lett regn og i snøvær, og med litt forsiktighet har det gått bra. Belastningen er nok større på objektivene, disse har ekstra nytte av forsegling mot fuktighet og støv.

En svært viktig funksjon som Olympus-brukere sjelden tenker på, er renhold av bildebrikken. Olympus' supersonic wave filter fungerer nemlig, i motsetning til en del av de andre kameramerkenes løsninger. I praksis er det plassert et filter foran bildebrikken, som hver gang du slår på kameraet vibrerer noen tiendedels sekunder for å fjerne støvpartikler. Jeg fikk mitt første digitale Olympus-kamera i 2007, og selv om akkurat det kameraet nok har gått ut av bruk nå, har jeg aldri noen gang hatt ett eneste problem med støv på bildebrikken. De andre kamerasystemene har kommet opp med lignende løsninger etter hvert. Skulle du likevel få problemer, anbefales det å levere inn kameraet til et autorisert verksted. Jeg tør ikke anbefale egeninnsats, men rent bortsett fra det kan man jo ta en titt på denne nettsiden om bildebrikkerensing...

Fjernkontroll og speillås er viktig når kameraet står på stativ under makrofotografering og bruk av lange teleobjektiver. Ordet fjernkontroll er kanskje misvisende; i gamle dager ville jeg sagt snorutløser, men nå fins det trådløse alternativer basert på wifi, infrarød mottaker i kamerahuset, eller utløsere som kobles til med elektrisk ledning. Poenget er å unngå bevegelser i kameraet når motivet er sterkt forstørret, og det er da en fordel å ikke holde i kameraet. Rystelser forårsaket av speilbevegelsen når bildet tas må avhjelpes på annen måte; her bør det være mulighet for å låse speilet. De fleste kameraer har mulighet for å stille inn et kort tidsintervall (2 sek) på selvutløseren, dette låser speilet og hindrer det i å påvirke skarpheten når bildet tas. Speilløse kameraer har naturlig nok ikke dette problemet...

Størrelse og vekt
Dette er et vesentlig punkt, i alle fall for noen av oss, når kamerautstyret skal være med på tur eller arbeid. Jeg har for så vidt allerede mast om dette lenger oppe på denne siden, men størrelse og vekt er så avgjørende viktig at det ikke kan sies ofte nok: Det er viktig at utstyret er lett å bære med seg, og da er fullformatkameraer og de fleste andre profesjonelle (og halvprofesjonelle) kameraer uaktuelle. Et fjellturscenario med fuglefotografering viser hva forskjellen på fullfortmat og de mindre formatene (APS, foveon eller 4/3) kan bety i praksis, her med litt mer moderne utstyr enn nevnt over:

 
Dersom vi nøyer oss med dette, må fullformatfotografen bære rundt på 8,020 kilo kamerautstyr. 4/3-fotografen kan nøye seg med mindre enn halvparten, 3,914 kg. Fotografene kan forsåvidt droppe stativet, ettersom begge kamerene har svært god bildestabilisering - men fullformatfotografen vil nok likevel bli temmelig gåen etter en dags fotografering uten stativ. Kvalitetsmessig vil det ikke være synlige forskjeller i bildene fra de to alternativene ved normalt godt lys til fuglefotografering. Fullformatfotografens eneste fordel vil være en lettere lommebok, ettersom utstyret hans/hennes koster 183 000 kroner ekstra.

I dag er selv "begynnerkameraer" av så god kvalitet og så avanserte at avgjørelsen ikke burde være noe stort problem. Det er sjelden behov for de fordelene et fullformatkamera kan tilby, med mindre du driver med nattfotografering.

Tilbake                Objektiver

1.2.2011 + oppdateringer