Bildeforbedring

Bildebehandlingsprogramvaren er en nesten like viktig del av utstyret ditt som kamerahuset og objektivet. Jeg bruker Olympus egen raw-konverter, Olympus Viewer (versjon 2 og 3), til nesten all bildebehandling. For min egen del er korrigering av hvitbalansen den mest brukte funksjonen. Fordi jeg tar alle bilder i raw, er det ikke så farlig med hvitbalansen i utgangspunktet, for den kan justeres hårfint i raw-konverteren senere. Men det er jo fint å kunne vurdere bildet på kameraskjermen etter opptak, så slik sett er det jo greit at alt er stilt inn best mulig. Jeg bruker aldri auto-instillingene på kameraet; hvitbalansen har jeg stort sett på "overskyet" (6000 Kelvin), det gir etter mitt syn det beste resultatet i de fleste situasjoner (noe som sikkert kan variere mellom ulike kameramerker).

Hvitbalanse
Bildet under er tatt inne i en ishule under Nigardsbreen, der lyset naturlig nok var svært blått og helt annerledes enn utendørs. Jeg prøvde å justere hvitbalansen manuelt mot en hvit flate, men med høyst skiftende resultat. Bildet til venstre er tatt med innstilling 6000 K, mens det til høyre er resultatet etter justering i Olympus Viewer 2 (8390 K + fem trinn finkorrigering mot magenta).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Slik justering av hvitbalansen er forbeholdt raw-filer, nok et argument for å fotografere i raw. Med en jpg.-fil må du nøye deg med å prøve å legge til eller trekke fra ulike fargetoner til du får noe som kanskje ligner på motivet slik det var.

Dynamisk omfang
Raw-filer inneholder som regel mye mer informasjon enn det som er synlig ved første øyekast. Bildet vi kan se på kameraskjermen etter opptaket, er bare en jpg-visning av raw-fila, og viser dermed ikke alt. Det samme skjer når vi lagrer et raw-bilde som jpg-fil på PCen uten å gjøre noe mer. Her er vi ved en av de store fordelene med å fotografere i raw-format. Bildet under er fra Brügge, og viser hvor mye det kan være å hente. Bildet var i utgangspunktet som til venstre, med temmelig utbrent himmel uten detaljer. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

De fleste raw-konvertere har bare omtrent de samme justeringsmulighetene som i kameraet (pluss en del andre generelle bildebehandlingsfunksjoner som kan brukes på de fleste filformater). Det er derfor begrenset hvor mye programvaren kan få ut av raw-fila, og raw-konverteren min strakk ikke helt til når det gjaldt å få fram detaljer i himmelen. Adobe Lightroom, en annen raw-konverter med ekstra vekt på de generelle bildebehandlings- funksjonene, klarte imidlertid saken etter litt fininstilling med "Recovery" under Basic-verktøyene (i Lightroom 4 har funksjonen skiftet navn til "Highlights"). Denne funksjonen gjør de lyseste partiene i bildet mørkere, uten å påvirke de mørke partiene så veldig mye. I tillegg er blåfargen i himmelen mettet med Saturation og gjort mørkere med Luminance blant fargebehandlingsverktøyene. Der er det mulig å styre de enkelte primær- og sekundærfargene uavhengig av hverandre. Dette gir bredere spillerom enn i standard raw-konvertere, men det er lett å gå for langt, og da kan det oppstå uønskede bivirkninger i form av for eksempel økt kantkontrast og fargeavvik. På før- og etter-bildene over sees det relativt tydelig at teglsteinsveggene har blitt mattere og har mistet gløden etter behandlingen i Lightroom, og at den hvite båten har blitt grå. Men med detaljer i himmelen er etter-bildet likevel klart bedre. En tilsvarende operasjon kan gjøres i Adobe Photoshop, enten under import av raw-fila (som da åpnes i Adobe Camera Raw og kan justeres der), eller etterpå (Enhance -> Adjust Lighting -> Shadows/Highlights -> Darken Highlights). Det må legges til at det viste bildet er etterbehandlet i Lightroom 3, og at nyere programvare gjør en bedre jobb. En sammenligning av Lightroom og Adobe Photoshop Elements når det gjelder evnen til å hente fram detaljer i "utbrent" himmel kan du finne her.

Støyfjerning
Fotografering i dårlig lys betyr lange lukkertider, med økt sjanse for uskarphet fordi enten kameraet eller motivet beveger seg under eksponeringen. Et botemiddel er å øke kameraets lysfølsomhet ved å justere opp ISO-instillingen. Men dessverre betyr høy ISO mer bildestøy, og endringen er godt synlig når man passerer 400 eller 800 ISO. I en raw-konverter kan denne bildestøyen dempes en del. Her må det imidlertid gjøres en avveiing mellom bildestøy (korn) og skarphet i bildet, for demping av bildestøy fører til at også skarpheten reduseres. Uten at jeg har satt meg spesielt inn i dette, vil jeg tro at begge deler henger sammen med kontrastnivået i bildet, og på den måten er koblet sammen.

Adobe Lightroom 4 har løst utfordringen på en veldig bra måte, men det finnes programvare som går enda mer detaljert til verks med ulike innstillinger for høy-, mellom- og lavfrekvent bildestøy, slik at man kan unngå synlig reduksjon i skarpheten. Neat Image anbefales; dette er en frittstående programvare som kan lastes ned fra nettet, enten som en gratisversjon med noe redusert funksjonalitet, eller i ulike versjoner med ekstrafunksjoner og tilpassing til Photoshop, fra 30 til 75 dollar. Gratisversjonen fungerer aldeles glimrende, men tar f.eks. ikke vare på exif-informasjon om bildefila. Bildet av kapusinerapa er tatt med 800 ISO, og sammenligningen mellom utsnittene nedenfor viser at Neat Image (til høyre) er i stand til å redusere støyen i bildet vesentlig uten å påvirke skarpheten særlig mye:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Støyfjerningen tar hånd både om synlig kornstruktur og fargeflekker (det er bl.a. en del røde flekker i de middels lyse partiene i bakgrunnen). Jeg har lastet ned en 32 bits versjon av Neat Image, og den fungerer helt greit på min PC med 64-bits Windows Vista. Du kan lese mer om støyfjerning her.

Skarphetsjustering
Å gjøre et bilde skarpere er trolig den mest utbredte formen for bildebehandling, men samtidig ganske sikkert også den som ødelegger flest bilder. I de merkespesifikke raw-konverterne (Olympus Viewer, Nikon Capture, Canon Utilities...) kan et bilde skarpes opp på omtrent samme måte og i like stort omfang som man kan gjøre med kameraet før opptak, det vil si at endringen er relativt begrenset. Uavhengige merker går som regel lenger, og f.eks. Adobe Lightroom gir vesentlig større rom for oppskarping - men ikke uten medfølgende ulemper i form av økt bildestøy og "plastic look" dersom man går for langt. Skarpheten må man rett og slett sørge for når bildet tas, for skarphetskorrigering i PCen er grunnleggende forskjellig fra korrigering av hvitbalanse og eksponering. Vellykket oppskarping forutsetter paradoksalt nok at bildet i utganspunktet bare er litt uskarpt, og det skal ikke så mye uskarphet til før pen oppskarping er umulig. Skarphetskorrigering bør helst bare gjøres på raw-filer eller tiff-filer med 16 bits oppløsning. Skarpheten økes gjennom endringer i kantkontrast og kornstruktur, og i en 8 bits jpg-fil skal det ikke mange endringene til før det viser seg uopprettelige bieffekter. Dette kvalitetstapet kan fort ødelegge bildet. 

Nedenfor er et bilde av en grønnsisik, lagret som jpg rett fra raw-fila uten noen endringer. De små bildene under viser et utsnitt med ulike grader og typer av oppskarping.

De tre første bildene har raw-fila som utgangspunkt. Det første bildet er lagret uten skarping. Bilde to er lagret etter maks oppskarping med raw-verktøyet i Olympus Viewer 2, mens bilde tre er lagret etter maks oppskarping både med raw-verktøyet og verktøyet for jpg-filer. Bare bilde fire har jpg-utgaven av bildet som utgangspunkt, her er det kjørt maks oppskarping (jeg har ikke brukt den funksjonen som kalles "uskarphetsmaske", bare "skarphet og uskarphet"). Rekken med bilder viser økningen i skarphet, men utlagt på nettet blir bildene noe mer diffuse, slik at både den egentlige skarpheten og bieffektene av oppskarpingen blir kamuflerte. For å se forskjellen her på nettet, må vi forstørre bildet enda mer:

Nebbet lengst til venstre er et utsnitt av bilde to i rekka over, dvs. maks oppskarping med raw-verktøyet. Det andre nebbet er fra bilde fire, dvs jpg-bilde maks oppskarpet. Her ser vi tydelig (til og med på nettsiden!) at den lyse kontraststripen som optikken har forårsaket langs nebbkanten har blitt mye tydeligere og mer hakkete, og at den blå bakgrunnen har fått flere og klarere flekker. Ikke så veldig avskrekkende her kanskje, men disse artefaktene har i jpg-bildet blitt en integrert del av bildefila, slik at videre bearbeiding og lagring/komprimering vil forsterke dem ytterligere. Unngå derfor oppskarping av jpg-filer så langt det er mulig.

Oppskarping av bilder til bruk på internett er en sak for seg, det kan du lese litt mer om her.

Beskjæring
Nå tar vi steget fra funksjoner som egner seg best på raw-filer, og over til funksjoner som går relativt greit på alle typer bildefiler, både raw og andre. Beskjæring er en av de nyttigste, og kan endre inntrykket av et bilde radikalt. I utgangspunktet bør man jo komponere bildet slik at det er best mulig rett fra kameraet, men det er jo ikke alltid formatet på bildet passer til motivet.





 

 

 

 

 

 

 

 

 
Bildet til høyre har fått kuttet vekk litt tomrom både under og over hovedmotivet, som også er trukket litt mot høyre. Beskjæringen gir mer energi til bildet, og komposisjonen er bedre fordi belysningen gjør at fjellknausen "åpner seg" mot venstre, og da bør det være mest rom på den siden. I Olympus Viewer 2, og sikkert de fleste andre bildebehadlingsprogrammer, kan man velge et fast formatforhold (2:3, 3:4, 16:9 osv), eller man kan gjøre utsnittet helt fritt, ved å fjerne haken ved "Oppretthold formatforhold".

Perspektivkorrigering
Når du ser på noe som er langt borte, ser det lite ut. Ser vi på samme måte opp et tårn som egentlig er like bredt hele veien, ser det ut som om tårnet blir smalere og smalere jo lenger opp vi ser, eller rettere sagt ettersom avstanden øker. Dette oppfatter vi som helt naturlig, men perspektivforståelsen butter ofte litt imot når vi ser på et todimensjonalt bilde. 

Bilder av bygninger blir ofte tatt med kameraet pekende litt oppover, fordi bygninger gjerne finnes der det er andre bygninger, og det dermed er begrenset hvor langt unna vi kan komme. På bildene vil dermed bygningene se litt tilbakelente ut, og ettersom vi gjerne bruker vidvinkel for å få med alt, blir denne effekten enda tydeligere.

Bildet under er tatt på gamletorget i Praha. Kameraet peker oppover, og de nederste og nærmeste delene av motivet tar større plass og ser bredere ut enn de delene av bildet som er lenger opp fra bakken. Originalbildet til venstre krenger derfor inn mot midten, og Týn-kirka ser ut som den står på skrå. I Olympus Viewer kan det skjeve perspektivet rettes opp med en funksjon som heter "Forvrengningskorrigering". Den retter ikke opp så mye, så korrigert rett fra raw-fila blir ikke endringen så stor. Men det kan kjøres ny forvrengingskorrigering på den første resultatfila, og så ny korrigering på den igjen. Dette betyr en serie med jpg-filer med stadig bedre resultat, men også ny komprimering for hvert trinn. Men Olympus har mulighet for svært liten komprimering av jpg-filene både i kameraet og i bildebehandlings-programmet, så kvalitetsforringelsen er knapt synlig, og i alle fall ikke i den oppløsningen som brukes på internett. Resultatet etter 4-5 forvrengingskorrigeringer er vist i bildet til høyre:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Opprettingen medfører at det tas noen solide jafser av motivet i bildekantene, slik at det er en fordel å ha litt å gå på der (i dette tilfellet har jeg også beskåret bildet litt i nedkant, for å fjerne noen forstyrrende reklameplakater). Adobe Lightroom har lignende muligheter under "Lens Corrections" (Velg først "Manual", deretter glidebryteren "Vertical" under Transform), og gjør hele opprettingen i en operasjon. Men der kuttes det enda mer i bildekantene, så det er en fordel å ta noen bilder med eksta mye spillerom dersom man ser at det vil være aktuelt å rette opp fallende linjer. Blant de nyere systemkameraene med elektronisk søker finnes det noen med innebygd perspektivkorrigering (Som Olympus OM-D E-M1, der funksjonen kalles "keystone compensation"). Her har man full kontroll med resultatet underveis, og det er bare å zoome litt ut dersom prosessen kutter i motivet.

 

Bildeforbedring omfatter mye mer enn det som er omtalt her, men felles for de funksjonene som faller inn under begrepet er at de går ut på å framstille motivet på best mulig måte, uten at det legges til noe som faktisk ikke var der da motivet ble avfotografert (eller trekkes fra noe, for den saks skyld). Den typen endringer kalles gjerne bildemanipulering, og er en sak for seg.

 

Tilbake

8.1.2011

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer