Bildeforbedring

Bildebehandlingsprogramvaren er en nesten like viktig del av utstyret ditt som kamerahuset og objektivet. Jeg tar alle bilder i raw-format, og har opp gjennom årene brukt flere forskjellige raw-konvertere (bildebehandlingsprogrammer) etter hvert som kameraene har blitt byttet ut. Med OM-1 kunne jeg ikke lenger åpne raw-filer i eldre programvare, og har endt opp med DxO PhotoLab 6 til det meste av bildebehandling, mens ferdige jpeg-filer sorteres og studeres i gamle Olympus Viewer 3 - som har den raskeste og beste bildevisningen av alle bildebehandlingsprogrammer jeg har prøvd.

For min egen del er korrigering av hvitbalansen en av de mest brukte funksjonene. Fordi jeg tar alle bilder i raw, er det ikke så farlig med hvitbalansen i utgangspunktet, for den kan justeres hårfint i raw-konverteren senere. Men det er jo fint å kunne vurdere bildet i kameraet etter opptak, så slik sett er det jo greit at alt er stilt inn best mulig. Jeg bruker sjelden auto-instillingene på kameraet; hvitbalansen har jeg stort sett på "overskyet" (6000 Kelvin), det gir etter mitt syn det beste resultatet i de fleste situasjoner (noe som sikkert kan variere mellom ulike kameramerker).

Hvitbalanse
Bildet under er tatt inne i en ishule under Nigardsbreen, der lyset naturlig nok var svært blått og helt annerledes enn utendørs. Jeg prøvde å justere hvitbalansen manuelt mot en hvit flate, men med høyst skiftende resultat. Bildet til venstre er tatt med innstilling 6000 K, mens det til høyre er resultatet etter justering i Olympus Viewer (8390 K + fem trinn finkorrigering mot magenta).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Slik justering av hvitbalansen er forbeholdt raw-filer, nok et argument for å fotografere i raw. Med en jpg.-fil må du nøye deg med å prøve å legge til eller trekke fra ulike fargetoner til du får noe som kanskje ligner på motivet slik det var.

Dynamisk omfang
Raw-filer inneholder som regel mye mer informasjon enn det som er synlig ved første øyekast. Bildet vi kan se på kameraskjermen etter opptaket, er bare en jpg-visning av raw-fila, og viser dermed ikke alt. Det samme skjer når vi lagrer et raw-bilde som jpg-fil på PCen uten å gjøre noe mer. Her er vi ved en av de store fordelene med å fotografere i raw-format. Bildet under er fra Brügge, og viser hvor mye det kan være å hente. Bildet var i utgangspunktet som til venstre, med temmelig utbrent himmel uten detaljer. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

De fleste standard raw-konvertere som kan lastes ned når du har kjøpt et kamera, har omtrent de samme justeringsmulighetene som i kameraet (pluss en del andre generelle bildebehandlingsfunksjoner som kan brukes på de fleste filformater). Det er derfor begrenset hvor mye programvaren kan få ut av raw-fila, og Olympus Viewer strakk for eksempel ikke helt til når det gjaldt å få fram detaljer i himmelen. Da dette bildet ble tatt brukte jeg i tillegg Adobe Lightroom, en raw-konverter med ekstra vekt på de generelle bildebehandlingsfunksjonene. Den klarte saken greit etter litt fininstilling med "Recovery" under Basic-verktøyene (i nyere versjoner av Lightroom har funksjonen skiftet navn til "Highlights"). Denne funksjonen gjør de lyseste partiene i bildet mørkere, uten å påvirke de mørke partiene særlig mye. I tillegg er blåfargen i himmelen mettet med Saturation og gjort mørkere med Luminance blant fargebehandlingsverktøyene. Der er det mulig å styre de enkelte primær- og sekundærfargene uavhengig av hverandre. Dette gir bredere spillerom enn i standard raw-konvertere, men merk at det er lett å gå for langt, og da kan det oppstå uønskede bivirkninger i form av for eksempel økt kantkontrast og fargeavvik.

På før- og etter-bildene over sees det relativt tydelig at teglsteinsveggene har blitt mattere og har mistet gløden etter behandlingen i Lightroom, og at den hvite båten har blitt grå. Men med detaljer i himmelen er etter-bildet likevel klart bedre. Nyere programvare gjør en bedre jobb med fargene, men for å unngå uheldige bieffekter ser det ut til at produsentene ikke lenger lar deg gå like langt i å hente inn utbrent himmel eller andre lyse partier. En sammenligning av Lightroom og Adobe Photoshop Elements når det gjelder evnen til å hente fram detaljer i "utbrent" himmel kan du finne her (teksten er av eldre dato og ikke oppdatert med eksempler fra ny programvare, men du får la bildeforskjellene tale for seg...).

Støyfjerning
Fotografering i dårlig lys betyr lange lukkertider, med økt sjanse for uskarphet fordi enten kameraet eller motivet beveger seg under eksponeringen. Et botemiddel er å øke kameraets lysfølsomhet ved å justere opp ISO-instillingen. Men dessverre betyr høy ISO mer bildestøy, og endringen er ofte godt synlig når man passerer 400 eller 800 ISO. I en raw-konverter kan denne bildestøyen dempes en del. Her har det tradisjonelt vært nødvendig å gjøre en avveining mellom bildestøy (korn) og skarphet i bildet, for demping av bildestøy fører til at også skarpheten reduseres. Men de siste årene har kunstig intelligens (KI eller AI) endret på dette, og gjort det mulig å fjerne støy uten å påvirke skarpheten - eller til og med gjøre bildet skarpere!

Jeg brukte lenge Neat Image til de vanskeligste bildene. Kapusinerapen under er utsnitt av et bilde tatt med 800 ISO, og sammenligningen viser at Neat Image (utsnittet til høyre under) er i stand til å redusere støyen i bildet vesentlig uten å påvirke skarpheten særlig mye. Støyfjerningen tar hånd både om synlig kornstruktur og fargeflekker (det er bl.a. en del røde flekker i de middels lyse partiene i bakgrunnen).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå for tiden ordner mer moderne programvare som Topaz DeNoise og DxO PhotoLab støyfjerningen enda bedre (og ikke minst mye enklere). Disse programmene er basert på kunstig intelligens (selv om den ikke er av den mest avanserte sorten), og du sitter igjen med bilder som i praksis er bortimot støyfrie og svært detaljerte. Bildet under har gått gjennom støyfjerning og oppskarping i DxO PhotoLab 6. Resultatet har både mindre støy og mer detaljer enn originalen! Det kommer til og med fram at bildet har litt bevegelsesuskarphet...

Merk at også de mest "intelligente" programmene sliter med bilder fra rundt 3200 ISO, i alle fall når det gjelder mørke motiver. I slike bilder har ofte detaljene i originalfila gått tapt i grov kornsturktur, slik at det ikke er noe å rekonstruere ut fra. Du kan lese mer om støyfjerning her.

Skarphetsjustering
Å gjøre et bilde skarpere er trolig den mest utbredte formen for bildebehandling, men samtidig ganske sikkert også den som ødelegger flest bilder. I de merkespesifikke raw-konverterne (Olympus Viewer, Nikon Capture, Canon Utilities...) kan et bilde skarpes opp på omtrent samme måte og i like stort omfang som man kan gjøre med kameraet før opptak, det vil si at endringen er relativt begrenset. Uavhengig programvare går som regel lenger, og f.eks. Adobe Lightroom gir vesentlig større rom for oppskarping - men ikke uten medfølgende ulemper i form av økt bildestøy og "plastic look" dersom man går for langt. Skarpheten må man rett og slett sørge for når bildet tas, for skarphetskorrigering i PCen er grunnleggende forskjellig fra korrigering av hvitbalanse og eksponering. Vellykket oppskarping forutsetter paradoksalt nok at bildet i utganspunktet allerede er ganske skarpt, og det skal ikke så mye uskarphet til for at et bilde må kasseres. Skarphetskorrigering bør helst bare gjøres på raw-filer eller tiff-filer med 16 bits oppløsning. Skarpheten økes gjennom endringer i kantkontrast og kornstruktur, og i en 8 bits jpg-fil skal det ikke mange endringene til før det viser seg uopprettelige bieffekter. Dette kvalitetstapet kan fort ødelegge bildet. 

Nedenfor er et bilde av en grønnsisik, lagret som jpg rett fra raw-fila uten noen endringer. De små bildene under viser et utsnitt med ulike grader og typer av oppskarping.

Alle bildene har raw-fila som utgangspunkt. Det første bildet er lagret uten skarping. Bilde to er lagret etter maks oppskarping med raw-verktøyet i Olympus Viewer, mens bilde tre er lagret etter maks oppskarping med både raw-verktøyet og verktøyet for jpg-filer i samme program. Bilde fire er laget i DxO PhotoLab 6. Rekken med bilder viser økningen i skarphet, men utlagt på nettet blir bildene noe mer diffuse, slik at både den egentlige skarpheten og bieffektene av oppskarpingen blir kamuflerte. For å se forskjellen her på nettet, må vi forstørre bildet enda mer:

Nebbet lengst til venstre er et utsnitt av bilde to i rekka over, dvs. maks oppskarping med raw-verktøyet. Det andre nebbet er fra bilde fire, dvs. KI-generert oppskarping med DxO PhotoLab 6 (som det må legges til ikke fungerte 100% på et bilde tatt med gamle Olympus E-410 fra 2007). Bilde tre er tatt med maks oppskarping av et jpg-bilde i Olympus Viewer. Her ser vi tydelig (til og med på nettsiden!) at den lyse kontraststripen som optikken har forårsaket langs nebbkanten har blitt mye tydeligere og mer hakkete, og at den blå bakgrunnen har fått flere og klarere flekker. Ikke så veldig avskrekkende her kanskje, men disse artefaktene har i jpg-bildet blitt en integrert del av bildefila, slik at videre bearbeiding og lagring/komprimering vil forsterke dem ytterligere. Unngå derfor oppskarping av jpg-filer så langt det er mulig.

Oppskarping av bilder til bruk på internett er en sak for seg, det kan du lese litt mer om her.

Beskjæring
Nå tar vi steget fra funksjoner som egner seg best på raw-filer, og over til funksjoner som går relativt greit på alle typer bildefiler, både raw og andre. Beskjæring er en av de nyttigste, og kan endre inntrykket av et bilde radikalt. I utgangspunktet bør man jo komponere bildet slik at det er best mulig rett fra kameraet, men det er jo ikke alltid formatet på bildet passer til motivet.





 

 

 

 

 

 

 

 

 
Bildet til høyre har fått kuttet vekk litt tomrom både under og over hovedmotivet, som også er trukket litt mot høyre. Beskjæringen gir mer energi til bildet, og komposisjonen er bedre fordi belysningen gjør at fjellknausen "åpner seg" mot venstre, og da bør det være mest rom på den siden. I Olympus Viewer, og sikkert de fleste andre bildebehadlingsprogrammer, kan man velge et fast formatforhold (2:3, 3:4, 16:9 osv), eller man kan gjøre utsnittet helt fritt, ved å fjerne haken ved "Oppretthold formatforhold".

Perspektivkorrigering
Når du ser på noe som er langt borte, ser det lite ut. Ser vi på samme måte opp et tårn som egentlig er like bredt hele veien, ser det ut som om tårnet blir smalere og smalere jo lenger opp vi ser, eller rettere sagt ettersom avstanden øker. Dette oppfatter vi som helt naturlig, men perspektivforståelsen butter ofte litt imot når vi ser på et todimensjonalt bilde. 

Bilder av bygninger blir ofte tatt med kameraet pekende litt oppover, fordi bygninger gjerne finnes der det er andre bygninger, og det dermed er begrenset hvor langt unna vi kan komme. På bildene vil dermed bygningene se litt tilbakelente ut, og ettersom vi gjerne bruker vidvinkel for å få med alt, blir denne effekten enda tydeligere.

Bildet under er tatt på gamletorget i Praha. Kameraet peker oppover, og de nederste og nærmeste delene av motivet tar større plass og ser bredere ut enn de delene av bildet som er lenger opp fra bakken. Originalbildet til venstre krenger derfor inn mot midten, og Týn-kirka i bakgrunnen ser ut som den står på skrå. I Olympus Viewer kan det skjeve perspektivet rettes opp med en funksjon som heter "Trapeskorreksjon". Resultatet er vist i bildet til høyre:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Opprettingen medfører at det tas noen solide jafser av motivet i bildekantene, slik at det er en fordel å ha litt å gå på der (i dette tilfellet har jeg også beskåret bildet litt i nedkant, for å fjerne noen forstyrrende reklameplakater). Adobe Lightroom og de fleste andre bildebehandlingsprogrammer har lignende muligheter, men i noen programmer kuttes det enda mer i bildekantene, så det er en fordel å ta noen bilder med eksta mye spillerom dersom man ser at det vil være aktuelt å rette opp fallende linjer. Blant de nyere systemkameraene med elektronisk søker er det flere som har innebygd perspektivkorrigering. Her har man full kontroll med resultatet underveis, og det er bare å zoome litt ut dersom prosessen kutter for mye i motivet.

 

Bildeforbedring omfatter mye mer enn det som er omtalt her, men felles for de funksjonene som faller inn under begrepet er at de går ut på å framstille motivet på best mulig måte, uten at det legges til elementer som faktisk ikke var der da motivet ble avfotografert (eller trekkes fra noe, for den saks skyld). Den typen endringer kalles gjerne bildemanipulering, og er en sak for seg.

 

Tilbake

8.1.2011

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer